Bunaden er allemanseie. 17. mai-tøv fra Husfliden

Solveig Aareskjold går i Dagbladet ut mot “bunadmonopolet”, representert ved Husfliden som vil monopolisere bunadstradisjonen. Hun ville sy sin egen bunad, men fikk verken kjøpe mønster eller stoff. Hun måtte kjøpe ferdigskårne materialpakker for å få kjøpt stoff. Slik forsøker Husfliden, helt uberettiget, å monopolisere en folketradisjon.

De er ikke allemannseie, som mange tror. Derfor er man nødt til å kjøpe en materialpakke når man skal sy bunad

sier Hilde Øya, som er daglig leder ved Heimen Husfliden i Oslo.

Dette er helt feil. Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. Bildet på toppen er et av Aldolph Tidemands malerier av kvinner i bunad. Her er et annet av hans bunadsmalerier:

Adolph Tidemand reiste rundt i Norge i 30 år, og tegnet og malte blant annet folk i folkedrakter. En god del er dokumenter i Aagot Noss: Adolph Tidemand og folk han møtte., en bok som i alle fall er tilgjengelig i antikvariater, og sikkert også i en del biblioteker.

Man kan også få en designrett for design som ikke oppfyller vilkårene for opphavsrett. Man må søke om og registrere slik design, og jeg har ikke undersøkt om Husfliden eller andre representanter for bunadpolitiet og bunadmonopolistene har regisrert dette.

Slikt vern kan man etter designloven § 3 første ledd, bare få

“hvis designen er ny og har individuell karakter.”

Tradisjonelle folkedrakter representerer på ingen måte ny design.

Designloven § 3 annet ledd, sier:

“En design anses som ny hvis ingen identisk design har blitt allment tilgjengelig før den dagen da søknaden ble innlevert “

Design av bunader som har vært i bruke i mange år, har vært allment tilgjengelig så lenge bunadene har vært i bruk.

Vern for design kan man få fore en periode på maksimalt 25 år, hvilket her måtte bety for bunader med nytt design registrert i 1992 eller senere.

Hun fortsetter:

“Vi kjøper stoff fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer, og de selger stoff kun til forhandlere. Vi har med andre ord ikke lov til å selge stoffet i metervare.”

Konkurranserett er ikke mitt område. Så her beveger jeg meg ut på tynn is. Konkurranseloven § 10, første ledd, lyder:

“Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i
a)    å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,
b)    å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer,
c)    å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d)    å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e)    å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden.”

Slik jeg leser denne bestemmelsen, vil en avtale med Gudbrandsdalen Uldvarefabrik om at man ikke kan selge stoffer som metervare, være en ulovlig konkurransebegrensende avtale.

Det samme vil samordnet opptreden fra ulike Husflidbutikker om ikke å selge stoff som metervare, mm.

Det hevdes mye tøv om rettigheter til klesdesign. Mariusgenseren er en gjenganger, og Vigdis Yran Dale ser ut til å ha klart å innbille Norge at denne er opphavsrettsbeskyttet, og det står feilaktig informasjon om dette på Wikipedia.

Bunadene er fri. Ingen har noen rettigheter til den. Det Hilde Øya sier til Dagbladet er helt feil. Det kan antageligvis hevdes at mønster og stoff har slik sammenheng at det ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, første ledd bokstav e å selge  disse som en pakke. Men en samordnet praksis hvor alle Husflider gjør dette, det er neppe lovlig.

Hilde Øya opptrer selvsagt også som bunadspoliti:

“Videre sier hun at for å lage bunad kreves stor kompetanse innen søm. Man må kunne klippe og sy.

– Hadde det vært fri tilgang på mønster og materialer, ville det blitt for stor variasjon i kvaliteten på de ferdige draktene, og håndverket vi står for vil bli vannet ut, sier hun.”

Hun står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

En gjenganger i tiden før 17. mai, er om man bør skaffe seg bunader sydd i Norge, eller om man bør kjøpe billigere bunader sydd et sted i østen. I utgangspunktet er jeg tilhenger av å ta vare på tradisjoner, og dermed at tradisjonsplagg som bunader sys i Norge, selv om det koster mer. Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. Kan man få sydd bunader i utlandet, må man også kunne få stoff fra andre leverandører enn Gudbrandsdalen Uldvarefabrik på Lillehammer. Vil ikke de levere til de som vil klippe og skjære stoffet, og sy bunaden selv, så får man heller skaffe seg stoff fra andre leverandører, i eller utenfor Norge.

For dem som vil ha bunad til årets 17. mai-feiring, er det uansett for sent. Men det er tiden for å tenke på hvordan man eventuelt skal skaffe seg bunad til neste år.

God 17. mai, med eller uten bunad.

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 10. etappe: Foligno — Montefalco

Jeg ønsket meg action på søndag, og det fikk vi. Men drama fordi en klønete politimann har parkert motorsykkelen på feil side av veien, det kan vi godt være foruten. Men Nairo Quintans angrep, det var på tide vi fikk se dette. Det spennende i dag er om det forspranget han har opparbeidet er tilstrekkelig til å holde unna for ryttere som Tom Dumoulin, Thibaut Pinot og Vincenzo Nibali.

Rytterne får ikke noen myk start etter hviledagen. I dag er det en relativt kort, 39,8 km, tempoetappe. Da kan man ikke bruke litt tid på å kjøre kroppen i gang på første del av etappen. Da er det fullt tråkk fra start — i alle fall for alle som har sammenlagtambisjoner eller som har ambisjoner om etappeseier. For hjelperyttere som ikke har så mye å kjøre for, blir dette det som Jens Voigt kalte en “semi rest day”. Det handler å gjennomføre innenfor maksimaltiden, og bruke minst mulig krefter.

