Nettbaserte forretningsmodeller – innledning

Eirik Newth skriver i sin blogg at det er synd jeg i mitt innlegg i Dagbladet ikke kommenterer fremtidige forretningsmodeller for de som også i fremtiden ønsker å leve av sin opphavsrett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skrevet mer om. Men jeg syntes at min artikkel allerede var for lang. Denne kommentaren er lenger, og derfor har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er alltid morsomt å spekulere i hvordan fremtiden vil se ut.

Jeg legger til grunn at de som skaper åndsverk også i fremtiden skal kunne få betaling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape åndsverk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brødjobb blir det liten tid til å skape. Selv om penger ikke nødvendigvis får folk til å skape, så kan mangel på penger være en effektiv måte å hindre at man gjør det. En sulten kunstner vil som regel være mer opptatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språksamfunn som Norge kan neppe opprettholde et rikt kulturliv uten betydelig støtte fra det offentlige. Men den kan ikke bli slik at kulturarbeidere blir statsansatte på fast lønn.

De som er kulturforbrukere må betale for sitt kulturkonsum, selv om prisen kan være subsidiert. I Norge vil vi fortsatt ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger. Men et kulturlivet kan ikke bare baseres på kollektive ordninger – ordninger som innebærer at man må søke og overbevise en eller annen stipendkomité om man skal få penger. Kollektive ordninger har en lei tendens til å bare støtte det etablerte. At staten nå støtter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etablerte enn på at poltitikken endres. Det er mer symptomatisk at en av Norges viktigste kulturelle eksportartikler, Black Metal, ikke har mottatt noe støtte fra det offisielle Norge. Og uansett vil disse ordningene være nasjonale fenomener mens det som skjer på internett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tradisjonelle kulturelle uttrykk og de medier vi kjenner kommer til å leve en god stund til. Det spretter stadig fram teknologifrelste som spår en snarlig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kommer i tillegg til det vi har, det erstatter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har alltid måttet ha et stykke teknologi for å kunne høre hermetisert musikk, og spranget fra en generasjon teknologi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske objeket, og det er noe nytt når man går over fra levering på fysisk medium til levering via nett. Det er ingen fornuftige grunner til at leksika skal fortsette å komme på papir. Leksikonprodusentene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktuelle. Men både Encylopedia Britannica og Store Norske Leksikon har nylig kommet i nye utgaver i bokform fordi det viste seg at det var dette markedet ville ha. Om man vurderer prisen i forhold til atall oppslag de fleste gjør i sine leksika, så er prisen for hvert opplag sannsynligvis velgdig høy. Men man skal åpenbart ikke undervurdere verdien av å kunne ha eksemplaret selv og av å ha et flott bokverk i sin bokhylle. Folks valg er ikke alltid rasjonelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller>> 

Print Friendly
  • Hei og takk for at du tok utfordringen. Mye interessant her, men en liten faktafeil er det nødvendig å rydde opp i: det hadde aldri kommet en ny utgave av Store norske om ikke Fritt Ord hadde bevilget ti millioner kroner i støtte i 2002. Det skjedde etter en lengre periode hvor Kunnskapsforlagets eiere, Gyldendal og Aschehoug, hadde forsøkt å skaffe støtte fra daværende utdanningsminister Clemet og man hadde hatt permitteringer i Kunnskapsforlaget. Ikke fullt så mye marked som mesénvirksomhet. Ikke noe galt i det – det er da også en av modellene jeg nevner.

  • Pingback: Eirik Newth anbefaler internett » Arkiv » Torvund tar utfordringen()

  • Eirik Newth har selvfølgelig helt rett i at utgivelsen av Store norske ikke ville ha skjedd uten betydelige støtte fra Fritt Ord. Men om dette var en støtte til papirutgaven, er jeg mer usikker på. De store kostnadene er knyttet til oppbygging og vedlikehold av kunnskapsbasen, og den er den samme på papir og nett. Når først kunnskapsbasen er etablert vil jeg tro at trykkingen av leksikonet på papir er god butikk.

    Ellers bekrefter dette min påstand om at modeller hvor noen skal bevilge penger har en lei tendens til å støtte det bestående. Noen ganger kan pengene bli brukt til å forsvare det bestående mot utviklingen heller enn å utvikle noe nytt.

  • Hva pengene egentlig gikk til kan man sikkert diskutere til kuene kommer hjem. Poenget er at det ikke etterspørsel i markedet som gjorde neste utgave mulig, men mesénvirksomhet. I det hele tatt bør man være litt forsiktig med å snakke om frie markedskrefter i en bransje som er så gjennomsyret av støtteordninger som bokbransjen. For noen år siden gikk Trond Andreassen og Lars Haavik (daværende generalsekretær i DnF) ut i pressen og mente at opp imot 80 % av gjennomsnittsforfatterens inntekt stammet fra stipender, vederlag og midler fra innkjøpsordningen og andre statlige og kommunale bidrag. Det kan få stor betydning i framtiden. For som Tron Øgrim sa: det skorter ikke på penger i kultursystemet, men på viljen til å bruke pengen på utradisjonelle måter.

  • Jeg trodde at kyr kommer hjem for å bli melket hver dag, så vi kan nok diskutere mye lenger enn til de kommer hjem (men jeg kan ikke så mye om landbruk, så det kan hende jeg tar feil her).

    Som jeg skriver i det innlegg som kommentaren er knyttet til, så vil vi ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger, og et norskspråklig kulturliv vil neppe klare seg uten betydelig støtte.

    Jeg vet ikke hvordan de 80% Eirik refererer til fordeler seg på ulike ordninger. Jeg har heller ikke satt meg inn i stipendjungelen ut over reise- og prosjektstipend fra NFF. Men mange stipender, f.eks. de fra NFF skriver seg fra inntekter fra at andre utnytter opphavsrettslig vernede verk. Gjennom avtaler med f.eks. Kopinor betaler man et vederlag for å kunne bruke opphavsrettslig vernede artikler i kompendier til undervisning, for å sirkulere dem i bedrifter, osv. Så selv om man får pengene i form av stipender, så er stipendene for en vesentlig del finansiert ved at man betaler for bruk av opphavsrettslig vernede verk. Tillater man fri kopiering i form av “fildeling” forsvinner en betydelig del av inntekten til stipendordningene.

    Innkjøpsordningen er statlig finansiert, men den gjelder i praksis skjønnlitteratur selv om man nå har fått en ganske begrenset innkjøpsordning for faglitteratur. Kulturrådet har en del midler til ulike tiltak, og en del institsjoner (herunder festivaler) får støtte av staten. Er det andre statlige ordninger av betydning som den allminnelige forfatter/ musiker/ billedkunstner nyter godt av?

    Da Bjørn Eidsvåg var “ukens P2-artist” for en tid tilbake var han særdeles kritisk til musikere som snakker varmt for fri “deling”. Han nevnte Susanne Sundfør som eksempel, uten at jeg har fått med meg hva hun har sagt. Men hans poeng var at den økonomiske støtten hun har fått til utgivelse av sin debutplate er finansiert gjennom betaling av vederlag for bruk av opphavsrettslig vernede verk av f.eks. Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, DDE og andre etablerte norske artister.

    Sier man at fri kopiering og fri bruk er helt greit, så ødelegger man det økonomiske fundamentet for den støtteordningen som gjorde det mulig for henne å lage sin første plate.