Olav Torvunds blogg

Vi har i den senere tid blitt rys­tet, men egent­lig ikke sær­lig over­ras­ket over doku­men­tert volds­bruk fra vek­tere av ymse slag. Det siste var videon om pågri­pelse av en som hadde nas­ket en salat til 45 kr. 23.11.07 kunne vi lese om en som ble spar­ket av vek­ter mens jeg lå på bak­ken. Slikt må man åpen­bart regne med om man er rus­mis­bru­ker. “Junkier juger all­tid” sier en vek­ter. Jeg er mer på linje med Knut Olav Åmås når han skri­ver “Junkier juger nok ikke all­tid”. I “salat-saken” var det hel­dig­vis en foto­graf i nær­he­ten så vi kan se hva som skjer. Det gir asso­sia­sjo­ner i ret­ning “Rod­ney King saken” hvor en video avslørte grov vold fra poli­tiet i Los Angeles.

Nå skal ikke jeg gå inn i debat­ten om et pri­va­ti­sert og kom­mer­sia­li­sert “politi” uten­for kon­troll. Men de ansvar­li­ges for­søk på å skjule seg er inter­es­sant. I “salat-videoen” prø­ver vek­terne flere gan­ger å få foto­gra­fen til å slutte å filme, og spør om han har til­la­telse. Selv­sagt tren­ger man ikke til­la­telse for å filme noe slikt.

Den direkte for­an­led­nin­gen til denne kom­men­ta­ren er spal­tist om infor­ma­sjons­råd­gi­ver Jarle Aabøs kom­men­tar “Vold mot sni­king?” i E24, om et lite hyg­ge­lig møte med Oslo Spor­veier. At man har opp­levd bru­tale vek­tere fra Oslo Spor­veier er omtrent like lite over­ras­kende som at man møter bru­tale vek­tere fra Secu­ri­tas. Det er egent­lig hel­ler ikke over­ras­kende at vek­terne ikke ønsker å få doku­men­tert sin volds­bruk. Aabø skriver:

“Da det opp­da­ges av de Spor­veis­an­satte at jeg bru­ker et mobil­ka­mera, ven­des vre­den mot meg. En kvinne kom­mer i fullt fir­sprang, ropende og går til angrep. Flere gan­ger slår hun etter meg, og tref­fer kamera og hodet. Hun er rasende, fordi jeg for­sø­ker å doku­men­tere det hen­nes kol­le­ger gjør mot en for­svars­løs ung gutt.”

Jarle Aabø fulgte opp saken. Han kon­tak­tet infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­mark i Oslo T-Banedrift. Denne infor­ma­sjons­sje­fen viste til “Trans­port­ved­tek­ter for AS Oslo Spor­veier”, og sa, fort­satt i følge Aabø, at disse sier at “den rei­sende kan hol­des til­bake så lenge ved­kom­mende ikke opp­gir kor­rekt navn, adresse og fød­sels­dato. Til­bake­hold kan skje mens disse opp­lys­nin­ger veri­fi­se­res”.

Nys­gjer­rig som jeg ofte er, gikk jeg inn på Oslo Spor­vei­ers nett­si­der for å finne ut hva som står i disse trans­port­ved­tek­tene. Men om trans­port­ved­tek­tene er til­gjen­ge­lige der, noe de selv­sagt bør være, så er de godt gjemt. Jeg har i alle fall ikke fun­net dem. Et for­søk på å søke på “trans­port­ved­tek­ter” ga hel­ler ikke noe resul­tat. Der­for er det fort­satt et åpent spørs­mål hva som står i dem. Men vel så vik­tig er at det også er åpent hva som er hjem­mels­grunn­la­get for dette. Oslo Spor­veier er ikke en lov­gi­vende myn­dig­het og har ikke noen annen rett til å utøve makt enn du og jeg har, med mindre de har en egen lov­hjem­mel for dette. Jeg tvi­ler på at Oslo Spor­veier har slik hjem­mel, og det er uan­sett de selv som må doku­men­tere at dette finnes.