Det pleier ikke å være mye vin å finne langs en ganske kort tempoetappe, med mindre hele etappen går gjennom et vinområde. I dag får vi holde oss til den vinen vi finner ved målbyen Montefalco. Vi kommer inne i vinområdet Montefalco ved første mellomtid.

Montefalco er området for en av Italias toppviner. Montefalco DOC omfatter en rødvin produsert i hovedsak på Sangiovese, og en hvitvin laget primært på Grechetto.

Men det er Montefalco Sagrantino DOCG som er områdets juvél, og en av Italias ukjente vinskatter. Sagrantino regnes som Umbrias egen drue, selv om opprinnelsen er uviss. Den regnes for å være vanskelig å dyrke, og gir en liten, tykkskallet drue som har mye av alt: Farge, syre, tanniner og sukker. Det gir mørke og kraftige viner, med mye syre, markerte tanniner og høy alkoholstyrke.

Den opprinnelige Montefalco Sagrantino vinen var en passioto, en søt desservin laget av tørkede druer, som regnes for en av Italias beste dessertvin. En tørr Montefalco Sagrantino dukket opp på markedet først i 1972.

En Sagrantino må lagres i minst 30 måneder. En tørr Sagrantino må lagrest minst 12 av disse 30 måenden på eikefat.

Aase E Jacobsen i Aperitif skriver i denne artikkelen at man bør gi Baroloen en pause, og prøve Montefalo Sagrantino i stedet.

Vinmonopolet har fem Montefalco Sagrantino-viner, tre tørre og to søte.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 9. etappe: Montenero di Bisaccia — Blockhaus

Det ble litt mer action i går, og kanskje kan vi håpe på enda mer i dag. Etter Etna-etappen sa Geraint Thomas at ingen ville grave dypt første uken. Men nå kan de ikke holde tilbake særlig mye lenger. I dag er det avslutning på toppen av en kraftig stigning. I morgen er det hviledag, så de som graver dypt har i alle falle en dag til restitusjon. Og tirsdag er det tempoetappe. Det vi kan si med stor sikkerhet, er at etter tirsdag kommer det til å være tidsforskjeller, og den som sitter med rosa trøye foran dagens etappe, vil neppe gjøre det når vi starter 17. maifeiringen.

En grand tour vinnes på tempoetappene og i fjellene. Det er her man kan vinne nok tid til å ta hjem sammenlagtseieren. De som er gode til å klatre, kan prøve å få en tidsbuffer på tempryttere som ikke er like sterke i motbakke. Men vi får se hva de finner på.

Vi starter i Molise, og holder oss langs kysten i Abruzzo, før vi svinger inn i landet til det høyeste stedet i Abruzzo: Blockhaus. Som man forstår er dette et tysk og ikke et italiensk navn. Det er fra den tiden Habsburgerne dominerte her, og blockhaus er et vakthus — det som vi i Norge kaller blokkhus.

Abruzzo er bemerkelsesverdig oversiktkig til å være Italia. Det er tre klassiske DOC-områder. De  to mest kjente er den røde Montepulciano d’Abruzzo og den hvite Trebbiano d’Abruzzo. Den tredje er Controguerra, som også først og fremst omfatter viner laget av Montepulciano, men her tillattes også en liten del Merlot, Cabernet Sauvignon og Cabernet Frank.

Når jeg kommer hit, pleier jeg alltid å minne om typiske navn på italienske vinklassifiseringer, og den forvirring den kan skape akkurat her. Man har ofte betegnelsen [drue] + [område], Montepulciano d’Abruzzo er viner laget av druen Montepulciano, i Abruzzo. Trebbiano d’Abruzzo er tilsvarende viner laget av Trebbiano i Abruzzo. Men det kan også være navn av typen vintype + sted. I Toscana er det en by som heter Montepulciao. Her lager de vinen Vino Nobile di Montepulciano. Den er laget av druen Sangiovese, og druen Montepulciano har så langt jeg har kunne finne ut, ikke noen sammenheng med byen Montepulciano. Første gang jeg drakk Montepulciano d’Abruzzo, var jeg ikke klar over dette, og er neppe den første (eller den siste) til å gjøre den feilen. Jeg kjente, i alle fall sånn noenlunde, Vino nobile di Montepulciano, og syntes at Montepulciano var overrasende lett, sammenlignet med denne. Siden oppdaget jeg at det er to helt forskjellige viner, laget på ulike druer.

Controguerra ligger nord for dagens etappe, så den tar vi ikke med. Det er også en DOCG-klassifisering av Montepulciano-vin fra Abruzzo, Montepulciano d’Abruzzo Colline Teramane. Men også dette området ligger nord for dagens etappe. Cerasuolo d’Abruzzo DOC overlapper med Montepulciano d*Abuzzo og Trebbiano d’Abruzzo. I denne klassifikasjonen produseres rosévin. Det er også laget en mer omfattende klassifisering Abruzzo DOC, som har gjort at tildligere lavere klassiiserte, interessante Montepulciano-viner av høy kvalitet, som Terre di Casauria, Terre dei Vestini og Alto Tirino har fått DOC-klassifisering. Men det meste av informasjonen jeg finner om disse er bare på italiensk, og er til liten hjelp for meg.

Etappen passerer gjennom de små områdene Villamagna DOC og Ortona DOC. Det er områder som fikk DOC-klassifisering i 2011. Villamanga omfatter rødvin laget av Montepulciano, mens Ortona i tilleggg omfatter hvitvin laget på Trebbiano. De skiller seg ikke særlig fra andre, tilsvarende DOC-klassifiseringer i Abruzzo.

