Rosabloggerne hyller seg selv

Nå kan vi lese at noen har fått pri­ser i noe som kal­les Vixen Blog Awards. Jeg ble opp­merk­som på denne da den ble delt ut i fjor. Selv om jeg har en blogg, i lik­het med nes­ten 200.000 andre nord­menn om man skal tro NRK, så har jeg ingen ambi­sjo­ner om å bli “topp­blog­ger”. Det er vel en “heders­tit­tel” omtrent som å være “topp­kom­men­ta­tor” i nett­avi­se­nes kom­men­tar­felt. Men jeg ble like­vel litt nys­gjer­rig, og ville vite hva dette var for slags kåring. Det var og er en kåring i klas­ser som repre­sen­te­rer ulike nyan­ser i rosa, med unn­tak av den rosa­ka­te­go­rien som John Chris­tian Elden repre­sen­te­rer. Dette er slik rosa­b­log­gen Vixen deler norske blog­ger inn i klasser:

  • Årets gull­penn
  • Årets kjen­dis­blogg
  • Årets mote­blogg
  • Årets stjerne­skudd
  • Årets skjønn­hets­blogg
  • Årets blogg­bu­si­ness
  • Årets blog­ger
  • Fol­kets favoritt
  • Årets inte­ri­ør­blogg
  • Årets livs­stils­blogg
  • Årets mat­blogg
  • Årets tre­nings– og helseblogg

Con­ti­nue read­ing Rosa­b­log­gerne hyl­ler seg selv

Print Friendly

Meningsløse firefeltsveier i Oslo 1: Sørkedalsveien

Som en slags gjen­glemt rest fra 1960– og –70-tallet, da poli­ti­kere og plan­leg­gere hadde våte drøm­mer om at pri­vat­bi­len var frem­skrit­tet som bl.a. skulle gjøre byen levende, lig­ger det en fire­felts­vei mel­lom Sme­stad­krys­set og Major­stuen. Den må være en sterk kan­di­dat til tit­te­len Nor­ges mest menings­løse fire­felts­vei. Skjønt kon­kur­ran­sen kan være hard, også om å være Oslos mest menings­løse firefeltsvei.

Hva skal man med en motor­vei­lig­nende vei mel­lom Sme­stad­krys­set og Major­stuen, som mater biler inn til et sen­trum hvor bil­tra­fik­ken bør redu­se­res til et mini­mum. Vei­ka­pa­si­te­ten må ned. Den lig­ger der som en vold­som bar­riere mel­lom Vol­vat, Bor­gen og Vin­dern på den ene siden, og Hoff, Frog­ner og Skøyen på den andre. Og den deler Major­stu­om­rå­det i to.

På denne strek­nin­gen er det elen­dige syk­kel­for­hold. Vi kan velge veien fra Major­stuen mot Sme­stad­krys­set. Major­stuen er et syk­kel­mes­sig kata­strofe­om­råde. Hoved­grun­nen er at man her, som de fleste andre ste­der, har prio­ri­tert bil. Det er to kjøre­felt + par­ke­ring i ret­ning mot Sme­stad­krys­set, tre kjøre­felt inn mot Major­stu­krys­set. Det er selv­sagt null til­rette­leg­ging for sykkel.

WIMG_0662_DxO

Beve­ger vi oss litt len­ger opp i veien, er det like håp­løst. To kjøre­felt i ret­ning Sme­stad, samt gate­par­ke­ring. Det er et for­tau, men null til­rette­leg­ging for syk­lis­ter.  Hadde han­delstan­den vært oppe­gå­ende, hadde de pro­te­stert mot dette. Sports­kje­den XXL har en stor butikk her. Det er gate­par­ke­ring og par­ke­rings­hus i kjel­le­ren. Men nes­ten ufrem­kom­me­lig for syk­lis­ter og bare noen ping­lete, nær­mest ubru­ke­lige syk­kel­sta­ti­ver uten­for butikken.

Det vir­ker som om XXL og andre sports­bu­tik­ker, ikke øns­ker at kun­der som kjø­per syk­kel hos dem skal bruke den til å komme til­bake til butik­ken. Legg til at det er et tre­nings­sen­ter i huset. Men tre­nings­sentre øns­ker tyde­lig­vis ikke at folk skal komme til dem på syk­kel. Man skal hel­ler betale dem for å “sykle” innen­dørs på en syk­kel som ikke beve­ger seg.

WIMG_1594_DxOHvis man har dris­tet seg til å sykle til butik­ken, fin­nes det knapt noen vei til­bake. De som har kjøpt syk­kel her, har en utford­ring. I alle fall hvis de skal i ret­ning Major­stuen og sen­trum. Det har kom­met et fot­gjen­ger­felt oven­for XXL.  Men det er ikke noe tra­fikk­lys, så spørs­må­let er hvor mange som liker å krysse en fire­felts­vei på denne måten.

