Nok er nok. Jeg har lenge forsøkt å bruke web som støtte for min undervisning. Her har jeg lagt ut PowerPoint-filer, lydfiler, kommentarer til oppgaver, osv. I tillegg har jeg valgt å gjøre mine kommentarer til UiO-relaterte spørsmål tilgjengelig på disse sidene. Nå legger jeg alt over på mine private nettsider på www.torvund.net, i trygg avstand fra USITs iver etter å legge hindringer i veien for gode nettsteder.

Jeg har lenge vært frustrert over IT-tjenestene ved UiO, og har gitt uttrykk for min misnøye ved flere anledninger, senst i en artikkel i Uniforum, som nå er tatt inn i denne bloggen. Nå har jeg gitt opp. Det burde være en selvfølge for UiOs IT-avdeling, UIST, å sørge for at de som ønsker det har tilgang til hensiktsmessig verktøy for webpublisering. Universitetet er et universitet. Vi skal drive med forskning og undervisnig og vi skal drive utvikling av vår egen undervisning. Bruk av web er en selvfølge i denne sammenhengen. USIT skal gi oss det verktøyet vi trenger, de skal ikke styre oss.

Dessverre fungerer det ikke slik. Skal man lage et nettsted litt ut over det banale, og som det også er mulig å vedlikeholde uten at det tar alt for mye tid, trenger man en database og støtte for et scriptspråk. I Unix-baserte omgivelser vil det i praksis som regel bety MySQL og php. Det burde være en selvfølge at alle ansatte ved UiO har tilgang til dette. Men så er ikke tilfelle. Allerede i 2001 uttalte Arne Laukholm at vi skulle få et bedre publiseringssystem “neste år”. Det var svar på kritikk fra undertegnede. “Neste år” synes å ha en annen betydning i IT-bransjen enn hos folk flest. En del har sikkert blitt bedre siden 2001. Men jeg er ikke særlig imponert over hvor langt (kort) UiO har kommet siden den gang.

For de som gjerne vil bruke systemene uten å tenke så mye på design og utvikling burde USIT a tilbudt et egnet CMS (Content Management System). Det gjør man ikke. Man har satset på det hjemmesnekrede systemet Vortex. Hva systemet egentlig kan brukes til, er ikke godt å si. Det brukes til å presentere studieinformasjon. Så vidt jeg vet har vi som ansatte ikke tilgang til systemet på den måten at vi kan ta det i bruk selv på egne nettsteder. Skal jeg være ærlig, så er det uansett ikke særlig fristende å ta i bruk et system som ikke er basert på en database.

Det finnes en rekke utmerkede systemer som er gratis tilgjengelig, og ikke særlig vanskelig å legge opp. Alt man trenger er en database og et scriptspråk. Selv bruker jeg et system som heter CMS made simple til mine egne nettsider utenfor UiO. Siden jeg kjenner systemet ønsket jeg å ta dette i bruk også for mitt nettsted ved UiO. Etter litt om og men fikk jeg tilgang til database ved UiOs PostgreSQL system. De hadde aldri tidligere gitt slik tilgang for private nettsteder ved UiO, så de måtte tenke seg om. Men det gikk bra til slutt.

Optimistisk installerte jeg CMS madsimple - et php-basert system. Selvfølgelig fungerte det ikke. Det viste seg at USIT hadde sørget for å lobotmere php-installasjonen så mye at den ikke de standardfunksjoner som er nødvendige for å kjøre dette programmet. Lobotomeringen var foretatt av “sikkerhetsmessige grunner”.