Trebbiano er en drue som dyrkes mange steder i Italia. Man dyrker sikkert også Montepulciano andre steder, men det er i Abruzzo den er på sitt beste Så dagens vin bør være en Montepulciano d’Abruzzo.

Etter denne etappen er det hviledag.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 8. etappe: Molfetta — Peschici

Så ble det Caleb Ewans dag i går, i en på de fleste måter ganske kjedelig etappe. Men han vinner nok ikke i dag. Jeg merket meg ellers noen interessante kommenterar om Fernando Gaviria fra sportsdirektøren i Quick Step. Han må lære seg å kjøre lange etapperitt. Han har bakgrunn fra banesykling, og der våkner man ikke stiv og ganske tom etter en lang etappe, bare for å sette seg på sykkelen og sykle en slik etappe til. Han er ikke særlig klar til start på morningen, men kommer seg i løpet av dagen.

Vi er fortsatt i Puglia. Molfetta ligger langs kysten, sånn ca 20 km nordvest for Bari. Dessverre var det noe feil ved detaljkartet til denne etappen (de hadde lagt ut kartet for etappe 7 en gang til i stedet for etappe 8), så jeg mangler litt informasjon om hvor etappen går. Men den synes ikke å være langt fra kysten, før den avsluttes i kystbyen Peshici. Det meste av etappen er flat, men det er motbakke de siste 1500 meterne, så dette er ikke en avslutning for de typiske spurterne.

Vi er fortsatt i Puglia. Puglia er av de områdene i Italia hvor det produseres mest vin. Det har vært investert mye i vinproduksjonen i Puglia. Noen av de store vinprodusentene har etablert seg her, og lenge var det de store produsentene som laget den beste vinen. Men i de senere årene har det også dukket opp mange små produsenter som satser på kvalitet og terroir (stedsegen vin). Det er et område som det er verdt å følge med på, hvor vi kan regne med å få mye god vin til en relativt rimelig pris.

Verden er ikke rettferdig. Ikke vinverden heller. Mens vi for et par dager siden måttet slite for å finne interessante viner og gjerne forlate sykkeltraséen for å finne dem, er problemet i Puglia at det er så alt for mye. Hadde Puglia vært et eget land, ville det ha ligget på 10-11. plass blant verdens mest vinproduserende land. Vi må gjøre et lite utvalg, og håpe på at Giroen kommer tilbake hit om ikke så alt for lenge.

Vi kan ta en sving inn i landet. Her skal vi inn i området Castel del Monte, som er sentrert rundt det gåtefulle slottet Castel del Monte. Jeg er neppe alene om å ha drukket en del av den uspesifiserte Castel del Monte som Vinmonopolet solgte tidligere. Nå finnes visst ikke denne lenger.

Det er rødvinene som er mest interessante, ved siden av primitivovinene, er særlig endrueviner laget på Uva di Troia. Selvfølgelig har også denne druen ulike navn i ulike regioner — vi er tross alt i Italia. Druen skal visstnok, som navnet antyder, komme fra Troja. Det var de gamle grekere som tok med seg druesorten. Men om den ble fraktet med trojanske hester, vites ikke. Dette er en drue som, i motsetning til Primitivo, modner sent — vanligvis i oktober. Den får dermed ikke en like “bakt” karakter som man kan finne i druer som modner i den varmeste perioden. Kvalitetene på disse vinene har økt kraftig de senere årene, gjennom mer moderne vinifikasjonsmetoder. Il Falcone inneholder 70% Nero de Troia og 30% Montepulciano.

WIMG_0109Det lages en rød, søt dessertvin på druen Aleatico di Puglia. Denne kan, som den eneste vinen, produseres i hele Puglia. Men det produseres ikke mye av den. Etter at Gioia del Colle og Salice Salentino har fått egne aleaticoviner innenfor sine klassifiseringer, har produksjonen av Aleatico di Puglia blitt forsvinnende liten. Castel del Montes Santa Lucia skal være den beste versjonen i følge Italiensk vin. I Pastinis Elogio alla Lentezza skal også være god, i følge samme kilde. Vinmonopolet hadde en slik vin fra Puglia sist jeg sjekket.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agata "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjons. Det er en bok å over 600 sider, og jeg fikk den i hendene få dager før årets Giro startet. Så jeg har bare slått opp noen druer her og der, jeg har ikke lest den (skjønt det er uansett ikke en type bok man leser fra perm til perm).  

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 7. etappe: Castrovillari — Alberobello (Valle d’Itria)

Ingen stor dramatikk i går. Jeg hadde ventet litt mer angrep fra hovedeltet, men det får vi åpenbart ikke den første uken i en grand tour. I dag blir det sannsynligvis en ny spurtetappe.

I dag starter vi i Calabria, men et stykke inn i landet, i vinområdet Pollino. Vi skal så ned i fotbuen, som vi følger gjennom Basilicata, til vi kommer inn i hælen og Puglia.

Pollino er ikke et vinområde det skrives særlig mye om. Det var et eget DOC-område, men mistet sin DOC-status i 2011, og er nå et underområde i Terre di Cosenza. Det ligger ganske høyt, innunder Pollinomassivet, samtidig som nærheten til havet gir en nedkjølende effekt. Området klarte ikke å etablere  seg som en distinkt vinregion.

At man ikke klarer å opprettholde, eller for den saks skyld oppnå DOC-status, behøver på ingen måte å bety at det ikke produseres god vin. Men det er mye vanskeligere å få oversikt over viner klassifisert lavere, på IGT nivå, i alle fall så lenge man ikke er i området.

