Charlie og oss andre

Charlie_Hebdo_Tout_est_pardonnéJeg er ikke Char­lie. Jeg mang­ler det mot som redak­sjo­nen og teg­nerne i Char­lie Hebdo har vist. Jeg er ikke så redd for å si hva jeg mener, ei hel­ler for å pro­vo­sere om jeg fin­ner det hen­sikts­mes­sig. Men jeg er nok ikke vil­lig til å risi­kere livet for det. “Det er bedre å dø stå­ende enn å leve på knærne”, skal en av fol­kene i Char­lie Hebdo ha sagt (jeg hus­ker ikke hvem av dem). Dess­uten er jeg en dår­lig tegner.

Jeg ser hel­ler ingen grunn til å pro­vo­sere bare for å pro­vo­sere. Men selv om jeg ikke vel­ger den for­men, så har andre full rett til å gjøre det. Jeg har lest Char­lie Hebdo fra tid til annen, men ikke jevn­lig. Bladet er ikke helt min stil. Men som en slags soli­da­ri­tets­hand­ling har jeg nå teg­net abon­ne­ment på Char­lie Hebdo.

Char­lie Hebdo hadde, og bør ha, full rett til å trykke teg­nin­ger og annet som andre fin­ner kren­kende. Der­for mener jeg også at det er helt rik­tig at andre medier gjen­gir disse teg­nin­gene og kom­men­te­rer saken med egne teg­nin­ger, for å mar­kere at man ikke vil la ter­ro­ris­tene vinne, og at man ikke aksep­te­rer at noen vil inn­skrenke ytrings­fri­he­ten gjen­nom volds­bruk. At mange rea­ge­rer på kren­kelse av noe de opp­fat­ter som hel­lig, og vil mot­ar­beide det, er helt OK, så lenge deres svar ikke er for­bud og vold. Men det er ikke mye til gud om han ikke skulle tåle noen kari­ka­tu­rer. Den den gang enda yngre, og ennå ikke så kjente mus­limske AP-politikeren, Hadia Tajik sa det slik i 2010:

Jeg mener at både Gud og pro­fe­ten Muham­med tåler en trøkk. De er ikke veike.”

Da Vebjørn Sel­bekk valgte å trykke Jyl­lands­pos­tens Muhammed-karikaturer i avi­sen “Magazi­net”, fikk han ganske lun­ken støtte. Jeg var også ganske lun­ken den gan­gen. For meg var både Vebjørn Sel­bekk og Magazi­net helt ukjente navn. Jeg opp­fat­tet ham som en ganske rabiat kris­ten­fun­da­men­ta­list som gjerne ville benytte anled­nin­gen til å håne Islam, som en slags norsk, om enn ikke fullt så eks­trem utgave av Terry Jones og Wayne Sapp. Jeg syn­tes ikke det var noen god grunn til å trykke teg­nin­gene med det for­mål å håne Islam, selv om han selv­sagt var i sin fulle rett da han gjorde det. (Char­lie Hebdo slår til alle kan­ter, oftere mot Den katolske kirke enn mot Islam.) Jeg har siden inn­sett at jeg feil­vur­derte Vebjørn Sel­bekk, og at han har frem­stått som en langt mer prin­si­pi­ell og rak­ryg­get for­sva­rer av ytrings­fri­he­ten, inklu­dert ret­ten til å krenke noens reli­gion (også hans egen), enn hva jeg opp­fat­tet ham som den gan­gen. Du får ha meg unn­skyldt, Vebjørn Selbekk.

Ytrings­an­svar er et ord som har blitt tåke­lagt i debat­ten. Men ytrings­fri­het er en fri­het under ansvar. For det første er det gren­ser for hva vi har lov til å si. Men det er hel­dig­vis ikke gren­ser for hva det er lov å tenke!

Men også om vi hol­der oss innen­for det som er lov, så må vi bære kon­se­kven­sene av det vi sier. Vi veier våre ord, noen gan­ger på gull­vekt, og kan velge å holde en del tilbake.

Vi ønsker som regel ikke å såre eller for­nærme våre ven­ner og vår fami­lie. Den som benyt­ter sin ytrings­fri­het til å for­telle sin helt ærlige mening om vert­ska­pet, om maten, om vinen, om vert­in­nens kjole og om vert­in­nen gene­relt, om huset, om gjes­tene osv, ryk­ker nok ned­over på lis­ten over hvem som vil bli invi­tert neste gang — i alle fall hvis man ikke har andre kva­li­te­ter som gjør at man like­vel er en vel­kom­men gjest. Kom­po­nis­ten Johan­nes Brahms var, blant mye annet, også kjent for sin skarpe tunge. Han skal en gang ha for­latt et sel­skap i Wien med disse ordene: “Hvis det fort­satt er noen her jeg ikke har for­nær­met, ber jeg om unnskyldning.”

Jeg må inn­rømme at jeg til tider lar være å gi uttrykk for mine menin­ger for “hus­fre­dens” skyld, og det kan variere hvil­ket hus jeg ikke ønsker å for­styrre fre­den i. På en del områ­der mener jeg nok en del som går på tvers av det poli­tisk kor­rekte og det som det er all­ment aksep­tert å mene. Men hvis jeg ikke synes at saken er vik­tig nok, gid­der jeg ikke bruke energi på å dis­ku­tere det og for­svare even­tu­elle kon­tro­ver­si­elle stand­punk­ter. Man må velge sine kam­per med omhu, og ikke bruke tid og energi på å dis­ku­tere alt og alle. Jeg er nok ikke alene om å legge bånd på meg av slike grunner.

