Det juridiske fakultet har økonomiske problemer. Utenforstående kan lese om dette i Uniforum. For oss som arbeider ved fakultetet er dette ikke noe nytt, selv om svingningene nok er større enn vi hadde ventet. En konsekvens av dårlig økonomi kan man lese om i Universitas.
Det juridiske fakultet har alltid vært underfinansiert og er det fortsatt. Lenge levde Universitetet med et system hvor de som fikk penger i fjor skulle få minst like mye i år, og så var det en viss kamp om hvordan veksten skulle fordeles. Det juridiske fakultet kan ikke ha spilt sine kort særlig godt i tidligere fordelingsdiskusjoner. Men dette var før min tid, og det har liten hensikt å lete etter hvem som eventuelt burde ha gjort hva annerledes i en etter hvert ganske fjern fortid.
Enkelt sagt var fordeling av andre ressurser knyttet til antall vitenskapelige stillinger. Et fakultet som var akademisk underbemannet ble dermed også administrativt underbemannet og vi fikk lite til drift. At Det juridiske fakultet hadde ekstremt lite ressurser i forhold til antallet studenter nådde ikke gjennom i Blinden-diskusjonene. Man kunne få inntrykk av at selv ressurser til studeiveiledning var styrt mer av antallet vitenskapelig ansatte enn antallet studenter.
Det juridiske fakultet holdt lenge fast ved at studiet skulle være åpent. Da man omsider innså at det ikke gikk og at det slett ikke var særlig studentvennlig å la alle som ønsket få komme inn på et studium som ikke kunne tilby annet enn overfylte forelesninger, var det for sent. Da ville politikerne pynte på arbeidsløshetsstatistikken ved å sluse flest mulig unge inn i høyere utdannelse. Ethvert forsøk på å begrense adgangen til studiene ble da møtt med stor skepsis fra våre myndigheter.
Selv om man omsider klarte å lukke studiet ble vi hengende fast i privatistordningen. Alle kunne få lov til å ta eksamen, selv om man ikke var tatt opp på studiet. Tanken bak er sympatisk, men naiv. Det sympatiske er at man skal kunne få en dokumentasjon på den kunnskap man har ervervet uansett hvor og hvordan man har studert. Det naive er troen på at alt kan måles gjennom en eksamen. Resultatet var at det vokste fram et stort marked for tilbud om førsteavdelingsundervisning. For disse studentene gjaldt det intet gratisprinsipp.
Det ulykksalige i situasjonen var – i tillegg til at fakultetet måtte bruke enorme ressurser på eksamen – at det gjorde det umulig å få gjort noe med studiet. Forelesninger skal være åpne for alle. Så selv om man ikke var tatt opp på studiene kunne man følge forelesninger. Konsekvensen var at forelesningene var så overfylte at vi stadig brøt brannforskriftene, og at studenter med studieplass ikke fikk plass. Det var i praksis ikke så mye annet enn forelesninger. Det var i denne perioden professor i universitetspedagogikk, Gunnar Handal, gjerne sa at Det juridiske fakultet hadde forelesninger på Ullevål stadion og smågruppeundervisning i Klingenberg kino. Om ikke det var så ille, så mått vi ha forelesninger i Klingenberg kino for å få plass til alle. Studenter fra den tiden omtalte seg gjerne som Klingenberggenerasjonene.
Forsøk på å innføre obligatoriske elementer i studiet ble møtt med dyp skepsis både internt blant de litt for mange som mener at studiet først og fremst bør bestå av å lese bøker på egenhånd, og hos myndighetene som så alle slike forslag som forsøk på å skvise privatiststudentene.
Den såkalte kvalitetsreformen har endret en del på dette. Nå får Universitetet penger blant annet basert på avlagte studiepoeng. Dette har synliggjort noe av den urimelig skjeve interne fordelingen ved UiO, og det har ikke vært mulig å opprettholde denne fullt ut. Siden ingen produserer fler studiepoeng i forhold til ressursene enn Det juridiske fakultet har det en budsjettøkning. Men fakultetet får fortsatt ikke det de skulle ha hatt. Jeg har ikke selv forsøkt å beregne hva dette i praksis betyr. Men det har vært nevnt at vi burde ha hatt ca 10 mill mer enn hva vi nå får. Den budsjettmodellene som man nå anvender gjør at vi får (for) lav basisbevilgning og får en tilsvarende høy andel fra studiepoeng. Dette gjør fakultetet veldig sårbart overfor svingninger i antall studiepoeng. Svingningen har vært unormalt store som følge av endringer i studieordningen. Det straffes vi for i 2008.
