WIMG_3391_DxO

Handelstanden og gårdeiernes drømmeplass

Han­delstan­den og gård­ei­erne gnå­ler jevn­lig om hvor vik­tig par­ke­rings­plas­ser og til­gang med bil er for deres virk­som­het. Fjer­ner man en par­ke­rings­plass taper de en mil­lion, påstår de. Jeg tror ikke på det og har aldri sett noen doku­men­ta­sjon som under­byg­ger dette. Jeg har hel­ler ikke sett doku­men­ta­sjon på andre av de påstan­der de hiver ut om hvor vik­tige par­ke­rings­plas­ser er. Det blir bare udo­ku­men­terte påstan­der, og må behand­les som det. Men om det hadde vært sant, burde de også ha betalt for disse parkeringsplassene.

En plass i Oslo som må være drømme­ste­det for Han­delstan­den og for gård­ei­erne er Frid­tjof Nan­sens plass. Den jevne strøm­men av biler og bus­ser over plas­sen må lyde som klin­gende gull­myn­ter i deres ører. Her kjø­rer bilis­tene i jevn kø over plas­sen for å skape liv og triv­sel, akku­rat slik som gård­ei­erne og han­dels­stan­den vil ha det. Det lig­ger også en vond sym­bo­likk i at det er slik byens poli­tiske høy­borg pre­sen­te­rer seg over­for gjes­ter og pub­li­kum: Man må for­sere et bil­hel­vete for å komme fram til Rådhuset.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
Foto: Kjer­sti Flug­stad Erik­sen, Aften­pos­ten (gjen­gitt med tillatelse)

Borgerkrig og hat i Dagbladet @Geirramnefjell

“Syk­ling som Syria-krig” skri­ver kul­tur­re­dak­tør Geir Ramne­fjell i Dag­bla­det, med tab­loid­pres­sens sed­van­lige man­gel på pro­por­sjo­ner. Måten han skri­ver på blir en hån både mot de som lider i Syria og mot syklister.

Syk­kel­bud Tor­leif E. Hau­gen kom med noen farge­rike utta­lel­ser til Aften­pos­ten, som Geir Ramne­fjell site­rer. Det er vel få som vet mer om hvor­dan det er  å fer­des i Oslo­tra­fik­ken på syk­kel enn et syk­kel­bud med 18 års fartstid.

Men hat? Det er en del som uttryk­ker hat mot syk­lis­ter, som sier de vil kjøre dem ned og drepe dem, osv. Hel­dig­vis er dette hatet mer syn­lig i nett­avi­se­nes kom­men­tar­felt og i sosiale medier enn i tra­fik­ken. Men desverre er det også noen som lar det gå fysisk ut over syk­lis­ter ved å for­søke å presse dem ut av veien, presse seg forbi der det er for trangt, kjøre forbi for så å brå­stoppe foran, sprute spyle­væske, og i ver­ste fall kjøre på dem med vilje. Så har vi alle de som tuter og peker, og lever i den vill­fa­rel­sen at syk­lis­ter skal sykle på for­tauet og ikke i veien. Men slike bilis­ter er ikke repre­sen­ta­tive. De fleste bilis­ter er høf­lige og hensynsfulle.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
Jon_Kleivstua

Minnetale over Jon Bing

I dag holdt jeg denne minne­ta­len over Jon Bing i Det Norske Vidensakabs-Akademi:

Jon Bing var en av de som skapte det faget som i Norge har fått beteg­nel­sen retts­in­for­ma­tikk: Møtet og sam­spil­let mel­lom jus og infor­ma­sjons­tek­no­logi. Han var den ledende i Norge, og en av de ledende i ver­den. Jeg tror ikke noen, kan­skje bort­sett fra Jon selv, ville ha pro­te­stert om jeg hadde sagt at han var den ledende i verden.

Han ble født i Tøns­berg 30. april 1944. Fami­lien flyt­tet til Trond­heim da Jon var tre år gam­mel, og det var Trond­heim han reg­net som byen han kom fra. Jon døde 14. januar i år, 69 år gammel.

Jon var en eks­tra­or­di­nær per­son. Alle­rede som stu­dent var han etab­lert som skjønn­lit­te­rær for­fat­ter. Sam­men med Tor Åge Brings­værd gjorde han science fic­tion kjent for det norske folk. De som kan mer om den sjan­ge­ren enn meg, sier at de gjen­nom sine over­set­tel­ser og anto­lo­gier brakte det beste av ver­dens science fic­tion til Norge, og at de selv løf­tet sjan­ge­ren til et ordent­lig lit­te­rært nivå i Norge. Vi er mange som var blitt kjent med Jon gjen­nom dette for­fat­ter­ska­pet, før vi møtte fag­per­sonen Jon Bing.