WIMG_0682_DxO

Bort­sett fra dette fot­gjen­ger­fel­tet, er det ingen mulig­het for å krysse Sørke­dals­veien, i alle fall ikke om man mis­li­ker å krysse en fire­felts­vei med midt­ra­batt. Å sykle mot kjøre­ret­nin­gen er ikke noe alter­na­tiv på en vei som denne. Så den eneste mulig­he­ten er å sykle på for­tauet på venstre side i kjøre­ret­nin­gen. For­tauet her er ganske trangt — noe har man måt­tet ofre for å få plass til par­ke­rings­plas­ser — og fot­gjen­ger­tra­fik­ken er ganske stor. Så det er en elen­dig løs­ning. Selv er jeg mot­stan­der av å sykle på for­tau. Men her har man ikke noe valg, før man har kom­met ned til lys­krys­set ved Ess­end­ropsgt, hvor det er mulig å krysse noen­lunde trygt.

WIMG_1741_DxOLøs­nin­gen er vel­dig enkel: Fjern kjøre­felt i Sørke­dals­veien og lag syk­kel­veier. Ikke gang– og syk­kel­veier, men syk­kel­veier. I byer hvor man ikke bare snak­ker om å legge til rette for syk­ling, men fak­tisk gjør noe, har man inn­sett at etter­la­ten­ska­pene etter bildrøm­me­nes tiår må fjer­nes for å få mer menne­se­kvenn­lige byer.

Nederst mot Major­stuen har man klart å finne plass til par­ke­ring ved siden av de fire kjøre­fel­tene. Absurd prioritering.

WIMG_0246_DxOLitt høy­ere oppe har man laget en bred rabatt langs veien, hvor man har plan­tet trær. Det er mulig at denne veien er eldre en Byrå­dets tra­fi­kale news­peak “Miljø­gate”, så den har kan­skje ikke fått en slik beteg­nelse. Men den kunne sik­kert ha fått det. “Miljø­gate” på olso­po­li­ti­kersk betyr bil­vei med trær langs kan­ten. Til­rette­leg­ging for syk­lis­ter inn­går ikke i det bedra­gerske “miljø­gate­kon­sep­tet” som oslo­po­lit­kerne har fun­net på.

WIMG_0696_DxO

Det fin­nes ikke noen bruk­bar trasé for syk­lis­ter på denne strek­nin­gen. Det er en form for gang­vei opp til rund­kjø­rin­gen ved Politi­sta­sjo­nen. Man har laget syk­kel­felt i Mono­litt­veien, som leder syk­lis­tene gjen­nom Frog­ner­par­ken, der det gjerne kom­mer i kon­flikt med gående. Å ha hoved­syk­kel­vei gjen­nom Frog­ner­par­ken er nes­ten like idio­tisk som å ha fire felt for biler mel­lom Sme­stad og Majorstuen.

Løs­nin­gen er vel­dig enkel: Fjern ett kjøre­felt i hver ret­ning, og lag høy­kva­li­tets­syk­kel­vei i ste­det. I begyn­nel­sen blir det kan­skje litt mer bilkø i nær­he­ten om man fjer­ner et kjøre­felt. Men la det bare skje. Når kao­set har fått ved­vare en stund, må folk finne ut at bil ikke er det man vel­ger om man skal inn til sen­trum. I Køben­havn sier man visst­nok at det tar ca tre måne­der til køen har for­svun­net av seg selv. Da har til­strek­ke­lig mange fun­net en annen reise­måte. Da man stengte tun­ne­lene ved Sme­stad­krys­set, viste det seg at reise­va­nene end­ret seg over nat­ten og bil­køen ble borte.

 

Øns­ker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Uber, Uber über alles

Noen synes å mene at pirat­vik­som­het skal applau­de­res og støt­tes så, lenge det gjø­res med litt fancy tek­no­logi, enten det er opp­havs­menn eller andre det går ut over. De krea­tive synes å være de som lager enkle dis­tri­bu­sjons­løs­nin­ger, ikke de som ska­per det inn­hold eller de tje­nes­ter som leve­res. Tek­no­logi trum­fer alt, synes man­traet å være.

Men det blir helt på try­net når Aften­pos­ten omta­ler Uber og Airbnb som om det er det samme, da sty­rer man rett i den grøf­ten som bare gjør det til et spørs­mål om teknologi.

Man kan mene vel­dig mye om orga­ni­se­ring av taxi­næ­rin­gen. Men løyve­tanke­gan­gen ut fra behovs­prø­ving, som yrkes­trans­port­lo­ven § 9 sier, som inn­e­bæ­rer at det skal sitte byrå­kra­ter poli­ti­kere som bestem­mer f.eks. hvor mange dro­sjer det skal være, hvor mange dro­sje­sen­tra­ler det skal være, hvor ulike dro­sjer skal kunne ta opp pas­sa­sje­rer osv, det er noe som snart bør havne på his­to­ri­ens skraphaug.