Om bru­ken av makt hen­vi­ser samme Bjørn Ryd­mark til interne reg­ler: “I T-banen har vi selv­sagt et internt regel­verk for hvor­dan kon­troll skal utøves. Dette regel­verk er som nevnt “interne”, og ikke til­gjen­ge­lige for offent­lig­he­ten”. Jeg føler det ikke sær­lig betryg­gende at en bedrift som Oslo Spor­veier viser til ved­tek­ter som de i alle fall ikke gjør noe aktivt for å gjøre kjent, og ellers til interne og hem­me­lige regler.

Også infor­ma­sjons­sjef Bjørn Ryd­berg øsnker at makt­bruk skal være skjult. Jarle Aabø skri­ver at han fikk føl­gende svar fra Rydberg:

“Du anty­der at vi i vår virk­som­het bedri­ver makt­over­grep. Dette er en meget alvor­lig beskyld­ning. Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nelse er ikke til­latt. Her reg­ner jeg med at du kjen­ner “vær varsom”-plakaten. Pres­sens Fag­lige Utvalg, som du kjen­ner godt, har behand­let flere slike tilfeller.”

Bjørn Ryd­bergs hen­vis­ning til “Vær Var­som pla­ka­ten” er ganske under­lig. Han kan i alle fall ikke ha ment dens pkt. 1.3:

Pres­sen skal verne om ytrings­fri­he­ten, trykke­fri­he­ten og offent­lig­hets­prin­sip­pet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri infor­ma­sjons­for­mid­ling og fri adgang til kildene.

Kan­skje var det pkt. 1.4 Bjørn Ryd­berg tenkte på:

De som utset­tes for sterke beskyld­nin­ger skal såvidt mulig ha adgang til sam­ti­dig imø­te­gå­else av fak­tiske opp­lys­nin­ger. Debatt, kri­tikk og nyhets­for­mid­ling må ikke hind­res ved at par­ter ikke er vil­lig til å uttale seg eller med­virke til debatt.

Men ved å be Bjørn Ryd­berg om kom­men­ta­rer ville Jarle Aabø ha gjort akku­rat det som denne bestem­mel­sen kre­ver. Så får jeg legge til at jeg ikke har gjen­nom­gått prak­sis fra Pres­sens Fag­lige Utvalg for å se om det kan være hold i denne påstan­den fra Bjørn Rydberg.

Bjørn Ryd­berg påstår at “Foto­gra­fe­ring og offent­lig­gjø­ring av bil­der uten tje­neste­man­nens god­kjen­nelse er ikke til­latt”. En infor­ma­sjons­sejf bør ha såpass inn­sikt i de reg­ler som gjel­der for bil­led­bruk at han vet at dette ikke er sant. Den rele­vante lov­be­stem­mel­sen om dette er åndsv­ker­lo­ven § 45c, som det har vært en rekke grun­ner til å kom­men­tere i den senere tid. I denne står det bl.a:

Foto­grafi som avbil­der en per­son kan ikke gjen­gis eller vises offent­lig uten sam­tykke av den avbil­dede, unn­tatt når
a) avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn inter­esse,
b) avbild­nin­gen av per­sonen er mindre vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bildet,

Bil­der som viser spor­veis­vek­te­res eller secu­ri­tas­vek­te­res volds­bruk har selv­sagt aktu­ell og all­menn inter­esse. Det kan hel­ler ikke være sær­lig tvil om at avbild­nin­gen av den enkelte vek­ter er mindre vik­tig enn hoved­inn­hol­det i bil­det.

Det er selv­sagt ikke hyg­ge­lig å bli avbil­det i situa­sjo­ner som dette. Men Oslo spor­vei­ers vek­tere og vek­ter­sel­ska­pene må tåle dette. De dri­ver en virk­som­het som lig­ger i lovens ytter­grense når det gjel­der bruk av makt. Da må de tåle å få søke­ly­set ret­tet mot sin makt­bruk. Hvis de mener at noe av deres virk­som­het ikke tåler offent­lig­het, så bør de slutte med virksomheten.