Da Jon ble 60 år, skrev Knut S Sel­mer blant annet dette om star­ten på hans aka­de­miske karriere:

«La oss gå til­bake til 1970. Insti­tutt for Pri­vat­rett hadde,  … ansatt … ny vit.ass. … Den nyan­satte var litt spe­si­ell, etter­som han også – sam­men med Tor Åge Brings­værd – var etab­lert som Rikets ledende science fiction-forfatter.
(…)
Så satt vi der, på den første lør­dags­kaffe på Insti­tutt for Pri­vat­rett i det nye år. …, og jeg luf­tet min mis­tanke om at kan­skje også vi juris­ter burde vite noe om elek­tro­nisk data­be­hand­ling. Og så var det en som sa: «stopp en halv! Nå har vi jo nett­opp ansatt en vit.ass. som er nor­ges­mes­ter i science fic­tion. Kunne vi ikke sette ham til å finne ut om det er noe for­hold mel­lom jus og EDB?».

Jon fikk sitt opp­drag og var vekk i 14 dager. Da kom han med sin betenk­ning, hvor han gikk gjen­nom et stort uten­landsk mate­riale, og påviste berø­rings­punk­tene mel­lom jus­sen og den elek­tro­niske data­be­hand­ling.
(…)
Den 16. mars 1970 [ble dette pre­sen­tert] for omver­den i et stort anlagt «EDB-møte». De var der alle sam­men …
Fore­dra­get utløste en lang­va­rig og entu­si­as­tisk dis­ku­sjon. Mange ville gjerne ha en fin­ger med i det videre arbeid … Det burde opp­ret­tes sty­rings­grup­per og sek­re­ta­ria­ter, komi­teer og under­ko­mi­teer, og frem­for alt burde man «etab­lere et fast, ansvar­lig organ».

Lyk­ke­lig­vis utvik­let tin­gene seg litt anner­le­des. Egent­lig må man vel si at Jon etab­lerte seg selv som det «faste ansvar­lige organ», godt sup­plert av Trygve Har­vold da han over­tok utvik­lin­gen av ting­ly­sing og Lovdata.

Snipp, snapp, snute, så var even­ty­ret i rute.»

Den betenk­nin­gen Jon skrev i 1970 kunne fort­satt ha vært rygg­ra­den i en forsk­nings­stra­tegi på dette områ­det. Vi reg­ner semi­na­ret 16. mars 1970 som star­ten på den virk­som­het som i dag er Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk.

Jeg hadde ikke inn­trykk av at Jon så for seg at hans liv på Uni­ver­si­te­tet skulle bli slik det ble. Han har sagt at hans mål var å til­bringe minst mulig tid på Uni­ver­si­te­tet, for å få mest mulig tid til å være for­fat­ter. Slik ble det ikke.

Det første tiåret arbei­det Jon mye med tekst­søke­sys­te­mer og retts­lige infor­ma­sjons­sys­te­mer. Det ble dre­vet eks­pe­ri­men­tell og fler­fag­lig fors­king, hvil­ket er høyst uvan­lig i et juri­disk fag­miljø. Sam­men med Trygve Har­vold fikk Jon Kon­gens gull­me­dalje for boken «Legal deci­sions and infor­ma­tion sys­tems» i 1977. Et resul­tat av deres  arbeide, var etab­le­rin­gen av Lov­data, en insti­tu­sjon hvis tje­nes­ter samt­lige norske juris­ter gjør bruk av. Jon skrev også det inter­na­sjo­nale stan­dard­ver­ket om juri­diske informasjonssystemer.

Per­son­vern, opp­havs­rett, elek­tro­nisk masse­for­valt­ning, elek­tro­nisk han­del, tele­kom­mu­ni­ka­sjons­rett og det som i dag går under beteg­nel­sen «Inter­net gover­nance» er andre områ­der hvor Jon har ytt ver­di­fulle bidrag.

