Olav Torvunds blogg

For en drøy måned siden satte jeg opp en liten liste over plater om musikk som jeg har hatt glede av, i innlegget Gi oss mer av Wolfgang Plagge. Mitt hovedpoeng var (og er) at alt for mye av det som presenteres som musikkhistorie er komponistbiografier som egentlig ikke handler så mye om selve musikken.

I en kommentar til dette innlegget anbefalte Halvor Hosar seriene med Robert Greenberg fra The Teaching Company. Jeg kjente ikke til disse seriene. Dette var et meget godt tips (takk, Halvor!). Jeg har kjøpt noen av seriene og hørt på en god del av dette. Dette er hva jeg har ønsket meg! Her er det musikken og den musikalske utviklingen som står i sentrum, men den blir selvfølgelig satt inn i en historisk sammenheng. ?Kunnskap gir større utbytte, også når man hører på musikk. For å låne noen ord fra Robert Greenberg: Når man ikke har forventninger om hva som vil komme kan man ikke bli overrasket.

Robert Greenberg er kunnskapsrik, entusiastisk og morsom. Hva mer kan man håpe på hos en foreleser? Det eneste som er irriterende er at de har lagt inn hermetisk applaus før og etter hver forelesning. Det burde være unødvendig.

Jeg har til nå holdt med til serier som i overskriften fokuserer på musikk. Det er også serier av typen “Life and Works of …”, som sikkert inneholder mer biografisk stoff. Men jeg har ikke noe imot komponistbiografier, bare vi også får med hovedaken: Musikken.

Seriene selges i tre formater: DVD, CD og nedlastbar mp3. Jeg har valgt mp3. Sammen med lydfilene får man også kursdokumentasjon i pdf-format. I følge reklamen inneholder DVDene fotografier m.m. Jeg ser ikke helt behovet for dette. Jeg vil ha lydfilene. Mp3 går raskest. Dessuten blir mp3-filer aldri stoppet i tollen. Jeg har i og for seg ikke så veldig mye i mot at man må betale moms på det man importerer. Men en ting er å betale 50-100 kr i moms, noe annet er det å måtte betale et par hundre kroner i behandlingsgebyr i tillegg til dette. Da blir det en teknisk handelshindring som man forsøker å unngå eller omgå.

Alle seriene til The Teaching Company er på salg minst en gang i året. De selges da typisk med 75% rabatt. Det er vel et salgstriks. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen kjøper disse til full pris. Jeg gjør det i alle fall ikke. Så nå venter jeg bare på at How to Listen to and Understand Opera skal komme på salg. Å betale 60-70 dollar for 32×45 minutter forelesninger av god kvalitet, det er helt greit. Å betale 250 dollar for de samme er  litt i overkant. Så jeg kan vente — og har serier som jeg har kjøpt som jeg kan lytte til mens jeg venter.

Selv om jeg ikke har hørt alt, våger jeg å gi disse seriene en varm anbefaling.

Man skulle tro det var Kina, Iran eller et annet land som ikke er kjent for å sette stor pris på ytringsfrihet. Men det er det ikke. Det er Sverige, nærmere bestemt Universitetet i Lund. Det er Svenska Dagbladet som skriver om dette fredag 6.februar.

Artikkelen er kort og jeg kjenner ikke saken ut over det som står der. Jeg må forutsette at artikkelen i alle fall i sitt hovedinnhold er korrekt — noe man ikke alltid kan stole på. Og det må presiseres at det gjelder det som studenter skriver på universitetets blogg — jeg går ut fra at det menes studentenes blogger under universitetets domene. I følge avisen må studenter skrive under på en avtale om ikke å blogge om slikt fordi det kan vekke anstøt.

Jeg synes det er ganske utrolig at studenter ikke skal få lov til å blogge om samfunnsspørsmål. Man kan blogge om vin, parfyme, sex (det er tross alt Sverige), og alt mulig annet. Bare ikke viktige samfunnsspørsmål.

Et universitet skal være en sterk forsvarer av det frie ord. Akademisk frihet uten ytringsfrihet er nærmest utenkelig. Derfor er det skremmende at et universitet vil begrense ytringsfriheten på den måten.

Man kan selvsagt kreve at man ikke skal bryte loven, at man skal holde seg innenfor akseptable former, at personsjikane ikke aksepteres, osv. Men intet tema bør være fremmed for studenter og de må stå fritt til å ytre seg om hva de vil — også på en bloggtjeneste som driftes av universitetet.

Jeg håper det kommer mange velformulerte, men skarpe innlegg fra studenter i Lund om politikk og religion. Så får vi se om universitetet virkelig vil håndheve sensur.

