Olav Torvunds blogg

I går sto togtrafikken på hele Østlandet. En brann på Oslo S var nok til å slå ut trafikksentralen, og dermed sto det hele. I tillegg til tog var Oslo Politikammsom en institusjon av ganske mange, uten telefon og internettforbindelse. Det har også kommet fram at vår anti-terrorsentral ble rammet. Man kan neppe klandre Jernbaneverket eller NSB for selve brannen. Men sikkerhet er ikke bare et spørsmål om å hindre at hendelser inntreffer. Det er også et spørsmål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store konsekvenser. Det har Jernbaneverket, NSB og andre etater et ansvar for, og der har det sviktet. Man skal ha beredskap i forhold til konsekvenser av brann i nøkkelinstallasjoner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserveløsninger som gjør det mulig å dirigere trafikken fra et annet sted og å rute telekommunikasjon andre veier. Kanskje er det for mye å kreve at all trafikk skulle kunne gå som normalt, men det er ikke akseptabelt at alt blir slått ut.

Man har vel regnet med at det skal gå bra, og ikke villet ta kostnadene med å legge inn en margin for det uforutsette, men ikke upåregnelige.

Omtrent samtidig har vi fått høre at den hvite marmoren på det nye operabygget er i ferd med å bli gul. Det var mye diskusjon om valg av stein til operaen. Den hadde en del nasjonalistiske overtoner. Noen mente at et norsk signalbygg bør ha norske materialer. Det spørsmålet skal jeg la ligge. Men at marmor er et problematisk byggemateriale er velkjent. Jeg var skeptisk til valget av marmor. Jeg er ingen steinspesialist. Men jeg har sett Finlandiahuset i Helsinki, og det har blitt kjent at man har problemer med steinen mange andre steder også. Mange med mer innsikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få problemer i Oslo også. Men Statbygg hørte på andre eksperter og overhørte kritikerne. Nå har det kommet fram av pris var viktigere enn kvalitet da man valgte stein. Og nå betaler man prisen for den lave prisen.

Går vi noen måneder tilbake i tid raste det stein i Hanekleivtunnelen i Vestfold. Å gjøre arbeidet ordentlig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det likevel. Det var dårlig arbeid. Igjen synes pris å vært viktigere enn kvalitet.

For meg spøker en fjerde sak i bakhodet: Flytting av vikingskipene fra Bygdøy til Gamlebyen. Jeg har ingen problemer med å se at vikingskipene vil være “juvelen i kronen” i et nytt middelaldermuseum. Men innsiktsfulle personer sier at skipene ikke vil tåle transporten, og tilbehøret er langt skjørere enn selve skipene. Kritikerne blir skviset ut, ledelsen innhenter uttalelser fra ekspertise som mener at transporten skal gå bra og universitetsstyret vedtar at vikingskipene skal flyttes. Kanskje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjansen på at den innleide ekspertisen har rett og at kritikern tar feil?

Skulle vikingskipene bli alvorlig skadet under transporten vil det være en nasjonal katastrofe av helt andre dimensjoner enn misfarget marmor eller en dag med trafikkaos. Ødelegges vikingskipene vil de være tapt for alltid. Vi skal lytte til skeptikerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.

Et angrep på den akademiske frihet

I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man   vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.

I faktaboksene om ”open access” og i intervjuet med Nilsen brukes begrepet på en rekke motstridende måter. For det første likestilles det med ”offentlig tilgjengelig”. For det andre skal det være ”fritt tilgjengelig”. For det tredje skal det stå for ”gratis tilgjengelig”, og for det fjerde skal det innebære at artikler og publikasjoner skal knyttes opp mot et såkalt institusjonsarkiv og være tilgjengelige der. Slik det framstår nå er ”open access” er en forførende, men ganske uklar tanke.

Offentlig tilgjengelig

Om ”open access” betyr offentlig tilgjengelig, er dette uproblematisk og i tråd med forskningens frihet og retten til å publisere fritt. Offentligheten skal kunne skaffe seg adgang til resultatene av offentlig finansiert forskning. Forskningsrapporter og liknende skal ikke publiseres innenfor lukkete nettverk – f.eks. i form av Intranett – som bare bestemte personer har adgang til.  Det er dette prinsippet som blant annet EU går inn for.