Den som har noe å selge, vil vokte seg for å si noe som kan under­grave mar­ke­det og bremse sal­get. Man for­nær­mer ikke sine kun­der eller poten­si­elle kun­der. Norske poli­ti­ke­res ganske pin­lige kne­fall for Kina, er et eksem­pel på dette.

Van­lig­vis er poli­ti­kerne mer opp­tatt av å selge seg selv til vel­gerne enn å selge f.eks. norske pro­duk­ter til Kina. En poli­ti­ker som er alt for opp­rik­tig, om vi kan tenke oss noe slikt, kan kan­skje glemme tan­ken på gjen­valg, og hel­ler finne seg noe annet å gjøre. Men egent­lig ganske uskyl­dige, klø­nete for­mu­le­rin­ger kan fort få nega­tive kon­se­kven­ser for poli­ti­kere, selv om de hol­der seg vel­dig langt innen­for ytrings­fri­he­tens gren­ser. I prak­sis er det hel­ler gren­sen for det poli­tiske kor­rekte som set­ter gren­sen for hva poli­ti­kere kan si, med mulig unn­tak for FrP-politikere som vil ha homo­fri strand, beskyl­der stats­mi­nis­te­ren for å være lands­siv­ker (det var selv­sagt før FrP kom i regje­ring). Selv­sen­su­ren er ganske utbredt i politikken.

Det er selv­sagt helt greit at noen rea­ge­rer på and­res ytrin­ger. Den som kom­mer med ytrin­ger andre mis­li­ker eller fin­ner stø­tende, må selv­sagt aksep­tere at andre bru­ker sin ytrings­fri­het til å gi uttrykk for hva de mener om ytrin­gene. Chris­tian Tybring Gjedde er en som bør min­nes om denne siden av ytringsfriheten.

YF-Graff-Karikatur_503Teg­nin­ger kan pro­vo­sere, også i Norge. Da denne teg­nin­gen, teg­net av Finn Graff (gjen­gitt med til­la­telse), sto på trykk i Dag­bla­det, vakte den ganske sterke reak­sjo­ner. Men reak­sjo­nene var hel­dig­vis såpass sivi­li­serte at ingen for­søkte å ta livet av Finn Graff.

Adresse­avi­sen ble i 2006 anmeldt for blas­femi etter å ha tryk­ket en tegne­se­rie som i følge and­mel­de­ren “lat­ter­lig­gjør og hol­der skøy med Kris­tus”. Selv om blas­femi­be­stem­mel­sen ennå ikke er for­melt opp­he­vet og død, lig­ger den i koma. Så vidt jeg vet førte ikke anmel­del­sen til noe, men Adresse­avi­sen mis­tet nok en abon­nent den gangen.

JesusTegneserieOffent­lige per­soner, ikke minst poli­tiske og ledere i sam­fun­net, må tåle mye og hard kri­tikk, men enn hva vi andre må finne oss i. Det er ikke så vans­ke­lig å for­stå at davæ­rende olje– og energi­mi­nis­ter Ola Borten Moe ikke likte å bli kalt “årets etikk­ver­sting”. Men Frem­ti­den i våre hen­der var selv­føl­ge­lig i sin fulle rett til å gi Ola Borten Moe denne “utmer­kel­sen”, uten å bry seg om hva Ola Borten Moe måtte mene om den saken. Charlie_Hebdo_Hollande

Jeg tror ikke at François Hol­lande satte sær­lig stor pris på denne for­si­den i Char­lie Hebdo. I Malawi må man ikke skrive at pre­si­den­tene er redd for spø­kel­ser. At Vla­di­mir Putin ikke tåler kri­tikk, over­ras­ker vel ingen. I noen land er ikke bare guder og pro­fe­ter, men også konge­hu­set ukren­ke­lig.

Det kan ten­kes at den job­ben vi har, gjør at vi i prak­sis ikke står fritt til å si hva vi vil. Vi har i Norge en tra­di­sjon med et embets­verk som ikke er poli­tisk ansatt, og som for­ven­tes å opp­tre lojalt over­for den til enhver tid sit­tende poli­tiske ledelse. En diplo­mat som repre­sen­te­rer Norge kan ikke offent­lig gi uttrykk for syn i f.eks. spørs­må­let om hval­fangst, som går helt på tvers av det som er Nor­ges offi­si­elle stand­punkt. En depar­te­ments­råd kan ikke enga­sjere seg aktivt mot den sit­tende regje­ring. Man blir ikke straf­fet for å gjøre det, men noe stort pluss for kar­rie­ren vil det neppe være. Jo nær­mere man sit­ter ledel­sen, jo ster­kere loja­li­tet for­ven­ter man.

