WIMG_6047_DxO

Årets julekalender begynner å ta form

Det er igjen tid for å sette sam­men årets jule­ka­len­der. Tra­di­sjo­nen tro er min jule­ka­len­der en kasse assor­tert juleøl. Skjønt det stem­mer ikke helt. En kasse var et utmer­ket utgangs­punkt da det bare var van­lige halv­flas­ker. I dag varie­rer flaske­stør­rel­sene så mye at det ikke fun­ge­rer med en tra­di­sjo­nell ølkasse som ramme. Men det er inn­hol­det som tel­ler, og det er fort­satt 24 flas­ker juleøl.

Jeg har hatt slik jule­ka­len­der i mange år, uten jeg hus­ker akku­rat hvor mange. Mye har end­ret seg i løpet av de årene. I begyn­nel­sen var val­gets kval hvilke øl som skulle få bli repre­sen­tert i kalen­de­ren med mer enn en flaske. Det fan­tes ikke 24 sor­ter juleøl. I dag har Vin­mono­po­let mer enn 100 sor­ter juleøl i sine lis­ter. Så utford­rin­gen nå er å begrense seg — noe som ikke all­tid er min ster­keste side. Så det har blitt litt mer enn 24 flas­ker, så noen får ikke bli med i kalenderen.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
LAquila_eathquake_prefettura

Risikalbelt å være forsker i Italia

Siste num­mer av Fors­ker­fo­rum har en artik­kel med tit­te­len “Når kata­stro­fen ram­mar” om fem fors­kere som ble dømt for uakt­somt drap på 29 per­soner etter jord­skjel­vet i L’Aquila i 2009. Totalt døde 309 men­nes­ker i dette jord­skjel­vet. Pårø­rende etter de 29 som denne saken gjaldt, mente at de døde fordi de ble værende i hjem­mene sine etter å ha blitt bero­li­get av myn­dig­he­ter og eks­per­ter. [Foto: Wiki­me­dia Com­mon CC BY-SA 3.0]

At det var risiko for jord­skjelv i områ­det og at man måtte regne med at det ville komme et jord­skjelv, var vel­kjent. Akku­rat som vet at det en eller annen gang vil komme et nytt jord­skjelv i Cali­for­nia langs San Andreas for­kast­nin­gen, som blant annet går gjen­nom San Fran­cisco Bay områ­det. Men ingen kan si når det kom­mer. Til fors­ker­fo­rum sier seis­mo­logi­pro­fes­sor Kuv­vet Ata­kan ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen:

Å spørje ein seis­mo­log kva dag eit jord­skjelv vil kome, er som å spørje ein meteoro­log kva sekund den første regn­dro­pen skal falle. Jor­das indre defor­ma­sjon og pro­ses­sane som leier til det, skjer svært sakte. I beste fall kan vi seie noko om sann­sy­net for eit stort jord­skjelv i løpet av dei neste 30 åra.”

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
euro-96289_1280

ID-tyveri og banksvindel

“Denne nye svin­de­l­for­men er i ferd med å ta av i Norge”, harKjell-Ola Klei­ven som over­skrift på et inn­legg om ID-tyveri og bank­svin­del. Jeg vet ikke hvem Kjell-Ola Klei­ven er. På sin blogg beskri­ver han seg som Fore­drags­hol­der – Risiko­eks­pert, Kom­mu­ni­ka­sjons­mann – Filan­trop, Blog­ger. Klik­ker vi på “les mer”, kan vi blant annet lese at han “siden tid­lig 2000-tallet [har] hatt inn­sam­ling, struk­tu­re­ring og tolk­ning av infor­ma­sjon som sitt leve­brød”. Det er vel det svært mange av oss dri­ver med. Res­ten er reklame for Kjell-Ola Klei­ven som foredragsholder.

