Av Olav Torvund - Skrevet: Monday, November 19, 2007 - Sist endret: November 19, 2007 - Save & Share - 5 Comments

Eirik Newth skri­ver i sin blogg at det er synd jeg i mitt inn­legg i Dag­bla­det ikke kom­men­te­rer frem­ti­dige for­ret­nings­mo­del­ler for de som også i frem­ti­den ønsker å leve av sin opp­havs­rett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skre­vet mer om. Men jeg syn­tes at min artik­kel alle­rede var for lang. Denne kom­men­ta­ren er len­ger, og der­for har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er all­tid mor­somt å spe­ku­lere i hvor­dan frem­ti­den vil se ut.

Jeg leg­ger til grunn at de som ska­per ånds­verk også i frem­ti­den skal kunne få beta­ling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape ånds­verk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brø­d­jobb blir det liten tid til å skape. Selv om pen­ger ikke nød­ven­dig­vis får folk til å skape, så kan man­gel på pen­ger være en effek­tiv måte å hindre at man gjør det. En sul­ten kunst­ner vil som regel være mer opp­tatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språk­sam­funn som Norge kan neppe opp­rett­holde et rikt kul­tur­liv uten bety­de­lig støtte fra det offent­lige. Men den kan ikke bli slik at kul­tur­ar­bei­dere blir stats­an­satte på fast lønn.

De som er kul­tur­for­bru­kere må betale for sitt kul­tur­kon­sum, selv om pri­sen kan være sub­si­di­ert. I Norge vil vi fort­satt ha en blan­ding av indi­vi­du­elle og kol­lek­tive ord­nin­ger. Men et kul­tur­li­vet kan ikke bare base­res på kol­lek­tive ord­nin­ger – ord­nin­ger som inn­e­bæ­rer at man må søke og over­be­vise en eller annen sti­pend­ko­mité om man skal få pen­ger. Kol­lek­tive ord­nin­ger har en lei tendens til å bare støtte det etab­lerte. At sta­ten nå støt­ter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etab­lerte enn på at polti­tik­ken end­res. Det er mer sym­pto­ma­tisk at en av Nor­ges vik­tigste kul­tu­relle eks­port­ar­tik­ler, Black Metal, ikke har mot­tatt noe støtte fra det offi­si­elle Norge. Og uan­sett vil disse ord­nin­gene være nasjo­nale feno­me­ner mens det som skjer på inter­nett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tra­di­sjo­nelle kul­tu­relle uttrykk og de medier vi kjen­ner kom­mer til å leve en god stund til. Det spret­ter sta­dig fram tek­no­logif­relste som spår en snar­lig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kom­mer i til­legg til det vi har, det erstat­ter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har all­tid måt­tet ha et stykke tek­no­logi for å kunne høre her­me­ti­sert musikk, og spran­get fra en gene­ra­sjon tek­no­logi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske obje­ket, og det er noe nytt når man går over fra leve­ring på fysisk medium til leve­ring via nett. Det er ingen for­nuf­tige grun­ner til at lek­sika skal fort­sette å komme på papir. Lek­si­kon­pro­du­sen­tene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktu­elle. Men både Encylo­pe­dia Bri­tan­nica og Store Norske Lek­si­kon har nylig kom­met i nye utga­ver i bok­form fordi det viste seg at det var dette mar­ke­det ville ha. Om man vur­de­rer pri­sen i for­hold til atall opp­slag de fleste gjør i sine lek­sika, så er pri­sen for hvert opp­lag sann­syn­lig­vis velg­dig høy. Men man skal åpen­bart ikke under­vur­dere ver­dien av å kunne ha eksemp­la­ret selv og av å ha et flott bok­verk i sin bok­hylle. Folks valg er ikke all­tid rasjo­nelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller» 

  • http://newth.net/eirik Eirik

    Hei og takk for at du tok utford­rin­gen. Mye inter­es­sant her, men en liten fakta­feil er det nød­ven­dig å rydde opp i: det hadde aldri kom­met en ny utgave av Store norske om ikke Fritt Ord hadde bevil­get ti mil­lio­ner kro­ner i støtte i 2002. Det skjedde etter en lengre periode hvor Kunn­skaps­for­la­gets eiere, Gyl­den­dal og Asche­houg, hadde for­søkt å skaffe støtte fra davæ­rende utdan­nings­mi­nis­ter Cle­met og man hadde hatt per­mit­te­rin­ger i Kunn­skaps­for­la­get. Ikke fullt så mye mar­ked som mesén­virk­som­het. Ikke noe galt i det — det er da også en av model­lene jeg nevner.