Da konkluderte jeg med at nok er nok. Det er grenser for hvor mye tid man skal måtte bruke for å omgå de hindre som USIT setter opp foran de som gjerne vil ha et fleksibelt nettsted. UISTs rolle burde være å legge forholdene til rette også for egen eksperimentering med web. Men de synes mer opptatt av å hindre oss i å gjøre noe som ikke USIT har bestemt at vi skal gjøre. Når man kan få nettplass med e-post og langt bedre webfunksjonalitet enn det UIST tilbyr for den svimlende sum av 10 kr/måneden hos kommersielle tjenesteleverandører, da blir det meningsløst å bruke mer tid på USIT. Men det er et nederlag å måtte flytte alt UiO-relatert materiale ut fra UiO for å kunne presentere det på en hensiktsmessig måte.

Jeg tror ikke på sikkerhetsargumentet, som vi i tide og utide får servert fra USIT. Hvis det virkelig er slik at enkle, standard webtjenester representerer en sikkerhetstrussel, da må det være noe grunnleggende galt i systemarkitekturen ved UiO. Hvis et script jeg legger inn på mitt nettsted skal kunne være en trussel mot UiO, da må systemet være lagt opp på en måte som gjør den usedvanlig sårbart. Da burde man gi topp prioritet til å få et sikkerhetsmessig tilfredsstillende system som bl.a. har vanntette skiller mellom virksomhetskritiske applikasjoner og personlige websider.

Det er noe grunnleggende galt ved organiseringen av IT-tjenestene ved UiO. Vi lever med en IT-avdeling som i alle fall mentalitetsmessig befinner seg på 80-tallet, den gangen brukere fortsatt måtte danse slik IT-avdelingen ville. Vi trenger en serviceorientert IT-tjeneste som er opptatt av brukerne. Og vi trenger noen som kan ta et overordnet grep og sørge for at UIO har et system som fremstår som helhetlig. Vi må avsette alle småkongene som hegner om sine egne små babyer. Det er ren idiioti at vi f.eks. bruker Fronter, Votex og Studentweb til omtrent de samme funksjonene — til stor grustrasjon for studentene som ikke forstår hvilket system de skal holde seg til for å få nødvendig informasjon.

Det var etter min mening et strategisk feilgrep å ansette tidligere USIT-direktør som en slags “superdirektør” for IT ved UiO. Den ansettelsen er en garanti for at (u)kulturen ved USIT får leve videre. Man burde heller for en grundig, ekstern evaluering av USIT. Kanskje burde også en del av tjenestene vært konkurranseutsatt. Vi trenger fornyelse, ikke semnetering av IT-kulturen ved UiiO.

For egne formål har jeg unasett sagt farvell til de tjenestene USIT tilbyr, og holder med til kommersielle leverandører som ikke ser sine kunder som brysomme elementer som man helst skulle ha vært foruten. I en overgangsfase vil det dessverre komme til å gå ut over bl.a. studenter, da det nødvendigvis til ta noe tid før alt er på pass. (Jeg gidder ikke bruke tid på gjenopprette alt som jeg ønsket å frigjøre meg fra i UiO-systemet, så folk.uio.no/olavt fungerer for tiden ikke særlig godt. Og det nye er ikke på plass ennå.)

Dette er en artikkel som ble publisert i Uniforum og lagt ut på mitt nettsted for en tid siden. Den er flyttet hit i forbindelse med at jeg legger ned mitt UiO-nettstedt folk.uio.no/olavt.

Jeg er en frustrert bruker av IT-systemer webtjenester ved UiO. Kortversjonen er at vi ikke har tilgang til de ressursene vi har behov for, det vi får er for dårlig og løsningene kommer alt for sent. Dette medfører ofte unødig ressursbruk og dårlige løsninger. Jeg skal her i hovedsak holde meg til webløsninger.

Vi må skille mellom to hovedgrupper av webtjenester. Vi har mer eller mindre offisielle nettsider med presentasjon av institusjonen, undervisning, osv. I tillegg har vi mer eller mindre personlige nettsider. Grensene er ikke alltid så klare. Mange vil lage egne nettsider til sin egen undervisning, presentere egen forskning osv. De personlige sidene er viktige. Det er her de av oss som er interessert i slikt eksperimenterer med bruk av web til undervisning, for forskningsformidling, som samarbeidsverktøy, osv.