Han beskri­ver at svin­de­len kan opp­le­ves slik:

Jeg kom til å taste feil konto­num­mer da jeg skulle gjøre en over­fø­ring. Pen­gene skal der­med ha hav­net på din konto, og jeg hadde satt pris på om du kunne til­bake­føre disse til konto­num­mer xxxx.xx.xxx.xx. Over­fø­rin­gen er på 150.000 og du fin­ner den i nett­ban­ken din datert den 18.01. Takk for at du tilbakefører»”

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_0249_DxO

Veiutbyggingen i Bjørvika må granskes! @ketilso @VegvesenOst @Gurimelby

Vei­ut­byg­ging: en i Bjør­vika er en skan­dale hvor de ansvar­lige har fosømt en gyl­len mulig­het, og ødelagt et nytt byom­råde ved å gjøre det til et bil­hel­vete. Jeg min­ner om at dette var måten pro­sjek­tet ble beskre­vet på. På Sta­tens veg­ve­sens nett­si­der om pro­sjek­tet, kan vi bl.a. lese dette under over­skrif­ten “Bak­grunn”:

Visjo­nen om at Bjør­vika som por­ten til Nor­ges hoved­stad skal frem­stå som et uttrykk for moderne norsk bykul­tur og iden­ti­tet i bygge­kunst, tek­no­logi og bære­kraf­tig byut­vik­ling. Den nye byde­len skal være til glede og stolt­het for hele Oslos befolk­ning, og bevisst bidra til å beskrive byens his­to­riske utvik­ling fra opp­rin­nel­sen til det 21. århundre.

Og det fortsetter:

Veg­pro­sjek­tet E18 Bjør­vika har to hovedbegrunnelser:

  • Byut­vik­ling

  • Miljø­venn­lig transport”

Er det noen fra Sta­tens veg­ve­sen som tør stå fram og si at Bjør­vika og Dron­ning Eufe­mias gate

frem­stå[r] som et uttrykk for moderne norsk bykul­tur og iden­ti­tet i bygge­kunst, tek­no­logi og bære­kraf­tig byutvikling.”?

Er det et eksem­pel på at man har lyk­kes med, enn si seriøst for­søkt å få til “miljø­venn­lig trans­port”? eller at det er et godt bidrag til Oslos byutvikling?

Det var mange fagre ord om “parade­gate” osv da den ble plan­lagt og solgt inn som pro­sjekt. Det var bløff og falsk reklame alt sam­men. Det burde være ele­men­tært og selv­sagt: Hvis man skal lage en “parade­gate”, da skal man ikke ha gjen­nom­kjø­ring der. Pro­sjek­tet er et spø­kelse fra 1960-tallet, og noe som ikke burde ha vært mulig i 2014.

Jeg har ikke sett noen som har for­svart resul­ta­tet eller det som har skjedd. Sta­tens veg­ve­sen har kom­mer med unn­skyld­nin­ger og bort­for­kla­rin­ger. Men det de sier er ikke sant. De er åpen­bart ikke sær­lig for­nøyd med eller stolt av dette pro­sjek­tet i Sta­tens veg­ve­sen hel­ler, siden alle synes å ha gått og gjemt seg. Det vi vet er at regu­le­rings­pla­nens krav om gjen­nom­gå­ende syk­kel­trasé fra øst til vest ikke er fulgt opp og gjen­nom­ført. Tross alle for­søk på å late som noe annet: Bilis­tene er prio­ri­tert. Sta­tens veg­ve­sen, som har hatt ansva­ret for pro­sjek­tet, har nok en gang og sær­de­les etter­tryk­ke­lig vist at de er Sta­tens bilveg­ve­sen. Noe må gjø­res med den etaten.

Det er åpen­bart at dette er en løs­ning for for­ti­den, som et slags for­søk på å gjen­skape hel­ve­tet fra Råd­hus­plas­sen da E18, med ca 10 kjøre­felt gikk over der. En så lite frem­tids­ret­tet tra­fikk­løs­ning kan ikke vare. Man vil måtte gjøre vel­dig mye på nytt for å rette opp ska­dene som har skjedd. Det vi vet er at dette vil komme til å koste vel­dig mye mer enn om man hadde gjort det ordent­lige med en gang. De ansvar­lige for dette pro­sjek­tet har bidratt til å skusle bort en av de store byut­vik­lings­mu­lig­he­tene, og til å kaste bort vel­dig mange offent­lige pen­ger ved å kjøre pro­sjek­tet i et blind­spor og i grøften.