Min nettartikkel “Ophavsrett — en introduksjon” er nå tilgjengelig i det jeg har valgt å kalle verjons 2.0, beta 1.

Den er oppdatert og kraftig utvidet. Men planen er å bearbeide den noe mer, bl.a. med fler henvisninger til forarbeider m.m.

Spørsmålet om hvorvidt man fritt kan lenke til verk som andre har gjort tilgjengelig på nett har vært omdiskutert. Jeg har vært blant dem som har hevdet at en lenke ikke er annet enn en referanse til det verk lenken viser til, på samme måte som en tradisjonell henvisning i en fotnote. Med dette utgangspunktet har min konklusjon selvfølgelig vært at man fritt kan legge ut lenker. Mine synspunkter er utdypet i artikkelen Enerett til lenking — en keiser uten klær?

Min kollega Ole-Andreas Rognstad har tidligere vært talsmann for det motsatte standpunkt, og har argumentert for at en lenke i seg selv må anses for en fremføring av det verk lenken viser til, først og fremst i artikkelen Opphavsrettslig ansvar for linker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken, trykket i NIR 2005 s. 344-370. Men i sin bok Opphavsrett skriver Rognstad på s. 185, etter å drøftet lenking:

“Inntil videre kan det nok derfor hevdes at det er sterkest holepunkter for at utlegging av linker i sin alminnelighet ikke skal anses som omfattet av fremføringsretten etter norsk rett.”

Når Rognstad nå har landet på dette standpunktet, da anser jeg denne diskusjonen som avsluttet.  Man kan fritt lenke til det som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig på nettet, eller som andre har gjort tilgjengelig med opphavsmannens samtykke.

Dette betyr ikke at alle spørsmål er løst, eller at man alltid kan lenke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, konkluderte Høyesterett med at den som lenker til noe som andre har gjort ulovlig tilgjengelig kan anses for å medvirke til denne tilgjengeliggjøringen, se Lenking … kap 7. Det er også dette Stockholm tingsrät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Videre vil man nok ikke uten videre kunne inkludere verk på egne nettsider gjennom såkalt “in-lining” se Lenking … kap 8. Og man kan lenke på måter som kan krenke andre rettigheter, f.eks. slik at en systematisk metaindeksering av en database som andre har gjort tilgjengelig kan anses for å krenke databaserettighetene. Men å lenke ved vanlige referanselenker, det kan man fritt gjøre.

[Dette ble skrevet i slutten av september 2009, men har av en eller annen grunn blitt liggende som "draft" til nå.]

Å friste med lekre epler har vært et kjent knep siden tidenes morgen. Steve Jobs må ha har lært et og annet fra bibelhistorien. Han er en slu frister og pressen faller mer enn villig for hans fristelser.

Ryktene begynte å gå tidlig. Egentlig hadde de startet allerede før forrige lanseringsjippo. Men de eplene som den gang ble tilbudt var ikke fristende nok, så man ventet på nye epler. Vi kunne for en tid tilbake lese at Apple hadde reservert et lokale til den 27. januar, og i ukene som fulgte økte spekulasjonene og forventningene. Aviser ryddet egne epletorg for å fortelle om hva de trodde man kunne vente.

Så kom den store dagen. Det er ikke måte på hvor ukritisk store deler av pressen hyller det nye eplet. Det er noen kritiske røster, men ikke særlig mange. Selv hadde jeg også forventninger til det nye eplet, men ble skuffet over det som ble presentert. Jeg kommer nok til å holde meg til annen frukt inntil videre.

Pressen har veldig lite å være stolt av i denne saken. Det er heldigvis ikke ofte man ser at et samlet pressekorps til de grader lar seg bruke av et stort internasjonalt selskap som skal lansere et nytt produkt. Enhver kritisk sans og refleksjon var blåst bort. Kanskje var tidspunktet særdeles velvalgt fra eplegartneren. De traff kanskje et pressekorps i julegaveabstinens som bare lengtet etter flere pakker og mer godteri. Pressen må ha sponset epleprodusenten med milliarder i gratis reklame. Og det for epler som ikke en gang inneholder vitaminer.

Det gikk dårlig med slangen i paradiset etter at han fristet med epler.  Dette var Herrens straff:

“Fordi du gjorde dette,
skal du være forbannet
framfor alt fe og alle ville dyr.
På buken skal du krype,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg friste heller:

“Med svette i ansiktet
skal du ete ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden;”

Det må være skremmende perspektiver for pressen: Å risikere at de må arbeide så de får svette i ansiktet.

Før det som skulle vært en overføring av Bergens filharmoniskes konsert med bl.a. “Tod und Verklärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at dette stykket ikke ville bli overført fordi det var konflikt mellom NRK og musikkforlagene.