Om Forskningsrådet, EU og andre knytter vilkår om publiseringsform til sine prosjekter, så må vi akseptere det. Men det kan ikke omfatte mer enn hva man har påtatt seg å levere innenfor prosjektet, for eksempel i form av angitte ”deliverables”, som i praksis er delrapporter, i EU-prosjekter. Dette kan ikke strekkes til at også artikler hvor man dels bygger på prosjektets resultater, dels på annet materiale skal publiseres etter oppdragsgivers spesifikasjoner. Det må heller ikke bli slik at vi som universitetsansatte skal pålegges bare å publisere i ideologisk korrekte tidsskrifter selv om universitetet er finansiert av det offentlige.

Forskernes rettigheter

Det er viktig å ha in mente at publisere faktisk betyr å gjøre offentlig. Spørsmålet som reiser seg ut fra dette, er imidlertid mer komplisert. Det er et grunnleggende prinsipp at forskeren selv skal ha rett til å velge sin kanal og måte for å publisere sine resultater. Det skal ikke pålegges av en ekstern instans i form av et diktat slik som Rune Nilsen vil, når han sier: ”Offentleg tilsette forskarar bør vere kontraktfesta til å gjere forskningsresultat fritt tilgjengelege”. Dette betyr i følge Nilsen innenfor et system av ”open access” som betyr gratis tilgjengelighet.

Det å pålegge forskere hvor og hvordan det skal publiseres, er et brudd på grunnleggende prinsipper innenfor prinsippet om akademisk frihet og bør selvfølgelig avvises. Å gjøre ”open access” publisering til en del av de akademiske arbeidskontraktene vil undergrave forskningens og den akademiske frihet.

Videre vil et slikt prinsipp stride mot viktige prinsipper i åndsverksloven. Det gjelder opphavsmannen prinsipielle rett til å ta avgjørelser om bruk av verket utenfor det private området. Men viktigere er det at det vil stride opphavsmannens ideelle rettigheter som beskytter mot bruk av verket som strider mot det som opphavsmannens intensjon med verket og hans/hennes rett til å beskytte sitt verk mot misbruk.

Selvstendige og kvalitetsbevisste kanaler

Spørsmålet om å gjøre et åndsverk og et forskningsresultat offentlig tilgjengelig er også et spørsmål om publiseringskanalenes selvstendige stilling og profesjonalitet. Dette er Karin Gundersen inne på. Universiteter og forskningsinstitutter har ikke den nødvendige kompetanse til å fungere som forlag. Dette gjelder så vel på det redaksjonelle område som innenfor distribusjon.

Systemer for kvalitetsvurdering uavhengig av forskningsmiljøene er av sentral betydning. Dette er et problem som de radikale tilhengerne av ”open access” systemet ofte overser. Rune Nilsen bagatelliserer hva som egentlig bør ligge i profesjonell redigering i publiseringsprosessen. Å være vitenskapelig redaktør er noe annet enn å sitte som medlem av et ”editorial board”. Det er høyt spesialisert kunnskap som kreves for å fungere i en slik funksjon. En av grunnene til at vitenskapelige tidsskrifter er dyre, er
at de krever store og spesialiserte produksjonsprosesser. La oss heller ikke glemme at det å skape gode, profesjonelle og kvalitetssikrete elektroniske tidsskrift også er kostbart og krever høy spesialkompetanse. Kostnadene knyttet til trykking og distribusjon på papir utgjør en ganske liten del av totalkostnadene ved å drive et tidsskrift.

Et rent nettbasert tidsskrift må vurderes etter de samme kriterier som andre tidsskrifter. Det hjelper lite at et tidsskrift i prinsippet er fritt tilgjengelig for alle dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter det som et interessant kvalitetstidsskrift og derfor ikke bruker tid på å lese det. Valg av publiseringsmedium har ingen betydning for forfatternes rettigheter til det de selv har skrevet. Man får ikke noen større rett til å utnytte andres verk bare fordi det er tilgjengelig i elektronisk form.