Det er ren idioti at webansvarlige ved grunnenhetene kun tilbys en halvgod HTML-editor for å opprettholde og vedlikeholde nettsider. Dette er webteknologi fra forrige århundre. UiO må sørge for løsninger, ikke bare verktøy. Enhver privat leverandør av nettjenester tilbyr ulike maldokumenter som gjør at man enkelt kan sette opp et standard nettsted. Det burde være en helt selvsagt oppgave for de ansvarlige for UiOs webtjenester å sørge for at vi som et minimum har maler for instituttsider, prosjektsider, presentasjon av ansatte, osv. Det vil være mange elementer som alle i praksis vil gjøre bruk av, men de må være fleksible nok til at man kan utelate eller legge til informasjonstyper som passer til enhetens egenart.

Disse må selvfølgelig kunne oppdateres via web, uten at man skal bry seg om HTML-redigering.Vi bør også ha et tilbud om maler for personlige sider. Men her er det viktigere at vi får tilgang til nødvendige basistjenester, noe vi ikke har i dag. I sommer spurte jeg USIT hva jeg måtte gjøre for å etablere en blogg på mine nettsider. Det hadde man ikke noe tilbud om.

Dette skulle vi selvfølgelig hatt for i alle fall 2-3 år siden, og tjenesten skulle ha vært tilgjengelig for alle. Det er symptomatisk at stikkordet ”Blogg” ikke finnes på USITS oversikt ”IT fra A til Å”. Jeg mener å huske at jeg i høst leste at man nå skulle vurdere om noen ved UiO kunne ha behov for blogg. Det er ingen grunn til å kaste bort tid på å vurdere dette. Bruk heller ressursene på å få tjenesten ut til folket så fort som over hodet mulig. Glem tanken på at man nok en gang skal utvikle en egen løsning for UiO. Bruk standard programvare og kom i gang. Det er uansett flere år for sent.

Når tjenestene ikke finnes, så får man forsøke å sette de opp selv. Det finnes mange systemer som er enkle å installere. Men de har gjerne en ting til felles i sine systemkrav: Man må ha tilgang til en database. I praksis betyr det stort sett MySQL. Men svaret på en forespørsel om å hvordan jeg får satt opp en MySQL base er like nedslående: UiO har selvfølgelig ikke noe tilbud om dette. Skulle jeg ønske å bruke en wiki, så kan man konstatere at heller ikke det er et stikkord i ”IT fra A til Å”.

Dette handler om ”brød og smør” i dagens webverden. Det burde være en selvfølge at slike tjenester har vært tilgjengelige i flere år. Men vi har dem fortsatt ikke. Vi kan selvfølgelig skaffe oss tilgang til slike tjenester hos andre. Jeg har merket meg at dekanen ved Det teologiske fakultet benytter Googles tjeneste blogger.com til sin dekanblogg, se http://trygvewyller.blogspot.com/. Det tjener de IT-ansvarlige ved UiO til liten ære at ansatte må gå til tjenesteleverandører utenfor UiO for å få tilgang til grunnleggende webtjenester. Det er ganske enkelt alt for dårlig og ingen unnskyldninger er akseptable.Vi har også skrikende behov for andre tjenester. Mange av oss ville ha spart mye arbeid, vi kunne ha gjort en bedre jobb og vi hadde sluppet en del frustrasjoner om vi hadde hatt et system for å administrere og følge opp prosjekter. De fleste av oss trenger ikke systemer for å holde orden på timeforbruk og tilsvarende, men vi må ha informasjon på et litt overordnet nivå. Jeg har etterspurt dette i minst fem år, og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Og hvorfor har vi fortsatt ikke et brukbart intranett, slik at vi kan bruke nettet også til håndtering av intern informasjon?