I kjøl­van­net av Char­lie Hebdo atten­ta­tet, har vi også hatt en anti­is­lamsk demon­tra­sjon i Norge. Vi kan mene hva vi vil om det de står for, men de er i sin fulle rett til å gi uttrykk for sitt syn. I spis­sen for disse demon­stra­sjo­nene har stått en lærer ved Oslo­sko­len. Også høyre­eks­treme lærere har ytrings­fri­het, noe det hel­dig­vis synes å være tverr­po­li­tisk enig­het om på Råd­hu­set. Men han kan nok få det tungt i møtet med mus­limske ele­ver. Alle, også ele­vene på de sko­lene hvor han er lærere, kan gi uttrykk for hva de mener om det han står for. At han kan få sam­ar­beids­pro­ble­mer, det må han regne med.

Men det har også vært saker i Oslo hvor rek­to­rer har fått for­bud mot å uttale seg om skole­po­li­tikk, noe som ikke er aksep­ta­belt. Tan­ken bak var at rek­to­rer lojalt skulle gjen­nom­føre det som var bestemt. Men tid­li­gere nærings­by­råd i Oslo, Øystein Sjø­tveit (fra FrP, selv­føl­ge­lig) truet med å inn­dra dro­sje­løy­ver da mus­limske taxi­sjå­fø­rer par­kerte bilene i pro­test mot muham­med­ka­ri­ka­tu­rene. Om det hadde blitt gjen­nom­ført, hadde det vært et alvor­lig inn­grep i ytringsfriheten.

Det er sær­lig pro­ble­ma­tisk å kreve for sterk loja­li­tet av offent­lig ansatte, da kri­tiske ytrin­ger gjerne vil være poli­tiske ytrin­ger fra de som kjen­ner kon­se­kven­sene av poli­tik­ken aller best. Men en lege ble truet med spar­ken for å kri­ti­sere det helse­fore­tak hvor han var ansatt, men helse­fore­ta­ket fikk hel­dig­vis refs av over­ord­net myn­dig­het.

Kon­su­lent­sel­ska­pet McK­in­sey kom en gang med lig­nende tan­ker om UiO. De skrev bl.a. dette i noe de kalte en rap­port, men som lig­net mest på en serie Power Point sli­des (“rap­por­ten” ser ikke len­ger ut til å være til­gjen­ge­lig på nett):

No UiO-culture — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyalty.”

Det var ganske sik­kert totalt bort­kas­tede pen­ger fra UiO å enga­sjere så dyre kon­su­len­ter om McK­in­sey for å lage en “rap­port” om noe de åpen­bart ikke kunne noe om.

Ved uni­ver­si­te­tet kan vi stort sett ytre oss ganske fritt. Men Arn­ved Ned­kvitne fikk erfare at det var gren­ser der også, sær­lig om hva man kunne si om og til sine kol­le­ger. Han mis­tet job­ben. Skjønt hoved­lær­dom­men av den saken var egent­lig at om ledel­sen kal­ler deg inn til et møte, da stil­ler du på det møtet — uan­sett hvor menings­løst du måtte mene at det er.

Nå som alle er opp­tatt av å for­svare ytrings­fri­he­ten, sier også FrP at ytrings­fri­he­ten er abso­lutt. Men de har aldri ment det, og jeg tror ikke så mye på at de mener det nå hel­ler. FrP sto ikke opp for ytrings­fri­he­ten da VG avslørte at Per Sand­berg var beru­set på Stor­tin­gets taler­stol. Per Willy Amund­sens krav om at all reli­giøs for­kyn­nelse skal foregå på norsk eller engelsk, var også et angrep på ytrings­fri­he­ten, og ville blant annet ha hind­ret Den katolske kirke i å holde guds­tje­nes­ter på språk som mange katolske inn­vand­rere for­står. Men så langt hadde nok ikke Per Willy Amund­sen tenkt, han tenkte nok bare på mus­limske ima­mer. FrP står prin­sipp­fast på sin prin­sipp­løs­het, og vil mer enn gjerne stanse ytrin­ger de ikke liker.

Hvis vi ytrer oss på måter noen sterkt mis­li­ker, da må vi regne med reak­sjo­ner. Demon­stra­sjo­ner er lov­lige ytringer.

Men om man ødeleg­ger eller hind­rer and­res ytrin­ger, da er det et angrep på and­res ytrings­fri­het, selv om angre­pet i seg selv en en ytring. Det var ikke aksep­ta­bel da Isra­els ambas­sa­dør i Sve­rige ødela et kunst­verk ha rea­gerte på på His­to­riske museet i Stock­holm.

Israel_ambassadør_Stokholm(Foto Erik Pau­ser, gjen­gitt med tillatelse.)

Men at Isra­els ambas­sa­dør i Norge skri­ver brev og pro­te­ste­rer mot en skulp­tur på Youngs­tor­get, er greit nok — bort­sett fra at det viser liten respekt for ytrings­fri­het når ytrin­gene kri­ti­se­rer Israel.

Mot­de­mon­stra­sjo­ner som ikke synes å ha annen hen­sikt enn å skape kon­fron­ta­sjo­ner og bråk, har jeg lite sans for. Den som ikke lar andre demon­strere for et stand­punkt man selv mis­li­ker, respek­te­rer ikke ytrings­fri­he­ten. Jeg er også meget kri­tisk til orgas­ni­sa­sjo­nen “Med Israel for fred” og det de står for. Men jeg vil ikke frata dem deres rett til å ytre seg.

