I dag, 21. september 2007, avsa Høyesterett i “plenum” (det var bare syv dommere, alle andre var inhabile) dom i Tomtefestesakene. Jeg har ennå ikke finlest de tre dommene. Men det bringer opp igjen et begrep som jeg ofte har stusset ved i slike saker: Markedspris.
En markedspris er den prisen markedet er villig til å betale, og det forutsetter at det faktisk er et marked for slike ytelser. Markedsprisen må gjelde pris for den akuelle ytelsen, og den aktuelle ytelsen i tomtefestesakene er en tomt som er bortfestet for n år. Markedet for slike tomter kan neppe sammenlignes med markedet for ubebygde, byggeklare tomter. Det er ikke så interessant å kjøpe en tomt som man selv ikk kan utnytte på annen måte enn å feste den bort i f.eks. de neste 46 årene.
Legger man prinsippet om markedspris til grunn, burde det være markedet for slike tomter som man tok utgangspunkt i. Når man i dag snakker om “markedspris” mener man i realiteten prisen på en helt annen ytelse enn den som er aktuell i saken. Og da kan det ikke være riktig å snakke om “markedspris”.