Noen har ikke gjort jobben sin på dette området. Om det er svikt på et overordnet nivå ved at man ikke har sørget for at noen har ansvaret for slike tjenester, eller om det er de som har fått tildelt ansvaret som har sviktet, skal være usagt. Det kan uansett ikke fortsette som nå, og det haster å få gjort noe med det.

Listen med eksempler kunne vært mye lenger, og det kunne vært utdypet. Jeg vil imidlertid ikke be Uniforum om spalteplass til dette, og har i stedet valgt å utdype mine synspunkter på http://www.torvund.net/index.php?page=it_uio_1_0.

Jeg skrev kommentaren om studieordningen ved Det juridiske fakultet for senere å kunne si omtrent “hva var det jeg sa …”. Fra dag 1 har jeg ment at det man gjorde var et feilgrep og at studieordningen ikke ville kunne vare.

Nå foreligger det et utkast til evalueringsrapport fra Nokut - det organ som skal vurdere kvalitet i høyere utdannig. I utkastet kan man bl.a. lese følgende:

“Fraværet av et bachelornivå er problematisk med hensyn til internasjonalt utbytte og horisontal bevegelse, det vil si muligheten for å flytte fra en institusjon til en annen i løpet av studiet.

(…)

Komiteen mener at fakultetet bør overveie muligheten for gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene. Komiteen er kjent med at dette har vært vurdert ved andre norske læresteder for juridiske fag. Om man finner det mulig å gå over til en 3+2 Bologna-struktur for studiene, bør strukturen imidlertid gjennomføres reelt, slik at basiskunnskapen i de vesentlige emnene gis i bachelor-delen, mens masterstudiene primært blir en fordypning, med høy grad av valgfrihet.”

Komiteen understreker at forskriften om masterstudium gir mulighet for et integrert masterstudium, slik man har valgt ved Det juridiske fakultet. Så man er ikke forpliktet til å gjøre noen endringer her. Men anbefalingene fra komiteen er likevel så klare at man i alle fall må ta det opp til seriøs diskusjon. Kanskje kommer det nå. Kommer det ikke nå så kommer det senere. Man kan ikke bare melde seg ut av verden og lage egne ordninger som ikke passer verken internasjonalt eller med andre studier ved UiO.

På en måte gir det en viss tilfredsstillelse når man kan si “hva var det jeg sa …”. Men det hadde vært bedre om man hadde gjort det ordentlig første gang slik at man ikke behøvde å ta en ny runde straks man er ferdig med overgangsordningene til dagens studiemodell.

Denne kommentaren ble skrevet etter at nåværende studieordning ble vedtatt. Jeg flytter den hit fordi jeg har gitt opp webhotellet ved UiO og flytter alt som er verdt å ta vare på over til mitt private nettområde.

Studieordningen

Man skal selvsagt lojalt følge opp den studieordning som er vedtatt, og som man nå er i ferd med å innføre her ved Det juridiske fakultet i Oslo. Men jeg vil likevel gi uttrykk for hvorfor jeg er uenig i flere av de valg som er truffet, og hvorfor jeg tror det ikke vil gå alt for mange år før spørsmålet kommer opp på nytt.

Vi burde ha valgt en to-trinns modell

Utgangspunkt

Utgangspunktet for omleggingen av studiet denne gangen, var den såkalte “Bologna-prosessen”, som bygger på at europeiske undervisningsministere undertegnet en erklæring om harmonisering av høyere utdanning i Europa. Målet er at det skal bli lettere å sammenlikne utdanninger, og at det skal være enklere å flytte fra et lærested til et annet. Et sentralt element i dette er innføring av “ECTS-credits”. Det vil si at alle studieenheter tilordnes poeng, hvor et helt studieår utgjør 60 poeng. For oss er dette helt uproblematisk. Det er bare å multiplisere våre gamle vekttall med tre. Et annet element er at gradene skal være basert på 5 års studier, hvilket er grunnen til at det juridiske studiet nå skjæres ned fra 6 til 5 år.