Når et orkester spiller  orkestermusikk leier man notene fra det musikkforlaget som er utgiver av musikkverket. I tillegg betales TONO-vederlag for selve fremføringen. Når konserten sendes i radio betaler NRK i tillegg vederlag for selve radiosendingen. Om jeg husker rett (det var direkte sending som i alle fall ikke ennå er tilgjengelig i nettradio, så jeg får ikke sjekket), betaler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-vederlag for en sending som dette. Dette fordeles mellom musikkforlag og komponist.

Men musikkforlagene krever i tillegg at også NRK betaler leie for notene. Om jeg oppfattet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt dette. Men nå sier de nei.

Man skal være varsom med å mene for mye om en sak når man har så knappe informasjoner, særlig når informasjonen kommer fra en ene part i konflikten. Men det er ærlig talt vanskelig å se noen rimelig grunn til at musikkforlaget skal kreve noteleie to ganger, hvorav den ene gangen fra noen som faktisk ikke bruker notene. Så her er min sympati på NRKs side.

Resultatet var at NRK spilte CD i stedet for å overføre første del av konserten. Etter Tod und Verklärung” fortsatte konserten med “Kindertotenlieder” av Gustav Mahler og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms. Gustav Mahler og Johannes Brahms døde begge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Dermed er det ikke nødvendig med noe samtykke for å fremføre deres verker og det skal ikke betales TONO-vederlag. Så denne delen av konserten ble overført.

I dette tilfellet ble resultatet at musikkforlag og Richard Strauss’ arvinger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt fordi de i tillegg ville at NRK skulle betale for leie av notene. Det er dumt hvis urimelige krav fra musikkforlag skal føre til at komponister går glipp av TONO-vederlag når deres verk spilles i radio.

Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jannicke Systad Jacobsen har fått kapt 10 mill i produksjonstilskudd.

For meg er dette litt ekstra interessant. Et viktig stridsspørsmål i dagens opphavsrett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på andre eksisterende verker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tendensen til at det kreative rom snevres inn slik at den som skal lage film må betale mer i advokathonorarer enn selve filmen koster for å forsikre seg om at man ikke tråkker en opphavsmann, eller egentlig helst noen som lever av det andre opphavsmenn skaper, på tærne. Det kreative rommet må ikke gjøres for trangt. Den som har skapt et verk må finne seg i at andre spinner videre på noe av dette, tjener penger på det, og også at de lager noe som opphavsmannen ikke setter særlig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opphavsmann skal ikke måtte finne seg i enhver mishandling av sitt verk. Hvor grensen går er ikke lett å trekke. Jeg har i min opphavsrettsundervisning brukt nettopp  Olaug Nilssens roman “Få meg på for faen” som eksempel, senest i mine refleksjoner etter lanseringen av Thomas Rieber-Mohns bok om privat kopiering.. En pornofilmprodusent kan ganske sikkert klare å finne nok i denne boken til å lage en film etter sitt ønske, men en film som jeg er ganske sikker på ikke ville være etter Olaug Nilssens ønske. En pornofilmprodusent, eller en mer seriøs produsent, bør ikke kunne lage film basert på denne eller andre bøker, uten forfatterens samtykke.

Derfor er det interessant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at dette blir en film Olaug Nilssen kan stå inne for, og at det blir en reprise på historien om da Nils R Müller laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt elskede mann”. Historien om filmatiseringen av “Gråt elskede mann” har gitt oss som underviser opphavsrett et eksempel på betydningen av opphavsmannens rett etter åndsverksloven § 3 siste ledd til å kreve sitt navn fjernet. Men vi klarer oss med det ene eksempelet.

Kanskje jeg nå må finne et annet bokseksempel til min undervisning?

I går trådte profeten fram med sitt nye budskap: iPad. Verden hyller ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menighet er suksessen sikret. “Det nye eplet vil forandre verden” lyder menighetens lovsang.

Vi som ikke bekjenner oss til eple-religionen spør oss: Var det alt?

Jeg hadde også sett fram til presentasjonen. Jeg ønsker meg en leseplate som kan mer enn de som hittil har vært på markedet. Kanskje kunne iPadden være det jeg ønsker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambivalent i forhold til størrelsen. Er den for stor og tung til at det er dingsen man alltid har med seg? På det punktet må dommen utsettes til jeg faktisk har holdt en i hånden. Men jeg konstaterer at den i størrelse og vekt nærmer seg de minste bærbare PCene. iPadden er dyrere og synes å kunne mindre.