Det er en bran­sje som har vært pre­get av ganske håp­løse reg­ler i mange land. Om jeg opp­fat­tet situa­sjo­nen rett, og min hukom­melse ikke svik­ter, så vokste det i Eng­land fram en orga­ni­sert “pirat­taxi­virksohmet”, ved såkalt “Pri­vate hire”. Det var omtrent som Oslo ting­rett la til grunn i dom­men fra 7. desem­ber 2015. De tra­di­sjo­nelle taxi­ene hadde og har ene­rett til å la seg praie av folk på gaten. Andre tok bestil­lin­ger på tele­fon, på siden av denne ene­ret­ten. Det er ingen prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom å ta bestil­ling på tele­fon og via en app. Og tele­fon­sel­ska­pene fant ikke på å kreve en stor pro­vi­sjon for å for­midle bestillingene.

Con­ti­nue read­ing Uber, Uber über alles

Print Friendly

Når sitater brukes i kommersiell sammenheng

Dette er noe jeg begynte på for nes­ten en måned siden. Som så ofte skjer: Tiden gikk, og jeg syn­tes ikke len­ger at saken var sær­lig aktu­ell, og det ble ikke pub­li­sert. Men når Dags­nytt 18 fant grunn til å ta opp dis­ku­sjo­nen i går, da kan jeg pub­li­sere kom­men­ta­ren i dag. Men når Dags­nytt 18 fort­satt har bilde av Anne Gros­vold på hoved­si­den for pro­gram­met, da viser vel det at de ikke all­tid er helt oppdatert.

“Vi låner ikke bort vår tro­ver­dig­het” skrev for­bru­ker­om­bud Gry Nergård i Aften­pos­ten 11. desem­ber. Gry Nergård skri­ver: Con­ti­nue read­ing Når sita­ter bru­kes i kom­mer­si­ell sam­men­heng

Print Friendly

Fra i dag er Mein Kampf og verk av disse opphavsmenn fri

Vi har kom­met til opp­havs­menn som døde i 1945. 1945 var avslut­nin­gen på andre ver­dens­krig, og ser man på over­sik­ter over per­soner som døde det året, er det mange navn som av ulike grun­ner er kjent fra krigen.

Vi kan starte med en som ikke hus­kes for sitt for­fat­ter­skap, ei hel­ler for sine male­rier: Adolf Hit­ler. Også des­po­ter har opp­havs­rett. Selv om han for­søkte seg som kunst­ma­ler, så er hans male­rier neppe sær­lig inter­es­sante rent opp­havs­retts­lig. Som kjent gir opp­havs­ret­ten en rett til å frem­stille eksemp­lar av verk og å gjøre dem til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Det kan hende det kan ha en viss sam­ler­verdi å ha et av Hit­lers ori­gi­nal­ma­le­rier. Men det er neppe noe stort mar­ked for repro­duk­sjo­ner av ymse slag. Men om noen skulle ønske å pre­sen­tere Hit­ler som bil­led­kunst­ner, så kan man nå bruke bil­dene hans uten å måtte inn­hente noen samtykke.

I opp­havs­retts­sam­men­heng er hans bok Mein Kampf mer inter­esse­ant. Del­sta­ten Bay­ern arvet Hit­ler i 1945, her­under opp­havs­ret­ten til hans ver­ker. (Noen har bestridt dette, men det går jeg ikke nær­mere inn på.) Bay­ern har ikke øns­ket noen utgi­vel­ser av Adolf Hit­lers bok, og har der­for avslått alle fore­spørs­ler. Jeg har ikke lest boken (men har blitt til­budt et eksemp­lar av en norsk over­set­telse), og har ingen mening om dens even­tu­elle lit­te­rære verdi.

Men Mein Kampf er et his­to­risk doku­ment, og slik sett har det vært et pro­blem at den har vært så vans­ke­lig til­gjen­ge­lig. (Jeg antar at den ga næring til mange bok­bål etter kri­gen, uten at jeg har noen doku­men­ta­sjon som under­byg­ger den anta­gel­sen.) Jeg har i min opp­havs­retts­un­der­vis­ning brukt Bay­erns for­valt­ning av Adolf Hit­lers Mein Kampf som eksem­pel på at opp­havs­rett kan bru­kes for å hindre til­gang til et verk, og der­med begrense infor­ma­sjons­fri­he­ten. Jeg mener å ha lest at boken er for­budt i Tysk­land. Men opp­havs­retts­lig er det ikke len­ger noe hin­der for at den gis ut. Og nå er den klar til utv­gi­velse i Tysk­land. Det er en kri­tisk, kom­men­tert utgave som kom­mer. At det er Insti­tut­tet for moderne his­to­rie (IFZ) i Mun­chen som står for utgi­vel­sen av et slikt his­to­risk doku­ment, er ikke så vel­dig over­ras­kende. Om jeg har for­stått det rett, så har de valgt å gi ut den kri­tiske utga­ven for å komme andre utgi­vel­ser i for­kjø­pet. Men det kom­mer sik­kert også flere utga­ver, på flere språk. Men igjen er det grunn til å minne om at over­set­terne har ret­tig­he­ter til sine over­set­tel­ser, så fore­lig­gende over­set­tel­ser kan godt være ver­net selv om ori­gi­na­len ikke len­ger er ver­net. For egen del vil jeg si at det gis ut vel­dig mange bøker jeg gjerne skulle ha lest, men som jeg ikke rek­ker å lese. Denne er ikke blant dem. Jeg kom­mer ikke til å bruke tid på å lese Hitler.