Fritt og gratis?

Et element i ideologien er at forskningsresultatene skal være ”fritt” tilgjengelig. ”Fritt” er et flertydig og uklart begrep. Det kan bety at resultatene skal være tilgjengelige uten restriksjoner på tilgang og bruk. Dette er uproblematisk, og har vært ivaretatt ved at resultater publiseres i allment tilgjengelige bøker og tidsskrifter. ”Fritt” kan også bety gratis, som er noe mer problematisk.

Kvalitet koster og noen må betale. Gratis blir det aldri, det er bare et spørsmål om hvem som skal betale og hvordan pengene skal kanaliseres. Enten må noen betale for den jobben som skal gjøres, eller så må vi bruke mer av vår forskningstid til å drive som amatørforleggere. Tradisjonelt har prinsippet om gratis tilgang vært sikret gjennom biblioteker. At tradisjonelle modeller for å sikre fri tilgang kan være uhensiktsmessige i forhold til dagens teknologiske muligheter endrer ikke det grunnleggende at kvalitet koster, også i formidlingsleddet.

Hele prinsippet om gratis tilgjengeliggjøring er en fiksjon. Noen må betale i siste ende. Nilsen sier at han forestiller seg at dette skal ordnes gjennom ”[...] forskningsfinansiering, til dømes Forskingsrådet”. Dette åpner for tvilsomme praksiser. Det kan blant annet bety at bare de forskerne som har finansiering for Forskningsrådet eller andre kilder får publisert sine resultater. Det kan også åpne for en svært uheldig praksis om at bare når man har fått støtte til å publisere, vil man bli publisert. Altså nok et problem i forhold til akademisk frihet og til sikre uavhengige publiseringskanaler.

Det siste problemet som tas opp i oppslaget i Forskerforum, dreier seg om er prinsippet om åpne institusjonsarkiv. Dette er en videreføring av det gamle prinsipp om de åpne forskningsbibliotekene i en ny teknologisk tidsalder. Det er i tråd med prinsippet om forskningens frihet og åpenhet. Om man kan bygge opp digitale arkiv med artikler som har vært publisert andre steder, så er det utmerket. Hvis en artikkel kan gjøres tilgjengelig på denne måten vil det øke tilgjengeligheten og være et pluss ved valg av tidsskrift. Men det vil ikke være så viktig at vi velger bort de viktigste tidsskriftene dersom disse ikke skulle tillate slik tilgjengeliggjøring.

Nord-Sør

Nord-Sør argumenter er en del av den ideologiske overbygningen for ”open access” misjonærene. Det lyder vakkert, men blir ikke nødvendigvis holdbart av den grunn. Det ligger en lett paternalistisk holdning i dette. Vi skal gjennom vår ordning med ”open access” sørge for at vestens forskningsresultater blir tilgjengelige for ”de andre”. Bak dette ligger det en skjult internasjonal arbeidsdeling, der vi framstår som dem som har resultatene og forskningsmidlene, og de andre har problemene vi kan forske på. Med de styrkeforholdene som finnes i den internasjonale forskningsverden og innenfor internasjonal forskningspublisering, vil ”open access” systemet ytterlige undergrave mulighetene for at landene i sør får høve til å bygge egne publiseringskanaler, for systemet med ”open access” kan bidra til å undergrave deres opphavsrett. Når våre løsninger blir så lett tilgjengelig, er det ingen grunn til at de skal bygge opp kompetanse på annet enn å motta den rike verdens løsninger. Her blir de gode intensjoner, som i mye annen misjonærvirksomhet, til dårlige løsninger.