Desverre er det på deler av norsk venstre­side en pro­ble­ma­tisk tra­di­sjon for å ville forby menin­ger de ikke liker. Anti­ra­sis­tisk sen­ter liker åpen­bart ikke at de som ikke står på deres linje kom­mer til orde. Det gjør hel­ler ikke Simon Wiesenthal-senteret, men hel­dig­vis hadde BI rygg­rad til å avvise deres for­søk på å inn­skrenke BI-ansattes ytrings­fri­het.

Vi bør ikke bli bekym­ret for eller opp­rørt over sym­bol­hand­lin­ger som å brenne danske, norske, USAn­ske eller nå franske flagg.

Vi har i Norge en rela­tivt ny, og etter min mening absurd dom, hvor en per­son i Bor­gar­ting lag­manns­rett så sent som i 2013, dom LB-2013–95840 RG-2013–1276, ble dømt for å for­håne en annen stats flagg. Hun hadde tatt seg inn på den polske ambas­sa­dens eien­dom, og heist det polske flag­get på halv stang, etter at noen andre demon­stran­ter først hadde firt flagget.

Når jeg uten for­be­hold sier at dom­men er absurd, er det fordi den bestem­mel­sen hun ble dømt etter, ikke er videre­ført i straffe­lo­ven av 2005 (som ikke len­ger kan kal­les “ny”, snart 10 år etter at den ble ved­tatt), fordi det å f.eks. brenne et flagg er en ytring som er ver­net av ytrings­fri­he­ten. Når man bare kla­rer å rote seg til å sette loven i kraft, vil det ikke len­ger være straff­bart. (Det kan ikke ha store admi­ni­stra­tive kon­se­kven­ser å opp­heve f.eks. denne bestem­mel­sen og blas­femi­be­stem­mel­sen, selv om ikke res­ten av loven set­tes i kraft sam­ti­dig.) Å bli dømt etter en straffe­be­stem­melse som var ved­tatt opp­he­vet på gjer­nings­tids­punk­tet, fordi straffe­be­stem­mel­sen ved lov­re­vi­sjo­nen ble ansett for å stride mot Grunn­lo­ven, er ganske så spe­si­elt. Jeg synes også at denne his­to­rien om en som gjorde flagg­bren­ning til for­ret­nings­om­råde er ganske søt.

I flere land er blas­femi fort­satt for­budt, og Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­len har aksep­tert dette ikke er i strid med men­neske­retts­kon­ven­sjo­nens artik­kel om ytrings­fri­het, og at det ikke er noe ens­ar­tet prak­sis mel­lom lan­dene her. Den øster­rikske teg­ne­ren Ger­hard Hade­rer risi­kerte å bli dømt i Hel­las for sin Jesus-satire.

surferjesusEtter det jeg for­står, ble han dømt til seks måne­ders feng­sel. Om han også ble utle­vert til Hel­las for å sone straf­fen, vet jeg ikke. (Noen av de pro­ble­ma­tiske sidene ved EUs utle­ve­rings­reg­ler kom her til overflaten.)

Så vet vi at idret­ten gjerne lager sine egne reg­ler, slik at blas­femi er for­budt i den ita­li­enske fot­ball­se­rien Serie A, noe Chievo-trener Dome­nico Di Carlo og Parma-spiss Davide Lan­za­fame fikk erfare for noen år siden. Ytrings­fri­het er gene­relt et ukjent frem­med­ord i idret­ten, noe Nor­ges davæ­rende assis­tent­tre­ner i hånd­ball, Zeljko Tomac fikk erfare under EM i 2013. Kri­tikk tåles ikke!

Mens vi morer oss og ris­ter på hodet av den Saudi Ara­biske snømann-fatwaen, kan vi ta med denne fra USA, hvor en fami­lie i New Jer­sey ble beord­ret av poli­tiet til å kle på sin snø­skulp­tur av “Venus fra Milo”. Og Dire Straits’ låt “Money for Not­hing” ble nek­tet spilt på Cana­diske radio­sta­sjo­ner fordi den angi­ve­lig skal være kren­kende over­for homo­file. Noen ste­der må visst også fødende være for­sik­tige med hvor­dan de ord­leg­ger seg når riene står på.

Vi tren­ger ikke gå ut av Norge eller til mus­li­mer for å finne reli­giøse tul­lin­ger som f.eks. mener at 22. juli-masakren var Guds straffe­dom på grunn av Nor­ges for­hold til Israel. Han har selv­sagt lov til å mene det og si det. Og Sarps­borg KrF står selv­sagt helt fritt i om de vil enga­sjere eller ikke enga­sjere slike folk som inn­le­dere. Og jeg er i min fulle rett til å kalle ham en reli­giøs tul­ling på nivå med f.eks. Arfan Batti.

Paver har også vært i hardt vær i kari­ka­tur­stri­der. Den for­rige paven Bene­dikt pådro seg mus­limske lede­res vrede da han i en tale knyt­tet Islam sam­men med vold. Den nåvæ­rende paven har sagt at om man sier at om noe sier noe ufor­del­ak­tige om ens mor, da må man regne med å få en på try­net (han ordla seg nok ikke akku­rat slik).

Etter dagens straffe­lov § 228 kan en legems­for­nær­melse være straffri når den er frem­pro­vo­sert. I 2005-straffeloven fin­ner vi til­sva­rende i § 271, som er litt tyde­li­gere for­mu­lert. Om paven skulle ha slått i en slik situa­sjon han viser til, så ville det kan­skje ikke ha vært straff­bart etter norsk lov.

