Olav Torvunds blogg

I går sto tog­tra­fik­ken på hele Østlan­det. En brann på Oslo S var nok til å slå ut tra­fikk­sen­tra­len, og der­med sto det hele. I til­legg til tog var Oslo Politi­kammsom en insti­tu­sjon av ganske mange, uten tele­fon og inter­nett­for­bin­delse. Det har også kom­met fram at vår anti-terrorsentral ble ram­met. Man kan neppe klandre Jern­bane­ver­ket eller NSB for selve bran­nen. Men sik­ker­het er ikke bare et spørs­mål om å hindre at hen­del­ser inn­tref­fer. Det er også et spørs­mål om å hindre at slike uhell ikke får alt for store kon­se­kven­ser. Det har Jern­bane­ver­ket, NSB og andre eta­ter et ansvar for, og der har det svik­tet. Man skal ha bered­skap i for­hold til kon­se­kven­ser av brann i nøk­kel­in­stal­la­sjo­ner, og den kan ikke ha vært god nok. Det må være reserve­løs­nin­ger som gjør det mulig å diri­gere tra­fik­ken fra et annet sted og å rute tele­kom­mu­ni­ka­sjon andre veier. Kan­skje er det for mye å kreve at all tra­fikk skulle kunne gå som nor­malt, men det er ikke aksep­ta­belt at alt blir slått ut.

Man har vel reg­net med at det skal gå bra, og ikke vil­let ta kost­na­dene med å legge inn en mar­gin for det ufor­ut­sette, men ikke upåregnelige.

Omtrent sam­ti­dig har vi fått høre at den hvite mar­mo­ren på det nye opera­byg­get er i ferd med å bli gul. Det var mye dis­ku­sjon om valg av stein til ope­raen. Den hadde en del nasjo­na­lis­tiske over­to­ner. Noen mente at et norsk sig­nal­bygg bør ha norske mate­ria­ler. Det spørs­må­let skal jeg la ligge. Men at mar­mor er et pro­ble­ma­tisk bygge­ma­te­riale er vel­kjent. Jeg var skep­tisk til val­get av mar­mor. Jeg er ingen stein­spe­sia­list. Men jeg har sett Fin­lan­dia­hu­set i Hel­sinki, og det har blitt kjent at man har pro­ble­mer med stei­nen mange andre ste­der også. Mange med mer inn­sikt i dette enn meg mente at vi ville kunne få pro­ble­mer i Oslo også. Men Stat­bygg hørte på andre eks­per­ter og over­hørte kri­ti­kerne. Nå har det kom­met fram av pris var vik­ti­gere enn kva­li­tet da man valgte stein. Og nå beta­ler man pri­sen for den lave prisen.

Går vi noen måne­der til­bake i tid raste det stein i Hane­kleiv­tun­ne­len i Vest­fold. Å gjøre arbei­det ordent­lig var for dyrt. Så man valgte noe som skulle være godt nok, men så var det ikke det like­vel. Det var dår­lig arbeid. Igjen synes pris å vært vik­ti­gere enn kvalitet.

For meg spø­ker en fjerde sak i bak­ho­det: Flyt­ting av viking­ski­pene fra Bygdøy til Gam­le­byen. Jeg har ingen pro­ble­mer med å se at viking­ski­pene vil være “juve­len i kro­nen” i et nytt mid­del­al­der­mu­seum. Men inn­sikts­fulle per­soner sier at ski­pene ikke vil tåle trans­por­ten, og til­be­hø­ret er langt skjø­rere enn selve ski­pene. Kri­ti­kerne blir skvi­set ut, ledel­sen inn­hen­ter utta­lel­ser fra eks­per­tise som mener at trans­por­ten skal gå bra og uni­ver­si­tets­sty­ret ved­tar at viking­ski­pene skal flyt­tes. Kan­skje går det bra. Men skal vi nok en gang ta sjan­sen på at den inn­leide eks­per­ti­sen har rett og at kri­ti­kern tar feil?

Skulle viking­ski­pene bli alvor­lig ska­det under trans­por­ten vil det være en nasjo­nal kata­strofe av helt andre dimen­sjo­ner enn mis­far­get mar­mor eller en dag med tra­fikkaos. Ødeleg­ges viking­ski­pene vil de være tapt for all­tid. Vi skal lytte til skep­ti­kerne. “Godt nok” er ikke godt nok.

Artik­ke­len er skre­vet sam­men med pro­fes­sor Helge Røn­ning og ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert i Fors­ker­fo­rum nr. 9/2007. Både Helge Røn­ning og jeg er med­lem­mer av Fors­ker­for­bun­dets opphavsrettsutvalg.

Et angrep på den aka­de­miske frihet

I Fors­ker­fo­rum 7/2007 får prin­sip­pet om såkalt ”Open Access” omfat­tende dek­ning. Det er et stort inter­vju med Rune Nil­sen og et mindre med Karin Gun­der­sen. Ellers består opp­sla­get av to såkalte fakta­bok­ser. Over­skrif­ten er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.

