Som jeg skriver i det innlegg som kommentaren er knyttet til, så vil vi ha en blanding av individuelle og kollektive ordninger, og et norskspråklig kulturliv vil neppe klare seg uten betydelig støtte.

Jeg vet ikke hvordan de 80% Eirik refererer til fordeler seg på ulike ordninger. Jeg har heller ikke satt meg inn i stipendjungelen ut over reise- og prosjektstipend fra NFF. Men mange stipender, f.eks. de fra NFF skriver seg fra inntekter fra at andre utnytter opphavsrettslig vernede verk. Gjennom avtaler med f.eks. Kopinor betaler man et vederlag for å kunne bruke opphavsrettslig vernede artikler i kompendier til undervisning, for å sirkulere dem i bedrifter, osv. Så selv om man får pengene i form av stipender, så er stipendene for en vesentlig del finansiert ved at man betaler for bruk av opphavsrettslig vernede verk. Tillater man fri kopiering i form av “fildeling” forsvinner en betydelig del av inntekten til stipendordningene.

Innkjøpsordningen er statlig finansiert, men den gjelder i praksis skjønnlitteratur selv om man nå har fått en ganske begrenset innkjøpsordning for faglitteratur. Kulturrådet har en del midler til ulike tiltak, og en del institsjoner (herunder festivaler) får støtte av staten. Er det andre statlige ordninger av betydning som den allminnelige forfatter/ musiker/ billedkunstner nyter godt av?

Da Bjørn Eidsvåg var “ukens P2-artist” for en tid tilbake var han særdeles kritisk til musikere som snakker varmt for fri “deling”. Han nevnte Susanne Sundfør som eksempel, uten at jeg har fått med meg hva hun har sagt. Men hans poeng var at den økonomiske støtten hun har fått til utgivelse av sin debutplate er finansiert gjennom betaling av vederlag for bruk av opphavsrettslig vernede verk av f.eks. Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, DDE og andre etablerte norske artister.

Sier man at fri kopiering og fri bruk er helt greit, så ødelegger man det økonomiske fundamentet for den støtteordningen som gjorde det mulig for henne å lage sin første plate.

Ellers bekrefter dette min påstand om at modeller hvor noen skal bevilge penger har en lei tendens til å støtte det bestående. Noen ganger kan pengene bli brukt til å forsvare det bestående mot utviklingen heller enn å utvikle noe nytt.