Dagbladet Magasinet (nettutgaven) har 31. oktober en interessant reportasje om piratenes strategimøte. En av “heltene” er den 23 år gamle nederlenderen Erik Dubbelboer. Han driver en av de største søkemotorene for Bit Torrent, hvor det spres et meget stort antall ulovlige filer.

Selv mener piratene – fortsatt i følge Dagbladet – at de representerer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt terrorister også tenker, selv om man selvfølgelig ikke kan sammenligne musikk- og filmpiratenes handlinger med terrorisme. Piratguruenes virksomhet minner mer om de som i skjul sørger for at penger ikke tilflyter skattemyndighetene eller som hvitvasker penger.

Hvis vi ønsker at musikere og filmskapere skal fortsette med å skape musikk og film så må de også ha muligheter til å leve av det de gjør. Man liker å hvitvaske sin samvittighet ved å hevde at de bare stjeler fra grådige plateselskaper, ikke fra artistene. Mange hevder at de vil betale dersom de bare vet at pengene kommer til artistene, ikke til rike plateselskaper. Det tror jeg ikke noe på. Det koster ingen ting å si at man ville ha betalt dersom …, men å faktisk betale er noe annet. Dessuten er det feil at pengene ikke (også) går til artister, komponister, osv. Det er samme form for moral som man finner hos de som unnskylder forsikringsbedrageri med at det bare går ut over rike forsikringsselskaper. Selvfølgelig er det andre forsikringskunder som betaler regningen, akkurat som det i førse rekke er musikere som lider under piratenes herjinger.

CD-salget har sunket dramatisk, særlig i ungdomsmarkedet. Det ligger en viss ironi i at piratene først og fremst ødelegger for “sine” musikere. Vi har nettopp kunnet lese at de store plateselskapene i 2007 bare gir ut én debutant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spennende musikken, så viser det at markedet for den musikken er i ferd med å bli ødelagt – og det er piratene som bærer hovedansvaret. Musikk som henvender seg til et litt eldre publikum lider ikke på samme måten, derfor satser plateselskapene heller på det. Salget av klassisk musikk har økt med 25% i 2007, mens platebransjen som helhet melder om svært så triste salgstall. Interessant nok er det nedlastingstjenestene som bidrar mest til økningen, og den tilgjengelighet dette skaper øker også salget av CDer. Dette har bidratt til at samtlige innspillinger som plateselskapet Simax har produsert i de 38 årene selskapet har eksistert er tilgjengelige i dag. Så for deler av platebransjen er det klare lyspunkter.

De fleste plateselskaper er små. I Norge organiserer FONO ca 120 plateselskaper. Mange av disse drives av musikerne selv. De gir kanskje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjonærer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selvfølgelig like mye som de store av skadene de påføres av piratene. Men samtidig er det disse selskapene som vil nyte godt av at vi kan frigjøre oss fra platebutikkjedene. Musikken er tilgjengelig selv om kjedene ikke tar den inn.

Betalingsløsninger

Piratene erkjenner at musikere må ha inntekter. I Dagbladets artikkel nevnes reklame. Under et debattmøte i Studentersamfundet i Trondheim tidligere i høst var det noen av pirtaenes forsvarere som også tok til orde for en bredbåndsavgift, i tillegg til gjengangere om reklamefinansiering m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt heller at musikerne skal få inntekter fra at jeg betaler for musikken enn ved at jeg kjøper en shampo som musikerne reklamerer for. Den type argumenter smaker mest av tankegangen “ja, de må ha penger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nevner i sin kommentar betaling fra staten, og han viser til at kulturen innen 2014 skal utgjøre 1% av statsbudsjettet. Vi har lenge fått høre at norsk forskning skal opp på det som er gjennomsnitt for OECD-land, 3% av BNP. Politikerne har snakket i mange år, men vi har ikke kommet noe nærmere målet. Så løfter fra politikere tror jeg på når de innfris. Dessuten vil statlige ordninger gjerne bety at en gitt sum skal deles mellom de som berettigede. Suksess avler armod. Hvis det blir større etterspørsel etter musikk blir det fler som skal dele uten at potten som skal deles blir noe større.

Piratene liker å fremstille det slik at opphavsrett er et hinder for kulturen. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Hvis man vil gjøre det tilgjengelig gratis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hindrer bare tyven, ikke skaperen. Opphavsretten kan nok skape noen problemer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette piratene driver med.

Internet åpner for mange nye og interessante forretningsmodeller – eller distribusjonsmodeller om man ønsker å distansere seg fra det forretningsmessige. Plateselskapene har ikke akkurat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situasjonen de har havnet i. Men det forsvarer ikke piratene. Å forsvare piratene med at plateselskapene har opptrådt dumt er som å forsvare innbruddtyver med at folk er for lite flinke til å innstallere sikre låser. Tyveriet er uakseptabelt uansett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk tilgjengelig på nettet, gratis eller mot betaling. De som mener at de ikke trenger plateselskapene kan finne sine egne veier. Radioheads eksperiment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er interessant. Men det er motstridende opplysninger om hvor vellykket det har vært rent kommersielt. Noen hevder at 62% ikke har betalt noe. Rolling Stone hevdet i sin TV-podcast “New Music Tuesday” 16. oktober at de fikk 10$ i snitt. Dagbladet ar opplyst at de betalte 8£.