Dag­bla­det skri­ver at sel­ska­pet Micro­fon, som ble kjent på en lite flat­te­rende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbei­det” pen­ger for TONO, er i ferd med å gå kon­kurs. Det er egent­lig ikke så inter­es­sant for andre enn Micro­fons kre­di­to­rer. Men for meg er det en påmin­nelse om dis­ku­sjo­nen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lyd­kort på sin arbeids­plass. Jeg var den gang meget kri­tisk, og er det fortsatt.

For tiden hol­der jeg på med en serie podcasts om opp­havs­rett, og jeg har akku­rat vært igjen­nom spørs­må­let rundt denne type svakt begrun­nede og uri­me­lige veder­lags­krav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inn­e­hol­der en del kri­tiske kom­men­ta­rer, og noen av dem kan det være grunn til å pre­sen­tere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg pre­si­sere føl­gende: Selv­føl­ge­lig skal kom­po­nis­ter og musi­kere ha veder­lag når deres musikk spil­les offent­lig. Når musikk spil­les i radio, som bak­grunns­mu­sikk i res­tau­ran­ter og kjøpe­sentre, på dis­ko­te­ker, på vente­væ­rel­ser, på fly, tog, bus­ser osv, så skal det beta­les veder­lag for dette. Derom hers­ker det ingen tvil og det ville også være uri­me­lig om man bare skulle kunne bruke musik­ken i slike sam­men­hen­ger uten at de som har skapt og frem­ført den får noe for det.

Opp­havs­man­nen har bl.a. ene­rett til å frem­føre ver­ket for all­menn­he­ten. TONO hev­der, eller hev­det i alle fall den gan­gen, at når jeg har en radio eller en PC med lyd­kort så frem­fø­rer jeg musikk. For­stå det den som kan.

Nå er det bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. Så vi behø­ver nok ikke frykte krav om TONO–veder­lag for våre pri­vate radioer og hjemme-PCer. Men når det gjel­der hva som skal anses for frem­fø­ring i for­hold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betyd­ning hvem som utplas­se­rer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så frem­fø­rer alle våre radioer, TVer og PCer med lyd­kort musikk bare ved sin blotte eksis­tens. Vi bør være glade for at det ikke er sant — det ville blitt et for­fer­de­lig spe­tak­kel om det fak­tisk hadde vært slik.

Det hører med i bil­det at man dess­verre i en dom avsagt av Högsta dom­sto­len i Sve­rige i 1980 ga ret­tig­hets­ha­verne med­hold i at det å plas­sere et TV på et hotell­rom er anses for en frem­fø­ring og Europa­dom­sto­len har senere kom­met til et til­sva­rende resul­tat i en annen sak. Men sam­ti­dig sies det klar i for­tal­ten til det såkalte Info­socdi­rek­ti­vet pkt. 27. Så de har i alle fall beve­get seg på kan­ten i disse sakene — jeg vil si at de har snub­let i denne kan­ten og lan­det på feil side.

Rent fak­tisk må en til­gjenge­lig­gjø­ring i form av en frem­fø­ring inn­e­bære at man sør­ger for å bringe ver­ket fram til mot­ta­ker, slik at denne kan til­egne seg ver­ket på en eller annen måte. Når de hev­der at det også er en frem­fø­ring i opp­havs­retts­lig for­stand at man gjør til­gjen­ge­lig utstyr som er nød­ven­dig for å kunne til­egne seg et verk som andre har gjort til­gjen­ge­lig, da påstår man at beteg­nel­sene “til­gjenge­lig­gjø­ring” og “frem­fø­ring” skal gis en utvi­det anven­delse, altså at de gis et mer omfat­tende anven­del­ses­om­råde enn det ord­ly­den gir dek­ning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argu­men­tere for hvor­for anven­del­ses­om­rå­det bør utvides.