Publisering og tvang

Som akademikere flest er vi interessert i at det vi skriver, er tilgjengelig for og blir lest av målgruppen. Dette er styrende for valg av publiseringskanal. Vi mener også at vi kjenner aktuelle publikasjoner innen våre respektive fagområder bedre enn Rune Nilsen og andre som på ideologisk basis vil styre våre valg. Problemet for oss er ikke open access – hva enn dette måtte bety. Hvis dette virkelig er så fortreffelig som Rune Nilsen hevder, da vil det uansett vokse fram. Problemet er at noen ut fra sin ideologi vil tvinge oss til å velge bestemte publiseringskanaler og dermed innskrenke den akademiske frihet. Open access kan være utmerket som en mulighet, men vi skal ikke tvinges inn i det.

Når Forskerforum framstiller ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det altså i realiteten noe som er gratis for mottaker, samtidig som man erkjenner at det koster. Det betyr ikke fritt i betydningen fri forskning. Det kan innebære bunden og tvungen publisering.

Etter at debattredaktøren i dagbladet.no ba meg kommentere reportasjen om de såkalte fildelerne (som jeg foretrekker å kalle nettkopister), har jeg hatt mer fokus på denne virksomheten enn jeg vanligvis har. Det var kanskje derfor jeg festet meg ved to saker i dagens “Kulturnytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske selskapet Funcom hadde en forhåndspresentasjon av sin store spillsatsing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen dataspiller, og skal la være å mene noe om selve spillet. Men i følge “Kulturnytt” har Funcom investert 200 mill i utviklingen av dette spillet. Det ble nevnt at dette er det dobbelte hva den hittil dyreste norske filmen, “Slipp Jimmy fri”, kostet.

Nettkopistenes grunnleggende filosofi er at alt som kan kopieres er fritt og skal være gratis for dem. Dataprogrammer, herunder dataspill, er beskyttet under de samme reglene som musikk, film osv. Så om man skal ta nettkopistene seriøst, så mener de altså at de fritt og gratis skal kunne forsyne seg av et produkt som det har kostet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som piratene ønsker, så ville selvfølgelig ingen investere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekkhet når folk får seg til å hevde overfor de som lager musikk, film, dataprogrammer, litteratur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gratis. Skaff deg en sponsor hvis du vil ha penger å leve av, vi betaler ikke.” Piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet fremstår bare som dårlige forsøk på å hvitvaske sin dårlige samvittighet. Det er en rå og hensynsløs egoisme fra piratene som krever å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at folkene bak filmen “Kill Buljo” nå går løs på de som laster ned filmen fra nettkopieringstjenester. Om jeg oppfattet det riktig, så sa man at de anmelder de som kopierer. Man har identifisert nettkopistene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kommentarer i denne debatten sagt at vi må regne med at musikk- og filmbransjen i større grad vil gå etter fildelerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke regnet med. Jeg tror heller ikke at politianmeldelse er det mest effektive i en slik sammenheng. Men vi kommer nok uansett til å se mer til dette.

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.

Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.

Creative Common er et sett standardvilkår som man kan anvende når man gjør sitt verk tilgjengelig for andre. Disse tillater at man kan utnytte verkene på en måte som ellers ville ha vært i strid med opphavsretten. Som opphavsmann sier jeg at dere får lov til å utnytte mitt verk på nærmere angitte måter som forutsetter mitt samtykke. Det er dette jeg har gjort når det gjelder utnyttelse av min artikkel Opphavsrett - en introduksjon, selv om mine vilkår avviker noe fra Creative Common. Det arbeides for å lage “norske” Creative Commons vilkår.

Både usansk opphavsrett og usansk kontraktsrett er ganske ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usanere har en lei tendens til å tro at de er ledende på alle områder. Det er de ikke. Når usanere skal gjøre noe “internasjonalt” så betyr det som regel at resten av verden skal adoptere den usanske løsningen. At disse løsningene slett ikke passer andre steder synes å være en totalt fremmed tanke, akkurat som det er utenkelig for USA at det faktisk er de som må tilpasse seg verden. Dette preger Creative Commons. Det er 100% usanske løsninger som man vil eksportere mest mulig uendret til andre land. Bevegelsens tilhengere synes å være fanget i en tro på at alt som er viktig kommer fra USA, så man aksepterer premissene.