Vi kan også more oss eller gråte over poli­ti­ke­res for­søk på å vedta hva som skal anses som his­to­riske sann­he­ter og hvor­dan denne skal kunne beskri­ves. Det gjel­der Tyr­kias folke­mord i Arme­nia, Frank­ri­kes opp­tre­den i Alge­rie og hvor­dan USAs his­to­rie skal frem­stil­les i sko­len. Og vi har selv­føl­ge­lig de lan­dene som har et for­bud mot Holocaust-fornekting. Det er ikke lett å få sam­men­heng i at man vil til­late at det som er hel­lig for mus­li­mer kren­kes, og sam­ti­dig forby noen å hevde at Holo­caust ikke fant sted.

Det alle for­nuf­tige men­nes­ker uan­sett må kunne enes om, er at det er gren­ser for hva slags reaka­sjo­ner mot and­res ytrin­ger som kan aksep­te­res. Ter­ror og drap, store ødeleg­gel­ser osv, er ikke akseptabelt.

Men de sterke reak­sjo­nene vi ser i en del land, skjer ikke i et vakum. På Lør­dags­revyen 17. januar i år hadde Afrika­kor­re­spon­dent Sverre Tom Radøy et inn­slag om Niger, hvor reak­sjo­nene mot Frank­rike har vært sterke. Han for­talte bl.a. at Niger er ver­dens fjerde største eks­por­tør av uran, uran som stort sett går til Frank­ri­kes atom­kraft­verk. Frank­rike har full kon­troll over denne han­de­len, og det blir vel ikke så mye pen­ger igjen i Niger. Gamle koloni­mak­ter har etter­latt seg mange kruttøn­ner som det ikke skal så vel­dig mye til å antenne. Og ves­ten gene­relt og USA spe­si­elt har skapt mange nye kruttøn­ner ved sin inn­blan­ding i andre land og sin støtte til Israel. Man må nok se en del av reak­sjo­nene mot dette bakteppet.

Jeg tar også med at det franske tegne­se­rie­bla­det Spi­rou kom­mer med en egen “Je suis Char­lie” utgave, hvor inn­tek­tene går til Char­lie Hebdo og fami­liene til de drepte. Det kan bestil­les her.

De store franske og bel­giske tegne­se­rie­for­la­gene har annon­sert at de i februar vil komme med et album på 2–300 sider som en hyl­lest til Char­lie Hebdo, og de som ble drept i ter­ror­an­gre­pet. Også inn­tek­tene fra dette vil gå til de etterlatte.

Print Friendly

Idiotløsninger i Kirkeveien

Oslo kan by på mange idio­tiske tra­fikk­løs­nin­ger. Å kåre den dum­meste vil være umu­lig.. Det er for mange kan­di­da­ter og kon­kur­ran­sen ville bli for hard. Men Kirke­veien mel­lom Mid­delt­huns gt og Sørkedalsveien/Majorstuveien ville ha vært en finalekandidat.

Oslo har som kjent i alt for mange år vært styrt av poli­ti­kere for hvem bilen er hel­lig, og som har ment at noe av det vik­tigste man kan bruke fel­les­areal til, er par­ke­ring av biler. Deres kjær­lig­het til bilen og til­be­delse gjen­nom å tilby bilis­tene par­ke­rings­plas­ser har vært en av de vik­tigste hind­rin­gene mot å rea­li­sere den lenge resir­ku­lerte, men aldri rea­li­serte hovedsykkelveiplanen.

Con­ti­nue read­ing Idiot­løs­nin­ger i Kirke­veien

Print Friendly

Holmenkollbakken er ikke beskyttet

Audi har laget en reklame hvor de har brukt et mani­pu­lert bilde av Hol­men­koll­bak­ken. “De har ingen rett til å mis­bruke «Kol­len» slik”, sier Stei­nar Eid­a­ker i Ski­for­enin­gen til NRK.no, og vi kan lure på med hvil­ken rett han sier det, eller mer pre­sist: Hva slags rett han mener å påbe­rope seg. Eid­a­ker sier også følgende:

Dette er vel­dig spe­si­elt. Selv om de er offi­si­ell FIS-sponsor har de ingen rett til å mis­bruke «Kol­len» slik.”

Det er helt greit at Ski­for­enin­gen ikke liker dette. Vi står alle fritt til å like og mis­like hva vi vil. Audi leg­ger seg lang­flate, kan vi lese, noe det ikke er noen grunn til at de skal gjøre.

Con­ti­nue read­ing Hol­men­koll­bak­ken er ikke beskyt­tet

Print Friendly

NHO og Kristin Skogen Lund har glemt sykkel

NHO-sjef Kris­tin Sko­gen Lund har skre­vet kro­nik­ken Fem grep for en utslipps­fri trans­port­sek­tor. De fem gre­pene er:

  • Gjen­nom­før kol­lek­tiv­løf­tet nå
  • Bygg smar­tere og tettere
  • Bruk mar­keds­in­sen­ti­vene
  • Grønne inn­kjøp
  • God­set må på skinner

Jeg er enig i det meste. Men det mang­ler i alle fall et sjette grep: Legg til rette for syk­ling. Alt som sies om syk­ling er dette, under punk­tet om å gjen­nom­føre kollektivløftet:

Et bære­kraf­tig sam­funn kre­ver at kol­lek­tiv­trans­por­ten – sam­men med syk­kel og gange – tar frem­ti­dig vekst i per­son­rei­ser i byområdene.”