Basilicata er heller ikke blant de fremste vinregioenene i Italia. Den mest kjente vinen er Aglianico del Vulture, men den produseres litt lenger nord, og vi tar ikke den omveien i dag. Sist jeg sjekket, hadde Vinmonopolet fire Aglianico del Vulture, men ingen andre viner fra Basilicata.

Vi ender i byen Alberobello, som er kjent for sine Trulli-hus, små  steinhus med runde skifertak. Dette har satt byen på UNESCOs verdensarvliste.

Vi er i vinområdet Martina DOC  i Puglia. Puglia er det området i Italia hvor det produseres mest vin. Som i så mange områder med stor produksjon, har man også i Puglia sett en utvikling mot bedre kvalitet.

Puglia er mest kjent for sine rødviner produsert på Primitivo. Primitivo er den druen man i California kaller Zinfandel. Nå ser man også at leveradører kaller vin laget på primitivo i Puglia fo Zinfandel. Det liker jeg ikke. Det er ingen grunn til å amerikanisere italienske druenavn.

Men her i Valle d’Itra, hvor målbyen ligger, har man tradisjonelt produsert hvitvin. Man har ganske nylig gjennoppdaget de grønne druene Bianco di Alessano og Verdeca, som gir lovende resultater. Det er druer som bare dyrkes i Puglia. En hvitvin fra dette området burde vært dagens vin. Men det var ikke så lett.

Som sagt er Puglia først og fremst et rødvinsområde. Vinmonopolet har ikke regionen Puglia som egen kategori for hvitvin, de står bare under Italia, øvrige. Jeg klarer ikke å finne noen hvitvin fra dagens målområde på Vinmonopolet. Mitt inntrykk er at Vinmonopolet har satset på røde volumviner fra Puglia.

Vi kommer tilbake til noen rødviner fra Puglia i morgen.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

 

Print Friendly

En i alle fall foreløpig siste kommentar til den forslåtte § 71 i ny åndsverklov

Jeg deltok i delegasjonen til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under den åpne høringen 9. mai. Det var en interessant opplevelse. Hver delegasjon hadde fått tildelt fem minutter for å fremføre sitt budskap.

Etterpå tenker man på det man burde ha sagt, og det man kanskje burde ha sagt litt tydeligere, ikke minst når man hører en del av de andres organisasjoner.

Noe av det som gjorde det til en særlig interessant og litt selsom opplevelse, var at mange viste til en artikkel jeg skrev om opphavsrett i oppdragsforhold, for ca 18 år siden, både til støtte or synspunkter jeg er enig i, og synspunktet jeg ikke er enig i.. Jeg har valgt å gjøre den artikkelen tilgjengelig på nett, for de som måtte være interessert.

Siden jeg skrev denne artikkelen, har det blitt avsagt i alle fall to dommer som berører dette spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. I begge disse dommene er det vist til min artikkel.

Generelt om overdragelse i ansettelsesforhold

Gjeldende, ulovfestet rett er i dag at rettigheter i en viss utstrekning går over til arbeidsgiver uten eksplisitt avtale, basert på Ragnar Knophs formulering:

”Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Vi har klart oss i de ca 80 år som har gått siden Ragnar Knoph skrev dette, uten at vi har hatt noen lovbestemmelser om dette. Jeg er ikke kjent med at dette har skapt konflikter. Noe akutt behov for lovgivning foreligger ikke. Datamaskinprogrammer står i en særstilling, dels fordi det er et industrielt mer enn et kunstnerisk vek, dels fordi dette er regulert i EUs programvaredirektiv.

Jeg vil starte med et poeng som, så langt jeg har oppfattet, ikke kom frem under høringen. I forslaget til § 71 første ledd, står det

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren»

Det er en formulering som indikerer en fullstendig overdragelse av opphavsretten, noe som til nå ikke har vært vanlig i Norge, heller ikke i ansettelsesforhold. Rettstilstanden er og har til nå vært at arbeidsgiver får de rettigheter som er nødvendige, men heller ikke mer. Arbeidsgiver får ikke fullstendig rett til verket, og den ansatte beholder de rettigheter som det ikke er nødvendig eller rimelig at arbeidsgiver overtar. Et illustrasjonseksempel:

Arne Hestenes var ansatt som journalist i Dagbladet, og var blant annet kjent for sine portrettintervjuer. Dagbladet hadde, i kraft av ansettelsesavtalen rett til å trykke de intervjuene han skrev (nettpublisering var ikke aktuelt i hans tid). Han samlet mange av sine portrettintervjuer, som han utga i bokform. Disse bøkene konkurrerte ikke med Dagbladet, og han hadde rettighetene i behold slik at han kunne utgi disse. Det var verken nødvendig eller rimelig for at hans ansettelse skulle nå sitt formål at Dagbladet skulle ha kunnet samle hans portrettintervjuer og gi dem ut i bokform, så den retten var ikke gått over til Dagbladet. Man kan tolke forslaget slik at det ikke innebærer en fullstendig overdragelse, men det er ikke den nærliggende forståelsen av den foreslåtte ordlyden.

Hvis man i stedet skriver «Retten til å råde over åndsverk som er ….», vil det tydeligere indikere at det kan være en begrenset og ikke fullstendig overdragelse av rettigheter, noe som også er gjeldende ulovfestet rett i dag, med utgangspunkt i Ragnar Knophs formulerng : «vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig …»

Det vil også samsvare best med formuleringen i dagens hovedregel om overdragelse av opphavsrett i § 39, første ledd, som lyder:

«Opphavsmannen kan med den begrensning som følger av § 3 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Denne hovedbestemmelsen er foreslått videreført i forslagets § 67 første ledd:

«Opphaveren kan med den begrensning som følger av § 5 helt eller delvis overdra sin rett til å råde over åndsverket.»