Det var sik­kert en del av de andre nazi­kory­fé­ene som døde i 1945 som også har skre­vet noe. Jeg ser ikke noen grunn til å gå inn på noen av dem. Men om Vidqun Quis­ling etter­lot seg noe som er opp­havs­retts­lig ver­net, vil det også være fritt fra i dag. Det fin­nes i alle fall sam­lin­ger av hans taler, men ellers kjen­ner jeg ikke annen lit­te­rær pro­duk­sjon fra hans side.

En annen per­son, kjent fra andre ver­dens­krig, som også døde i 1945 var Anne Frank. Så nå er Anne Franks Dag­bok fri.

Hen­nes far, Otto Frank, var den eneste i fami­lien som over­levde kri­gen. Det var han som sør­get for at boken ble utgitt. Opp­rin­ne­lig var det to ver­sjo­ner. Det ene var Annes opp­rin­ne­lige dag­bok, den andre en ver­sjon som hun selv hadde bear­bei­det med tanke på at den skulle kunne gis ut. Otto Frank satte sam­men en ver­sjon basert på disse to utga­vene, og det var den som ble gitt ut.

Det har vært en del kon­tro­ver­ser om denne boken i årene som har gått siden den ble skre­vet. Det har blitt hev­det at den var et fal­sum, og man har hatt Anne Frank-fornektere, akku­rat som det er Holocaust-fornektere. Etter det jeg har for­stått er det nå slått fast at dag­bø­kene ble skre­vet at Anne Frank. Men kunn­skap biter ikke på kunn­skaps­for­nek­tere, enten de for­nek­ter Holo­caust, Anne Frank, men­neske­skapte klima­end­rin­ger eller vaksiner.

Like­vel: I ånds­verk­lo­ven § 7 står føl­gende om hvem som skal reg­nes som opphavsmann:

Som opp­havs­mann ansees, når ikke annet godt­gjø­res, den hvis navn eller alment kjente dekk­navn eller merke på sed­van­lig måte er påført eksemp­lar av ver­ket eller blir opp­gitt når det gjø­res til­gjen­ge­lig for almen­he­ten.

Vi skal merke oss at det står “som opp­havs­mann anses”. Det betyr at omver­den kan for­holde seg til at denne per­sonen er opp­havs­mann. Vi kan legge til grunn at Anne Frank er opp­havs­mann. At noen påstår noe annet, betyr ikke at noe annet er godt­gjort. Nå døde Anne Frank før boken ble utgitt, så spørs­må­let om hvem som kan inngå avta­ler, har ingen prak­tisk rele­vans her. Men det betyr at vi uan­sett kan regne verne­ti­den med utgangs­punkt i Anne Franks dødsår.

Det som nå er fritt, er Anne Franks ori­gi­nale dag­bok — i begge ver­sjo­ner. Den utga­ven som opp­rin­ne­lig ble utgitt, var en ver­sjon bear­bei­det av henns far, Otto Frank. Om opp­havs­rett til bear­bei­del­ser, kan vi starte i ånds­verk­lo­ven § 2, første ledd:

Opp­havs­ret­ten gir innen de gren­ser som er angitt i denne lov, ene­rett til å råde over ånds­ver­ket ved å frem­stille varig eller mid­ler­ti­dig eksemp­lar av det og ved å gjøre det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kelse, i over­set­telse eller bear­bei­delse, i annen lit­te­ra­tur– eller kunst­art eller i annen tek­nikk.

Anne Frank hadde opp­havs­rett til sitt verk, også i bear­bei­det form. Men det står også føl­gende om ret­tig­he­ter til bear­bei­del­ser i ånds­verk­lo­ven § 4, annet ledd:

Den som over­set­ter eller bear­bei­der et ånds­verk eller over­fø­rer det til en annen lit­te­rær eller kunst­ne­risk form, har opp­havs­rett til ver­ket i denne skik­kelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inn­grep i opp­havs­ret­ten til originalverket.”

Bear­bei­de­ren tar et eksis­te­rende verk og utvik­ler det videre i en eller annen form. Det enk­leste eksem­pe­let er over­set­telse av litteratur.