Men hvor­dan kunne dette skje? Det må vi få vite. Hvor­dan var det mulig at alle gode inten­sjo­ner for­svant under­veis for å gi plass til den hel­lige bilen? Vi må få vite hvem som hadde ansva­ret, som la pre­mis­sene for beslut­nin­gene og hvem som tok avgjø­rel­sene om å gjøre det slik. Det kan godt hende at noen hoder bør rulle i en slik pro­sess: Det er nød­ven­dig å mar­kere at de ansvar­lige ikke kan gjemme seg bort, hel­ler ikke i det offent­lige — og bare vente på neste mulig­het til å gjenta fade­sen. De som hadde ansva­ret for at det ble som det ble, må ikke få mulig­he­ten til å gjøre noe lig­nende igjen.

Kom­mune­re­vi­sjo­nen laget en utmer­ket rap­port om den mang­lende gjen­nom­fø­rin­gen av hoved­syk­kel­vei­pla­nen i Oslo, og viste gjen­nom det at de er i stand til å utføre slike opp­ga­ver. Kan­skje kan Riks­re­vi­sjo­nen også gjøre noe, siden det tross alt var Sta­tens veg­ve­sen som hadde ansva­ret for dette pro­sjek­tet. Eller man kan sette det bort til noe uten­for­stå­ende. Det er i alle fall en jobb som må gjø­res, og den må gjø­res av noen andre enn Sta­tens vegvesen/Vegdirektoratet. En eks­tern gransk­ning kom­mer til å koste. Men det blir veksle­pen­ger sam­men­lig­net med det man har kas­tet bort på å lage en ubru­ke­lig løsning.

Fram til dette skjer, får vi håpe at mange som skal skrive mas­ter­opp­ga­ver i sats­vi­ten­skap, byplan­leg­ging osv ser inter­es­sante mulig­he­ter her, slik at vi får mange stu­dier som kan belyse det som skjedde og hvor­dan det kunne gå så galt. Det bør også være mye inter­es­sant for grav­ende jour­na­lis­ter her.

Det er også en annen lær­dom å trekke av dette: Vi kan ikke stole på Sta­tens veg­ve­sen (men det visste vi vel fra før).

Print Friendly
WIMG_3184_DxO

Gjennomgang av vikepliktregler for syklister

Sam­ferd­sels­mi­nis­ter Ketil Sol­vik Olsen har bedt Veg­di­rek­to­ra­tet om å gjen­nomgå vike­plikt­reg­lene for syk­lis­ter på nytt. Dagens vike­plikt­reg­ler er et uover­sikt­lig og uklart vill­niss, og er et eksem­pel på hvor­dan slike reg­ler ikke bør utfor­mes. Vi får håpe at det kom­mer noe mer ut av dette denne gang, enn det gjorde sist. Folk som satt mye nær­mere den pro­ses­sen enn meg, sier at det den gang var sterke mot­kref­ter i Veg­di­rek­to­ra­tet som ikke ville gi syk­lis­tene bedre for­hold. Kan­skje er noen av de tem­met, ned­kjem­pet eller pen­sjo­nert siden den gang. Det er i det minst lov å håpe.

Vike­plikt­reg­lene anfø­res gjerne som en inn­ven­ding mot f.eks. å inn­føre dansk “syk­kel­sti” i Norge, en syk­kel­sti som er fysisk adskilt fra kjøre­fel­tet med kant­stein eller lig­nende. Når vike­plikt­reg­lene blir et argu­ment mot å ta i bruke gode syk­kel­løs­nin­ger, da er det åpen­bart at det er vike­plikt­reg­lene og ikke syk­kel­stien det er noe galt med.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_5893_DxO

Søndag er vel de “syndige helgenene” tilbake

Søn­dag 2. novem­ber er “Alle hel­gens dag”. Det er den dagen mange besø­ker kirke­går­dene for å se til grav­ste­dene til sine kjære. Jeg skal ikke mene noe om hvor­vidt de fin­nes hel­ge­ner og hvor disse even­tu­elt er. Men ett er i alle fall ganske sik­kert: De kom­mer ikke i bil!