Et uklart begrep

Før debat­ten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Fors­ker­fo­rums opp­slag er begre­pet ”open access” ikke ordent­lig defi­nert. Man   vur­de­rer ikke hvilke kon­se­kven­ser det vil få for forsk­nin­gens fri­het om prin­sip­pet iverk­set­tes på uni­ver­si­te­ter og forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner. Videre under­slås alle opp­havs­retts­lige spørsmål.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Etter at debatt­re­dak­tø­ren i dagbladet.no ba meg kom­men­tere repor­ta­sjen om de såkalte fil­de­lerne (som jeg fore­trek­ker å kalle nett­ko­pis­ter), har jeg hatt mer fokus på denne virk­som­he­ten enn jeg van­lig­vis har. Det var kan­skje der­for jeg fes­tet meg ved to saker i dagens “Kul­tur­nytt” (23.11.07). Den ene saken var at det norske sel­ska­pet Fun­com hadde en for­hånds­pre­sen­ta­sjon av sin store spill­sat­sing “Age of Conan”. Jeg er ikke noen data­spil­ler, og skal la være å mene noe om selve spil­let. Men i følge “Kul­tur­nytt” har Fun­com inves­tert 200 mill i utvik­lin­gen av dette spil­let. Det ble nevnt at dette er det dob­belte hva den hit­til dyreste norske fil­men, “Slipp Jimmy fri”, kos­tet.

Nett­ko­pis­te­nes grunn­leg­gende filo­sofi er at alt som kan kopie­res er fritt og skal være gra­tis for dem. Data­pro­gram­mer, her­under data­spill, er beskyt­tet under de samme reg­lene som musikk, film osv. Så om man skal ta nett­ko­pis­tene seriøst, så mener de altså at de fritt og gra­tis skal kunne for­syne seg av et pro­dukt som det har kos­tet 200 mill å utvikle. Hvis det skulle være som pira­tene ønsker, så ville selv­føl­ge­lig ingen inves­tere i å utvikle slike spill eller andre programmer.

For meg er det en uhørt frekk­het når folk får seg til å hevde over­for de som lager musikk, film, data­pro­gram­mer, lit­te­ra­tur osv, omtrent dette: “Flott, vi har krav på å få det du har laget, og vi har krav på å få det gra­tis. Skaff deg en spon­sor hvis du vil ha pen­ger å leve av, vi beta­ler ikke.” Pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het frem­står bare som dår­lige for­søk på å hvit­vaske sin dår­lige sam­vit­tig­het. Det er en rå og hen­syns­løs ego­isme fra pira­tene som kre­ver å kunne ta fra andre uten å yte noe tilbake.

Den andre saken som ble nevnt var at fol­kene bak fil­men “Kill Buljo” nå går løs på de som las­ter ned fil­men fra nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Om jeg opp­fat­tet det rik­tig, så sa man at de anmel­der de som kopie­rer. Man har iden­ti­fi­sert nett­ko­pis­tene ved hjelp av IP-nummer.
Jeg har i en av mine kom­men­ta­rer i denne debat­ten sagt at vi må regne med at musikk– og film­bran­sjen i større grad vil gå etter fil­de­lerne. At vi skulle få slike saker så fort, hadde jeg ikke reg­net med. Jeg tror hel­ler ikke at politi­an­mel­delse er det mest effek­tive i en slik sam­men­heng. Men vi kom­mer nok uan­sett til å se mer til dette.

En ganske van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het er at opp­havmen­nene egent­lig tje­ner på pira­te­nes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effek­tiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av disse beta­ler for musik­ken. For musi­kere kan det kan­skje bety at flere vil komme på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­tere vil nok hel­ler ikke fylle så mange kon­sert­sa­ler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­gene som føl­ger av piratvirksomheten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for ulike verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjøre fil­men omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det pri­mære mar­ke­det for TV-serier er TV-selskaper. Etter­mar­ke­det for TV-serier på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-verden finan­sie­res seriene av reklame i for­bin­delse med sen­ding. Jo flere seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­tede reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pene beta­ler mer for serien. Fjern­syns­sel­ska­pene taper neppe så vel­dig mange seere på at seriene blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­mende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjøre musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­verdi å kjøpe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like mange folk på sine kon­ser­ter som de gjorde tid­li­gere bare sel­ger en brøk­del av de pla­tene gjorde for noen år siden, bekref­ter dette. Musi­kere kan for­telle at for noen år siden var det all­tid mange på kon­ser­ter som hadde med en CD de ville ha sig­nert. Nå kom­mer folk i stede med hjemme­brente CDer og vil ha disse signert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pene leg­ger ut musikk­vi­deoer på YouT­ube. De sen­der ut store meng­der gra­tis filer, osv. Skulle man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv legge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­tene selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vaske sin samvittighet.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­rende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som even­tu­elt skal gjøre gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan dette skal gjø­res, gjen­nom hvilke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skulle vise seg at pira­tene hadde rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har aldri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Larry Les­sig har satt søke­ly­set på en rekke uhel­dige utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­verne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pati med de som vil stjele and­res verk uten å betale for dem. Men det krea­tive rom har blitt sta­dig tran­gere når under­hold­nings­in­du­strien nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og truer med rui­ne­rende erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Larry Les­sigs svar har vært å etab­lere Crea­tive Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­skare. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pende inn­sats, som en reak­sjon mot de senere års til­stram­min­ger. Men usa­nere skal all­tid over­drive. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Larry Les­sig er pre­get av dette. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mindre alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske premisser.