Man man ikke si at det er en sær­lig offen­siv utta­lelse. Det står ikke noe om hva NHO mener må gjø­res for å oppnå at flere skal velge syk­kel. Man må stille krav om at det byg­ges god infra­struk­tur for sykling.

Con­ti­nue read­ing NHO og Kris­tin Sko­gen Lund har glemt syk­kel

Print Friendly

Hva er galt med nye operaer?

Nå har jeg ende­lig fått sett Den norske Ope­ras sat­sing, Jüri Rein­ve­res opera “Peer Gynt”. Nå hadde den alle­rede fått ganske hard med­fart av kri­ti­kerne. Det var på en måte bra, for da var for­vent­nin­gene ned­jus­tert — og jeg opp­levde det som en bedre fore­stil­ling enn jeg hadde ventet.

Like­vel: Den føyer seg inn i rek­ken av nye ope­raer som har skuf­fet, i alle fall har de skuf­fet meg.

WCRW_3991Det er flott at Den norske Opera våger å satse på ny opera, og at de bestil­ler nye verk. Som env­her annen kunst­form, tren­ger opera for­ny­else for å bli noe mer enn en muse­ums­kul­tur. Den som intet våger, intet vin­ner. Det er, så vidt jeg vet, kom­po­nert 4–5.000 ope­raer. Av disse er det 40–50 som utgjør et slags stan­dard­re­per­toar som set­tes opp noen­lunde jevn­lig. Der med andre ord ca 1% av ope­ra­ene som i prak­sis spil­les. De fleste ope­raer som kom­po­ne­res set­tes ikke opp igjen etter første sesong. Det er en skjebne de deler med mye annen musikk. Når det gjel­der nyska­ping innen indu­stri, reg­ner Inno­va­sjon Norge med at 75–80% av de bedrif­tene de støt­ter ikke kom­mer til å leve de neste fem årene. Det er en risiko man må ta for å få fram de som viser seg å være leve­dyk­tige. Slik vil det være i kul­tur­li­vet også. Det meste av den musikk som kom­po­ne­res, av bøker som skri­ves osv, vil være glemt i løpet av fem år. (Skulle noen lure: bil­det her er fra skulp­tur­par­ken på Løren, som har moti­ver fra Peer Gynt, laget av mange kunstnere.)

Con­ti­nue read­ing Hva er galt med nye ope­raer?

Print Friendly

Fra i dag har ikke politiet lenger skiltmyndighet!

I dag, 1. januar 2015, trer end­rin­gen i Skilt­for­skrif­ten § 28 i kraft, som inn­e­bæ­rer at poli­tiet ikke len­ger har skilt­myn­dig­het i Oslo, Ber­gen, Trond­heim, Stav­an­ger, Kris­tian­sand og Tromsø. Jeg har opp­fat­tet det slik at poli­ti­ets skilt­myn­dig­het ikke har vært et like stort pro­blem i de andre byene som det har vært i Oslo. I Oslo har poli­tiet vært bak­stre­versk og har lidd av kunn­skaps– og lærings­ve­gring. De har hel­ler basert seg på egne for­dom­mer og forms­ba­serte frykt, enn å inn­hente kunn­skap fra andre ste­der. Ende­lig har denne delene av byplan­leg­gin­gen kom­met under demo­kra­tisk kontroll.

I Oslo har poli­tiet vært en ren sabo­tør av gode syk­kel­løs­nin­ger. De har mis­brukt sin skilt­myn­dig­het til å sørge for at syk­kel­felt opp­hø­rer før kryss, avbryte syk­kel­felt for å gi av– og påles­sings­plass til bilis­ter (og der­med gjøre dem far­li­gere for syk­lis­ter), hindre syk­ling i begge ret­nin­ger i ellers enveis­kjørte gater, osv. Den som vil lese om hvor­dan Oslo­po­li­tiet har hind­ret til­rette­leg­ging for syk­lis­ter i Oslo, og som vil ha det fra noen som ikke er like mye syk­kel­en­tu­si­as­ter som meg, kan lese Kom­mune­re­vi­sjo­nens rap­port om den mang­lende gjen­nom­fø­rin­gen av hoved­syk­kel­vei­pla­nen.

Det er ikke bare syk­lis­ter som har lidd under Oslo­po­li­ti­ets mang­lende vilje til skil­ting. Det har vært en lang føl­je­tong om trai­ler­par­ke­ring på Ellings­rud, i Karo­li­ner­veien og ved utfarts­par­ke­rin­gen mot Mari­hol­tet. Bysty­ret har ved­tatt at trai­ler­par­ke­rin­gen skal bort. Men poli­tiet har mis­brukt sin skilt­myn­dig­het til å hindre dette. De vil ganske enkelt ikke skilte par­ke­rings­for­bud. I Ditt Oslo kan vi lese:

I et brev fra Oslo politi­dis­trikt til en pri­vat beboer, sier de at de mener at skilt­myn­dig­het og hånd­he­velse skal være tuf­tet på tra­fikk­sik­ker­het. Videre at en skil­tet regu­le­ring kun skal benyt­tes der dette er strengt nødvendig.”