Alt for mange set­ter seg i sine biler og tar det for gitt at man skal kunne par­kere ved kirke­går­dene på en dag som denne. Når alt for mange vel­ger å kjøre bil til samme sted, opp­står det en slags masse­psy­kose blant bilis­ter, som synes å tro at man da kan par­kere over alt — f.eks. i syk­kel­felt. Par­ke­rings­reg­ler gjel­der visst ikke, om det bare er nok parkeringssyndere.

I Mono­litt­veien, langs Vestre grav­lund er det syk­kel­felt, og det er en del av det som påstås å være et hoved­syk­kel­vei­nett i Oslo.

Men de som kom­mer i bil for å gå på Vestre grav­lund synes å leve i den tro at det i alle fall denne dagen er par­ke­ring. Slik så det ut i syk­kel­fel­tet i Mono­litt­veien “Alle hel­gens dag” for noen år siden, da jeg syk­let forbi her.

WIMG_5875_DxOFor­søk på å påpeke at dette var syk­kel­felt og at det er all stans for­budt i syk­kel­felt, ble avvist med kom­men­ta­rer av typen “alle andre står jo her”, og “hvor skal vi ellers par­kere?”. At alle andre par­ke­rer ulov­lig gjør det ikke noe mer lov­lig å par­kere i sykkelfeltet.

Til spørs­må­let om hvor man ellers skal par­kere, er sva­ret ganske enkelt: Du kan ikke regne med at du skal kunne ta bil og par­kere rett ved kirke­går­den på en dag som denne. Det er T-banestasjon rett ved Vestre grav­lund (Bor­gen), så det er ikke vans­ke­lig å komme dit uten bil. Men det for­ut­set­ter at man akti­ve­rer de små grå. Ser man på hvor­dan folk par­ke­rer, synes det som om mange besø­kende ikke har så mange små grå å aktivere.

Jeg fikk også høre en del om hvor for­fer­de­lig per­son jeg var som kunne klage på de som bare skulle på kirke­går­den for å se til gra­vene. Men egent­lig hadde jeg bare valgt å sykle “hoved­syk­kel­veien” på en tur opp til Try­vann på en i utgangs­punk­tet ganske van­lig søndag.

Man får bare håpe at Bymiljø­eta­ten har rime­lig god bered­skap først­kom­mende søn­dag, og at de ofte tar turen innom Mono­litt­veien og even­tu­elt andre veier som på til­sva­rende måte ram­mes av “de syn­dige hel­ge­ner i bil”.

Print Friendly
Gitar_opphavsrett

P.S. Plagiat

Fre­dag skrev jeg om musikk­pla­giat. Etter at den var pub­li­sert, kom jeg på en del poen­ger som burde ha vært med — selv om noen sik­kert vil mene at den var mer enn lang nok som den var.

His­to­ri­ens største dra­ma­ti­ker, Wil­liam Sha­ke­speare, skrev 38 skue­spill. De er pla­giat alle sam­men. Sha­ke­speare fant ikke på noen av his­to­riene selv. Sha­ke­spea­res geni var hans evne til å for­tette en for­tel­ling til et drama, ikke å skape for­tel­lin­ger. Vi hadde gått glipp av mye om man den gang hadde vært like ivrige til å gå etter påståtte pla­giat som man er i dag. De som skrev de verk som Sha­ke­speare byg­get på, hus­kes i dag bare fordi Sha­ke­spere brukte dem som grunn­lag for sine skuespill.