Bear­bei­de­ren har ret­tig­he­ter til sine bear­bei­del­ser. Men i prak­sis er det ikke mulig å løs­rive bear­bei­del­sen fra ori­gi­na­len. Der­for har bear­bei­de­ren ret­tig­he­ter til ver­ket i bear­bei­det skik­kelse, men vil ha med seg ori­gi­nal­ver­ket og der­med ret­tig­he­tene til denne. Verne­ti­den for den bear­bei­dede ver­sjo­nen reg­nes fra utlø­pet av døds­året til den som levde lengst av den ori­gi­nære opp­havs­mann og bearbeideren.

Det var altså Otto Frank som hadde opp­havs­ret­ten til den bear­bei­dede ver­sjo­nen. Han arvet ret­tig­he­tene etter sin dat­ter Anne, så han hadde nok ingen pro­ble­mer med å kla­rere ret­tig­he­tene til ori­gi­nal­ver­ket. Otto Frank døde i 1980, og verne­ti­den for den bear­bei­dede ver­sjo­nen må reg­nes fra dette året — slik at den ver­sjo­nen ikke vil være fri før 1. januar 2051.

Anne Franks dag­bok skal være over­satt til 55 språk, og hver av disse over­set­tel­sene vil være en over­set­telse av Otto Franks bear­bei­delse av Anne Franks dag­bø­ker. Verne­ti­den for de enkelte språk­ver­sjo­ner må da reg­nes med utgangs­punkt i døds­året til den som levde lengst av Otto Frank og ved­kom­mende oversetter.

Går vi til musik­ken er, i alle fall for meg mest kjente kom­po­nis­ter som døde dette året ungarske Belá Bar­tok og ita­li­enske Pie­tro Mas­cagni, øster­rikske Anton Webern og ame­ri­kanske Jerome Kern.

Belá Bar­tok var en av det 20. århund­rets store kom­po­nis­ter, og er sam­men med Franz Liszt de mest betyd­lige ungarske kom­po­nis­ter. Han arbei­det mye med folke­mu­sikk, som utgangs­punkt for sine kom­po­si­sjo­ner. Han var en mar­kert anti-nazist, som ga pro­ble­mer da Ungarn alli­erte seg med Tysk­land. Béla Bar­tok reiste da til USA.

Pie­tro Mas­cagni kom­po­nerte 15 ope­raer, og hans Cava­le­ria Rus­ti­cana er den mest kjente — en opera som ofte set­tes opp.

Anton Webern utgjorde sam­men med Arnold Schön­berg og Alban Berg den andre Wie­ner­sko­len.

Jerome Kern var en av de store musikalkomponister.

Den franske poe­ten Paul Valéry er blant de for­fat­tere som døde i 1945.

Den tysk-jødiske for­fat­te­ren Else Lasker-Schüler døde også i 1945, slik at hen­nes verk er fri fra i dag. Hun skrev lyrikk og skue­spill. Men jeg må bare inn­rømme at jeg ikke kjen­ner hen­nes forfatterskap.

Tyske Adolf Brand var for­fat­ter, anar­kist og homoak­ti­vist. Han star­tet ver­dens første homo­tids­skrift. Hel­ler ikke hans for­fat­ter­skap har jeg noen kjenn­skap til. Han døde under alli­ert bom­bing i 1945.

Tekst­for­fat­ter Alex­an­der “Al” Dubin var født i Sveits av russisk-jødiske for­eldre. Da han var to år gam­mel, emi­grerte fami­lien til USA. Al Dubin sam­ar­bei­det mye med kom­po­nis­ten Harry War­ren. De skrev noen av san­gene i musi­ka­len 42nd Street, og san­ger med tit­ler som “Too Many Kis­ses in the Sum­mer Bring Too Many Tears in the Fall” og “A Cup of Coffee, a Sand­wich, and You”. Jeg må erkjenne at jeg ikke kjen­ner noen av disse sangene.

Det er nok min mang­lende kunn­skap om latin­ame­ri­kansk kul­tur som gjør at jeg ikke kjen­ner til bra­si­li­anske Mário Raul de Morais And­rade . Han var lyri­ker, roman­for­fat­ter, musikk­vi­ter, kunst­his­to­ri­ker, kunst­kri­ti­ker og fotograf.

Emily Carr var en cana­disk maler, og den første som gjen­nom sin kunst doku­men­terte livet til urbe­folk­nin­gen i Canada og Alaska.

Parachuting_AlbertRichardsAlbert Richards var en bri­tisk sol­dat og krigs­ma­ler. Det var helt nytt for meg at Stor­bri­tan­nia hadde enga­sjert malere som skulle male bil­der fra kri­gen som en del sitt pro­pa­ganda­ap­pa­rat. Albert Richards var en av tre slike. Han ble drept da jeepen hans kjørte over en land­mine i den neder­landske byen Gen­nep i 1945. Bil­det til høyre er hans The Drop — som er fritt fra og med i dag.