Crea­tive Com­mon er et sett stan­dard­vil­kår som man kan anvende når man gjør sitt verk til­gjen­ge­lig for andre. Disse til­la­ter at man kan utnytte ver­kene på en måte som ellers ville ha vært i strid med opp­havs­ret­ten. Som opp­havs­mann sier jeg at dere får lov til å utnytte mitt verk på nær­mere angitte måter som for­ut­set­ter mitt sam­tykke. Det er dette jeg har gjort når det gjel­der utnyt­telse av min artik­kel Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon, selv om mine vil­kår avvi­ker noe fra Crea­tive Com­mon. Det arbei­des for å lage “norske” Crea­tive Com­mons vilkår.

Både usansk opp­havs­rett og usansk kon­trakts­rett er ganske ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usa­nere har en lei tendens til å tro at de er ledende på alle områ­der. Det er de ikke. Når usa­nere skal gjøre noe “inter­na­sjo­nalt” så betyr det som regel at res­ten av ver­den skal adop­tere den usan­ske løs­nin­gen. At disse løs­nin­gene slett ikke pas­ser andre ste­der synes å være en totalt frem­med tanke, akku­rat som det er uten­ke­lig for USA at det fak­tisk er de som må til­passe seg ver­den. Dette pre­ger Crea­tive Com­mons. Det er 100% usan­ske løs­nin­ger som man vil eks­por­tere mest mulig uend­ret til andre land. Beve­gel­sens til­hen­gere synes å være fan­get i en tro på at alt som er vik­tig kom­mer fra USA, så man aksep­te­rer premissene.

Crea­tive Com­mons har ambi­sjo­ner om at deres vil­kår skal være de samme ver­den over. Man til­la­ter der­for ikke at ulike språk­ver­sjo­ner eller nasjo­nale ver­sjo­ner avvi­ker fra det usan­ske annet enn der tvin­gende lov gjør det nød­ven­dig. Det kan være et greit utgangs­punkt. Men inter­na­sjo­nal opp­havs­rett er ikke helt enkel. Det føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen Art 7(8) at ver­net regu­le­res av ret­ten i det land hvor vern kre­ves. En usansk opp­havs­mann som mener at noen i Norge måtte krenke hans ret­tig­he­ter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opp­havs­mann som mener sin rett kren­ket i Argen­tina har der det vern man får etter Argen­tinsk rett. Avtale­vil­kår, som Crea­tive Com­mons vil­kår, kan kom­pli­sere dette. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok legge til grunn at avtale­vil­kår i Norge vil bli tol­ket etter norsk rett.

Hvis man skal etab­lere en reguleing som skal fun­gere inter­na­sjo­nalt, da tar man selv­føl­ge­lig utgangs­punkt i inter­na­sjo­nal opp­havs­rett og gjør de nød­ven­dige lokale til­pas­nin­ger fra dette utgangs­punk­tet. Alle land som har slut­tet seg til Bern­kon­ven­sjo­nen, hvil­ket vil si alle land som betyr noe i denne sam­men­hen­gen, vil måtte for­holde seg til Bern­kon­ven­sjo­nens begreps­bruk og etab­lere de nød­vedige broer mel­lom konvne­sjo­nen og nasjo­nal rett. Man må ha et bevisst og utvik­let for­hold til hvor­dan kon­ven­sjo­nens begre­per for­stås innen­for ram­men av nasjo­nal rett.

Dette har Crea­tive Com­mons ikke gjort. De har tatt utgangs­punkt i usansk rett. Resul­ta­tet synes å gå i ret­ning av noe som jeg ikke kan anbe­fale noen norske opp­havs­mann å benytte. Det er ikke fordi jeg fra­rå­der opp­havs­menn å til­late mer enn det som de må til­late etter loven. Men anvendt i Norge, og jeg vil tro i de fleste Euro­pe­iske land, vil vil­kå­rene fra Crea­tive Com­mons bare skape rot og for­vir­ring. De pas­ser ikke hos oss.

En alvor­lig inn­ven­ding er at man anven­der ter­mi­no­logi som er helt frem­med hos oss. Og enda verre: Man bru­ker beteg­nel­ser som er vel­kjente, men de bru­kes i en annen betyd­ning enn den de har i Euro­pe­isk og norsk opp­havs­rett. Slikt blir det advo­kat­mat av.

I USA liker man ikke og for­står ikke ide­elle ret­tig­he­ter, til tross for at også USA er kon­ven­sjons­for­plik­tet til å respek­tere dem. Så dette hånd­te­res på en klø­nete måte. Hvis man skulle mene at det er behov for en eks­pli­sitt regu­le­ring av dette burde man ha tatt utgangs­punkt i Bern­kon­ven­sjo­nen artik­kel 6bis som lyder:

(1) Inde­pen­dently of the author’s eco­no­mic rights, and even after the trans­fer of the said rights, the aut­hor shall have the right to claim aut­horship of the work and to object to any dis­tor­tion, muti­la­tion or other modi­fi­ca­tion of, or other dero­ga­tory action in rela­tion to, the said work, which would be pre­ju­di­cial to his honor or reputation.