Creative Commons har ambisjoner om at deres vilkår skal være de samme verden over. Man tillater derfor ikke at ulike språkversjoner eller nasjonale versjoner avviker fra det usanske annet enn der tvingende lov gjør det nødvendig. Det kan være et greit utgangspunkt. Men internasjonal opphavsrett er ikke helt enkel. Det følger av Bernkonvensjonen Art 7(8) at vernet reguleres av retten i det land hvor vern kreves. En usansk opphavsmann som mener at noen i Norge måtte krenke hans rettigheter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opphavsmann som mener sin rett krenket i Argentina har der det vern man får etter Argentinsk rett. Avtalevilkår, som Creative Commons vilkår, kan komplisere dette. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok legge til grunn at avtalevilkår i Norge vil bli tolket etter norsk rett.

Hvis man skal etablere en reguleing som skal fungere internasjonalt, da tar man selvfølgelig utgangspunkt i internasjonal opphavsrett og gjør de nødvendige lokale tilpasninger fra dette utgangspunktet. Alle land som har sluttet seg til Bernkonvensjonen, hvilket vil si alle land som betyr noe i denne sammenhengen, vil måtte forholde seg til Bernkonvensjonens begrepsbruk og etablere de nødvedige broer mellom konvnesjonen og nasjonal rett. Man må ha et bevisst og utviklet forhold til hvordan konvensjonens begreper forstås innenfor rammen av nasjonal rett.

Dette har Creative Commons ikke gjort. De har tatt utgangspunkt i usansk rett. Resultatet synes å gå i retning av noe som jeg ikke kan anbefale noen norske opphavsmann å benytte. Det er ikke fordi jeg fraråder opphavsmenn å tillate mer enn det som de må tillate etter loven. Men anvendt i Norge, og jeg vil tro i de fleste Europeiske land, vil vilkårene fra Creative Commons bare skape rot og forvirring. De passer ikke hos oss.

En alvorlig innvending er at man anvender terminologi som er helt fremmed hos oss. Og enda verre: Man bruker betegnelser som er velkjente, men de brukes i en annen betydning enn den de har i Europeisk og norsk opphavsrett. Slikt blir det advokatmat av.

I USA liker man ikke og forstår ikke ideelle rettigheter, til tross for at også USA er konvensjonsforpliktet til å respektere dem. Så dette håndteres på en klønete måte. Hvis man skulle mene at det er behov for en eksplisitt regulering av dette burde man ha tatt utgangspunkt i Bernkonvensjonen artikkel 6bis som lyder:

(1) Independently of the author’s economic rights, and even after the transfer of the said rights, the author shall have the right to claim authorship of the work and to object to any distortion, mutilation or other modification of, or other derogatory action in relation to, the said work, which would be prejudicial to his honor or reputation.

USA gir heller ikke vern for utøvende kunstnere, kringkastingsselskaper m.m, og har ikke tiltrådt Romkonvensjonen om dette. Derfor forsøker man å presse noe av dette inn under opphavsretten, og resultatet er rot. I Europa, inklusive Norge, er dette greit regulert. At USA har problemer med dette er ikke noe vi bør bry oss om. Men Creative Commons forsøker å eksportere problemene, blant annet ved å definere en utøvende kunstners prestasjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.

I USA liker man heller ikke databasebeskyttelse, og man kan få inntrykk av at heller ikke dette er særlig godt forstått. Også dette eksporterer man ved å lage kontraktsvilkår for dette. Men her må det legges til at databaser ikke har det samme vernet internasjonalt som opphavsrettslig vernede verk.

I tillegg kommer usansk kontraktstradisjon som er preget av en lite utviklet evne til å tenke prinsipielt og utlede konsekvenser fra dette. Alt skal angis konkret. Resultatet er lange og uleslige kontraktsklausuler som likevel har en tendens til å skape fler problemer enn de løser.