Torgny Karl Seger­stedt var redak­tør i Göte­borgs Han­dels– og Sjö­farts­tid­ning, og mar­kerte seg som en kom­pro­miss­løs nazimotstander.

Käthe Kol­l­witz tysk maler og skulptør.

 

Print Friendly

Vips, så har man degenerert et varemerke

DNB har lan­sert beta­lings­tje­nes­ten Vipps. Det er en prak­tisk beta­lings­tje­neste som gjør det enkelt å over­føre pen­ger mel­lom pri­vate. Man kan bruke det til inn­sam­lin­ger. Det var ikke noen stor over­ras­kelse at det var en inn­sam­lings­ak­sjon i regi av Oslo han­de­sl­gym som var den første jeg støtte på som hadde lagt opp til at man kunne vippse pen­ger. Jeg har sett boards fra Frel­ses­ar­meen som sier at man kan vippse pen­ger. Snart sier vel noen av tig­gerne at man kan vippse dem pen­ger, hvis man ikke har kontanter.

Den opp­lyste del av den norske all­menn­he­ten lærte litt om dege­ne­re­ring av et vare­merke i medie­støyen rundt Potetgull-saken. Et vare­merke dege­ne­re­rer når det bli en gene­risk beteg­nelse på en pro­dukt– eller tje­neste­type, og ikke len­ger er egnet til å skille ett pro­dukt fra andre, til­sva­rende pro­duk­ter. Noen eksemp­ler på dege­ne­rerte vare­mer­ker er Pri­mus, Heroin, Ther­mos, Via­gra og altså Potetgull.

Con­ti­nue read­ing Vips, så har man dege­ne­rert et vare­merke

Print Friendly

Nytt leketøy (kamera): Canon PowerShot G3X

Da jeg syk­let fra Paris til Kiel i som­mer, hadde jeg med meg to kame­raer. En Canon EOS 6D speil­re­fleks, med en 24–105 mm og en 70–200 mm og en 2X tele­kon­ver­ter, samt en Olym­pus TG3. Det var på mange måter en utmer­ket kombinasjon.

Canon EOS 6D med de objek­ti­vene er utmer­ket. Men det tar plass og veier en del. Akku­rat det er ikke ide­elt når man er på syk­kel­tur. Dess­uten er speil­re­fleks med 24–105 mm akku­rat litt for stor til å ha i styre­ve­s­ken på syk­ke­len — i alle fall i min styre­ve­ske. Da blir det i alle fall ikke plass til stort annet av det man gjerne vil ha for hån­den, der. Så det kame­raet og telezoo­men hav­net i en av syk­kel­ves­kene. Jeg tok det fram når jeg hadde stop­pet om kvel­den og fun­net meg et sted å sove og å spise.

Con­ti­nue read­ing Nytt leke­tøy (kamera): Canon PowerS­hot G3X

Print Friendly

Kan man stjele en idé?

“Politi­be­tjent mener poli­tiet stjal appen hans” skrev NRK nylig. Man kan selv­føl­ge­lig mene at poli­tiet, som skal hånd­heve lov og orden i dette lan­det, bør være sær­de­les påpas­se­lige med å holde si sti ren. Men det gjør de slett ikke all­tid. Men har de gjort noe ulov­lig her, om vi for­ut­set­ter at NRKs frem­stil­ling av saken er noen­lunde korrekt?

I et brev fra politi­be­tjen­tens advo­kat, kan vi i følge NRK blant annet lese:

Appen er til­nær­met iden­tisk med hans idé

(Bil­det på top­pen har ikke noe å gjøre med den aktu­elle appen.) Det er ikke første gan­gen at noen har pre­sen­tert en idé, for så å opp­leve at de denne ble pre­sen­tert for har tatt ideen og utvik­let den selv. Det blir nok hel­ler ikke det siste gan­gen vi hører om dette.

Hol­der vi oss til opp­havs­ret­ten, kan vi enkelt slå fast at ideer ikke er opp­havs­retts­lig ver­net. Rea­li­te­ten er at de fleste ideer ver­ken er så geni­ale eller ori­gi­nale som vi gjerne tror selv. At flere kom­mer på den samme ideen omtrent sam­ti­dig, er ikke uvan­lig. Man står over­for det samme pro­ble­met, og ten­ker i de samme baner når man skal finne en løsning.

Dette er det eksem­pe­let jeg gjerne bru­ker i min under­vis­ning. Gå til avis­ar­tik­ke­len “De stjal ideen min”, for blant annet å se bil­der. I ingres­sen kan vi lese:

Desig­ner Odd Fager­tveit hev­der Blues­fes­ti­va­len har stjå­let ideen til mik­ro­fon­skulp­tu­ren som ble avdek­ket på onsdag.”