Min største innvending mot iPadden er at den har et single-tasking operativsystem. Hvis jeg leser et dokument skal jeg altså måtte avslutte det hvis jeg vil sjekke e-post, twitter, nyheter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år tilbake i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entusiaster sier at det er noe de ikke trenger. Kanskje man lar seg avspise med mye når O store leder sier at det skal være slik. Hva man trenger kan sikkert diskuteres. Men jeg vil ikke tvinges til å bli ensporet. Men så har jeg da heller ikke hoppet på iPhone.

Inntil 64 Gb minne — det er ikke veldig mye. Hvis man hadde hatt plass for SD og/eller CF-kort hadde det ikke vært noe stort problem. Men det har iPadden ikke, om jeg har forstått rapportene rett. Ikke har den en skikkelig USB-port heller om jeg har forstått det rett, så hvem vet om det er mulig å koble til eksternt minne via et adapter. Uansett vil det være en mer klønete enn minnekort.

Manglende støtte for Flash — det er vel spørsmål om litt programvare, så det kan sikkert komme. Men kanskje er det også et symptom på Apples motvilje mot andres løsninger. Håper de at iPadden skal gi såpass stor markedsmakt at webutviklere skal gå over til plattformer Apple foretrekker — f.eks. løsninger som Apple tjener penger på?

Flere har påpekt at den mangler kamera. For meg har ikke det noen særlig betydning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordentlig kamera for å ta bilder. Jeg tror jeg har nok fingre til å telle de bildene jeg har tatt med mobiltelefonens kamera og ville i alle fall ikke ha hentet fram en iPadde for å ta bilder. Men det hadde selvfølgelig vært kjekt om man kunne bruke en dings som dette til videokonferanser. Kanskje er operativsystemet uansett for svakt til å kjøre slike tjenester.

GPS og telefon kunne godt ha vært inkludert i en iDings som denne. En iPadde må kunne fungere som en reisehåndbok som forteller meg at HER er du, og så finne det som er av interesse rundt. En iPadde er ikke det man løfter til øret for å ringe. Men med et Bluetooth hands-free sett burde den kunne funke.

All programvare må godkjennes av Apple. Jeg liker ikke de som vil monopolisere programvaretilgangen. Det er litt underlig at mange som ellers sverger til åpne løsninger lar seg forføre av Apples monopoliseringsforsøk.

Den ser  lekker ut. Men det hjelper ikke å se ut som en supermodell om hjernen mangler.

Det er ganske enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må komme med noe bedre og denne noen bør slett ikke være Apple.

Jeg har nå gjort tilgjengelig opptak av og PP-fil fra mitt foredrag på dagens seminar om “Faglitterære rettigheter og akademisk publisering”. Dette var et seminar i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forskerforbundet.

En kort oppsummering av mitt hovedinntrykk fra seminaret er at de ulike aktørene nå har kommet opp av sine sine skyttergraver. Det er ikke lenger konfrontasjoner, men konstruktiv dialog. De mer steile fronter som man så tidligere kan nok også i stor grad forklares med at man snakket forbi hverandre, uten at det var noen reelle interessemotsetninger av betydning.

 

 Faglitterære rettigheter og adademisk publisering [33:25m]: Play Now | Play in Popup | Download

Jeg skal ikke forsøke meg på noe referat av hva andre sa. Men jeg gjengir (etter hukommelsen) to poenger fremført av professor Ole Andreas Rognstad (som ver med i Sejersted II-utvalget):

• Utvalget har ikke gått inn for at rettighetsspørsmål skal behandles ulikt, basert på teknologi. (Om det er utvalget som har uttalt seg uklart og/eller jeg som har misforstått, er uinteressant. Det viktige er at vi er enige om realiteten.)
• Det skjer salg av programvare utviklet av forskere ved UiO, slik at det jeg sa på dette punktet ikke er riktig. Ole Andreas Rognstad viste her til professor Knut Fægri.

Jeg viser i mitt innlegg til tre dokumenter. Disse dokumentene er:

• Rettighetspolitikk ved Universitetet i Bergen (Bernt-utvalget)
• Utredning om opphavsrett ved Universitetet i Oslo (Sejersted II-utvalget) (Jeg har tidligere kommentert denne utredningen i et annet blogginnlegg.)
• Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter. (Jeg har også kommentert dokumentet i et tidligere blogginnlegg.)

Øvrige innlegg på seminaret var ved rektor, professor Sigmund Grønmo (UiB), forskningsdirektør Pål Vegard Storeheier (UiT), rektor, professor Torbjørn Digernes (NTNU) og forskningsdirektør Bjørn Haugstad (UiO).

I en avsluttende paneldebatt besto panelet av rektor Sigmund Grønmo, rektor Torbjørn Digernes, forskningsdirektør Bjørn Haugstad,  professor Ole Andreas Rognstad (UiO) og professor Helge Rønning (UiO /Forskerforbundets opphavsrettsutvalg).