Jon hadde en evne til å se nye pro­blem­stil­lin­ger tid­lig. Noen frem­stilte ham nær­mest som en spå­mann som kunne for­telle hva frem­ti­den ville by på. Det avviste han. «Frem­ti­den er ikke noe som lig­ger der ute og ven­ter på å bli opp­da­get. Frem­ti­den er noe vi ska­per gjen­nom de valg vi tar», pleide han å svare til det. Her er det fris­tende å koble til hans skjønn­lit­te­rære for­fat­ter­skap. Science fic­tion hand­ler ikke, som mange tror, om frem­ti­den. Den hand­ler om det vi ser i dag, og om hvor­dan det kan utvikle seg. I dette kan man si at den skjønn­lit­te­rære for­fat­te­ren og fors­ke­ren Jon Bing møttes.

Jon var en sær­de­les raus per­son. Han delte vil­lig sine ideer, og satte unge fors­kere i gang med pro­sjek­ter som ga dem gode mulig­he­ter til å vokse. Mange av Jons ideer har blitt plan­tet hos og er videre­ut­vik­let av andre. Jeg har i de noen­og­tredve år jeg kjente Jon aldri opp­levd at han for­søkte å frem­heve seg selv. Men jeg og mange andre har opp­levd og selv nytt godt av at Jon brukte sin posi­sjon til å skyve fram andre.

Et godt miljø er vik­tig, og det kom­mer ikke av seg selv. Jon var opp­tatt av og flink til å skape fag­lige og sosiale møte­plas­ser. I mer enn 30 år holdt han åpent hus hjemme hos seg selv den første man­da­gen hver måned, hvor alle som følte en viss til­knyt­ning til mil­jøet eller til Jon var vel­kom­men. Siste gang jeg møtte Jon var på det som skulle vise seg å bli den siste «man­dags­klub­ben», 2. desem­ber 2013.

Også når det gjaldt orga­ni­se­ring var Jon krea­tiv og effek­tiv. Virk­som­he­ten vokste i en periode da den årlige veks­ten i uni­ver­si­te­te­nes bud­sjet­ter hadde fla­tet ut, og det var vans­ke­lig å få mid­ler til ny virk­som­het innen­for sys­te­met. Resul­ta­tet ble finan­sie­ring fra eks­terne kil­der, som på den tiden var ganske uvan­lig. Kal­ky­len med 40% over­head på slike mid­ler, som så mange har blitt kjent med, kom­mer her­fra. Jon bereg­net hvor mye som var nød­ven­dig i til­legg til lønns­mid­ler, for å kunne drive virk­som­he­ten, og kom til at det var 40%. Men det var det som var nød­ven­dig for fag­mil­jøet, ikke for å dekke uni­ver­si­te­tets totale kost­na­der ved slike prosjekter.

Kul­tur­li­vet og kul­tur­po­li­tik­ken hadde nytte av Jons kunn­skap og arbeids­ka­pa­si­tet, blant annet som leder av Kul­tur­rå­det i åtte år.

Jon arbei­det hele tiden og hadde en enorm arbeids­ka­pa­si­tet.
Han var sær­de­les pro­duk­tiv. Hans biblio­grafi tel­ler mer enn 300 viten­ska­pe­lige tit­ler, mer enn 500 popu­lær­vi­ten­ska­pe­lige tit­ler, mer enn 150 skjønn­lit­te­rære tit­ler, og i til­legg et utall av fore­drag. Jon var en enga­sjert, enga­sje­rende og meget etter­spurt fore­drags­hol­der.
Arbei­det betød svært mye for Jon. Da helsen svik­tet de siste årene, var det som pla­get ham mest at han ikke len­ger kunne arbeide slik han selv ville og syn­tes han burde. Arbei­det opp­tok ham helt til det siste. Tor Åge Brings­værd beskrev i en radio­do­ku­men­tar om feno­me­net Bing og Brings­værd, våren 2014 sin siste sam­tale med Jon, slik:

«Så fikk jeg beskjed om at han var lagt inn på syke­hus. Men det skjedde så ofte, så det var ikke så ille. Da jeg var der dagen etter at han var lagt inn på over­våk­nin­gen på Ulle­vål, lå han og var opp­lagt lik­som. Han hadde kom­met seg, til­syne­la­tende. Det siste han sa var at jeg måtte huske å gi beskjed til Pax for­lag om at nå hadde han bare to arbeids­da­ger igjen, så var han fer­dig med den essay­sam­lin­gen han hadde lovet dem.»

De to arbeids­da­gene fikk han ikke.

Jon var æres­dok­tor ved uni­ver­si­te­tene i Køben­havn og Stock­holm, og rid­der av St. Olavs orden. I 2002 mot­tok han Den nor­diske jurist­pri­sen under Det nor­diske jurist­mø­tet i Hel­sinki. Det er en pris som deles ut hvert tredje år. Ved siden av Jon har bare to andre norske juris­ter fått den pri­sen: Johs Ande­næs og Cars­ten Smith.