Et annet viktig element er en inndeling i to trinn: Et bachelor og et master nivå. Dette griper inn i en gammel debatt, som tidligere hadde overskriften “en juridisk cand.mag. grad”. Vi valgte å holde fast ved et 5 års profesjonsstudium. Dette var etter min
vurdering et fundamentalt feilgrep, og representerer på mange måter en tilbakeskritt i forhold til den studieordningen som vi nå går bort fra.

Når jeg snakker med utenlandske kolleger og forklarer vår omlegging, ser de bare uforstående på meg og rister på hodet når jeg prøver å forklare at vi legger om, men ikke til en 3+2 ordning. Alle jeg har snakket med som er involvert i omlegginger av juridiske studier i andre land, tar sikte på en 3+2 ordning.

Mye av motsanden mot en lavere juridisk grad bygger på en etter min mening irrasjonell angst for at de ordentlige juristene skal måtte konkurrere med en gruppe halvstuderte kvasijurister på arbeidsmarkedet. Jeg forutsetter at en lavere juridisk grad ikke ville kvalifisere til stillinger hvor det er et formelt krav om juridisk kompetanse, så som advokater og dommere. Så i den grad man møter dem i arbeidsmarkedet, er det som søkere til ulike saksbehandlerstillinger m.m. hvor det ikke er noe formelt krav om at man må være jurist. Og da kan det i alle fall ikke være noe større problem at søkerne kan en del jus, i forhold til andre med tilsvarende grader uten jus. Og arbeidsmarkedet vil nok uansett bare velge personer med lavere grad dersom man ikke klarer å rekruttere jurister til disse stillingene.

Min vurdering er at man for å fylle de formelle kravene til å gå inn i juristprofesjonen, er en grunnutdanning i norsk rett, supplert med en fordypning. Fordypningen, hvilket vil si mastergraden, kan godt være fra et annet land. Med økende europeisering og internasjonalisering, er det bare en fordel at mange har erfaring fra andre rettssystemer - ikke minst den viktige erfaring at man kan nærme seg et juridisk spørsmål på flere måter enn den vi læres opp til i Norge.

Det sentrale i juristprofesjonen er adgangen til å opptre ved domstolene, enten som advokat eller dommer. På alle andre områder konkurrerer juristene med andre profesjoner. Det bør være et krav at de som skal inn i profesjonen også har studert den retten som først og fremst
er knyttet til domstolene, nemlig prosess og strafferett. Men det er ingen grunn til å at dette skal ha en stor plass på det nivået som likevel ikke kvalifiserer for denne profesjonen. Disse fagene bør derfor være på masternivå, og man bør kreve dette i tillegg til en juridisk mastergrad som ikke inneholder norsk prosess- og strafferett. Dette kunne løses ved at man krever ett semesters undervisning i disse fagene. Dette burde være en del av vår egen mastergrad, og tilbys som en særskilt del til studenter som ikke har det i sin grad.

Hensynet til studentmobilitet og internasjonalisering

Den viktigste grunnen til at vi burde ha valgt, og til at jeg tror vi på sikt blir tvunget til å innføre en 3+2 ordning, er studentmobilitet. Studentutvekseling skjer i økende grad på masternivå. Opptakskrav til masterstudier rundt om i verden, er at man skal ha en bachelor grad. Når vi ikke tildeler en slik grad, fyller våre studenter ikke de formelle kravene for opptak andre steder. I praksis har dette ofte latt seg løse ved at vi har forklart overfor den andre institusjonen at selv om våre studenter formelt sett ikke har en slik grad, så har de gjennomført studier tilsvarende en bachelor grad. I forhold til de som
kjenner vårt system lar dette seg derfor løse. Men det skaper mye unødig ekstra arbeid både for den enkelte student, for vår administrasjon og for det lærested hvor man søker opptak.