Det er bare frem­fø­ring for all­menn­he­ten som omfat­tes av ene­ret­ten. At en frem­fø­ring som hotel­let står for i et hotell­rom som alle kan leie seg inn på er for all­menne­he­ten er det ikke vans­ke­lig å aksep­tere. Men når de hev­der at der­som jeg skulle spille musikk på min PC på kon­to­ret også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg sær­de­les kri­tisk til TONOs argu­men­ta­sjon, og jeg mener den gren­ser til det ure­de­lige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juri­disk råd­gi­ver Svein Kors­hamn i TONO til nett­møte i Dag­bla­det. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrif­ter med over 50 ansatte. Høy­este­rett stad­fes­tet i den såkalte “Bedrifts­mu­sikk­dom­men” i 1953 at frem­fø­rin­ger i bedrif­ter av en viss stør­relse er offent­lige. Gren­sen på 50 ble etter dom­men for­hand­let frem.

Dette er et så mis­vi­sende refe­rat av den dom­men det refe­re­res til at det gren­ser mot løgn. Men slik argu­men­te­rer TONO i dette spørs­må­let og det er slik dom­men stort sett blir refe­ret fra den kan­ten. De frem­stil­ler det som om dette er klart fast­slått og at det ikek fore­lig­ger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dom­men det vises til var saken at den del pro­duk­sjons­be­drif­ter spilte musikk over høy­ta­ler­an­leg­get i bedrif­tens pro­duk­sjons­lo­ka­ler. Musik­ken ble dels hen­tet fra radio, dels fra pla­ter. I de aktu­elle bedrif­tene arbei­det det mel­lom 150 og 200 per­soner i disse loka­lene. Den som var i pro­duk­sjonlo­ka­let fikk høre den musik­ken som den musikk­an­svar­lige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en frem­fø­ring er det ingen tvil om, ei hel­ler at frem­fø­rin­gen i en slik situa­sjon vil være uten­for det pri­vate områ­det og der­med for allmennheten.

Når de siden refe­re­rer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjel­der det en avtale som i sin tid ble frem­for­hand­let mel­lom TONO og Indu­stri­for­bun­det (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er par­ter i avta­len, men har ingen retts­kilde­mes­sig verdi. Den kan ikke påbe­ro­pes over­for andre som et uttrykk for gjel­dende rett, slik TONO gjør.

Men det som vir­ke­lig skil­ler situa­sjo­nen i denne dom­men fra det som TONO nå påstår er frem­fø­ring for all­menn­he­ten er at det i 1953 gjaldt frem­fø­ring for en stor gruppe som var sam­let i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musik­ken. Dom­men gir ingen dek­ning for å si at det også er en frem­fø­ring for all­menn­he­ten om jeg på mitt kon­tor skulle spille musikk når jeg sit­ter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedrif­ten, men hvor mange musik­ken frem­fø­res for som er avgjø­rende for om frem­fø­ring skjer for all­menn­he­ten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situa­sjo­ner. Jeg set­ter “beskatte” i anfør­sels­tegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det veder­lag når det kre­ves pen­ger uten at det fak­tisk skjer noen frem­fø­ring. TONO har også påstått at len­king er frem­fø­ring, og har frem­met krav om veder­lag fra tje­nes­ter som f.eks. len­ker til nettradioer.

Det er på høy tid at man set­ter foten ned og sier at nok er nok. I til­legg til at kra­vene er uri­me­lige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opp­havs­ret­ten i vanry. Ingen for­står rime­lig­he­ten i slike krav, noe som hel­ler ikke er noe rart når det fak­tisk ikke er noen rime­lig­het i kra­vene. Beret­ti­get reak­sjon mot uri­me­lige krav vil lett bli til en ube­ret­ti­get kri­tikk mot opp­havs­ret­ten som sådann. Det er ingen opp­havs­menn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opp­havs­retts­im­pe­ria­lisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs med­lem­mer, men alle opp­havs­menn kan komme til å måtte betale dyrt for.