Avslut­nings­vis låner jeg igjen noen set­nin­ger fra Tor Åge Bringsværd:

«Folk er ikke ordent­lig døde før vi har slut­tet å tenke på dem. Det er først da de er borte. Jeg kom­mer til å ha Jon med meg bestandig».

Vi er mange andre som også kom­mer til å ha Jon med oss lenge.
Jon Bing er dypt sav­net som fag­per­son, men ikke minst som det men­nes­ket han var.

Vi vil hedre og lyse fred over hans minne.

Print Friendly
WWIMG_3540_DxO

El-bil, ebøker, mva-fritak og EU/EØS

Dette er egent­lig et litt langt svar på en Twitter-diskusjon om mva-fritak for el-bil. Finans­de­par­te­men­tet har fått litt kalde føt­ter og vil kon­sul­tere ESA før de utvi­der dette til også å omfatte mva-fritak ved leas­ing av el-biler. Det kan selv­føl­ge­lig bare være en van­lig Finans­de­par­te­ments­re­ak­sjon når det har gått opp for dem at inn­tekts­bort­fal­let ved avgifts­fri­ta­ket er enormt, og mye større enn noen kunne fore­stille seg.

Man må ha i bak­ho­det at da el-bilfordelene ble inn­ført, var el-bil en mar­gi­nal kurio­si­tet, som Think og Buddy. Stygge plast­bøt­ter som anta­ge­lig ville ha strø­ket med glans i enhver kol­li­sjons­test, og med begren­set rekke­vidde. Det hadde aldri blitt gitt mva-fritak om ikke noen poli­ti­kere hadde drømt om bil­pro­duk­sjon i Norge. At det skulle gå til å sub­si­di­ere Tesla, Nis­san, Ford, VW m.m., hadde man ikke sett for seg. Man hadde nok hel­ler ikke sett for seg at det skulle få et så stort omfang og bli så mye pen­ger som det har blitt.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_0257_DxO

Er Høyre og FrP Oslos sykkelsabotører?

Det er to ting som for­hind­rer at Oslo blir en god syk­kelby: Høyre og Fremskrittspartiet.”

Dette sier AP og Miljø­par­tiet de Grønne (MDG) til Dags­avi­sen 12. sep­tem­ber 2014. De under­byg­ger dette bl.a. på føl­gende måte:

Med unn­tak av et lite inter­messo med Aps Rune Ger­hard­sen som byråds­le­der, har de bor­ger­lige ved Høyre og Frp hatt mak­ten i alle disse årene. Det at syk­kel­vei­net­tet ennå ikke er fer­dig­stilt, har med prio­ri­te­ring å gjøre. De blå har valgt å ikke prio­ri­tere sykkelen.”

Men fullt så enkelt er det ikke. Flyt­ter vi det samme reson­ne­men­tet opp på riks­plan, og hol­der oss til et 40-årsperspektiv, som er rime­lig når det gjel­der syk­kel­po­li­tik, kan vi se at Arbei­der­par­tiet har hatt regje­rings­makt i 30 av de 40 siste årene. Så akku­rat som Høyre bærer hoved­an­sva­ret for tin­ge­nes bedrø­ve­lige til­stand i Oslo, bærer AP hoved­an­sva­ret for den like begre­de­lige til­stand på riks­plan: Håp­løse tra­fikk­reg­ler, mang­lende utbyg­ging og ved­li­ke­hold av syk­kel­veier langs riks­veier, dår­lige vegnor­ma­ler, skilt­myn­dig­het, osv. AP bærer også hoved­an­sva­ret for et for­sømt og for­el­det jern­bane­nett. AP har trodd på “frem­skrit­tet”, og for AP har “frem­skrit­tet” vært bil. Det er også  AP som har hoved­an­sva­ret for at vi har et mons­ter av et plan­leg­gings­sys­tem som gjør at det er langt vik­ti­gere å kunne hindre et pro­sjekt enn å gjen­nom­føre det.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_3406_DxO

Her skulle det vært en sykkelvei. Men byrådet og bystyret har sabotert den #sykkelpatruljen @FolkeFredriksen

Ruse­løkk­veien er et åpen­bart valgt som syk­kel­trasé mel­lom sen­trum og Frog­ner­stran­den. Men byrå­det og bysty­ret sabo­te­rer med ved­tak som skal gjøre det så vans­ke­lig som mulig å rea­li­sere Oslo som en god by å sykle i.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_2837_DxO