Man bør velge en tilsvarende formulering også når det gjelder overdragelse av opphavsrett i et ansettelsesforhold, med mindre man ønsker å svekke den ansattes stilling i forhold til det som er gjeldende rett i dag.

Man kan også velge en formulering som helt tilsvarer nevnte hovedbestemmeler:

«Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren …»

Den siste formuleringen er kanskje å foretrekke, for å få konsistens i lovgivningen.

Rett til å endre verket og til å overdra rettigheter videre

Etter forslaget vil arbeidsgiver få rett til å endre verket og overdra rettighetene videre. Dette går klart lenger enn det som i dag er gjeldende rett. Dette bryter med den foreslåtte hovedbestemmelsen i forslagets § 68, som er en videreføring av dagens § 39b, første ledd, som lyder:

«Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.»

Dette er hovedregelen i dag, også når det gjelder verk skapt av ansatte. Det kan fravikes ved avtale, og det er ikke noen formkrav til en slik avtale. Avtalen kan være underforstått som en del av ansettelsesavtalen. Uttrykkelige avtaler vil ofte være å foretrekke, da de er mer konfliktforebyggende. Men strengt tatt er de ikke nødvendige.

Ansettelsesforhold hvor den ansatte som en del av sine arbeidsoppgaver skaper åndsverk, omfatter veldig mage ulike situasjoner. Den som skriver f.eks. en tekst som publiseres i arbeidsgivers navn, f.eks. en årsrapport eller en annen rapport, en informasjonsbrosjyre eller annet, vil normalt måtte akseptere at det gjøres endringer. Man vil kunne komme til et slikt resultat, basert på arbeidets art, også uten eksplisitt avtale. Det kan også være ansatte i for eksempel et konsulentselskap eller arkitektfirma, som igjen vil være oppdragstagere, som jeg kommer tilbake til.

Hvis noe publiseres under den enkelte ansattes navn, f.eks. en ansatt journalist, vil det være langt mindre grunn til at noen skal kunne endre dette.

Det er vanskeligere å se typesituasjoner hvor rett til videreoverdragelse vil være nærliggende, bortsett fra ved utvikling av vise typer dataprogrammer.

Det er etter gjeldende rett ikke utelukket at arbeidsgiver også vil få rett til å endre et åndsverk eller overdra dette videre i kraft av arbeidsavtalen, dersom det er nødvendig og rimelig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål. Det eneste eksempelet jeg kjenner hvor dette i praksis har skapt problemer, var ved salg av programvare fra den danske Værdipapircentralen til den norske Verdipapirsetralen. De ansatte ved dansk VP hevedet at de var ansatt for å utvikle programmer til VPs eget bruk, ikke for videresalg. De gikk til sak, en som som endte i dansk Højesteret, hvor de ansatte tapte..

Men om en arbeidsgiver mener det er nødvendig å overta flere rettigheter, bør dette reguleres i avtalen, slik det er gjort i for eksempel journalistavtalen.

Hvis man stryker setningen «Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten» i § 71 første ledd, vil man fortsatt stå tilbake med at arbeidsgiver får rett til å endre verket eventuelt også til videre overdragelse av rettighetene, dersom det er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det er vanskelig å se hvorfor en arbeidsgiver skal få mer omfattende rettigheter enn det som er nødvendig og rimelig for at ansettelsen skal nå sitt formål.

Henvisningen til § 5 gjelder rettigheter som etter den bestemmelsen ikke kan overdras.

Oppdragstagere

En oppdragstager kan være så mangt. Det kan være selskaper som Accenture, Price Waterhouse Coopers, arkitektfirmaet Snøhetta, reklamebyråer, diverse advokatfirmaer osv. Man må kunne legge til grunn at disse vil ha profesjonalitet og forhandingsstyrke til å inngå avtaler som sikrer dem på en for dem god måte.

I kunst og kultursektoren, som er den man særlig bør ha for øyet ved utforming av åndsverkloven, er bildet et helt annet.  Her vil det typiske være at det er frilansere, som er næringsdrivende enkeltpersoner som driver sin virksomhet gjennom enkeltmannsforetak. Dette er folk som er lite profesjonelle når det gjelder avtaler og rettighetshåndtering, som ofte har lave inntekter og liten forhandlingsstyrke i møte med ulike mediebedrifter.

I forslaget til § 71 annet ledd står det at det gjelder når

«verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»

Har man avtalt et vederlag for oppdraget vil oppdragstager fortsatt ha den økonomiske risiko for at oppdraget lar seg gjennomføre innenfor de kostnadsrammer som er avtalt, noe en ansatt ikke vil ha. Men det som særlig skiller oppdragstagere fra ansatte, og som begrunner ulik behandling, er at oppdragstageren, frilanseren, alltid har risikoen for om han eller hun har eller ikke har en tilstrekkelig oppdragsmengde. En ansatt får lønn, også om bedriften mangler oppdrag, i alle fall så lenge arbeidsgiver har økonomisk bæreevne til å tåle en nedgangsperiode.