USA gir hel­ler ikke vern for utøvende kunst­nere, kring­kas­tings­sel­ska­per m.m, og har ikke til­trådt Rom­kon­ven­sjo­nen om dette. Der­for for­sø­ker man å presse noe av dette inn under opp­havs­ret­ten, og resul­ta­tet er rot. I Europa, inklu­sive Norge, er dette greit regu­lert. At USA har pro­ble­mer med dette er ikke noe vi bør bry oss om. Men Crea­tive Com­mons for­sø­ker å eks­por­tere pro­ble­mene, blant annet ved å defi­nere en utøvende kunst­ners pre­sta­sjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.

I USA liker man hel­ler ikke data­base­be­skyt­telse, og man kan få inn­trykk av at hel­ler ikke dette er sær­lig godt for­stått. Også dette eks­por­te­rer man ved å lage kon­trakts­vil­kår for dette. Men her må det leg­ges til at data­ba­ser ikke har det samme ver­net inter­na­sjo­nalt som opp­havs­retts­lig ver­nede verk.

I til­legg kom­mer usansk kon­trakts­tra­di­sjon som er pre­get av en lite utvik­let evne til å tenke prin­si­pi­elt og utlede kon­se­kven­ser fra dette. Alt skal angis kon­kret. Resul­ta­tet er lange og ules­lige kon­trakts­klau­su­ler som like­vel har en tendens til å skape fler pro­ble­mer enn de løser.

Min kon­klu­sjon, etter å ha gått gjen­nom Crea­tive Com­mons vil­kår, er at jeg ikke kan anbe­fale noen i Norge å bruke disse. Man må gjerne gi bru­kerne av mate­ria­let til­la­telse til å gjøre mer enn hva de har rett til etter almin­ne­lig opp­havs­rett. Men da bør det regu­le­res på en annen måte. Man kan til­late at det frem­stil­les eksemp­lar til nær­mere angitt for­mål som under­vis­ning, eller til ikke ervervs­mes­sig bruk gene­relt. (Jeg vil fore­trekke uttryk­ket “ikke ervervs­mes­sig” frem­for “ikke kom­mer­si­ell”, da det er det første som bru­kes i ånds­verk­lo­ven. Selv om det stort sett betyr det samme, unn­går man uklar­he­ter om man vel­ger lovens for­mu­le­ring.) Man kan even­tu­elt til­late videre­for­mid­ling på papir og/eller på nett, even­tu­elt med den begrens­ning jeg har valgt om at det ikke skal kunne tas inn i kom­pen­dier uten sam­tykke. Om man ønsker kan man også til­late at andre bear­bei­der ver­ket, gjerne med en for­ut­set­ning om at dette ikke er ervervs­mes­sig bruk. Jeg ville også ha stilt som vil­kår at det skulle fremgå at det er en bear­bei­delse, og at det skal være en hen­vis­ning til hvor ori­gi­nale fin­nes. Kan­skje bør det utdy­pes noe, men så vel­dig mye mer er neppe nød­ven­dig. I alle fall tren­ger man ikke USA-infiserte vil­kår som de Crea­tive Com­mons vil ha oss til å bruke.

Avta­ler som er basert på vil­kår som set­tes av en part uten noen klar aksept fra med­kon­tra­hent er van­lig­vis pro­ble­ma­tiske. Det kan lett bli spørs­mål om hvor­vidt man i det hele tatt har en avtale, og om hva denne even­tu­elt går ut på. Men ved den type vil­kår som det er er snakk om vil det ikke være noe pro­blem. Den som set­ter vil­kår gir til­la­tel­ser uten mot­ytelse fra den annen part. Der­med blir det ikke noe spørs­mål om hvor­vidt noen mot­ytelse eller begrens­ning av den annen parts rett er aksep­tert og der­med en del av avta­len. Om noen her skulle hevde at de ikke har aksep­tert noen avtale, da har de hel­ler ingen til­la­telse til bruk ut over det som føl­ger av almin­ne­lig opphavsrett.

Hvis man skri­ver tekst på norsk har man lite behov for avtale­re­gu­le­ring på dette punk­tet, med mindre man vil gi andre en rett til å bear­beide det man selv har skre­vet for der­etter å frem­stille eksemp­lar og gjøre til­gjen­ge­lig den bear­bei­dede ver­sjo­nen. I de fleste til­fel­ler som ikke er pri­vat bruk vil man være omfat­tet av en avtale­li­sens. Man tren­ger der­for ikke å spørre om lov til å bruke teks­ten. For andre typer verk enn tekst har man ikke avtale­li­sen­ser i samme omfang, slik at beho­vet for regu­le­ring gjen­nom avtale kan være større.