Flott at @Aftenposten setter søkelys på sykkelforhold i Oslo @eghan #sykkelpatruljen

Aften­pos­ten har star­tet serien Syk­kel­pa­trul­jen,  hvor de set­ter søke­ly­set på syk­kel­for­hol­dene i Oslo. Ingen som leser dette bør være sær­lig over­ras­ket over at jeg synes det er et utmer­ket ini­tia­tiv. Og jeg ser gjerne at andre medier også tar tak i og føl­ger opp dette temaet, noe det også ser ut til at har skjedd. Jeg likte også gjen­nom­gan­gen av his­to­rien om Oslos mang­lende syk­kel­til­rette­leg­ging.

Her er noen tan­ker om hva som kan og bør gjø­res videre. Ideer er fri, så her er det fritt for Aften­pos­ten og alle andre å for­syne seg.

Få fram det som er bra også!

Det bør ikke bli en serie som skrem­mer folk fra å sykle. Det må ikke ska­pes et inn­trykk av at det er far­lig å sykle gene­relt, og i Oslo spesielt.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
WIMG_3406_DxO

Hovedsykkelveiplanens forbannelse

[Dette sto på trykk i Aften­pos­ten 22. mai 2013. Jeg fin­ner det ikke på net­tet, bare i digi­tal­ar­ki­vet for papir­ut­ga­ven. Van­lig­vis leg­ger jeg slike kom­men­ta­rer ut i blog­gen etter at de har stått på trykk. Det glemte jeg tyde­lig­vis den gan­gen. Jeg leg­ger det ut nå, fordi jeg har har behov for å kunne vise til denne saken.]

Bysty­ret har ved­tatt å omre­gu­lere Ruse­løkk­veien mel­lom Dron­ning Mauds gt og Haa­kon VIIs gt fra syk­kel­vei til gågate. Den erstat­tes ikke av annen syk­kel­vei. Den regu­lerte syk­kel­veien har aldri blitt byg­get, heter det i saks­frem­leg­get. Det er ikke sant. Det var en gang en syk­kel­vei her, adskilt fra kjøre­felt og for­tau. Men Oslo kom­mune lot den for­falle, siden for­svinne og nå fjer­ner de regu­le­rin­gen også. Poli­ti­ker­nes egne for­søm­mel­ser blir en begrun­nelse for å fjerne en sykkelvei.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
euro-96289_1280

Skal vi betale med epler?

Apple har lan­sert en ny modell av sin iPhone, og media omta­ler det som om det skulle være en nyhet av stor betyd­ning for ver­den, omtrent som neste fase i tek­no­logi­re­vo­lu­sjo­nen. Det er ikke mye nytt i denne som bru­kere av tele­fo­ner fra andre leve­ran­dø­rer ikke har hatt til­gang til lenge. Men vi kan i alle fall kon­sta­tere at Apple fort­satt er gode til mar­keds­fø­ring, og til å får mediene til å danse etter deres pipe. Og mediene lar seg vil­lig bruke.

NRKs Bir­ger Kols­rud Jås­und svarte slik, da jeg kom­men­terte på Twit­ter at NRK kul­tur­nytt annon­serte at de skulle bidra til lan­se­rin­gen (de for­mu­lerte det ikke akku­rat slik).

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly
NRK_radiohuset_Marienlyst

NRK bør ikke få markedsføre NRK-medarbeideres bøker

Man­dag 8 sep­tem­ber brukte NRK Dags­revyen ca 7 minut­ter til å pre­sen­tere NRK-medarbeider Tomm Kris­ti­an­sens bok om tid­li­gere bis­kop Frid­tjof Bir­keli og den his­to­rien som beskri­ves i boken.

Når NRK-medarbeidere gir ut bøker, synes veien kort til et NRK-studio. Kan­skje får man sende­tid i Dags­revyen, får snakke om boken i Dags­nytt 18, blir invi­tert til Skav­land eller et annet talk show for å snakke om boken, osv. Omtale i Dags­revyen eller andre NRK-programmer er meget ver­di­full mar­keds­fø­ring, og NRK-medarbeidere bør i utgangs­punk­tet ikke kunne bruke denne kana­len. Det sma­ker av kame­ra­deri og mis­bruk av posi­sjo­ner når slikt skjer.

Con­ti­nue read­ing

Print Friendly

Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.