I dag, 12. desem­ber, var det kaos i Oslo. Med­lem­mer av Fag­for­bun­det og Utdan­nings­for­bun­det tok ut sine med­lem­mer i en poli­tisk streik i pro­test mot bud­sjett­for­li­ket i Oslo. Uan­sett hva man måtte mene om bud­sjet­tet: Det er uak­sep­ta­belt at enkelte grup­per tar byens befolk­ning som giss­ler for å mar­kere sitt poli­tiske syn. Grup­per som set­ter i gang slike aksjo­ner som bare ram­mer uskyl­dige tredje­par­ter får ingen sympati hos meg.

I hele år har NRK hatt en pro­gram­se­rie med “Dag­lig Beatles”. Hver dag har Bård Ose og Finn Tokvam for­talt his­to­rien bak, eller i alle fall deler av his­to­rien bak en Beatles-låt. I kro­no­lo­gisk rekke­følge har de tatt for seg hver låt som har vært offi­si­elt inn­spilt av The Beatles. Serien har vært til­gjen­ge­lig som podcast, men der har den bare vært til­gjen­ge­lig i en begren­set periode.

Som en jule­gave til alle Beatles-fan har NRK nå lagt ut den kom­plette serien for ned­las­ting på http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/beatles/1.4257832

Dag­bla­det er i krise — som van­lig. Redak­tør Anne Aas­heim sier at man har skif­tet kurs. Den for­dum­mende “Du-journalistikken” har blitt borte.

Jeg må inn­rømme at det begyn­ner å bli lenge siden jeg slut­tet å kjøpe Dag­bla­det annet enn på lør­dag. Den inn­holds­mes­sige tab­lo­id­i­se­rin­gen star­tet lenge før avi­sen tok de prak­tiske kon­se­kven­ser av dette og skif­tet for­mat. For meg var for­mat­skif­tet det stø­tet som skulle til for å fri­gjøre meg fra den gamle (u)vanen å kjøpe Dag­bla­det hver dag. Jeg har der­for ikke vel­dig solid bak­grunn for egne menin­ger om avi­sen. Det begren­ser seg til lør­dags­ut­ga­ven og nett­ut­ga­ven. Men det er kva­li­te­ten på disse som even­tu­elt skal få meg til igjen å kjøpe avi­sen på papir.

Fre­dag kveld, 7.12.07 var jeg innom Dagbladet.no. Topp­opp­sla­get med stort bilde og krigs­ty­per var: “Åste får ikke være med videre”. Dag­bla­det tar det åpen­bart for gitt at alle deres lesere er på for­navn med Idol-deltakerne, så det var ingen grunn til å nevne i over­skrif­ten at det gjaldt Idol.

De som vir­ke­lig er opp­tatt av hvem som går videre i Idol ser på pro­gram­met. De tren­ger ikke Dag­bla­det til å for­telle dette. Vi som ikke ser på Idol synes ikke det er så vik­tig hvem som går videre. Så det er ikke for å få vite dette vi even­tu­elt leser Dag­bla­det. Og siden dette åpen­bart er det Dag­bla­det mener det er vik­tigst å for­telle oss — ja, da er det vel ingen grunn til å lese Dagbladet.

Andre “inter­es­sante” nyhe­ter som Dabla­det valgte å prio­ri­tere på topp denne kvel­den var at en eller anne Kim Runes låt “Mot kli­maks druk­ner låten i pom­pøs voka­lo­nani”, at Jon Arne Riise nek­tes å se en tit­tel­kamp i bok­sing og at Anders Jacob­sen hadde gle­det seg til vaf­ler.

Dag­bla­det dri­ver også nett­ste­det kjendis.no. At man i det hele tatt har opp­ret­tet et slikt nett­sted for­tel­ler i alle fall meg at den for­dum­mende jour­na­lis­tik­ken er høyt prio­ri­tert. To av de fire over­skrif­tene jeg nev­ner viser til artik­ler på  kjendis.no. Så lenge de hol­der på dette nett­ste­det har avi­sen null tro­ver­dig­het når de påstår at de vil vekk fra den for­dum­mende “Du-journalistikken”. Da gjel­der fort­satt det man sa om for­skjel­len mel­lom VG og Dag­blan­det den gang styrke­for­hol­det var mer likt enn i dag: Dag­bla­det tar avstand fra det de dri­ver med, det gjør ikke VG. Så kan man legge til at VG er så vel­dig mye bedre til å være VG enn det Dag­bla­det er. Hvis det er VG vi vil ha, da kjø­per vi VG, ikke Dagbladet.