Hvor har poli­tiet dette med at det skal være “tuf­tet på tra­fikk­sik­ker­het” fra? Man skil­ter fak­tisk for å regu­lere tra­fik­ken, her­under at det ikke skal være til­latt å kjøre eller par­kere over alt. Og hvor har de fått det fra at regu­le­ring bare skal skil­tes når det er “strengt nød­ven­dig”? Når bysty­ret ved­tar at et område skal være fritt for par­ke­ring, da skulle poli­tiet bare ha sør­get for at ved­ta­ket ble gjen­nom­ført og at skil­tene ble satt opp. Poli­tiet har ikke noe med å opp­høye seg selv til et slags over­hus som kan til­side­sette demo­kra­tisk fat­tede vedtak.

Ditt Oslo spør senior­råd­gi­ver Odd Bratte­berg i Bymiljøetaten:

Men hvem er det som står øverst til å bestemme?”

De får dette sva­ret fra Odd Bratteberg:

Det er poli­tiet som er skilt­myn­dig­het i Oslo. Om de der­med står over bysty­ret til å bestemme, er et jusspørsmål.”

Nå er det hel­dig­vis slutt. Det har vært et demo­kra­tisk pro­blem at poli­tiet har kun­net over­prøve og sette til side demo­kra­tisk fat­tede ved­tak om tra­fikk­re­gu­le­ring. Oslo­po­li­tiet er strip­pet for den myn­dig­he­ten de så gjerne mis­brukte. Ingen frem­ti­dig regje­ring vil kunne finne på noe så dumt som igjen å gi skilt­myn­dig­het til politiet.

For en som sterkt mis­li­ker FrP er det et tanke­kors at det måtte en sam­ferd­sels­mi­nis­ter fra FrP til for å gjen­nom­føre en så over­mo­den end­ring. Det var ikke første gang det ble fore­slått. Vi har bak oss åtte år med en såkalt “rød-grønn” regje­ring. Den regje­rin­gen gjorde ikke mye for syk­lis­ter. De åtte årene har lært oss at noe av det aller ver­ste for syk­lis­ter gene­relt og syk­lis­ter i Oslo spe­si­elt, er en sam­ferd­sels­mi­nis­ter fra Sen­ter­par­tiet. En sam­ferd­sels­mi­nis­ter som sier “Fuck Oslo”, det vil vi ikke ha!

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Fra i dag er verkene av Edvard Munch med flere fri!

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens dødsår. Så når et år ebber ut og et nytt år star­ter, da er det all­tid mange verk som “fal­ler i det fri”. Fra i dag er alle verk av opp­havs­menn som døde i 1944 eller tid­li­gere fri.

munch.screamDet vik­tigste, i alle fall sett med norske øyne, er at Edvard Munchs bil­der nå er fri. Det betyr at vi fra og med i dag kan frem­stille eksemp­lar av Munchs verk og gjøre dem til­gjen­ge­lig for allmennheten.

Det er en ikke helt uve­sent­lig begrens­ning i denne fri­he­ten for så vidt gjel­der bil­led­kunst som befin­ner seg i gal­le­rier og i pri­vate sam­lin­ger. Selv om et maleri i seg selv er fritt, kan et bilde av male­riet fort­satt være ver­net. Et repro­fo­to­grafi er ver­net som et foto­gra­fisk bilde. Det inn­e­bæ­rer at foto­gra­fiet er ver­net i 15 år etter utlø­pet av foto­gra­fens dødsår, men minst 50 år etter utlø­pet av det år bil­det er tatt. Jeg liker ikke at det er slik, men vi må aksep­tere at reg­lene er sånn — don’t shoot the mes­sen­ger. Hvis vi skal være på den sikre siden, må det være et repro­fo­to­grafi tatt i 1964 eller tid­li­gere, av en foto­graf som døde i 1999 eller tid­li­gere — med mindre foto­gra­fen har sam­tyk­ket til bruken.

Con­ti­nue read­ing Fra i dag er ver­kene av Edvard Munch med flere fri!

Print Friendly

Missing link: Thor Olsens gt, Fredensborgveien og Nordregate

Thor Olsens gt går mel­lom Fre­dens­borg­veien og krys­set Ulle­våls­veien / Akersgt. Det var her jeg første gang støtte på Oslo­po­li­ti­ker­nes news­peak “miljø­gate”. Det var her vi lærte at “miljø­gate” på oslo­po­li­ti­kersk betyr vei med gjen­nom­kjø­ring, noen trær, pyn­tede (og der­med eks­tra dyre) par­ke­rings­plas­ser og null til­rette­leg­ging for syk­lis­ter. Det var etter å ha sett hva resul­ta­tet ble i denne “miljø­ga­ten” at mitt “over­vå­kings­sys­tem” ble pro­gram­mert til å gi alarm hver gang ordet “miljø­gate”, eller ordene “miljø­kva­li­tet” duk­ker opp i for­bin­delse med vei­pro­sjek­ter i Oslo.