Jeg nevnte i for­rige inn­legg at Bach lærte kon­sert­for­men fra Vivaldi, dels ved å kopiere noen av hans ver­ker og arran­gere dem for andre instru­men­ter. Hadde ikke Bach gjort det, kunne Vivaldi fort­satt ha vært glemt i dag. Går vi til ver­ket “Musik­kens ver­den” fra 1950, som fin­nes i mange hjem, er Vivaldi ikke nevnt. Johann Sebas­tian Bach ble glemt av de fleste kort tid etter sin død. Han ble sett på som en gam­mel­dags kom­po­nist som laget kom­pli­sert og vans­ke­lig musikk. I sin sam­tid var han kjent som en frem­ra­gende orga­nist, men var ikke sær­lig aner­kjent som komponist.

Noe av hans orgel­mu­sikk og kla­ver­mu­sikk levde videre. Blant annet kunne den unge Lud­vig van Beet­ho­ven meget godt “Das wohltempe­ri­erte Kla­ver”, og påvirk­nin­gen fra Bach er ganske tyde­lig i den sene musik­ken til Beet­ho­ven. Bach fikk sin renes­sanse på første halv­del av 1800-tallet, ikke minst tak­ket være Felix Mend­hel­son. Men det var først da man begynte å stu­dere Bachs musikk mer inn­gå­ende, og så etter hans for­bil­der, at man fant fram til den da for lengst glemte kom­po­nis­ten Anto­nio Vivaldi.

Det meste av den musikk som er laget, og de fleste kom­po­ni­ser er glemt — i alle fall av alle andre enn noen spe­sia­lis­ter i musikk­his­to­rie. Deres musikk kunne godt være popu­lær i sam­ti­den, men satte ikke varige spor. Det kan godt hende at Diet­rich Bux­te­hude også ville ha vært glemt, om det ikke var for Johann Sebas­tian Bach.

Det hen­der ganske ofte at noen kom­mer på en idé som er god, men som de selv ikke kla­rer å gjøre så mye ut av. Så tar noen andre tak i det, og får full­treff. For ca et og et halvt år siden duk­ket det opp en påstand om at en norsk reklame­film var pla­giat av en japansk reklame­film. Jeg kom­men­terte denne saken her. I dette til­fel­let påstod Try/Apt, som hadde laget den norske reklam­fil­men at de ikke hadde sett den japanske før de var fer­dig med sin. Skal det være pla­giat, er det et minste­vil­kår at man må ha sett/hørt det man beskyl­des for å plagiere.

Da jeg så på den saken, goog­let jeg for å finne eksemp­ler på videoer med ideen “human sushi”, og jeg fant mange. Så ideen var slett ikke spe­si­elt ori­gi­nal. Men de jeg fant var mye dår­li­gere enn de to reklame­fil­mene. Omtrent på samme tid var de tyde­lig­vis noen i Japan og noen i Norge som klarte å gjøre bruk av den samme ideen, på en god måte.

Men om man har sett and­res ganske ube­hjel­pe­lige for­søk, og selv ser hvor­dan man kan få noe ut av dette, da betyr ikke det at man for all frem­tid skal være for­hind­ret fra å bruke dette. Kan­skje var det akku­rat det fol­kene i Led Zep­pe­lin gjorde da de hørte Spi­rits “Tau­rus”, som tross alt bare er et ganske ufer­dig utkast til et eller annet.

Et åpen­bart pla­giat, som ikke er så lett å opp­dage, er refren­get i Lille­bjørn Nil­sens “Cres­cendo i gågata”. Teks­ten er bare la-la-la, så den har nok ikke verks­høyde. Men melo­dien er meget kjent, selv om det ikke er helt lett å kjenne den igjen. Vi må gå ca 30 sekun­der inn for å komme til refrenget.

Lille­bjørn Nil­sen har her tatt en melodi fra Lud­vig van Beet­ho­ven, og han døde for så lenge siden at hans musikk kan vi bruke som vi vil. Lille­bjørn Nil­sen har hel­ler aldri for­søkt å legge skjul på hva han har gjort, og sier det i første linje i teks­ten: “Beet­ho­vens nien­des kor stemte opp …” Når han spil­ler den på kon­sert, for­tel­ler han gjerne hva han har gjort. Dette er koret fra fjerde sats i Beet­ho­vens niende sym­foni, som Lille­bjørn Nil­sen har gjort om til valse­takt. Mer skal det ikke til, før de fleste ikke vil høre likheten.

