Prinsessen, englene og andre eventyr

Prinsesse Märtha Louise har klart å komme i medienes søkelys med tre rettslige konflikter. “Krangling i fjæra” om utbygging på Hankø skal jeg la ligge. Men stansingen av boken “Märthas Engler og bruken av Odd Bang-Hansens oversettelse av H.C. Andersens ligger innenfor mitt interessefelt.

Prinsessen og englene

Nordre Vestfold tingrett har avgjort at boken “Märthas Engler” foreløpig skal stanses. Det er høyst uvanlig at en bok stanses før den er kommet ut. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet ble revidert i 2004 (og justert i 2006). Av det nye som kom inn var et uttrykkelig forbud mot forhåndssensur. I bestemmelsen fjerde ledd heter det:

“Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.”

Selv om ordlyden er ganske klar, så er det likevel en viss åpning for at man kan stanse f.eks. bøker før de har kommet ut. Men det skal mye til.

Jeg har ikke lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett, så jeg vet ikke hvordan de har klart, eller i alle fall forsøkt å manøvrere seg rundt Grunnlovens klare bestemmelse. Jeg tror ærlig talt ikke at det er mulig å komme rundt dette forbudet, og at avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett må være feil.

Det er ikke veldig lenge siden Christer Tromsdal forsøkte å stanse et innslag i NRK Brennpunkt. De fikk medhold i Oslo Tingrett. Men daværende kringkastingssjef John G Bernander valgte å kjøre en tøff linje. Han trosset tingrettens avgjørelse og besluttet at programmet skulle sendes. Saken endte i Høyesterett (dom HR-2007-00506-A, gjengitt i Rt 2007 s. 404), og NRK fikk fullt medhold: Det var ikke grunnlag for å stanse programmet.

Grunnen som ble påberopt for å stanse programmet var Christer Tromsdals liv kunne være i fare dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. I saken ble det lagt til grunn at Christer Tromsdal kunne bli utsatt for represalier dersom hans rolle som politiinformant ble kjent. Men retten mente at det burde være mulig å beskytte ham på andre måter, og at dette derfor ikke var tilstrekkelig til å begrunne et slikt inngrep i ytringsfriheten som en stansing av programmet ville være.

Uten å ha lest boken og uten å ha lest avgjørelsen fra Nordre Vestfold tingrett er det vanskelig å si noe særlig om de konkrete forhold i saken. Men man kan i alle fall slå fast at det er fullt tillatt å skrive en bok om Märthas engler, om kongens seilbåter, dronningens kunstsamling eller Bush’ pudler uten å spørre noen om lov til dette. Jeg kan godt forstå at man ikke vil være særlig begeistret for å bli utsatt for slik omtale. Men det er ingen tvil om at det ville være lovlig.

Det er heller ikke noe i veien for at man bruker et bilde av Märtha på omslaget til en bok om hennes engler. Hun er en offentlig person. Riktignok har også offentlige personer krav på et privatliv. Men å bruke et standard portrett av personen på en bok som handler om henne, det kan man gjøre.

Ut fra omtalen har jeg oppfattet det slik at boken “Märthas engler” slett ikke handler om Märthas engler. I følge Dagbladet er det en oversettelse av en engelsk bok fra 2001 om engletro generelt. Så det er liten tvil om at valg av tittel og omslagsbilde er spekulativt og ikke noe som det er noen grunn til å forsvare. Om det finnes noe som heter “god forlagsskikk”, så må dette klart være i strid med dette. Kanskje kan man også si at det strider mot markedsføringsloven, uten at jeg går nærmere inn på det.

At tittelen og billedbruken er spekulativ og misvisende gjør det imidlertid ikke til noen trussel som rettferdiggjør at boken stanses. Det man først og fremst risikerer er at boken selger mer fordi folk tror den handler om prinsessens engler. Noen trussel mot prinsessen er den ikke.