  • Pingback: Eirik Newth anbefaler internett » Arkiv » Torvund tar utfordringen

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Eirik Newth har selv­føl­ge­lig helt rett i at utgi­vel­sen av Store norske ikke ville ha skjedd uten bety­de­lige støtte fra Fritt Ord. Men om dette var en støtte til papir­ut­ga­ven, er jeg mer usik­ker på. De store kost­na­dene er knyt­tet til opp­byg­ging og ved­li­ke­hold av kunn­skaps­ba­sen, og den er den samme på papir og nett. Når først kunn­skaps­ba­sen er etab­lert vil jeg tro at tryk­kin­gen av lek­si­ko­net på papir er god butikk.

    Ellers bekref­ter dette min påstand om at model­ler hvor noen skal bevilge pen­ger har en lei tendens til å støtte det bestå­ende. Noen gan­ger kan pen­gene bli brukt til å for­svare det bestå­ende mot utvik­lin­gen hel­ler enn å utvikle noe nytt.

  • http://newth.net/eirik Eirik

    Hva pen­gene egent­lig gikk til kan man sik­kert dis­ku­tere til kuene kom­mer hjem. Poen­get er at det ikke etter­spør­sel i mar­ke­det som gjorde neste utgave mulig, men mesén­virk­som­het. I det hele tatt bør man være litt for­sik­tig med å snakke om frie mar­keds­kref­ter i en bran­sje som er så gjen­nom­sy­ret av støtte­ord­nin­ger som bok­bran­sjen. For noen år siden gikk Trond Andre­as­sen og Lars Haa­vik (davæ­rende gene­ral­sek­re­tær i DnF) ut i pres­sen og mente at opp imot 80 % av gjen­nom­snitts­for­fat­te­rens inn­tekt stam­met fra sti­pen­der, veder­lag og mid­ler fra inn­kjøps­ord­nin­gen og andre stat­lige og kom­mu­nale bidrag. Det kan få stor betyd­ning i fram­ti­den. For som Tron Øgrim sa: det skor­ter ikke på pen­ger i kul­tur­sys­te­met, men på vil­jen til å bruke pen­gen på utra­di­sjo­nelle måter.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg trodde at kyr kom­mer hjem for å bli mel­ket hver dag, så vi kan nok dis­ku­tere mye len­ger enn til de kom­mer hjem (men jeg kan ikke så mye om land­bruk, så det kan hende jeg tar feil her).

    Som jeg skri­ver i det inn­legg som kom­men­ta­ren er knyt­tet til, så vil vi ha en blan­ding av indi­vi­du­elle og kol­lek­tive ord­nin­ger, og et norsk­språk­lig kul­tur­liv vil neppe klare seg uten bety­de­lig støtte.

    Jeg vet ikke hvor­dan de 80% Eirik refe­re­rer til for­de­ler seg på ulike ord­nin­ger. Jeg har hel­ler ikke satt meg inn i sti­pend­jun­ge­len ut over reise– og pro­sjekt­sti­pend fra NFF. Men mange sti­pen­der, f.eks. de fra NFF skri­ver seg fra inn­tek­ter fra at andre utnyt­ter opp­havs­retts­lig ver­nede verk. Gjen­nom avta­ler med f.eks. Kopi­nor beta­ler man et veder­lag for å kunne bruke opp­havs­retts­lig ver­nede artik­ler i kom­pen­dier til under­vis­ning, for å sir­ku­lere dem i bedrif­ter, osv. Så selv om man får pen­gene i form av sti­pen­der, så er sti­pen­dene for en vesent­lig del finan­siert ved at man beta­ler for bruk av opp­havs­retts­lig ver­nede verk. Til­la­ter man fri kopie­ring i form av “fil­de­ling” for­svin­ner en bety­de­lig del av inn­tek­ten til stipendordningene.

    Inn­kjøps­ord­nin­gen er stat­lig finan­siert, men den gjel­der i prak­sis skjønn­lit­te­ra­tur selv om man nå har fått en ganske begren­set inn­kjøps­ord­ning for fag­lit­te­ra­tur. Kul­tur­rå­det har en del mid­ler til ulike til­tak, og en del instit­sjo­ner (her­under fes­ti­va­ler) får støtte av sta­ten. Er det andre stat­lige ord­nin­ger av betyd­ning som den all­min­ne­lige forfatter/ musiker/ bil­led­kunst­ner nyter godt av?

    Da Bjørn Eids­våg var “ukens P2-artist” for en tid til­bake var han sær­de­les kri­tisk til musi­kere som snak­ker varmt for fri “deling”. Han nevnte Susanne Sund­før som eksem­pel, uten at jeg har fått med meg hva hun har sagt. Men hans poeng var at den økono­miske støt­ten hun har fått til utgi­velse av sin debut­plate er finan­siert gjen­nom beta­ling av veder­lag for bruk av opp­havs­retts­lig ver­nede verk av f.eks. Bjørn Eids­våg, Åge Alek­san­der­sen, DDE og andre etab­lerte norske artister.

    Sier man at fri kopie­ring og fri bruk er helt greit, så ødeleg­ger man det økono­miske fun­da­men­tet for den støtte­ord­nin­gen som gjorde det mulig for henne å lage sin første plate.