Ved de mest anerkjente, og derfor mest populære lærestedene, risikerer likevel våre studenter å bli skilt ut i den første administrative gjennomgang av søknadene, fordi de formelle kravene ikke er oppfylt. Søknadene når aldri fram til de som eventuelt kunne ha vurdert realitetene, og akseptert at realitetene tilfredsstiller kravene selv om formalitetene ikke er i orden. Etter hvert som flere læresteder innfører en 3+2 ordning, er det ingen grunn til å tro at det blir lettere for en avviker å argumentere for at våre studenter bør tas opp på særskilt grunnlag.

Internasjonal konkurranse

Vi vil i stadig stigende grad bli utsatt for internasjonal konkurranse. Mange vil konkurrere om å få de beste studentene, først og fremst på masternivå. Dette bør vi ønske velkommen, og som et også i intarnasjonalt stort fakultet har vi alle forutsetninger for å kunne hevde oss i en slik konkurranse. Vi har stor faglig tyngde på en rekke aktuelle rettsområder. Men vi må melde oss på i konkurransen.

Hvis vi skal være attraktive, må vi ha noe å tilby. Det vi bør tilby, er utdanning på masternivå til studenter som har sin bachelor fra andre steder, i tillegg til å ha et godt tilbud til våre egne studenter. Dette vil være den mest spennende gruppen studenter å arbeide med. I tillegg er det disse studentene som er mest “lønnsomme” med dagens finansieringsmodell.

Men med den struktur vi har valgt, har vi ikke noen mulighet til å tiltrekke oss denne gruppen av studenter. Man kan ikke hoppe inn i det 4. året i et 5-års program. De programmer vil tilbyr til denne gruppen i form av særskilte masterprogrammer, blir da et tilbud på siden av våre ordninære studier.

De som valgte feil bør få en utgang

Ikke alle trives med jusen. Gjennom årene har jeg møtt en del studenter som helt klart har valgt feil. I det system som vi har i dag, kan disse legge om kursen etter et eller to grunnfag, og kombinere disse med fag som de trives bedre med. Denne muligheten stenger vi nå. De studentene som begynner nå, vil enten måtte fullføre alle fem årene, eller bli stående med et avbrudt studium. Det kan hende at det de har gjennomført helt eller delvis kan godkjennes som valgfrie elementer i et annet studieprogram, men dette bærer virkelig preg av å være en trøstegevinst. Det ville være langt bedre om man kunne avslutte etter tre år med en bachelor grad, og eventuelt bygge videre på denne i en annen retning.

Juridisk studium som påbygning til en annen utdannelse

En del studeter starter på det juridiske studiet etter at de allerede har fullført en annen utdannelse. Noen har helt fra begynnelsen ambisjoner om å fullføre hele studiet. For dem betyr ikke omleggingen så mye. Men det er nok ganske mange som vil kvie seg for å starte på et 5-års løp etter at de allerede har en del studieår bak seg. Studieordningen av 1996 gir disse muligheten til å bestemme seg for etapper: Man kan starte med et grunnfag, og eventuelt et til dersom det skulle gi mersmak. Velger man å stanse der, så har man likevel fått en verdifull tilleggsutdannelse på toppen av det man allerede har. På dette tidspunkt vil man også ha såpass mye erfaring med det juridiske studet at det er lettere å avgjøre om man skal fortsette eller ikke.

Det juridiske fakultet har økonomiske problemer. Utenforstående kan lese om dette i Uniforum. For oss som arbeider ved fakultetet er dette ikke noe nytt, selv om svingningene nok er større enn vi hadde ventet. En konsekvens av dårlig økonomi kan man lese om i Universitas.

Det juridiske fakultet har alltid vært underfinansiert og er det fortsatt. Lenge levde Universitetet med et system hvor de som fikk penger i fjor skulle få minst like mye i år, og så var det en viss kamp om hvordan veksten skulle fordeles. Det juridiske fakultet kan ikke ha spilt sine kort særlig godt i tidligere fordelingsdiskusjoner. Men dette var før min tid, og det har liten hensikt å lete etter hvem som eventuelt burde ha gjort hva annerledes i en etter hvert ganske fjern fortid.

