Et tilbakeblikk
I ubehagelig nærhet til kommunevalget blusset diskusjonen om lederlønningene i Hydro opp. Det ble en sammensausing av moralsk indignasjon, misunnelse, politisk opportunisme og tabloid journalistikk. Saken ble ikke bedre av at man fikk den familiære koblingen mellom Oslos ordfører Per Ditlev Simonsen og hans datter Cecilie Ditlev Simonsen og deres “sveitsiske tanter”.
Mange deltok i debatten. Professor Nils Christie skrev artikkelen Pengene som oppløser Norge i Aftenposten 30. juli 2007. Han ble også intervjuet om saken. Øivind Østberg kom i en kommentar den 4. august med en etter min mening betimelig påpekning av at Nils Christie la stor vekt på likhet på bekostning av frihet.
Den 31. august var det professor Bernt Hagtvets tur, med artikkelen Blodtåke i styrerommet.
Jeg syntes innleggene var svært så ensidige og unyanserte, og kastet meg inn i debatten med artikkelen Misunnelse og moralisme, som ble trykket i Aftenposten 8. august. Artikkelen gjengis nedenfor:
Misunnelse og moralisme
Ta en god porsjon norsk misunnelse og ha i en lik mengde norsk moralisme. Tilsett noen populistiske politikere og rikelig med tabloide journalister. Resultatet er en ganske heslig blanding, slik man nå kan se i saken om Hydro-opsjonene.
Man inngår en avtale knyttet til resultater. Resultatene blir langt bedre enn forutsatt, og bonusen blir langt større enn noen hadde forestilt seg. Selvsagt holder man seg til avtalen. Man må gjerne mene at resultatene burde vært målt på en annen måte, men en avtale er en avtale. Partene får heller velge en annen løsning en annen gang.
Jeg tror ikke at mange av dem som nå svarer på journalistenes ledende spørsmål selv ville ha sagt fra seg en gevinst som viste seg å bli større enn man trodde, langt mindre de journalistene som spør.
Nils Christie skriver at Hydro-toppene er med på å forandre Norge ved å glitre med sin rikdom. Det er mulig Christie følger bedre med i sladrepressen enn hva jeg gjør. Men jeg kan ikke huske å ha sett at noen av dem “glitre med sin rikdom”.
Det samme gjelder ledelsen i Telenor og Statoil. Det er helt urimelig å gjøre disse til syndebukker og nærmest moralsk ansvarlig for en samfunnsutvikling som Christie ikke liker.
Bernt Hagtvet følger opp med et innlegg som oser av svulstig moralistisk retorikk. Det er en illusjon å tro at lønnsforskjeller er begrunnet i samfunnsnytte, og jeg kan ikke se at noen har påberopt dette. I et børsnotert selskap — som Hydro er — betaler man det som er nødvendig for å få en som gjør en best mulig jobb for selskapet.
Må man betale ti millioner kroner, er det fornuftig om man mener at dette sikrer en langt større gevinst for eierne. Det er ikke spørsmål om kompetanse i seg selv, men om den kompetansen selskapet har behov for.
Hydro har ikke behov for en hjernekirurg, så andre får ta seg av dem. Hagtvet må gjerne mislike markedet. Men han kan ikke late som om det ikke finnes.
Markedet har selvfølgelig påvirket resultatet, slik det også ville ha gjort om resultatet skulle ha blitt langt svakere enn man antok da avtalene ble inngått. Skal man ta Hagtvet alvorlig, er Hydro et selskap som er blitt drevet frem av en markedsbølge uten noen form for styring, slik at ledelsens innsats ikke har bidratt noe til resultatet. Det er selvsagt ikke tilfelle.
Hagtvet synes også å mene at ledelsen høster arbeidsfrie inntekter. Det er åpenbart både umoralsk og urettferdig at de som også arbeider skal få en liten del av verdistigningen. Slike inntekter skal være forbeholdt de bare eier og ikke arbeider.
Det ledelsen får er smuler i forhold til hva staten og andre aksjonærer helt ufortjent tjener — om man skal legge til grunn at inntekter som kan tilskrives “verdistigning som følge av markedsfluktuasjoner” er ufortjent.