Initiativ som Creative Commons lager standardvilkår som skal gjøre et enklere å gjøre verk tilgjengelig med mindre restriksjoner enn det som følger av generell opphavsrett. Ideen er utmerket. Som opphavsmann kan jeg sette de vilkår jeg vil, og det er greit at man ikke må snekre sammen noe selv hver gang. Men systemet kunne ikke ha fungert uten opphavsretten som grunnmur. Det er min opphavsrett som gjør at jeg kan sette bindende vilkår – f.eks. at verket ikke skal kunne utnyttes kommersielt eller at bearbeidelser skal gjøres tilgjengelig på samme vilkår. Dessverre er Creative Commons også så preget av usansk tenkemåte at deres løsninger ikke kan anbefales f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at verden skal tilpasse seg USA i stedet for at USA tilpasser seg verden, og er en eksport av usanske opphavsrettsproblemer.

Jeg tviler likevel på at Radioheads modell vil fungere til hverdagsbruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lanseringsstunt. Unge håpefulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et relativt populært nettsted med mye materiale for de som er interessert i å spille gitar. Det er en knapp med oppfordring om å donere en slant om det de finner har verdi for dem. Det er 100-150.000 besøkende hver måned og jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger. Men ingen betaler. De fleste betaler ikke frivillig for noe de kan få gratis. Det er ikke noe problem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inntekter. Men for en musiker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En betalingsløsning er avgjørende. Den må være sikker og billig, men først og fremst enkel. De samme personene som sier de aldri vil betale for musikk betaler gladelig mer enn hva man må betale iTunes eller Musikkonline for å få en lobotomert versjon av låta som ringetone på mobiltelefonen. Enkelhet er nok viktigere enn prisen.

Spoler man tiden noen år tilbake var det mye snakk om mikrobetaling. Det har blitt ganske stille om dette. Den viktigste grunnen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en prototyp som kan demonstreres på konferanser og messer. Når den skal skaleres opp til å kunne fungere kommersielt i et globalt marked får man problemer. Legg til at det skal være sikkert, enkelt og billig. Om det koster 3 kr å overføre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis beløpet som skal overføres er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% transaksjonskostnader. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kaller buffetmodellen. Man betaler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyttig for en del “kjekt å ha” tjenester, som et oppslagsverk. Men jeg tror ikke på den for tjenester hvor noen er storkonsumenter mens andre knapt gjør bruk av tjenestene. Enten vil man få inn for lite penger til fordeling, eller så vil noen mene at de betaler alt for mye for tjenester som de i liten grad benytter. Dessuten er det mest rimelig at de som bruker mest også betaler mest. Men om man gir opp tanken på å følge betalingsstrømmen fra ende til ende, er det kanskje mulig å få funksjonelle modeller som ikke koster for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skattesnytere, narkotikahandlere, hjemmebrennere, butikktyver, osv. Det er urealistisk at man kan bli kvitt problemet. Men det kan begrenses.

Bransjen må komme opp med løsninger som er konkurransedyktige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTunes og Musikkonline. Med dårlig lydkvalitet og restriksjoner på bruk har prisen vært for høy. Jeg har heller kjøpt musikken på CD. Nå leveres bedre lydkvalitet og man går bort fra DRM. Det gjør at produktet noe mer forsvarer prisen og det har blitt mer interessante tjenester. Men det er fortsatt for dyrt. Når musikkbransjen lenge lot piratene få 100% av markedet for nedlastbar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en langsiktig investering som kan gi gevinst en gang i fremtiden, men ikke nå.

Det er ikke myndighetens oppgave å rydde opp i platebransjens delvis selvforkyldte problemer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inntrykk av at den største forbryltelse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle personvernhensyn settes til side av hensyn til underholdningsbransjen. Det er hinsides enhver fornuft når en enslig mor må betale 220.000 dollar for angivelig å ha lastet ned musikk omtrent tilsvarende det man får på en CD. Men de som organiserer piratvirksomheten ved å drive servere m.m., bør behandles som alle andre som bedriver økonomisk kriminalitet. Jeg vil heller ikke ha særlig medfølelse med den som etter å ha lastet ned 10.000 musikkspor ulovlig blir presentert for en regning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musikken tilgjengelig i fildelingsnettverk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rimelig erstatning for de tap de har påført andre.

Musikkbransjen vil få mindre makt. I tidligere tider tengte man et plateselskap for å kunne spille inn musikken. I dag er det billig å innrede et studio. Man trenger ikke investere i å lage plastikkskiver. Og man trenger ikke kjedebutikker som Platekompaniet og Free Record Shop. Det betyr i praksis at man ikke trenger det etablerte distribusjonsapparatet. For oss som liker “smal” musikk er det en befrielse at vi ikke er prisgitt innkjøperne i de ultrakommersielle platekjedene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sikkert leve lenger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange distribusjonsformer i et mangfoldig og uoversiktlig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofistikerte tekniske beskyttelsessystemer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er problemet. Jeg vil ikke ha et system som låser meg til å kjøpe alle mine fremtidige musikkspillere fra Appel. Det er en viktig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTunes. Et system som i liten grad begrenser min bruk, men som gjør det vanskelig å spre musikken til en stor krets på nettet, er helt ok. Hvordan en slik løsning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kommer nok.

Men musikere og andre kunstnere må kunne leve også i fremtiden hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bruker deres musikk skal fortsatt betale – alt annet vil være urimelig. Utfordringen er hvordan vi skal sikre at fremtidens kunsntere får betalt for det de leverer, ikke hvordan vi mest mulig effektivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skattesnyterne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjennelse av at vi ikke blir kvitt problemet betyr ikke at vi skal forsvare skattesnyterne. Det er ikke noen større grunn til å akseptere musikkpiratene enn til å akseptere skattesnyterne.