Dagbladet skriver at selskapet Microfon, som ble kjent på en lite flatterende måte da de påtok seg å kreve inn “Musikk til arbeidet” penger for TONO, er i ferd med å gå konkurs. Det er egentlig ikke så interessant for andre enn Microfons kreditorer. Men for meg er det en påminnelse om diskusjonen om TONOs krav for to år siden, om at man skulle betale TONO-vederlag for å ha en radio eller en PC med lydkort på sin arbeidsplass. Jeg var den gang meget kritisk, og er det fortsatt.

For tiden holder jeg på med en serie podcasts om opphavsrett, og jeg har akkurat vært igjennom spørsmålet rundt denne type svakt begrunnede og urimelige vederlagskrav. Serien er ennå ikke “ready for prime time”. Men den inneholder en del kritiske kommentarer, og noen av dem kan det være grunn til å presentere også her.

Men før jeg går inn i dette vil jeg presisere følgende: Selvfølgelig skal komponister og musikere ha vederlag når deres musikk spilles offentlig. Når musikk spilles i radio, som bakgrunnsmusikk i restauranter og kjøpesentre, på diskoteker, på venteværelser, på fly, tog, busser osv, så skal det betales vederlag for dette. Derom hersker det ingen tvil og det ville også være urimelig om man bare skulle kunne bruke musikken i slike sammenhenger uten at de som har skapt og fremført den får noe for det.

Opphavsmannen har bl.a. enerett til å fremføre verket for allmennheten. TONO hevder, eller hevdet i alle fall den gangen, at når jeg har en radio eller en PC med lydkort så fremfører jeg musikk. Forstå det den som kan.

Nå er det bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. Så vi behøver nok ikke frykte krav om TONO-vederlag for våre private radioer og hjemme-PCer. Men når det gjelder hva som skal anses for fremføring i forhold til åvl § 2 kan det ikke ha noen betydning hvem som utplasserer radioen eller PCen. Så om vi skal tro TONO så fremfører alle våre radioer, TVer og PCer med lydkort musikk bare ved sin blotte eksistens. Vi bør være glade for at det ikke er sant – det ville blitt et forferdelig spetakkel om det faktisk hadde vært slik.

Det hører med i bildet at man dessverre i en dom avsagt av Högsta domstolen i Sverige i 1980 ga rettighetshaverne medhold i at det å plassere et TV på et hotellrom er anses for en fremføring og Europadomstolen har senere kommet til et tilsvarende resultat i en annen sak. Men samtidig sies det klar i fortalten til det såkalte Infosocdirektivet pkt. 27. Så de har i alle fall beveget seg på kanten i disse sakene – jeg vil si at de har snublet i denne kanten og landet på feil side.

Rent faktisk må en tilgjengeliggjøring i form av en fremføring innebære at man sørger for å bringe verket fram til mottaker, slik at denne kan tilegne seg verket på en eller annen måte. Når de hevder at det også er en fremføring i opphavsrettslig forstand at man gjør tilgjengelig utstyr som er nødvendig for å kunne tilegne seg et verk som andre har gjort tilgjengelig, da påstår man at betegnelsene “tilgjengeliggjøring” og “fremføring” skal gis en utvidet anvendelse, altså at de gis et mer omfattende anvendelsesområde enn det ordlyden gir dekning for. Men da må man i det minste erkjenne at det er dette man gjør og argumentere for hvorfor anvendelsesområdet bør utvides.

Det er bare fremføring for allmennheten som omfattes av eneretten. At en fremføring som hotellet står for i et hotellrom som alle kan leie seg inn på er for allmenneheten er det ikke vanskelig å akseptere. Men når de hevder at dersom jeg skulle spille musikk på min PC på kontoret også er en fremføring for allmennheten, da blir det absurd.

På dette punkt er jeg særdeles kritisk til TONOs argumentasjon, og jeg mener den grenser til det uredelige. Da TONO sendte ut sitt famøse brev stilte juridisk rådgiver Svein Korshamn i TONO til nettmøte i Dagbladet. Her sa han blant annet:

På samme måte er det i bedrifter med over 50 ansatte. Høyesterett stadfestet i den såkalte “Bedriftsmusikkdommen” i 1953 at fremføringer i bedrifter av en viss størrelse er offentlige. Grensen på 50 ble etter dommen forhandlet frem.

Dette er et så misvisende referat av den dommen det refereres til at det grenser mot løgn. Men slik argumenterer TONO i dette spørsmålet og det er slik dommen stort sett blir referet fra den kanten. De fremstiller det som om dette er klart fastslått og at det ikek foreligger noen tvil. Det er ikke sant.

I den dommen det vises til var saken at den del produksjonsbedrifter spilte musikk over høytaleranlegget i bedriftens produksjonslokaler. Musikken ble dels hentet fra radio, dels fra plater. I de aktuelle bedriftene arbeidet det mellom 150 og 200 personer i disse lokalene. Den som var i produksjonlokalet fikk høre den musikken som den musikkansvarlige valgte å spille, enten de ville eller ikke. At dette er en fremføring er det ingen tvil om, ei heller at fremføringen i en slik situasjon vil være utenfor det private området og dermed for allmennheten.

Når de siden refererer til 50, eller 30 som jeg oftere har sett, så gjelder det en avtale som i sin tid ble fremforhandlet mellom TONO og Industriforbundet (som siden har blitt en del av NHO). En slik avtale vil gjelde for de som er parter i avtalen, men har ingen rettskildemessig verdi. Den kan ikke påberopes overfor andre som et uttrykk for gjeldende rett, slik TONO gjør.

Men det som virkelig skiller situasjonen i denne dommen fra det som TONO nå påstår er fremføring for allmennheten er at det i 1953 gjaldt fremføring for en stor gruppe som var samlet i ett lokale, og hvor de selv ikke kunne styre musikken. Dommen gir ingen dekning for å si at det også er en fremføring for allmennheten om jeg på mitt kontor skulle spille musikk når jeg sitter der alene. Det er ikke antall ansatte i bedriften, men hvor mange musikken fremføres for som er avgjørende for om fremføring skjer for allmennheten.

TONO viser en stor iver etter å kunne “beskatte” ulike situasjoner. Jeg setter “beskatte” i anførselstegn, for det er ikke skatt. Men det blir like galt å kalle det vederlag når det kreves penger uten at det faktisk skjer noen fremføring. TONO har også påstått at lenking er fremføring, og har fremmet krav om vederlag fra tjenester som f.eks. lenker til nettradioer.

Det er på høy tid at man setter foten ned og sier at nok er nok. I tillegg til at kravene er urimelige, bidrar også TONO sterkt til å sette hele opphavsretten i vanry. Ingen forstår rimeligheten i slike krav, noe som heller ikke er noe rart når det faktisk ikke er noen rimelighet i kravene. Berettiget reaksjon mot urimelige krav vil lett bli til en uberettiget kritikk mot opphavsretten som sådann. Det er ingen opphavsmenn tjent med. Skulle TONO vinne fram med sin opphavsrettsimperialisme vil det kunne bli en Phyrros-seier som ikke bare TONOs medlemmer, men alle opphavsmenn kan komme til å måtte betale dyrt for.