Det tragiske er at det åpenbart er viktigere for politikerne at ledelsen ikke tjener mer enn hva den norske misunnelsen tåler, enn at selskapet oppnår gode resultater. Måten Regjeringen opptrer på er amatørmessig og ikke egnet til å skape tillit i markedet.
Man er mer opptatt av å vise handlekraft overfor misunnelige velgere enn av å ivareta selskapets interesser. Det blir neppe enkelt å finne kvalifiserte personer som har lyst til å overta etter Jan Reinås med en slik eier.
Dette kan komme til å koste langt mer enn en mulig reduksjon av opsjonsutbetalingene. Kursfallet mandag gir et tap på 3,2 milliarder, og uroen smitter også over på andre selskaper hvor staten har store eierandeler. Men slik blir det gjerne når politikerne kommer på banen:
Det spiller ingen rolle om det koster noen milliarder, bare man kan vinne en symbolsk seier som kanskje kan gi noen stemmer ved neste valg.
>—
Bernt Hagtvet kom med et svar til meg 11. august, og jeg skrev følgende svar 19. august:
Moralsk lønn?
Bernt Hagtvet spør hvilke moralske hensyn som tilsier at noen skal tjene mye mer enn andre. Man kunne like gjerne spørre om hvilke moralske hensyn som tilsier at folk i Norge skal tjene mye mer enn de fleste andre i verden.
Det er vanskeligere å gi en moralsk begrunnelse for at en gjennomsnittsnordmann tjener veldig mye mer enn en gjennomsnittsrumener enn det er å begrunne at Reiten tjener mye mer enn en professor. Jeg vil derfor ikke trekke noen moralgrense for hvor mye det er akseptabelt å tjene. Det blir “tenk på et tall”, og det blir umoralsk om noen tjener mye mer enn en selv. Om statsministeren som målestokk kan det sies at han, med enn lønn som er omtrent halvparten av hva redaktøren i Aftenposten tjener, får for lite betalt i forhold til den jobben han gjør. Men i motsetning til bedriftsledere er politikere tillitsvalgte. Politikere kan ikke sammenlignes med næringslivsledere.
>—
Noen oppsummerende betraktninger
For meg koker dette ned til følgende: Man skal holde de avtaler man har inngått og aksjonærer — også staten — skal følge de spilleregler som gjelder i samfunnet.
Om man for enkelhets skyld legger til grunn innløsningsverdien av Hydro-opsjonene, så var avtalene omtrent slik: Hydros eiere inngår en avtale med en gruppe ledere om at for hver milliard eierne får i aksjegevinst skal lederne får 2 mill på deling. Da avtalene ble inngått i 2001 var det ingen som ventet at kursoppgangen skulle bli så stor, og derfor heller ikke at opsjojnsgevinsten skulle bli så stor. Der er selvfølgelig ikke lederne alene som har sørget for denne gevinsten. De har hatt god hjelp av markedet, og selvfølgelig alle ansatte i Hydro. Men det blir for lettvindt å hevde at det bare er markedet som har gitt en slik gevinst. Det er ikke nok med god vind, man må likevel kunne seile om man skal hevde seg. Og det er i alle fall ikke mer urettferdig at man noe ufortjent får en markedsgevinst enn det ville ha vært om man ikke hadde fått noe i et nedagående markedt til tross for at ledelsen hadde gjort en kjempejobb for selskapet. Og uansett har ledelsen bidratt mer enn eierne, så det ville ikke være rimelig at eierne øker sin gevinst ytterligere ved å løpe fra avtalen med ledelsen.
I Hydro-saken har man også det spesielle at opsonsavtalene ble inngått med Jens Stoltenberg som statsminister, og han gikk den gangen sterkt inn for slike avtaler. Det var, som Nettavisen formulerer det, Jens Stoltenberg som startet gullopsjonene. Det blir ynkelig og dobbelmoralsk når Stoltenberg høsten 2006 avviste kritikk ved å henvise til at utviklingen har gått i gal retning.