Som mange vil ha lagt merke til, har det blitt popu­lært å pynte rund­kjø­rin­ger med moti­ver som har en form for til­knyt­ning til ste­det hvor man er. Jeg kjen­ner ikke den aktu­elle saken annet enn gjen­nom den artik­ke­len det vises til. Men på Not­odden ville man lage noe med til­knyt­ning til bluesfestivalen.

Hvis man skal lage en form for skulp­tur i en rund­kjø­ring, må moti­vet være tyde­lig. Man kan ikke basere seg på at bilis­ter som kom­mer inn i rund­kjø­rin­gen skal kjøre runde etter runde, mens de fun­de­rer på hva skulp­tu­ren egent­lig vil for­telle. En abs­trakt skulp­tur vil ikke fun­gere. Hvis man skal lage noe med refe­ranse til blues, er ikke jeg i stand til å se så mange mulig­he­ter. Man kan lage en skulp­tur av en bluesmusiker/sanger. Men det blir ikke enkelt. Det må nød­ven­dig­vis bli en svart musi­ker, og karak­ter­trekk vil typisk bli litt kari­kert for å gjøre den tyde­lig. Og da kan man lett komme til å erte på seg den poli­tiske kor­rekt­het, og sik­kert også en del andre. Jeg ville ikke ha gått for den ideen.

Man kunne også laget en gitar­skulp­tur. Jeg tror jeg hadde valgt en Gib­son L-100 som for­bilde. Eller man kunne ha valgt en mik­ro­fon, og da er en Shure 55 SH det åpen­bare val­get. Ingen av disse ide­ene er sær­lig ori­gi­nale, og ikke på noen måte geni­ale. De valgte mikrofonen.

Ideen om et slikt monu­ment har vært oppe lenge før Fager­tveit kom med sitt for­slag. Men det stem­mer at han kom med et til­bud. Det var en løs idé til en alt­for høy pris, sier Haa­kon Hart­vedt, dag­lig leder i Blues­fes­ti­va­len til TA.”

Jeg har ikke noe grunn­lag for å avgjøre hvem som fak­tisk kom med denne ideen først. Uan­sett. Ideer er fri. Vi kan dra dette med idé litt videre: Skulle Odd Fager­tveit for noen ene­rett til å lage en mik­ro­fon­skulp­tur, da måtte vi også ha begynt å spørre om hvem som først kom med ideen om å lage skulp­tu­rer med lokal refe­ranse i rund­kjø­rin­ger, og det var neppe Odd Fagertveit.

Jeg kom­men­terte for et par år siden om man kunne “stjele” ideen til en reklame­film, hvor “human sushi” var den bærende ideen. Et norsk og et japansk reklame­byrå hadde laget reklame­fil­mer basert på den samme ideen. Rek­tor ved Mar­keds­høy­sko­len i Oslo, Trond Blind­heim, som ikke har det med å uttale seg med små bok­sta­ver, kalte dette et “rent reklam­ty­veri”. Det norske byrået hev­det at de ikke var blitt opp­merk­som på de japanske fil­mene før de var kom­met langt med sitt eget pro­sjekt. Jeg goog­let den gan­gen “human sushi”, og fant mange eksemp­ler på at folk hadde for­søkt å lage fil­mer basert på den ideen. Ideen var ikke ny og ikke sær­lig ori­gi­nal. Men det japanske og det norske byrået klarte begge å utnytte denne ideen på en god måte. Ingen av de andre eksemp­lene jeg fant, var like ele­gant laget. Slik er det ofte. Mange har en idé, men langt fra alle evner å utnytte denne ideen på en god måte. Når noen lyk­kes, kom­mer fort beskyld­nin­gene om at de har “stjå­let” ideen fra andre.

Mar­keds­fø­rings­lo­ven kan komme folk i politi­be­tjen­tens situa­sjon til unn­set­ning. Selv om det ikke er noen reg­ler som sær­skilt beskyt­ter pro­duk­tet, er det etter mar­keds­fø­rings­lo­ven § 30 for­budt å etter­ligne and­res pro­duk­ter. Den beskyt­ter først og fremst mot pro­duk­tet­ter­lig­nin­ger som kan for­veks­les med for­bil­det. Å ta en idé, for så å lage et nytt og bedre pro­dukt som kon­kur­re­rer med ori­gi­na­len, uten at de for­veks­les, er til­latt. Vi har også gene­ral­klau­su­len i mar­keds­fø­rings­lo­ven § 25, som sier at det ikke må  “fore­tas hand­ling som stri­der mot god for­ret­nings­skikk nærings­dri­vende imel­lom”.

Men når han, etter sin pre­sen­ta­sjon av kon­sep­tet, får til svar at all utvik­ling av apper for poli­tiet, skal skje i Politi­di­rek­to­ra­tets regi, var det kan­skje ikke så vel­dig smart å bruke tid på å pro­gram­mere sin egen app.