Det er ikke lenge siden sist jeg kom­men­terte bruk av per­son­bil­der uten den avbil­de­des sam­tykke. Da var det kunst­ne­ren Ole John Aan­dal som hadde stilt ut bil­der han hadde fun­net på net­tet. Denne gan­gen er det foto­gra­fen Jørn Tom­ter som har tatt bil­der av den norske russe­fei­rin­gen. Mange gjør mye dumt i russe­ti­den. Jørn Tom­ter har blant annet brukt bil­der av topp­løse russejenter.

Hel­ler ikke denne gan­gen har foto­gra­fen fått til­la­telse til å trykke bil­dene. Foto­gra­fen viser til at han hadde fått til­la­telse til å være med russe­bus­sen som foto­graf. Hel­ler ikke denne gan­gen har jeg sett de omdis­ku­terte bil­dene, og kan ikke kom­men­tere dem kon­kret. Men gene­relt gjel­der at en foto­graf skal ha sam­tykke til å gjengi bli­det offent­lig, se åvl § 45c. Om man får lov til å ta bil­der, så betyr ikke det at man har sam­tykke til å offent­lig­gjøre bildene.

Man kan ikke bare sette over­skrif­ten “kunst” på bil­dene og der­med sette til side alle hen­syn til de som er avbildet. Også kunst­nere må respek­tere de som avbildes.

Del 6 i min serie med inn­led­ning til kjøps­ret­ten, om ret­ten til å fast­holde kjøpet.

Abon­ne­ment på tjenesten

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

I går sto tog­tra­fik­ken på hele Østlan­det. En brann på Oslo S var nok til å slå ut tra­fikk­sen­tra­len, og der­med sto det hele. I til­legg til tog var Oslo Politi­kammsom en insti­tu­sjon av ganske mange, uten tele­fon og inter­nett­for­bin­delse. Det har også kom­met fram at vår anti-terrorsentral ble ram­met. Man kan neppe klandre Jern­bane­ver­ket eller NSB for selve bran­nen. Men sik­ker­het er ikke bare et spørs­mål om å hindre at hen­del­ser inn­tref­fer. Det er også et spørs­mål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store kon­se­kven­ser. Det har Jern­bane­ver­ket, NSB og andre eta­ter et ansvar for, og der har det svik­tet. Man skal ha bered­skap i for­hold til kon­se­kven­ser av brann i nøk­kel­in­stal­la­sjo­ner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserve­løs­nin­ger som gjør det mulig å diri­gere tra­fik­ken fra et annet sted og å rute tele­kom­mu­ni­ka­sjon andre veier. Kan­skje er det for mye å kreve at all tra­fikk skulle kunne gå som nor­malt, men det er ikke aksep­ta­belt at alt blir slått ut.

Man har vel reg­net med at det skal gå bra, og ikke vil­let ta kost­na­dene med å legge inn en mar­gin for det ufor­ut­sette, men ikke upåregnelige.

Omtrent sam­ti­dig har vi fått høre at den hvite mar­mo­ren på det nye opera­byg­get er i ferd med å bli gul. Det var mye dis­ku­sjon om valg av stein til ope­raen. Den hadde en del nasjo­na­lis­tiske over­to­ner. Noen mente at et norsk sig­nal­bygg bør ha norske mate­ria­ler. Det spørs­må­let skal jeg la ligge. Men at mar­mor er et pro­ble­ma­tisk bygge­ma­te­riale er vel­kjent. Jeg var skep­tisk til val­get av mar­mor. Jeg er ingen stein­spe­sia­list. Men jeg har sett Fin­lan­dia­hu­set i Hel­sinki, og det har blitt kjent at man har pro­ble­mer med stei­nen mange andre ste­der også. Mange med mer inn­sikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få pro­ble­mer i Oslo også. Men Stat­bygg hørte på andre eks­per­ter og over­hørte kri­ti­kerne. Nå har det kom­met fram av pris var vik­ti­gere enn kva­li­tet da man valgte stein. Og nå beta­ler man pri­sen for den lave prisen.