De er denne gruppen som særlig har behov for den beskyttelse som det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets § 67 annet ledd er klargjort sammenlignet med dagens rett. Forslaget lyder:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

I dag er utgangspunktet for oppdragstagere det motsatte av det som gjelder for ansatte, nemlig at rettigheter ikke går over til oppdragsgiver. Også her er det nyanser, og det er ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale. Men det skal mye til enn når det gjelder ansatte, og det vil bare skje i unntakstilfeller. I to dommer fra 2000-tallet kom henholdsvis Høyesterett og Borgarting lagmannsrett til at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at arbeidsforhold og oppdragsforhold måtte behandles ulikt.

En regel som den foreslåtte § 71 annet ledd, hvor det settes som utgangspunkt at rettigheter går over, vil innebære en vesentlig endring som vil svekke frilansernes stilling. Denne bestemmelsen vil langt på vei slå bena under den foreslåtte § 67 annet ledd, for så vidt gjelder frilansere.

Ved å formulere et lovfestet utgangspunkt om at rettigheter som hovedregel går over til oppdragsgiver, vil man i praksis svekke frilansernes forhandlingsposisjon, både når det gjelder inngåelse av oppdragsavtale, og i situasjoner hvor opphaveren mener at oppdragsgiver har gått utover den rett de har fått etter avtalen.

Hvis det ikke er meningen å endre frilansernes stilling i forhold til dagens rettstilstand, er det foreslåtte annet ledd helt overflødig. Dette forslaget var ikke med i høringsutkastet, så ingen hadde noen foranledning til å uttale seg om dette i den ordinære høringsrunden.

Det er ikke på noen måte urimelig å kreve at oppdragsgiver som ønsker å få overdratt rettigheter, må inngå en avtale som innebærer dette.

Som nevnt mener jeg det ikke er noe behov for å lovregulere rettighetsovergang i arbeidsforhold. Men hvis dette skal lovreguleres, bør § 71 formuleres slik:

  • 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går helt eller delvis over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

For opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold gjelder § 72.

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 6. etappe: Reggio Calabria — Terme Luigiane

Gårsdagens etappe var uten den helt store dramatikken, og det endte som ventet i en spurt. Men Luka Pibernik hadde åpenbart ikke gjort hjemmeleksen sin før dagens etappe, da han jubelet i den tro at han hadde vunnet, mens det gjensto en runde på drøyt 5 km.

Nå har vi kommet til første etappe på fastlandet. Vi starter nesten på tåspissen, og følger vristen oppover. Det er en ganske flat etappe, men de siste par kilometerene til mål er motbakke med 5-10% stigning, så her vil de typiske spurterne neppe klare å henge med helt til mål.

Vi er i regionen Calabria, som ligger mellom det Tyrennske hav (over vristen) og det Joniske hav (under fotbuen). Dagens etappe følger kysten langs det Tyrrenske hav.

Historisk sett var Calabria et av de viktigste vinområdene i Italia. Grekerne startet med vinproduksjon her 7-800 år f.Kr. Området klarte å beholde sitt ry som produsent av kvalitetsvin, særlig av kraftige rødviner og søte dessertviner. Etter at vinlusen phylloxera rammet området på 1930-tallet, gikk det jevnt nedover med kvaliteten. Calabria er en av Italias fattigste regioner. Lanbruk er viktig i regionen. Men vinproduksjon krever langsiktighet. Etter phylloxeraen satset bøndene på andre vekster som ga raskere avkastning. Korn, sitrusfrukter og ikke minst oliven er langt viktigere for landbruket i regionen enn vin. Nå krever også sitrus og ikke minst oliven langsiktighet, men disse ble ikke ødelagt av phylloxeraen, slik vinstokkene ble.

Calabria burde ha alle forutsetninger for å produsere god vin, og nevnes ofte som et av de neste “store” områdene. Men fortsatt lar de store resultater vente på seg. Calabraia har 12 klassifiserte DOC-områder, men ingen DOCG-områder. Eienedomsforholdene er fragmentert, og det er ikke velutviklede kooperativer, som man finner i mange andre regioner.

Maiutgaven av det engelske vinmagsinet “Decanter” er viet Italia, og de har blant annet en artikkel om “Southern Italy’s 10 hidden gems”. Men de har åpenbart ikke funnet noen edelstener i Calabria. I alle fall har de ikke tatt med noen viner herfra. I en artikkel i Decanter fra 2014 “Southern Italy insights” avslutter Jane Hunt slik:

“Calabria is the slowest starter in the move to improve, but there are good signs, especially from blends including the intriguingly named Magliocco Dolce.”

En langsom start, og så vidt jeg kan se har de fortsatt ikke fått opp farten. Men noen lyspunkter er det. I oversikten over de 50 beste vinene fra 2013, inkluderte Decanter en hvitvin fra Calabria, en Cìro fra Librandi. Dette er en vin som bør drikkes ung, så man bør velge nyere årganger. Uansett viser dette at de kan produsere kvalitet. Vinmonopolet har seks viner fra Calabria, fire røde og to rosé.

Det er bare en hake ved dette, når vi ser på dagens etappe. Cìro ligger mot det Ioniske havet, altså lang “fotsålen”, mens vi følger virsten langs det Tyrreniske hav.

Vi skal inn i “knekken”, omtrent der foten går over i leggen, om vi holder oss i anatomiske bilder, før vi kommer inn i klassifiserte vinområder. Det første området er Lamenza. Her ble det tidligere produsert mye vin på slettene ned mot Det tyrrenske hav. Når man produserer på lavtliggende sletteland i varme strøk, blir det gjerne høyt utbytte, og tilsvarend lav kvalitet. Men en del produsenter har begynt å trekke oppover i skråningene, og produserer der bedre vin. Det produseres en del hvitvin av Greco. Rosévin og rødvin produseres mest av den sicilianske druen Nerello, Gaglioppo og Greco nero.