Min konklusjon, etter å ha gått gjennom Creative Commons vilkår, er at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse. Man må gjerne gi brukerne av materialet tillatelse til å gjøre mer enn hva de har rett til etter alminnelig opphavsrett. Men da bør det reguleres på en annen måte. Man kan tillate at det fremstilles eksemplar til nærmere angitt formål som undervisning, eller til ikke ervervsmessig bruk generelt. (Jeg vil foretrekke uttrykket “ikke ervervsmessig” fremfor “ikke kommersiell”, da det er det første som brukes i åndsverkloven. Selv om det stort sett betyr det samme, unngår man uklarheter om man velger lovens formulering.) Man kan eventuelt tillate videreformidling på papir og/eller på nett, eventuelt med den begrensning jeg har valgt om at det ikke skal kunne tas inn i kompendier uten samtykke. Om man ønsker kan man også tillate at andre bearbeider verket, gjerne med en forutsetning om at dette ikke er ervervsmessig bruk. Jeg ville også ha stilt som vilkår at det skulle fremgå at det er en bearbeidelse, og at det skal være en henvisning til hvor originale finnes. Kanskje bør det utdypes noe, men så veldig mye mer er neppe nødvendig. I alle fall trenger man ikke USA-infiserte vilkår som de Creative Commons vil ha oss til å bruke.

Avtaler som er basert på vilkår som settes av en part uten noen klar aksept fra medkontrahent er vanligvis problematiske. Det kan lett bli spørsmål om hvorvidt man i det hele tatt har en avtale, og om hva denne eventuelt går ut på. Men ved den type vilkår som det er er snakk om vil det ikke være noe problem. Den som setter vilkår gir tillatelser uten motytelse fra den annen part. Dermed blir det ikke noe spørsmål om hvorvidt noen motytelse eller begrensning av den annen parts rett er akseptert og dermed en del av avtalen. Om noen her skulle hevde at de ikke har akseptert noen avtale, da har de heller ingen tillatelse til bruk ut over det som følger av alminnelig opphavsrett.

Hvis man skriver tekst på norsk har man lite behov for avtaleregulering på dette punktet, med mindre man vil gi andre en rett til å bearbeide det man selv har skrevet for deretter å fremstille eksemplar og gjøre tilgjengelig den bearbeidede versjonen. I de fleste tilfeller som ikke er privat bruk vil man være omfattet av en avtalelisens. Man trenger derfor ikke å spørre om lov til å bruke teksten. For andre typer verk enn tekst har man ikke avtalelisenser i samme omfang, slik at behovet for regulering gjennom avtale kan være større.

Det kan være grunn til å rette en liten advarsel mot utstrakt bruk av tillatelser til bruk av tekster ut over det som følger av avtalelisens. Vederlag til Kopinor beregnes med utgangspunkt i antall kopier det lages av opphavsrettslig vernet materiale. En tillatelse til fribruk kan komme til å medføre at slike tekster ikke tas med i beregningsgrunnlaget, med derav følgende reduksjon i vederlaget til Kopinor. Nå er det sikkert mange som ikke vil ha noe i mot at det betales mindre, og det er et ærlig standpunkt. Men man bør da være forberedt på at dette også kan komme til å få konsekvenser når midlene skal fordeles. Det er ikke gitt at tekster publisert på slike vilkår for fremtiden skal regnes med når man vurderer produksjon i forhold til reisestipend etc hvis det ikke betales vederlag for dem. Stipendordningene er tross alt en måte som vederlag for utnyttelse av verk tilbakeføres til opphavsmenn, og ikke milde gaver som deles ut. Den som frasier sett retten til vederlag for bruk kan ikke i neste omgang gjøre krav på en del av vederlag som er betalt for bruk av andres verk. (Det slår meg etter disse refleksjoner at jeg vil endre vilkårene for å bruke Opphavsrett - en introduksjon slik at den primært kan brukes innenfor rammen av en avtalelisens, og så tillate visse former for bruk i den grad disse ikke allerede er omfattet av avtalelisensen.)

Del 5 i min serie om studiemetode (innledning til jusstudiet).