Går vi noen måne­der til­bake i tid raste det stein i Hane­kleiv­tun­ne­len i Vest­fold. Å gjøre arbei­det ordent­lig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det like­vel. Det var dår­lig arbeid. Igjen synes pris å vært vik­ti­gere enn kvalitet.

For meg spø­ker en fjerde sak i bak­ho­det: Flyt­ting av viking­ski­pene fra Bygdøy til Gam­le­byen. Jeg har ingen pro­ble­mer med å se at viking­ski­pene vil være “juve­len i kro­nen” i et nytt mid­del­al­der­mu­seum. Men inn­sikts­fulle per­soner sier at ski­pene ikke vil tåle trans­por­ten, og til­be­hø­ret er langt skjø­rere enn selve ski­pene. Kri­ti­kerne blir skvi­set ut, ledel­sen inn­hen­ter utta­lel­ser fra eks­per­tise som mener at trans­por­ten skal gå bra og uni­ver­si­tets­sty­ret ved­tar at viking­ski­pene skal flyt­tes. Kan­skje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjan­sen på at den inn­leide eks­per­ti­sen har rett og at kri­ti­kern tar feil?

Skulle viking­ski­pene bli alvor­lig ska­det under trans­por­ten vil det være en nasjo­nal kata­strofe av helt andre dimen­sjo­ner enn mis­far­get mar­mor eller en dag med tra­fikkaos. Ødeleg­ges viking­ski­pene vil de være tapt for all­tid. Vi skal lytte til skep­ti­kerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Artik­ke­len er skre­vet sam­men med pro­fes­sor Helge Røn­ning og ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Fors­ker­fo­rum nr. 9/2007. Både Helge Røn­ning og jeg er med­lem­mer av Fors­ker­for­bun­dets opphavsrettsutvalg.

Et angrep på den aka­de­miske frihet

I Fors­ker­fo­rum 7/2007 får prin­sip­pet om såkalt ”Open Access” omfat­tende dek­ning. Det er et stort inter­vju med Rune Nil­sen og et mindre med Karin Gun­der­sen. Ellers består opp­sla­get av to såkalte fakta­bok­ser. Over­skrif­ten er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debat­ten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Fors­ker­fo­rums opp­slag er begre­pet ”open access” ikke ordent­lig defi­nert. Man   vur­de­rer ikke hvilke kon­se­kven­ser det vil få for forsk­nin­gens fri­het om prin­sip­pet iverk­set­tes på uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Videre under­slås alle opp­havs­retts­lige spørsmål.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­tere repor­ta­sjen om de såkalte fil­de­lerne (som jeg fore­trek­ker å kalle nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på denne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske sel­ska­pet Fun­com hadde en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin store spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i følge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av dette spil­let. Det ble nevnt at dette er det dob­belte hva den hit­til dyreste norske fil­men, “Slipp Jimmy fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gende filo­sofi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de samme reg­lene som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­tene seriøst, så mener de altså at de fritt og gra­tis skal kunne for­syne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som pira­tene ønsker, så ville selv­føl­ge­lig ingen inves­tere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hevde over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het frem­står bare som dår­lige for­søk på å hvit­vaske sin dår­lige sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­isme fra pira­tene som kre­ver å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at fol­kene bak fil­men “Kill Buljo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­tene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i denne debat­ten sagt at vi må regne med at musikk– og film­bran­sjen i større grad vil gå etter fil­de­lerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­delse er det mest effek­tive i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til dette.