Det er en ærlig sak å skifte mening. Men å skifte mening er ikke det samme som å løpe fra tidligere standpunkter og konsekvensene av disse. Jens Stoltenberg må gjerne mene at opsjonsavtalene har utviklet seg på en uheldig måte. Men det gir ingen grunn til å løpe fra tidligere inngåtte avtaler. Staten kan, i selskaper der staten er stor aksjonær, gå inn for at det for fremtiden ikke skal inngås slike avtaler. Men man holder de avtaler som er inngått. Folketrygdfondet har tatt opp lederlønnspørsmålet på en rekke generalforsamlinger. Det er, som Aftenposten skriver i sin lederartikkel 22. august, et eksempel til etterfølgelse. Om man er enig eller ikke enig med Folketrygdfondet i sakens realitet er i denne sammenhengen uinteressant. De bruker sin rett som aksjonær til å fremme sitt synspunkt. Hvis de vinner tilslutning fra et flertall av akjonærene vinner deres syn fram. Slik fungerer aksjonærdemokratiet.
I diskusjon om lederlønn vises det ofte til at ikke særlig mange norske ledere forsvinner til utlandet. Det er sikkert riktig, men det er å snu saken på hodet. Spørsmålet er ikke først og fremst hva man må betale for å holde på sine ledere, men hva man må tilby for å rekruttere de man ønsker. De som er aktuelle for toppjobbene sitter allerede i spennende og godt betalte jobber, og er i utgangspunktet ikke på jakt etter en ny stilling. Skal man lokke til seg slike folk må man tilby en totalpakke som gjør det attraktivt å skifte, og lønn er selvsagt et element her. Hvis man ut fra politisk korrekthet tilbyr halvparten av den lønn de har der de er, så får man neppe napp. Hvor mye man må betale har de som ansetter langt bedre forutsetninger for å bedømme enn hva jeg, politikere og andre synsere måtte ha.
Uansett hva man mener om opsjonsavtaler og lederlønninger, så var regjerningens håndtering av Hydro-saken under enhver kritikk. Det er uhørt at en aksjonær med drøyt 40% eierandel på egenhånd sparker styreleder i suveren forakt for vanlige spilleregler og øvrige aksjonærer. Man kunne ha kalt inn til ekstraordinær generalforsamling. I stedet ga man Jan Reinås en fot i ræva. Det er helt åpenbart at hensynet til det forestående kommunevalget var langt viktigere for regjeringens håndtering enn hensynet til Hydro. At et selskap som Hyrdo brukes for å tjene partipolitiske interesser i en valgkamp er helt forkastelig.
Vi ser nå noe av den pris vi må betale for regjeringens håndtering av denne saken. Jan Reinås har sagt meget klart at han aldri mer vil gå inn styret i et selskap hvor staten er dominerende aksjonær. Andre har ikke hatt like klar oppfordring til å uttale seg, men mange tenker nok som Reinås. Tre av styremedlemmene i Hydro har varslet at de trekker seg i protest mot regjeringens håndtering av Hydro-saken. Det gir også et signal om at man går i feil retning.
De som har litt hukommelse vil huske at det for et drøyt år siden ikke var lett å finne en styreleder til Statoil. Etter mange runder fikk valgkomiteen overtalt en motvillig John Fredrik Odfjell til å stille som kandidat. Men Stoltenberg, etter press fra LO, tvang Odfjell til å trekke seg. Da hadde man ikke flere kandidater, og enden på visa ble at den sittende styrelederen, Jannik Lindbæk ble sittende en periode til — noe han i utgangspunktet ikke ønsket. De som kunne vært aktuelle til vervet som styreleder i Hydro husker nok hvordan regjeringen har behandlet Odfjell og Reinås. Kanskje har man heller ikke glemt en ikke særlig god håndtering av styret i Vinmonopolet. Så valgkomiteen må regne med å få et høflig nei fra mange kandidater. Prisen for at statsdominerte selskaper ikke får en så god ledelse som de burde hatt må vi, skattebetalerne, betale. Det vil koste langt mer enn opsjonsavtalene.
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Jagland og den norske misunnelsen