«Forrige: Forretningsmodeller
En betalingsbasert tjeneste er avhengig av en betalingsløsning. Denne må først og fremst være enkel for brukerne. Når betaling via telefonregningen har blitt ganske populært, så skyldes nok det først og fremst tjenestens enkelhet.
Transaksjonskostnadene må ikke være for høye og den må gi rimelig sikkerhet. For beløp av en viss størrelse er individuell betaling grei nok. Kredittkort og nettbankløsninger fungerer utmerket – selv om sikkerheten ved bruk av kredittkort ikke er tilfredsstillende. Men for små beløp blir transaksjonskostnadene for høye i forhold til de beløp som skal overføres. For noen år siden var det mange som trodde på mikrobetaling. Nå er det stille om dette. En viktig grunn til disse systemenes fiasko er at transaksjonskostnadene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til prototyper så man at transaksjonskostnadene ville bli langt høyere enn man trodde, og i virkeligheten ville de også antageligvis ha blitt langt høyere enn hva utviklerne også på dette tidspunkt trodde.
Mange av de som sto bak disse systemene hadde en naiv tro på at teknologien kunne løse alt, og hadde samtidig liten eller ingen innsikt i hvordan betalingssystemene faktisk fungerer. Det er relativt enkelt å lage en prototyp som kan presenteres som ”the next big thing” på konferanser m.m. Men de som presenterte slike hadde stort sett forstått lite eller ingen ting av de utfordringer man vil møte når dette skal skaleres opp til praktisk anvendbare løsninger. Overfor de som syntes å mene at den eneste utfordingen i et betalingssystem var tilstrekkelig sikker kryptering har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok trykkeri kan jeg begynne å trykke mine egne penger. Så naive har mange av tankene bare mikrobetalinger vært. Når naive tanker om betalingstjenester kombineres med like naive tanker om hva forlag og plateselskap egentlig gjør, så er enhver forretningsmodell dømt til å havarere.
Sikkerheten i de presenterte systemer var heller ikke god nok. Man kunne presentere relativt høy sikkerhet og en ikke alt for komplisert (og dermed ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enkehet og sikkerhet samtidig. Man måtte velge det ene eller det andre, et faktum de som skulle selge systemene var svært så lite villige til å innrømme.
Et av de selskaper som var høyt profilert med sitt system var Digicash, som hadde sitt eCash konsept for nettbetaling. Det finnes fortsatt et selskap som kaller seg Digicash og en tjeneste som kalles ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash presenterte for ca 10 år siden. På en konferanse hvor bl.a. dette systemet ble presentert spurte jeg gjentatte ganger folkene fra Digicash om hvordan de så får seg clearingen av disse transaksjonene – en funksjon som er helt nødvendig for at systemet skal kunne skaleres opp til å omfatte mer enn transaksjoner hvor selger og kjøper har konto i den samme banken. De var åpenbart ukomfortable med spørsmålet, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpenbart at de ikke hadde noen som helst idé om hvordan dette skulle kunne løses. Sannsynligvis forsto de heller ikke funksjonen. David Chaum, som var en av nøkkelpersonene i Digicash, kunne sikkert veldig mye om kryptering. Men betalingstjenester forsto han seg ikke på. Digicash kom likevel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del banker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i praksis stort sett begrenset til at man kunne kjøpe blomster fra den lokale blomsterhandleren og kjøpe porno på nettet. Den finske Merita bank (nå en del av Nordea), DnB og den tyske Commerzbank kjøpte alle lisens på denne teknologien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nærmest var en lekeprototyp. Grunnene til at systemet ble forkastet var at det ikke var skalerbart, det var for dyrt og sikkerheten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe presist tall på kostnadene. Men jeg tror ikke at jeg bommer alt for mye om jeg sier at transaksjonskostnadene blir uforholdsmessig høye om man skal overføre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mikrobetalinger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være villig til å betale for å lese en artikkel på nett. Det er symptomatisk at det meste man finner om dette på nettet er gammelt og ikke oppdatert. Man bør innse at mikrobetalinger var et blindspor.
En form for portalløsning bør kunne fange opp en del av transaksjonene. Telefontjenster betales på den måten. Hvis jeg fra min mobiltelefon med abonnement i Telenor ringer til en Vodaphoneabonnent i London, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg betaler for samtalen. I den aller enkleste modellen er det tre aktører: Telenor, et selskap som tar seg av trafikken mellom Norge og England, og Vodaphone. I praksis er bildet langt mer komplisert. Om min samtale koster 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det overføres f.eks. tre kroner til Telenor og en krone til hver av de andre aktørene. Jeg betaler til Telenor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bakover i kjeden. Telenor betaler landistanseoperatøren for x antall samtaler og/eller overføring av y Mb med data. Selskapet leverer en tjeneste til Telenor, og de bryr seg ikke om hvem som genererer den trafikken som kommer via Telenor. Vodaphone ser at de får et antall samtaler fra Telenor (evt vedkommende langdistanseoperatør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor samtalene kommer fra. På tilsvarende måte kan jeg betale min portal for alt jeg henter via denne, uten at pengene direkte videreføres til den som leverer innholdet. Innholdsleverendøre kan så få betalt for samlet innhold levert gjennom portalen uten at man behøver å holde styr på hvem innholdet er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen prisstruktur. Det er i grunnen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjøper mat og øl i dagligvarebutikken: Vi betaler til butikken uten at pengene overføres til alle de som har levert varene. Butikken får ordne opp med sine leverandører, men det er ikke vårt problem.