Det kan være grunn til å rette en liten advar­sel mot utstrakt bruk av til­la­tel­ser til bruk av teks­ter ut over det som føl­ger av avtale­li­sens. Veder­lag til Kopi­nor bereg­nes med utgangs­punkt i antall kopier det lages av opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale. En til­la­telse til fri­bruk kan komme til å med­føre at slike teks­ter ikke tas med i bereg­nings­grunn­la­get, med derav føl­gende reduk­sjon i veder­la­get til Kopi­nor. Nå er det sik­kert mange som ikke vil ha noe i mot at det beta­les mindre, og det er et ærlig stand­punkt. Men man bør da være for­be­redt på at dette også kan komme til å få kon­se­kven­ser når mid­lene skal for­de­les. Det er ikke gitt at teks­ter pub­li­sert på slike vil­kår for frem­ti­den skal reg­nes med når man vur­de­rer pro­duk­sjon i for­hold til reise­sti­pend etc hvis det ikke beta­les veder­lag for dem. Sti­pend­ord­nin­gene er tross alt en måte som veder­lag for utnyt­telse av verk til­bake­fø­res til opp­havs­menn, og ikke milde gaver som deles ut. Den som fra­sier sett ret­ten til veder­lag for bruk kan ikke i neste omgang gjøre krav på en del av veder­lag som er betalt for bruk av and­res verk. (Det slår meg etter disse reflek­sjo­ner at jeg vil endre vil­kå­rene for å bruke Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon slik at den pri­mært kan bru­kes innen­for ram­men av en avtale­li­sens, og så til­late visse for­mer for bruk i den grad disse ikke alle­rede er omfat­tet av avtalelisensen.)

Del 5 i min serie om stu­die­me­tode (inn­led­ning til jusstudiet).

Abon­ne­ment på tjenesten

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Del 5 i min podcast­se­rie om kjøps­rett — reklamasjon.

Abon­ne­ment på tjenesten

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Over­gang fra salg av eksemp­la­rer til ned­las­ting av filer er en større end­ring enn hva mange synes i stand til eller er vil­lige til å innse. Mens man med begeist­ring tar for seg av nye mulig­he­ter, insis­te­rer man på å beholde alt som var knyt­tet til det gamle. Mang­lende inn­sikt på dette punk­tet er en vik­tig kilde til for­vir­ring når det gjel­der ebø­ker, nett­ko­pie­ring (“fil­de­ling”) m.m. Etter først å ha skre­vet begeist­ret om Ama­zon Kindle, refe­rer Eirik Newth til et inn­legg fra Dive Into Mark med kri­tiske kom­men­ta­rer. Dive Into Marks hoved­inn­ven­ding synes å være at man ved Kindle ikke len­ger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.

Når man kjø­per en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjø­per man et eksemp­lar. Man kjø­per en fysisk gjen­stand som er bærer av ver­ket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemp­lar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papir­fly, jeg kan for­søke om en CD er egnet som frees­bee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjel­der rådig­he­ten jeg har i kraft av eien­doms­rett til det eksemp­la­ret jeg har kjøpt – altså bun­ken med inn­bun­det papir påført trykk­sverte hvis det gjel­der en bok.

Men noen ganske begren­sede unn­tak har jeg aldri hatt rett til å frem­stille nye eksemp­la­rer av boken. Hvis jeg skulle være vel­dig begist­ret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemp­lar med opp­ford­ring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opp­lag som jeg så deler ut til ven­ner og kjente og andre som måtte være inter­es­sert. Om en tea­ter­sjef skulle kjøpe et eksemp­lar av Jon Fos­ses siste(?) skue­spill Ram­buku i en bok­han­del, så kan han ikke uten videre sette opp styk­ket på sitt tea­ter. Ret­ten til å frem­stille eksemp­lar f.eks. ved å trykke et nytt opp­lag, eller frem­føre ver­ket offent­lig er en del av opp­havs­ret­ten. Opp­havs­ret­ten føl­ger ikke eien­doms­ret­ten til eksemplaret.

Når man las­ter ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, over­dras ingen eien­doms­rett og man får ikke noe eksemp­lar. Der­med har man hel­ler ikke noe eksemp­lar som kan lånes bort, sel­ges eller dis­po­ne­res på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemp­la­rer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for ned­las­ting har to ele­men­ter: Man får en lisens som gir en begren­set rett til å frem­stille eksemp­lar, og leve­ran­dø­ren til­byr en tje­neste som gjør det mulig å laste ned de aktu­elle filene. Siden det ikke er noe som over­dras er trans­ak­sjo­nen hel­ler ikke et kjøp, og kjøps­lov­giv­nin­gen gjel­der ikke for transaksjonen.

Vi kan her lett havne i en grå­sone hvor vi møter vans­ke­lige spørs­mål av både kjøps­retts­lig og opp­havs­retts­lig art, men de lar jeg ligge i denne sam­men­hen­gen. Men hvis du skulle mene at det vir­ker idio­tisk at kjøps­lov­giv­nin­gen ikke gjel­der, så ikke skyld på meg. Jeg har utre­det spørs­må­let for Jus­tis­de­par­te­men­tet og fore­slått at for­bru­ker­kjøps­lo­ven bør end­res slik at den også omfat­ter digi­tale ytel­ser. Men Jus­tis­de­par­te­men­tet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe for­slag om å endre loven på dette punktet.

Det er også menings­løst å snakke om deling når det gjel­der filer, og uttryk­ker fil­de­ling er mis­vi­sende. Jeg har der­for gått over til å kalle det nett­ko­pie­ring, som er mer dek­kende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke len­ger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låne­ren for­hå­pent­lig­vis retur­ne­rer den. Å la andre pro­du­sere sine egne eksemp­lar er ikke å dele.