Legg gjerne til at “kvalitetsreformen” generelt er underfinansiert. Det er noe universitetene selv må ta en del av ansvaret for. Jeg har forstått det slik at departementet var opptatt av at endret finansieringsmodell ikke skulle være en innsparingsmodell, og la til grunn de tall man hadde fått oppgitt fra universitetene. Jeg var ikke aktivt inne i denne prosessen. Men det kan for det første se ut som om man ikke tok høyde for at det ville måtte føre til kutt for noen dersom underfinansierte studier som jus skulle opp på et rimelig niåv, hvis ikke rammene ble økt. For det annet kan man ikke ha tatt tilstrekkelig høyde for at høynet ambisjonsnivå i seg selv måtte føre til økte kostnader. Kvalitet koster, også i høyere utdanning.
I fordelingen mellom universiteter og høyskoler straffes man for å ligge i Oslo. Distriktslobbyen er sterk i Norge, noe som ikke bør overraske når vi har et udemokratisk valgsystem hvor ikke alle stemmer teller likt. Distriktsstemmer teller langt mer enn stemmer fra særlig Oslo og Akershus, og da blir politikken deretter. Jeg forsøkte for noen år siden å regne på dette, og mener å huske at Universitet i Oslo skulle hatt noen hunder millioner mer enn man får om man hadde fått penger etter prinsippene i den vedtatte budsjettmodellen.
“Kvalitetsreformen” – et ord som er preget mer av politisk retorikk enn av innhold – er generelt underfinansiert. Universitet i Oslo er underfinansiert i forhold til andre læresteder i Norge. Og Det juridiske fakultet er underfinansiert i forhold til andre fakulteter ved UiO. Ingen bør bli overrasket over at Det juridiske fakultet har økonomiske problemer.
NOKUT, som skal godkjenne høyere studier i Norge, har truet med å avskilte alle juridiske læresteder i Norge. Norske jusstudier kan forsvinne, kunne vi lese i sommer. Ingen jusstudier trodde de ville overleve Nokuts granskning. Det foreligger nå en foreløpig rapport, uten konklusjoner. Men man sitter med det inntrykk at også komiteen som har evaluert Det juridiske fakultet på vegne av Nokut mener at studiet er underfinansiert.
Mye burde gjøre ved Det juridiske studiet. Fortsatt har studiet mer preg av et eksamenstilbud enn et undervisningstilbud, selv om situasjonen har bedret seg. Studietilbudet er så tynt at jeg til tider synes det er pinlig å fortelle hva vi faktisk tilbyr. Det betyr ikke at den undervisning som gis er dårlig, men det er så lite av den. Ser man på individuell oppfølging av studentene – som er en av målsettingene med “kvalitetsreformen” – er den nærmest fraværende.
Det juridiske fakultet må bære en stor del av ansvaret selv. Man har måttet lete godt for å finne noe som kunne minne om en offensiv holdning med sikte på å lage et bedre studium. De to siste reformene, hvorav 1996-reformen var den viktigste fordi den omsider innførte krav om et selvstendig skriftlig arbeid, har vært gjennomført etter pålegg fra høyere makter. (Jeg er litt stolt over å ha trukket i noen tråder som gjorde at departementet påla Det juridiske fakultet å gjøre det som resulterte i 1996-reformen, men det er en annen historie.) Fakultetet har i begge tilfeller forsøkt å gjennomføre det man har blitt pålagt med minst mulig endringer i forhold til det bestående. Defensive strategier er skjelden en vinneroppskrift.
Men om fakultetet skal ha noen som helst mulighet til å lage et bedre undervisningstilbud må man ha mer ressurser. Et budsjettkutt i 2008 vil bare gjøre en vanskelig situasjon verre. Da kan kanskje resultatet bli at de som mente at de juridiske studiene må avskiltes og legges ned, får rett.