Enkelt sagt var fordeling av andre ressurser knyttet til antall vitenskapelige stillinger. Et fakultet som var akademisk underbemannet ble dermed også administrativt underbemannet og vi fikk lite til drift. At Det juridiske fakultet hadde ekstremt lite ressurser i forhold til antallet studenter nådde ikke gjennom i Blinden-diskusjonene. Man kunne få inntrykk av at selv ressurser til studeiveiledning var styrt mer av antallet vitenskapelig ansatte enn antallet studenter.

Det juridiske fakultet holdt lenge fast ved at studiet skulle være åpent. Da man omsider innså at det ikke gikk og at det slett ikke var særlig studentvennlig å la alle som øsnket få komme inn på et studium som ikke kunne tilby annet enn overfylte forelesninger, var det for sent. Da ville politikerne pynte på arbeidsløshetsstatistikken ved å sluse flest mulig unge inn i høyere utdannelse. Ethvert forsøk på å begrensen adgangen til studiene ble da møtt med stor skepsis fra våre mydigheter.

Selv om man omsider klarte å lukke studiet ble vi hengende fast i privatistordningen. Alle kunne få lov til å ta eksamen, selv om man ikke var tatt opp på studiet. Tanken bak er sympatisk, men naiv. Det sympatiske er at man skal kunne få en dokumentasjon på den kunnskap man har ervervet uansett hvor og hvordan man har studert. Det naive er troen på at alt kan måles gjennom en eksamen. Resultatet var at det vokste fram et stort marked for tilbud om førsteavdelingsundervisning. For disse studentene gjaldt det intet gratisprinsipp.

Det ulyksalige i situasjonen var – i tillegg til at fakultetet måtte brkuke enomre ressurser på eksamen – at det gjorde det umulig å få gjort noe med studiet. Forelesninger skal være åpne for alle. Så selv om man ikke var tatt opp på studiene kunne man følge forelesninger. Konsekvensen var at forelesningene var så overfylte at vi stadig brøt brannforskriftene, og at studenter med studieplass ikke fikk plass. Det var i praksis ikke så mye annet enn forelesninger. Det var i denne perioden professor i universitetspedagogikk, Gunnar Handal, gjerne sa at Det juridiske fakultet hadde forelesninger på Ullevål stadion og smågruppeundervisning i Klingenberg kino. Om ikke det var så ille, så mått vi ha forelesninger i Klingenberg kino for å få plass til alle. Studenter fra den tiden omtalte seg gjerne som Klingenberggenerasjonene.

Forsøk på å innføre obligatoriske elementer i studiet ble møtt med dyp skepsis både internt blant de litt for mange som mener at studiet først og fremst bør bestå av å lese bøker på egenhånd, og hos mydnighetene som så alle slike forslag som forsøk på å skvise privatiststudentene.

Den såkalte kvalitetsreformen har endret en del på dette. Nå får Universitetet penger blant annet basert på avlagte studiepoeng. Dette har synliggjort noe av den urimelig skjeve interne fordelingen ved UiO, og det har ikke vært mulig å opprettholde denne fullt ut. Siden ingen produserer fler studiepoeng i forhold til ressursene enn Det juridiske fakultet har det en budsjettøkning. Men fakultetet får fortsatt ikke det de skulle ha hatt. Jeg har ikke selv forsøkt å beregne hva dette i praksis betyr. Men det har vært nevnt at vi burde ha hatt ca 10 mill mer enn hva vi nå får. Den budsjettmodellene som man nå anvender gjør at vi får (for) lav basisbevilgning og får en tilsvarende høy andel fra studiepoeng. Dette gjør fakultetet veldig sårbart overfor svingniger i antall studiepoeng. Svingningen har vært unormalt store som følge av endringer i studieordningen. Det straffes vi for i 2008.