Følger vi kysten videre, kommer vi inn i Scavigna. Vinen fra Scavigna DOC produseres i vinmarker som ligger 250 til 800 meter over havet. Det gir gode viner, rødvin laget på Gaglioppo og en del interessant hvitvin.

Det siste vinområdet vi tar med fra dagens etappe, er Savouto, som til dels overlapper med Scavigna. Som så ofte er det vanskelig å finne viner fra de mindre kjente vinområdene utenfor regionen. Vinmonopolet hadde, sist jeg sjekket, seks viner fra Calabria, og av disse er bare en fra området mot det Tyrrenske hav: Rødvinen Odoardi Savuto Calabria 2014. Den er laget med Sangiovese 10%, Gaglioppo 45%, Greco 15%, Magliocco 15%, Nielluccio 15% .

Som nevnt er det 12 klassifiserte DOC-områder i Calabria. Men bare 5% av vinproduksjonen er DOC-klassifisert. Produsentene synes ikke at prisen de får for vinen ikke forsvarer de strenge kravene som DOC-klassifiseringen krever. Jeg aner et høne og egg-problem her. Man kan ikke vente med å heve kvaliteten til man får en høyere pris. Kvalitetshevingen må komme først. Det finnes sikkert gode viner blant de uklassiferte vinene. Men det er vanskelig å finne dem, i alle fall så lenge man ikke er i området.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

 

Print Friendly

Opphavsrett i oppdragsforhold

En av de mest omdiskuterte bestemmelser i forslaget til ny åndsverklov, er forslagets § 71 om overgang av opphavsrett i ansettelses- og oppdragsforhold. Her har jeg på en måte møtt meg selv i døren, i den forstand at en artikkel som ble trykket i NIR 1999 s. 123 om “Opphavsrett i oppdragsforhold” har blitt anført som støtte til synspunkter jeg på ingen måte er enig i, i alle fall ikke i dag. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest min gamle artikkel, og jeg husker slett ikk hva jeg skrev i en artikkel for 18 år siden. Men nå har jeg hentet den fram, har lest den på nytt og synes ikke at den støtter opp om det som er foreslått som ny § 71.

Om jeg skal oppsummere, men henblikk på den foreslåtte § 71, blir det:

Opphavsrett vil ofte gå over fra ansatt til arbeidsgiver i kraft av ansettelsesavtalen, uten eksplisitt regulering. Det ulovfestede prinsippet, slik det ble formulert av Ragnar Knoph, er:

Synspunktet må være at prinsipalen vinner den rett over åndsver­ket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer.”

Hvor omfattende rettigheter arbeidsgiver får, vil bero på en konkret vurdering. Rett til endring eller rett til videreoverdragelse vil vanligvis ikke gå over til arbeidsgiver, men er ikke utelukket. Det beror på en konkret vurdering. En ansatt informasjonskonsulent som skriver forslag til selskapets årsberetning eller et informasjonsskriv, må akseptere at selskapet har rett til å endre dette.

Ved oppdragsforhold er de ikke utelukket at rettigheter kan gå over uten eksplisitt avtale, men hovedregelen i dag må være at de anses for ikke å gjøre det. En lovfesting av at rettighetene går over til oppdragsgiver, vil innebære en betydelig endring i oppdragstagers disfavør.

Siden denne artikkelen ble skrevet, er det avsagt i alle fall to dommer som berører spørsmålet. Rt-2001-872 (Løkke Sørensen/Frimerke) og LB-2004-33030 – RG-2006-760 (Kokkin). I begge dommene fikk oppdragstager medhold i at rettighetene ikke var gått over til oppdragsgiver, og det ble lagt til grunn at ansettelse og oppdragsforhold behandles ulikt. Artikkelen er også tilgjengelig i en pdf-versjon her. Her kommer artikkelen:

Continue reading Opphavsrett i oppdragsforhold

Print Friendly

I vini di Giro d’Italia 2017. 5. etappe: Pedara — Messina

De med sammenlagtambisjoner vil visst spare energien til senere, så det ble ikke noe ordentlige angrep på gårsdagens etapp, i alle fall ikke den form for angrep vi gjerne vil se i et sykkelritt. Ingen ønsker å grave dypt så tidlig i rittet, sa Geraint Thomas. Men Javier Morenos angrep på Diego Rosa er av den type angrep vi ikke vil se flere av . Javier Moreno ble “belønnet” med å bli utelukket fra resten av Giroen.

Vi er fortsatt på Sicila, og setter kursen mot Messina og Messinastredet, før vi skal over på det Italienske fastlandet.

Pedara ligger litt innenfor Catania. Min første assosiasjon er Rolf Just Nilsen fantastiske fremføring av  “Operasangeren”, fremført for første gang på Revyen “Så lenge lykken varer” i 1958, med en genial tekst av Arild Feldborg. Jeg var tre år da den ble fremført første gang, og kan ikke skryte på meg å huske veldig mye fra den gang. Så jeg må basere meg på det jeg har blitt fortalt i ettertid.

På 1950-tallet var det ennå ikke noen opera i Norge. Men et italiensk operakompani, fra Catania, kom på besøk. Folk gikk mann og kvinne av huse, for å oppleve opera på en norsk scene. I sangen omtales Catania som Italias Kristiansund, som har blitt litt morsomt fordi Kristiansund nå også har blitt kjent for å sette opp opera — uten at jeg tror det er noen som helst sammenheng. Og den avsluttes med Barberern fra Sicilia. Det ble sagt at Rolf Just Nilsen sang vel så godt som de italienske operasangerne. Jeg har ikke hørt det italienske kompaniet, og har ikke noe grunnlag for å vurdere en slik påstand. Men om det skal pirkes litt, så synger Rolf Just Nilsen noen toner lavere enn originaltoneartene. Det gjorde neppe italienske tenorer. Men så var vel Rolf Just Nilsen baryton, ikke tenor.