Men: Utgangs­punk­tet for at jeg tok opp denne pro­blem­stil­lin­gen, var dis­ku­sjo­nen i NRK P2s “Kul­tur­hu­set”. Så da kan det passe med å avslutte med en reklame­film for NRK P2, som er et ganske åpen­bart pla­giat. NRK P2 fikk laget denne fil­men med reklame for jazz på P2:

Det var etter min mening en god og mor­som reklame­film. Men når man ser denne reklame­fil­men for “San Fran­cisco Jazz Fes­ti­val”, er det åpen­bart at P2-reklamen ikke er så ori­gi­nal som den burde ha vært. Her har de som har laget P2-reklamen for­synt seg mer enn hva godt er fra sitt forbilde.

Print Friendly
Gitar_opphavsrett

Musikkplagiat

Led Zep­pe­lin har blitt sak­søkt med påstand om at deres store hit “Stair­way to Hea­ven” er et pla­giat av grup­pens “Spi­rits” låt Tau­rus. Medier mel­der at de har tapt første runde. Men om vi skal tro Bloom­berg Busi­ness Week er det en sann­het med bety­de­lige modi­fi­ka­sjo­ner. De har tapt noen inn­le­dende, pro­ses­su­elle for­post­fekt­nin­ger. Sak­sø­ker, arvin­gene etter gita­ris­ten i Spi­rit, med kunst­ner­nav­net Randy Cali­for­nia har anlagt sak i Pen­syl­va­nia, mens Led Zep­pe­lins advo­ka­ter mener at saken bør gå i Cali­for­nia (nei, det har ikke noe å gjøre med nav­net Randy Cali­for­nia). Så langt har dom­me­ren i Pen­syl­va­nia sagt at saken kan gå i Pen­syl­va­nia, men rea­li­tets­be­hand­lin­gen har ikke startet.

Jeg dis­ku­terte dette med Harald Foss­berg og Siss Vik i NRK P2 Kul­tur­hu­set tors­dag 23. okto­ber. Sen­din­gen er til­gjen­ge­lig her. Dette er noe jeg gravde fram før pro­gram­met, og som jeg har valgt å skrive ut her etter pro­gram­met. Det er så mye man ikke får plass til i et slikt programinnslag.

Vi kan starte med å pre­sen­tere Spi­rits “Taurus”.

Og vi må selv­sagt også ha med “Stair­way to Heaven”.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
Stjernekamp

Stjernekamp

Jeg liker pro­gram hvor dyk­tige folk utford­res til å tøye og over­skride sine gren­ser med utgangs­punkt i noe de egent­lig behers­ker. “Stjerne­kamp” er et slikt pro­gram, som jeg gjør hva jeg kan for ikke å gå glipp av. Ama­tø­rer kan ofte det de kan like godt som prof­fer. Men prof­fene kan så utro­lig mye mer, og kan hånd­tere utford­rin­ger som ville ha sendt ama­tø­rer rett i dør­ken. I “Stjerne­kamp” får artis­tene vise om de vir­ke­lig er proffe eller ikke. Opp­leg­get med god coaching som bidrar til at artis­tene får hjelp til å gå inn i sjan­gere de i utgangs­punk­tet ikke føler seg hjemme i, og direkte sen­ding som gir pro­gram­met nerve, til­ta­ler meg.

Jeg liker blan­din­gen av vel­etab­lerte artis­ter som med en viss rett kan kal­les stjer­ner, og dyk­tige, men rela­tivt ukjente artis­ter som får en sjanse til å vise hva de er gode for foran et stort pub­li­kum i beste sende­tid. Da jeg så lis­ten over de som skulle delta i årets sesong, var min umid­del­bare reak­sjon at nå måtte de grave ganske dypt i skuf­fen. Men jeg tok feil. Det er noen av de ukjente som vir­ke­lig har stått fram som stjer­ner i pro­gram­met. Jeg synes til nå at cas­tin­gen til pro­gram­met har vært meget god.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.