Legg gjerne til at “kvalitetsreformen” generelt er underfinansiert. Det er noe universitetene selv må ta en del av ansvaret for. Jeg har forstått det slik at departementet var opptatt av at endret finansieringsmodell ikke skulle være en innsparingsmodell, og la til grunn de tall man hadde fått oppgitt fra universitetene. Jeg var ikke aktivt inne i denne prosessen. Men det kan for det første se ut som om man ikke tok høyde for at det ville måtte føre til kutt for noen dersom underfinansierte studier som jus skulle opp på et rimelig niåv, hvis ikke rammene ble økt. For det annet kan man ikke ha tatt tilstrekkelig høyde for at høynet ambisjonsnivå i seg selv måtte føre til økte kostnader. Kvalitet koster, også i høyere utdanning.

I fordelingen mellom universiteter og høyskoler straffes man for å ligge i Oslo. Distriktslobbyen er sterk i Norge, noe som ikke bør overraske når vi har et udemokratisk valgsystem hvor ikke alle stemmer teller likt. Distriktsstemmer teller langt mer enn stemmer fra særlig Oslo og Akershus, og da blir politikken deretter. Jeg forsøkte for noen år siden å regne på dette, og mener å huske at Universitet i Oslo skulle hatt noen hunder millioner mer enn man får om man hadde fått penger etter prinsippene i den vedtatte budsjettmodellen.

“Kvalitetsreformen” – et ord som er preget mer av politisk retorikk enn av innhold – er generelt underfinansiert. Univeristet i Oslo er underfinansiert i forhold til andre læresteder i Norge. Og Det juridiske fakultet er underfinansiert i forhold til andre fakulteter ved UiO. Ingen bør bli overrasket over at Det juridiske fakultet har økonomiske problemer.

NOKUT, som skal godkjenne høyere studier i Norge, har truet med å avskilte alle juridiske læresteder i Norge. Norske jusstudier kan forsvinne, kunne vi lese i sommer. Ingen jusstudier trodde de ville overleve Nokuts granskning. Det foreligger nå en foreløpig rapport, uten konklusjoner. Men man sitter med det inntrykk at også komiteen som har evaluert Det juridiske fakultet på vegne av Nokut mener at studiet er underfinansiert.

Mye burde gjøre ved Det juridiske studiet. Fortsatt har studiet mer preg av et eksamenstilbud enn et undervisningstilbud, selv om situasjonen har bedret seg. Studietilbudet er så tynt at jeg til tider synes det er pinlig å fortelle hva vi faktisk tilbyr. Det betyr ikke at den undervisning som gis er dårlig, men det er så lite av den. Ser man på indivuduell oppfølging av studentene – som er en av målsettingene med “kvalitetsreformen” – er den nærmest fraværende.

Det juridiske fakultet må bære en stor del av ansvaret selv. Man har måttet lete godt for å finne noe som kunne minne om en offensiv holdning med sikte på å lage et bedre studium. De to siste reformene, hvorav 1996-reformen var den viktigste fordi den omsider innførte krav om et selvstendig skriftlig arbeid, har vært gjennomført etter pålegg fra høyere makter. (Jeg er litt stolt over å ha trukket i noen tråder som gjorde at departementet påla Det juridiske fakultet å gjøre det som resulterte i 1996-reformen, men det er en annen historie.) Fakultetet har i begge tilfeller forsøkt å gjennomføre det man har blitt pålagt med minst mulig endringer i forhold til det bestående. Defensive strategier er skjelden en vinneroppskrift.

Men om fakultetet skal ha noen som helst mulighet til å lage et bedre undervisningstilbud må man ha mer ressurser. Et budsjettkutt i 2008 vil bare gjøre en vanskelig situasjon verre. Da kan kanskje resultatet bli at de som mente at de juridiske studiene må avskiltes og legges ned, får rett.