Poen­get er at den begren­sede lisens man får til å frem­stille eksemp­lar ikke gir noen rett til å frem­stille eksemp­la­rer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begren­sede unn­tak, ikke rett til å stille sitt eksemp­lar til dis­po­si­sjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevd­vunne ret­tig­he­ter” til bøker i sam­men­heng med ned­las­ting av filer er tull. De ret­tig­he­tene som folk påstår å ha er knytte til den gam­mel­dagse boken og andre gjen­stan­der som bærer informasjonen.

Sva­ret på hoved­inn­ven­din­gen som Dive Into Mark kom­mer med er enkelt: Kjøp gam­mel­dagse bøker av papir. Da får du alle de ret­tig­he­ter som føl­ger av eien­doms­ret­ten til slike gjen­stan­der. Men du får ikke for­de­lene som den digi­tale form gir. Vil du like­vel ha bøkene digi­talt, så må du aksep­tere at de ret­tig­he­ter som fulgte eksemp­la­ret for­svant da eksemp­la­ret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.

I val­get mel­lom papir og digi­tal fil får man vur­dere hva som pas­ser best for ens eget behov. Man må aksep­tere at det digi­tale blir mer bun­det til per­son, men bin­din­gen avhen­ger av lisens­vil­kå­rene. Jeg kan låne bort mitt “biblio­tek” ved å låne bort min lese­plate hvor filene er lag­ret, men da deler jeg på gam­mel­dags vis: Jeg har ikke selv til­gang til det jeg har lånt bort. Da er det kan­skje mindre fris­tende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alter­na­ti­ver har både for­de­ler og ulemper.

Jeg synes at Kindle er inter­es­sant. Men som jeg har skre­vet i min første kom­men­tar til dette pro­duk­tet, så synes jeg det mang­ler en del egen­ska­per som et slikt pro­dukt bør ha. Så jeg vil fore­trekke å vente til neste gene­ra­sjon er på mar­ke­det. Hvis pro­duk­tet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en opp­gra­dert ver­sjon. Slår det ikke an vil til­bu­det på bøker i dette for­ma­tet tørke inn, og da er det uan­sett ikke så interessant.

Ama­zon har lan­sert sin tekst­le­ser Kindle. For 399$ kan man få en hen­dig enhet som i følge rekla­men skal være utmer­ket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sam­men­lig­nin­gens skyld la jeg en inn­bun­det bok på 160 sider på kjøk­ken­vekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kun­net begrense reise­lek­ty­ren til en Kindle.

Tekst­le­sere eller elek­tro­niske bøker har vært for­søkt lan­sert før, uten sær­lig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suk­sess må minst to vil­kår være opp­fylt i til­legg til at den må være enkel å bruke: Skjer­men må være god å lese og det må være et til­strek­ke­lig stort til­bud av inn­hold som folk fak­tisk er inter­es­sert i å lese. Stort sett har de sys­te­mer som til nå har vært lan­sert svik­tet på begge punk­ter. Det vil være et pluss om lese­ren har til­leggs­funk­sjo­ner som kan gi den et større anven­del­ses­om­råde enn tra­di­sjo­nelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunn­leg­gende svikter.

Jeg har ikke sett Kindle i vir­ke­lig­he­ten. Jeg har der­for ingen mulig­het til å bedømme skjer­mens les­bar­het. Men ut fra omta­len skal den være god. 800x600 punk­ter på en 6″ skjerm bør gi god opp­løs­ning, men ikke sær­lig mye bedre enn hva man får på de beste bær­bare PCer.

Ama­zon hev­der at det er mer enn 90.000 bok­tit­ler til­gjen­ge­lig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer inter­es­sant enn det som hit­til har vært til­gjen­ge­lig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.

Jeg sit­ter igjen med noen ube­svarte spørs­mål etter å ha lest en del om Kindle.

Den kom­mu­ni­se­rer ved hjelp av 3G mobil­te­le­fon­nett, altså UMTS. Den bru­ker ikke inter­nett. I rekla­men begrun­nes dette med at det blir enk­lere ved at man slip­per å lete opp WLan-soner, ikke behø­ver inter­nett­abon­ne­ment, osv. Men jeg tror nok at en like vik­tig grunn til å velge en slik løs­ning er at man vil være mindre utsatt for pirat­virk­som­het. Hvis Kindle er satt opp til bare å kom­mu­ni­sere mot Ama­zon blir det vans­ke­lig for pira­ter å lage masse­ko­pie­rings­tje­nes­ter på net­tet. Jeg har ikke noen inn­ven­din­ger mot at man bru­ker ulike tek­niske meto­der for å hindre pirat­ko­pie­ring. Men hvis dette bru­kes til å låse kun­der inne slik at inn­hold ikke kan leve­res av andre enn Ama­zon, da blir jeg skep­tisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker der­som de først blir til­gjen­ge­lige når Ama­zon fin­ner det interessant.