For å bedre for­hol­dene i Thor Olsens gt og begrense gjen­nom­kjø­rin­gen, fore­slo Veg­ve­se­net, som da var fag­etat, i 1995 å stenge gaten for gjen­nom­kjø­ring. Men bystyre­fler­tal­let gikk mot fag­eta­ten og ville ikke stenge. 1995 var det året AP/SV + Rødt tapte fler­tal­let i Oslo til H + FrP. Om denne saken ble avgjort før eller etter dette val­get, vet jeg ikke. Så jeg vet ikke hvem som utgjorde fler­tal­let den gan­gen. 19–20 år etter bør det uan­sett være på tide å rette opp den feilen.

Con­ti­nue read­ing Mis­sing link: Thor Olsens gt, Fre­dens­borg­veien og Nord­re­gate

Print Friendly

Gjør Grünerløkka til gang– og sykkelprioritert bydel. Steng området for gjennomkjøring

Bydel Grü­ner­løkka vil ha flere på to hjul. Det er vik­tig å satse på syk­kel på Grü­ner­løkka. I den reise­vane­un­der­sø­kel­sen som ble gjort i for­bin­delse med utar­bei­ding av ny syk­kel­stra­tegi, var Grü­ner­løkka den byde­len med høy­est sykke­lan­del — 15% av rei­sene skjer på syk­kel. Her er det også en høy andel kvin­ner som syk­ler. Man må satse på de ste­der hvor folk syk­ler, og satse på å gjøre det enda bedre der. Så får man tro at det vil ha smitteeffekt.

Det er bare 29,7% av hus­stan­dene på Grü­ner­løkka som dis­po­ne­rer bil, mens 51,1% av fler­per­son­shus­hold­nin­ger med barn dis­po­ne­rer bil. Så til­rette­leg­ging for bil, inkul­dert par­ke­ring på fel­les­area­ler, er en til­rette­leg­ging for et mindre­tall på fler­tal­lets bekostning.

Syk­kel­di­rek­tør Rune Gjøs sier at de skal få mange ønsker opp­fylt, og lis­ter opp røde syk­kel­felt, syk­kel­bok­ser osv.

Men disse til­ta­kene blir nær­mest for kos­me­tikk å regne. Man må foreta mer grunn­leg­gende grep. Og man må ikke minst gjen­nom­føre til­tak som har det klare mål å redu­sere bil­tra­fik­ken — noe som byrdået, eller først og fremst Høyre, ikke har vært vil­lig til å sette på dags­or­den. I prak­sis betyr det at man må dår­li­gere frem­kom­me­lig­het og færre par­ke­rings­mu­lig­he­ter for pri­vat­bi­ler, og ikke minst en høy­ere pris for å kjøre inn i byen. Til­gjen­ge­lig­het med bil er OK, men ikke fremkommelighet.

Con­ti­nue read­ing Gjør Grü­ner­løkka til gang– og syk­kel­prio­ri­tert bydel. Steng områ­det for gjen­nom­kjø­ring

Print Friendly

Kan hovedsykkelveiplanen gjennomføres?

Valg­kam­pen er i gang, og syk­kel ser ut til å bli et vik­tig tema i valg­kam­pen. Arbei­der­par­tiet har sagt at de vil vinne Oslo ved å fri til syk­lis­tene.  Det er bra om syk­kel blir vik­tig i valg­kam­pen, og der­med flyt­tes høy­ere opp på den poli­tiske agen­daen. Det var på tide! “Har du abdi­sert, Stian?” spør Arbei­der­par­ti­ets byråds­le­der­kan­di­dat Ray­mond Johan­sen og kri­ti­se­rer byråds­le­der Stian Ber­ger Røs­land for at hoved­syk­kel­vei­net­tet ikke har blitt byg­get. Og byråds­le­der Stian Ber­ger Røs­land sva­rer med at “Reto­rikk gir ingen syk­kel­vei”. For egen del vil jeg si at begge har rett. Stian Ber­ger Røs­land er så usyn­lig på dette område at man kan godt si at han har abdi­sert. Skal noe bli gjen­nom­ført, kre­ves poli­tisk leder­skap fra topp­nivå. Det har vi ikke sett her. På den annen side: Er det noe man har sett mer enn nok av i Oslos “syk­kel­sat­sing”, så er det retorikk.

Når Arbei­der­par­tiet vil satse så mye på syk­kel, bør det i alle ikke være noe pro­blem å få ved­tatt en ny og mer offen­siv syk­kel­stra­tegi i Oslo. Så kan even­tu­elt Feil­stegs­par­tiet sitte og furte for seg selv i ekso­stå­ken, og se om de kan finne en offerrolle også i den saken.

Hoved­syk­kel­vei­net­tet kunne selv­sagt ha vært full­ført for lenge siden. Grun­nen til at det ikke har blitt gjen­nom­ført er mang­lende poli­tisk vilje og mang­lende poli­tisk leder­skap. I dag er det Stian Ber­ger Røs­land som videre­fø­rer Høy­res mang­lende evne og vilje til å satse på syk­kel, og som ikke viser det leder­skap som skal til for å gi syk­lis­ter gode for­hold i Oslo. Men Ray­mond Johan­sen har vært sam­ferd­sels­by­råd i Oslo, og han ga hel­ler ikke byens syk­lis­ter stor å glede seg over. Han viste hel­ler ikke sær­lig vilje til å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter sist han hadde muligheten.

Con­ti­nue read­ing Kan hoved­syk­kel­vei­pla­nen gjen­nom­fø­res?

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.