Det kreves en ordkunstner med stor musikalitet og en fantastisk sanger for å lage og fremføre en revyvise som dette. Arild Feldborg var en av de beste forfatterne av revytekster. Og Rolf Just Nilsen må ha vært en av Norges beste revyartister gjennom tidene. Han brillierte i det revyartister i alle fall før i tiden kalte “å tekste”, altså å kunne å en tekst tydelig fram. Han hadde musikalitet og timing, og var dessuten en utmerket karakterskuespiller. Det siste kommer ikke så godt fram i dette nummeret.

Dette blir nok ikke siste gangen jeg havner på et musikalsk sidespor. Men nå er det på tide å åpne noe flasker vin. Vi skal opp til det nord-østre hjørnet av Sicialia, et område med relativt kjølig klima, for kjølig til å dyrke den røde/svarte druen Nero d’Avola, som ellers er så typisk for Sicilia. Messinastredet, som er dypt og har en kraftig tidevannsstrøm, bidrar til å kjøle ned klimaet.

Vi ender i området Faro, og tar en vin derfra. Vinene fra Faro er røde. De lages av tre ulike, tradisjonelle druer: Nerello Mascalese og Nerello Cappucio er de to dominerende artene. Noen ganger bruker også Nocera, som kan utgjøre inntil 10% av drueblandingen. Produksjonen er liten, bare ca 180 hl, eller ca 2.000 kasser. På slutten av 1970-tallet var det ingen som produserte Faro vin.

Palari er den produsenten som oftest nevnes som en kvalitetsprodusent fra Faro. Salvatore Geraci  startet å produsere Palari vin for å redde Faro DOC. Vinen ble lansert i 1994, siden har den hvert år fått utmerkelser i Gambero Rosso. Vinen fra Faro regnes som en av de beste, nærmest en ikonisk vin fra Italia.

Siden dette handler mest om ita­li­ensk vin, er den vik­tigste norske refe­ran­sen­bo­ken Ita­li­ensk vin. Det er ikke så lett å ori­en­tere seg i det ita­li­enske vin­land­ska­pet. Boken “Ita­li­ensk vin” av Arne Rono­lod, Tho­mas Ilkjær, Paolo Lolli, Finn Årosin Mad­sen og Ole Udsen kom i ny utgave i 2010, og er i alle fall den beste boken jeg har fun­net til nå. I alle fall er det den beste på norsk. Skal du ha én bok om ita­li­ensk vin bør det bli denne.

Gambero Rosso Italian Wines 2017

Denne boken utgis hvert år, og er den boken man skal ha for å kunne orientere seg i italiensk vinproduksjon. Man skal selvsagt ha siste utgave. Boken er delt inn etter distrikter. Innenfor hvert distrikt er produsentene listet alfabetisk. Årets utgave omtaler 2400 produsenter og mer enn 22.000 viner.

Boken finnes både i en paperback og Kindle utgave. Et år kjøpte jeg Kindle utgaven. Det angret jeg på. Kindle fungerer dårlig for en bok hvor man skal bla mye fram og tilbake.

Kjøp den fra Amazon UK.

Native Grapes of Italy

0520272269For den som er mer nerdete generelt, og når det gjelder italiensk vin spesielt, tar jeg med Ian D'Agata "Native Wine Grapes of Italy". Her går han gjennom opprinnelig italienske vindruer som har blitt viktige i italiesk vinprodukjons. Det er en bok å over 600 sider, og jeg fikk den i hendene få dager før årets Giro startet. Så jeg har bare slått opp noen druer her og der, jeg har ikke lest den (skjønt det er uansett ikke en type bok man leser fra perm til perm).  

I vini del Giro d’Italia 2017

I vini del Giro d'Italia

Les Vins du Tour de France

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.

Print Friendly

Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

I dag er det høring i Stortingets kulturkomité om forslaget til ny åndsverklov, derfor blusser diskusjoner rundt dette opp nå. Jeg skal på høringen, da som del av en delegasjon fra Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening, så helt interesseløs observatør er jeg ikke i denne saken. Det mest omdiskuterte forslaget er forslaget til ny § 71, om overgang av rettigeter i ansettelses- og oppdragsforhold. Det kommenterte jeg i går. Men det er også grunn til å stoppe opp ved forslaget til ny § 43. Forslaget lyder:

Ҥ 43 Fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet

Et utgitt verk kan fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning. Har opphaveren overdratt eksemplar av et kunstverk eller fotografisk verk eller er slike verk offentliggjort, kan verket fremføres offentlig og overføres til allmennheten ved undervisning.

Første ledd gjelder ikke for

  1. filmverk
  2. scenisk fremføring av sceneverk
  3. overføring ved kringkasting
  4. fremføring og overføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet.

Ved ervervsmessig undervisning gjelder denne paragrafen heller ikke for

  1. fremføring og overføring av databaser, eller
  2. annen trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten.

Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

For bruk i egen undervisning kan lærere og elever gjøre opptak av sin egen fremføring av verk. Slike opptak kan ikke brukes til andre formål.

Departementet kan i forskrift bestemme at skoler og andre undervisningsinstitusjoner vederlagsfritt kan gjøre opptak av kringkastingssending for tidsforskutt bruk.”

Continue reading Forslag til åndsverklov: Undervisningsbestemmelse som undergraver opphavers rettigheter

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.

'