Ama­zon lag­rer de bøker man har kjøpt på en ser­ver. Rent tek­nisk lag­rer de nok ikke annet enn infor­ma­sjon om hva man har kjøpt slik at dette kan las­tes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lag­rings­plass kan der­for ha en “bok­hylle” hos Ama­zon. Vi slip­per unna back up pro­ble­met, og Ama­zon redu­se­rer risi­koen for at bøkene skal lekke ut på net­tet. Men rekla­men gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjø­per en ny Kindle. Vil jeg da få til­gang til min “bok­hylle”, eller er den uløs­lig knyt­tet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt biblio­tek på nytt der­som jeg byt­ter leser, er jeg ikke så vel­dig interessert.

Ama­zon rekla­me­rer med infor­ma­sjons­tje­nes­ter som man kan få til­gang til. Med gene­rell inter­nettil­gang er ikke nevt — og da har man vel ikke slik til­gang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en lese­plate med en form for nettil­gang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente infor­ma­sjon fra nettet.

Den bør også ha avtalebok/kalender.

En dings som Kindle kan ha mange mulig­he­ter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire grå­to­ner. Andre bil­der enn strek­teg­nin­ger kan man da glemme. Det begren­ser ver­dien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inn­til 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kan­skje til­strek­ke­lig. Men det begren­ser mulig­he­ten for nye funksjoner.

Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behø­ver ikke være en vel­dig sofis­ti­kert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjø­rer bil. Men det åpner spen­nende per­spek­ti­ver når det gjel­der f.eks. reise­lit­te­ra­tur. Reise­hånd­bø­ker som “vet” hvor man er, som mar­ke­rer det på kar­tet og hen­ter fram infor­ma­sjon om områ­det man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får puls­klok­ker med GPS som regist­re­rer tre­nings­rute. Det bør ikke være mange hundre­lap­per i til­legg for å få en slik funk­sjon i en dings som alle­rede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.

Til tross for en del svak­he­ter kan Kindle være det som gjør ebo­ken “ready for take off”.
Fore­lø­pig er Kindle ikke til­gjen­ge­lig i Europa. Det er en del ret­tig­he­ter som må kla­re­res før man kan begynne å selge uten­for USA. Kan­skje er det like greit. Jeg ønsker meg neste gene­ra­jon Kindle.

Daniel Søland Jack­son skri­ver i Dag­bla­det 20.11.07 at Fil­de­ling er begyn­nel­sen på en ny indu­stri­ell revo­lu­sjon. I en tid­li­gere kom­men­tar på denne blog­gen har jeg, etter en debatt i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim, skre­vet at jeg mener at pira­tene er naive. Det var Daniel Søland Jack­son som repre­sen­terte pira­tene i den debat­ten, og altså var nai­vi­te­tens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jack­son inn­ser at de som lager musikk og andre ånds­verk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjor­ti­s­pi­ra­tene. Han har to måter å finan­siere dette på: Avgift på bred­bånd og gene­relle skat­ter, altså beta­ling over statsbudsjettet.

At en som sit­ter i IT-utvalget i par­tiet Rødt vil eli­mi­nere alt som sma­ker av mar­ked, er vel ikke sær­lig over­ras­kende. Man kan si at den samme nai­vi­te­ten begru­ner både valg av parti og “løs­ning” på finan­sie­ring av digi­tal kultur.

Jack­son refe­re­rer tall som sier at musikk­om­set­nin­gen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har pas­sert barne­hage­al­der. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kal­ku­lere med musikk. Alle som leve­rer inn­hold på nett må få del av den samme kaka, hvil­ket vil si at den må bli mye større.

Mar­keds­me­ka­nis­men sier noe om hvor­dan folk verd­set­ter ulike til­bud. Jeg har inn­til nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkon­line og iTu­nes, fordi jeg syn­tes de var for dyre i for­hold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fort­satt er pri­sen så høy at jeg kjø­per CD hvis jeg skal ha mer enn enkelt­spor. Andre kan ha andre pre­fe­ran­ser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uan­sett ble tvun­get til å betale fordi jeg har bred­bånd, så ville jeg ha las­tet ned vel­dig mye mer av dette. Jeg bru­ker net­tet mye for å skaffe og dele infor­ma­sjon. Noe er jeg vil­lig til å betale for, annet er verdt pri­sen når pri­sen er nær null. Fin­nes det gra­tis alter­na­ti­ver er det ikke noe poeng å betale med mindre det man beta­ler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjer­ner man mar­keds­me­ka­nis­men får vi ingen indi­ka­tor på mate­ria­lets økono­miske verdi. Jeg har nett­si­der med nokså ulikt inn­hold. Det er ganske mange besø­kende, et sted mel­lom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på net­tet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene pen­ger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen pen­ger for dette uten å gjøre det mindre til­gjen­ge­lig for bru­kerne, så mel­der jeg meg på. At pen­ger ikke er moti­va­sjo­nen i dette til­fel­let slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tje­ner svært lite på det betyr ikke at jeg er uin­ter­es­sert å tjene pen­ger. Så hvis Daniel Søland Jack­son vin­ner fram med sin bred­bånds­av­gift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort pri­sen fin­nes det ikke grunn­lag for å hevde at ingen ville ha vært vil­lige til å betale for mitt mate­riale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man vel­ger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nett­avi­sene ville nok mer enn gjerne ha tatt beta­ling hvis mar­ke­det hadde vært vil­lig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk der­som mulig­he­ten for å få betalt hadde vært til stede. En bred­bånds­av­gift kan ikke bare gå til å betale musi­kere og kom­po­nis­ter. Alle som leve­rer inn­hold må få sin del. Daniel Søland Jack­son anty­der ikke noen meka­nis­mer for å for­dele de mid­lene som kom­mer inn. Med sitt poli­tiske stand­punkt er det mulig han mener at de skal for­de­les “etter behov” eller noe slikt, som i prak­sis betyr alle kul­tur­ar­bei­dere som ikke har andre inn­tek­ter på arbeids­løs­hets­trygd finan­siert av Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kom­mu­nis­tisk for­de­ling er det vans­ke­lig å tenke seg annet enn en for­de­ling etter hvor mye som blir las­tet ned, sti­pend­ord­nin­ger eller en kom­bi­na­sjon av disse.