Det hører med til historien at forfatteren av boken nå vurderer å gå til sak mot det norske forlaget. De liker ikke tittelen og omslaget, og mener at det kan virke som om de går god for engleskole, noe de ikke gjør.

Dersom de gjør alvor av trusselen vil søksmålet sannsynligvis måtte bygge på at den norske utgaven krenker forfatterens ideelle rettigheter etter åvl § 3. Det må da begrunnes i at den norske utgaven “opphavsmannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart”. Det kan i seg selv bli en interessant sak om den kommer opp. Vi har ikke mye rettspraksis om dette spørsmålet.

Eventyrprinsessen

Omtrent samtidig står prinsessen som redaktør for en eventyrbok. Det er prisverdig at hun bidrar til å få fram vår store eventyrskatt. Men her har hun, eller snarere hennes forlag, tatt litt for lett på andres rettigheter. Det gir ikke noe godt inntrykk at hun samme uke som hun får stanset en bok på et helt uholdbart grunnlag selv krenker andres rettigheter. Pål Bang-Hansen reagerer kraftig og hevder at prinsessen stjeler.

En oversettelse er i seg selv vernet som et åndsverk. Märtha gir selv begrunnelsen for hvorfor oversettelser er og bør være vernet:

“Når det gjelder H. C. Andersen-eventyrene finnes det mange frie versjoner som vi kan bruke, men vi har valgt Odd Bang-Hansens versjoner, da redaksjonen med prinsessen synes de er svært gode,”

Oversettelse er en kreativ prosess og det er betydelig forskjell mellom gode og dårlige oversettelser. Jeg kjenner ikke veldig godt ulike oversettelser av H.C. Andersen til norsk. Men det fremheves at Odd Bang-Hansens oversettelse ligger svært tett opptil den danske originalen, og likevel fungerer meget godt på norsk.

Forlaget, eller kanskje det er prinsessene denne gangen, har også tillatt seg å endre på teksten. Det har man heller ikke rett til, heller ikke om man har innhentet samtykke til å bruke oversettelsen. En god oversetter velger sine ord med omhu. Det er ikke bare å skifte ut et ord med et annet.

Pål Bang-Hansen reagerer også på at prinsessen har endret teksten”

“Jeg vet hvor viktig det var for ham [Odd Bang-Hansen] at oversettelsen var pietetsfull og tro mot originalen, derfor reagerer jeg på at man nå endrer ordform i nyutgivelsen.”

Selv om prinsessen og hennes forlag hadde innhentet tillatelse fra rettighetshaver, så kunne de ikke uten videre ha foretatt slike endringer. Åvl § 39b første ledd er helt klar, og lyder:

“Overdragelse av opphavsrett gir ikke rett til å endre verket med mindre annet er avtalt.”

Først og fremst er det forlaget som her har opptrådt særdeles uprofesjonelt. Redaktøren skal velge ut det han eller hun ønsker å ha med, ordne og tilrettelegge stoffet. Så skal forlaget sørge for å klarere rettighetene, eventuelt gi beskjed til redaktøren dersom de ikke får tillatelse til å bruke det de ønsker.

Det blir nesten pinlig når forlaget forsvarer seg med at de først etter at boka gikk i trykken, ble oppmerksomme på at etterkommere etter Odd Bang-Hansen lever i beste velgående og fortsatt sitter på rettighetene til oversettelsene. For det første burde de vite at opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, og at det er uten betydning hvilke arvinger som lever eller ikke. For det annet skal ha særdeles dårlig oversikt over norsk kulturliv om man ikke kjenner til familien Bang-Hansen. I følge Pål Bang-Hansen er det fem personer med det etternavnet, så et raskt oppslag i telefonkatalogen burde ha vært tilstrekkelig.

Her må man kunne konstatere at forlaget ikke “oppdaget dette for sent”. De kan ikke ha gjort noe forsøk på å finne ut av dette.