For å abonnere, legg http://blogg.torvund.net/category/undervisning/introduksjon/feed inn i din RSS-leser, f.eks. iTunes.

 

 Studiemetode del 5 - repetisjon: Play Now | Play in Popup | Download

Del 5 i min podcastserie om kjøpsrett - reklamasjon.

For å abonnere, legg http://blogg.torvund.net/category/undervisning/kjopsrett/feed inn i din RSS-leser, f.eks. iTunes.

 

 Kjøpsrett del 5 - reklamasjon: Play Now | Play in Popup | Download

Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (”fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.

Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.

Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.

Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.

Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.

Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.

Amazon har lansert sin tekstleser Kindle. For 399$ kan man få en hendig enhet som i følge reklamen skal være utmerket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sammenligningens skyld la jeg en innbundet bok på 160 sider på kjøkkenvekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kunnet begrense reiselektyren til en Kindle.

Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.

Jeg har ikke sett Kindle i virkeligheten. Jeg har derfor ingen mulighet til å bedømme skjermens lesbarhet. Men ut fra omtalen skal den være god. 800×600 punkter på en 6″ skjerm bør gi god oppløsning, men ikke særlig mye bedre enn hva man får på de beste bærbare PCer.

Amazon hevder at det er mer enn 90.000 boktitler tilgjengelig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer interessant enn det som hittil har vært tilgjengelig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.

Jeg sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest en del om Kindle.

Den kommuniserer ved hjelp av 3G mobiltelefonnett, altså UMTS. Den bruker ikke internett. I reklamen begrunnes dette med at det blir enklere ved at man slipper å lete opp WLan-soner, ikke behøver internettabonnement, osv. Men jeg tror nok at en like viktig grunn til å velge en slik løsning er at man vil være mindre utsatt for piratvirksomhet. Hvis Kindle er satt opp til bare å kommunisere mot Amazon blir det vanskelig for pirater å lage massekopieringstjenester på nettet. Jeg har ikke noen innvendinger mot at man bruker ulike tekniske metoder for å hindre piratkopiering. Men hvis dette brukes til å låse kunder inne slik at innhold ikke kan leveres av andre enn Amazon, da blir jeg skeptisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker dersom de først blir tilgjengelige når Amazon finner det interessant.

Amazon lagrer de bøker man har kjøpt på en server. Rent teknisk lagrer de nok ikke annet enn informasjon om hva man har kjøpt slik at dette kan lastes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lagringsplass kan derfor ha en “bokhylle” hos Amazon. Vi slipper unna back up problemet, og Amazon reduserer risikoen for at bøkene skal lekke ut på nettet. Men reklamen gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjøper en ny Kindle. Vil jeg da få tilgang til min “bokhylle”, eller er den uløslig knyttet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt bibliotek på nytt dersom jeg bytter leser, er jeg ikke så veldig interessert.

Amazon reklamerer med informasjonstjenester som man kan få tilgang til. Med generell internettilgang er ikke nevt - og da har man vel ikke slik tilgang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en leseplate med en form for nettilgang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente informasjon fra nettet.

Den bør også ha avtalebok/kalender.

En dings som Kindle kan ha mange muligheter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire gråtoner. Andre bilder enn strektegninger kan man da glemme. Det begrenser verdien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inntil 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kanskje tilstrekkelig. Men det begrenser muligheten for nye funksjoner.

Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behøver ikke være en veldig sofistikert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjører bil. Men det åpner spennende perspektiver når det gjelder f.eks. reiselitteratur. Reisehåndbøker som “vet” hvor man er, som markerer det på kartet og henter fram informasjon om området man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får pulsklokker med GPS som registrerer treningsrute. Det bør ikke være mange hundrelapper i tillegg for å få en slik funksjon i en dings som allerede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.

Til tross for en del svakheter kan Kindle være det som gjør eboken “ready for take off”.
Foreløpig er Kindle ikke tilgjengelig i Europa. Det er en del rettigheter som må klareres før man kan begynne å selge utenfor USA. Kanskje er det like greit. Jeg ønsker meg neste generajon Kindle.

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker - og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio- og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.