Hva slags for­de­lings­nøk­ler man even­tu­elt skulle bru­kes for å for­dele etter ned­las­ting, vil jeg ikke spe­ku­lere i. Men det er vans­ke­lig å se noe annet enn en kom­bi­na­sjon av antall ned­las­tede filer og antall Mb. Uan­sett modell kan det gi “inter­es­sante” utslag. I tid­li­gere tider vit­set man over Sov­je­tiske 5-årsplaner ved å for­telle om spi­ker­fab­rik­ken som hadde fått et pro­duk­sjons­mål på n tonn spi­ker. Selv­føl­ge­lig pro­du­serte man bare kjempe­spi­ker, og over­opp­fylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fab­rik­ken pro­du­sere xmil­lio­ner spi­ker. Så i de neste fem årene ble det bare pro­du­sert bitte­små spi­ker — og 5-årsplanen ble over­opp­fylt igjen.

Beta­ling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv vel­ger jeg en rela­tivt kraf­tig kom­pri­me­ring når jeg leg­ger ut bil­der på net­tet for ikke å legge beslag på unød­ven­dig mye bånd­bredde. Får man beta­ling bl.a. pr ned­las­tet Mb vil man vel hel­ler gå over til å legge ut bil­der i TIFF eller et annet ukom­pri­mert for­mat. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fris­tende å legge ut i 24 bit wav frem­for rela­tivt hardt kom­pri­mert mp3.

Hvis det er noe sær­lig pen­ger å hente vil tra­di­sjo­nell radio– og TV-distribusjon bli mindre inter­es­sant. Vel­ger man dis­tri­bu­sjon via inter­nett i ste­det vil man kunne hente inn pen­ger fra Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jack­sons bred­bånds­pen­ger vil ikke gå til håpe­fulle musi­kere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aften­pos­ten, VG, Dag­bla­det, NRK, osv. Kan­skje ville jeg selv tjene mer enn mange musi­kere i et slikt sys­tem. Det ville jeg rent per­son­lig ikke pro­te­stere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Sti­pen­der betyr at en mengde komi­teer skal avgjøre hvem som er ver­dig tren­gende og hva det er verdt å bruke pen­ger på. Det kre­ver et ganske stort appa­rat, eller byrå­krati som slike appa­ra­ter gjerne kal­les. Disse kom­mer til å være sam­men­satt av repre­sen­tan­ter fra ulike kro­ker av de etab­lerte kul­tur­liv, og alle vil til­godese seg og sine. De som får pen­ger er de som er flinke til å skrive poli­tisk rik­tige søk­na­der, hvil­ket ikke nød­ven­dig­vis er de samme som er flinke til skape god musikk, lit­te­ra­tur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utra­di­sjo­nelle og opp­rørske uttrykk i et slikt sys­tem, uan­sett hvor popu­lære de måtte være hos de som ikke er innen­for the establishment.

Vi star­tet med 200 kr pr per­son pr år for å dekke musikk­bran­sjen. Skal vi ta med alle andre inn­holds­le­ve­ran­dø­rer også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jack­sons bredbåndsavgift.

Hvis bred­bånds­av­gif­ten erstat­tes av van­lig skatt, vil kul­tur­li­vet fullt ut være pris­gitt de til enhver tid domi­ne­rende poli­tiske vin­der. En repre­sen­tant for par­tiet Rødt tror kan­skje at sta­ten er løs­nin­gen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tan­ken på å være full­sten­dig pris­gitt bevilg­nin­ger fra sta­ten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kul­tur­ar­bei­dere søvn­løse netter.

Både bred­bånds­av­gift og skatte­fi­nan­sie­ring har den meget store svak­het at inn­tek­ter ikke føl­ger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kul­tur­ut­trykk fører ikke til at det kom­mer mer pen­ger inn i sys­te­met. Det betyr at suk­sess avler armod. Jo mer musikk som pro­du­se­res og las­tes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jack­son arbei­der til dag­lig i Opera Soft­ware. Under debatt­mø­tet i Trond­heim var det en som mente at når han snak­ket så varmt for “deling” av filer burde han legge kilde­ko­den til Ope­ras nett­le­ser ut på net­tet. Han som stilte spørs­må­let ville gjerne gjøre noen end­rin­ger i noe han ikke var helt for­nøyd med. Hvis pirat Jack­son svarte på spørs­må­let, så ble sva­ret over­dø­vet av lat­te­ren fra salen. Pirat Jack­son er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medi­sin og deler det han selv sit­ter på.