Man kan også sikre seg med avta­ler, som påleg­ger taus­het og at det som pre­sen­te­res ikke skal kunne utnyt­tes av den det pre­sen­te­res for, uten etter nær­mere avtale. Mange kan med god grunn være skep­tiske til å under­tegne en slik avtale uten å vite noe om hva de skal pre­sen­te­res for. Det er også pro­ble­ma­tisk hvis det man pre­sen­te­res for fak­tisk er noe man alle­rede har tenkt på selv. Hvis Not­odden blues­fes­ti­val skulle ha under­teg­net en slik avtale med Odd Fager­tveit, ville de ha satt seg i en posi­sjon hvor de ikke kunne ha arbei­det videre med sine egne ideer. Og når sant skal sies, synes jeg den skulp­tu­ren som ble satt opp er bedre enn Odd Fager­tveits for­slag, slik disse er gjen­gitt i artik­ke­len i TA.

Print Friendly

Bruk og misbruk av historiske personer i fiksjon

Bilde på top­pen: Foto: Jen­ni­fer Moo, CC BY-ND 2.0.

Mette Manus, dat­ter av Max Manus, rea­ge­rer sterkt på Jan Guil­lous bruk av farens navn i boken “Blå stjerne”, skri­ver Aften­pos­ten. Og leg­ger til at han får støtte av mange for­fat­tere. Jeg må ta det for­be­hold at jeg ikke har lest Jan Guil­lous roman, og at jeg hel­ler ikke har noen fag­lige for­ut­set­nin­ger for å vur­dere om hans frem­stil­ling av his­to­rien er noe i nær­he­ten av sann. Jeg byg­ger på det som frem­kom­mer i Aftenposten.

I en kom­men­tar skri­ver første­ama­nu­en­sis Arn­finn Moland:

Jan Guil­lou har på siste side i sin siste roman, Blå stjerne, en skild­ring av mai­da­gene i Oslo 1945.

Hans hoved­per­son, Johanne, betrak­ter sam­men med venn­in­nen Liv kron­prins Olav med sjå­før i åpen bil den 12. (sic!) mai på vei opp mot slottet.

(Datoen 12. mai er spe­si­elt pre­si­sert av Guil­lou i et etter­ord, men den er feil, rik­tig dato er 13. mai.)

Johanne lurer på hvem som kjø­rer bilen, og Liv sva­rer at det er Max Manus.

På spørs­mål om hun kjen­ner ham, sva­rer hun nei, «men han er godt kjent fra Stock­holms res­tau­ran­ter, der han pleier å slå om seg med skryt.»

Johanne spør om det ikke var han som skjøt «politi­sjef Marthinsen».

«Jo», sva­rer Liv, «og tys­kerne hen­ret­tet bort­imot tredve styk­ker som hevn. Ingen nord­mann har for­år­sa­ket så mange lands­menns død som Max Manus.»”

Con­ti­nue read­ing Bruk og mis­bruk av his­to­riske per­soner i fik­sjon

Print Friendly

Kunsthærverk fra Entra og Vest-Agder fylkekommune

“Fyl­kes­hu­set i Vest-Agder trengde ein kvit vegg dei kunne vise film og pre­sen­ta­sjo­nar på. No er eit stort kunst­verk måla over med kvit måling.” mel­der NRK.

Det var Iben San­de­mose som hadde laga ver­ket som bestod av fem bilete i eit møte­rom. No er det berre fire att.”

Slik ser veg­gen ut i dag, slik NRK gjen­gir det:

Iben Sandemose overmalt

Kunst­ne­ren, Iben San­de­mose, ble ikke infor­mert om at de skulle male over bil­det. Gitt at NRKs beskri­velse i hoved­sak er rik­tig, er det ingen tvil om at Entra eien­dom og Vest-Agder fyl­kes­kom­mune har opp­trådt ulov­lig. Ånds­verk­lo­ven § 49 lyder:

“Kre­ver omsten­dig­he­tene at ori­gi­nal­ek­semp­lar må øde­leg­ges, skal opp­havs­man­nen, hvis han er i live, gis var­sel i rime­lig tid når det kan skje uten sær­lig oppofrelse.

Inn­e­ha­ver av ori­gi­nal­ek­semp­lar som uten rime­lig grunn hind­rer opp­havs­man­nen i å gjøre bruk av sin rett efter § 2, kan ved dom påleg­ges å gi opp­havs­man­nen slik adgang til eksemp­la­ret som ret­ten fin­ner rime­lig. Ret­ten tref­fer sin avgjø­relse under hen­syn til alle de fore­lig­gende omsten­dig­he­ter, og kan gjøre opp­havs­man­nens adgang til eksemp­la­ret avhen­gig av sik­ker­hets­stil­lelse eller stille andre vilkår.

Sak som nevnt i andre ledd kan bare rei­ses av opp­havs­man­nen per­son­lig med sam­tykke av ved­kom­mende departement.”

Con­ti­nue read­ing Kunst­hær­verk fra Entra og Vest-Agder fyl­kekom­mune

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.