Nettbaserte forretningsmodeller – rettsutvikling

<<Forrige: Betalingstjenester 

Når det nærmest er krig mellom pirater og underholdningsindustrien må vi også vente å møte krigens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inntil den ene er heldød mens den andre fortsatt bare er halvdød. Jo større skadene er og jo vanskeligere motstanden er, desto sterkere virkemidler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å statuere noen eksempler for å markere at piratvirksomhet ikke er akseptabelt og innebærer en ubehagelig risiko.

Underholdningsindustrien har til nå stort sett hatt retten på sin side, hvilket også vil si tilgang til statenes maktapparat. Det har vært et klart stemningsskifte i forhold til opphavsrettsutviklingen. Fram til årtusenskiftet kunne programvare- og medieindustrien få igjennom nesten hva som helst, og de møtte svært liten motstand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tydelig til uttrykk i den norske debatten rundt revisjonen av åndsverkloven i 2005.

Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Kanskje vil nå pendelen svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år stabiliserer seg. Men opphavsretten er forankret i internasjonale konvensjoner, og det er nok mange av de som mener noe om spørsmålet som undervurderer vanskelighetene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemmerett kan vi heller ikke påvirke noe på den arenaen.

I Norge har medieindustrien på dette punktet gått sikkelig på trynet gjennom ”DVD-Jon” saken. Om man har fulgt saken gjennom mediene kunne man få inntrykk av at den handlet om opphavsrett. Men egentlig gjorde den ikke det, selv om mye av argumentasjonen kom til å dreie seg om opphavsrett. Jon Lech Johansen var tiltalt etter den såkalte brevbruddsparagrafen, strl § 145. Fordi det var en kryptering på DVD-platen ble det påstått at han uberettiget skaffet seg tilgang til data.

Det er mildest talt vanskelig å vinne fram med en argumentasjon om at det er uberettiget i forhold til denne bestemmelsen å skaffe seg tilgang til data på en DVD man selv eier. Også jeg fikk mitt førsteinntrykk av saken gjennom media. Da jeg senere leste tiltalebeslutningen og så hva han faktisk var tiltalt for ble jeg nesten sjokkert. Var dette virkelig alt? Min vurdering var at de ikke hadde en sjanse til å få ham dømt for dette, og jeg har aldri forstått hvorfor påtalemyndighetene ville ta ut tiltale på et så spinkelt grunnlag.

Men det var medieindustrien som presset på for at det skulle reises sak, og påtalemyndighetene ga etter. De tapte da også. Det PR-messige tapet var langt større enn tapet i den konkrete saken. Om man ser det fra underholdningsindustriens side burde de hatt is i magen og rolig ventet på at implementeringen av Infosoc-direktivet ville medføre et forbud mot å bryte tekniske sperrer. I stedet oppnådde man å skjerpe motstanden og mange av argumentene i diskusjonen om revisjon av åndsverkloven og en del av det som faktisk ble vedtatt i 2005 kan føres direkte tilbake til ”DVD-Jon” saken.

Skal man velge seg ut et nytt mål bør det være en sak som man kan være rimelig sikker på ikke å tape, og det må være mot en person som i liten grad får folks sympati. I tillegg må man regne med at man tar noen småfisker som bare har delt sine filer fordi dette har vært nødvendig for å få tilgang til mer interessant materiale fra andre. Skal medieindustrien kunne vinne noen slag på denne fronten må de både vise at det er kjeltringer som er bakmenn, og de må vise at ingen skal kunne føle seg trygge.

Får man ikke bukt med problemet på andre måter vil det også bli vanskeligere å stå i mot et press for mer overvåkning av nettet. Frihet forutsetter tillit, og man kan vel si at verken medieindustrien eller piratene har vist seg tilliten verdig. Medieindustrien klarer å identifisere en del av filkopistene.

Jeg har selv sett brev til Universitetet i Oslo fra filmindustriens organisasjon hvor de viste til at de hadde identifisert nedlasting av nærmere angitte filmer fra maskiner i vårt nett. I dette tilfellet var det nettilkobling som ble brukt av studenter hvor de kunne koble til sin laptop, slik at vi ikke kunne vite helt sikkert hvilke personer som hadde misbrukt vårt nett på denne måten – men det var særdeles ubehagelig å få dette ved et institutt som nettopp arbeider med bl.a. opphavsrett. Vi var ikke særlig nådige overfor de vi kunne identifisere og som hadde misbrukt vårt nett på den måten. Erfaringene fra Kina viser at det er mulig å identifisere hvem som overfører hva på nettet. Etterforskning av barneporosaker viser også at ingen skal føle seg trygge. Bland “war on (t)error” inn i dette, og resultatet blir ikke særlig hyggelig.

Jeg liker ikke at ISPer skal måtte oppbevare kundeinformasjon i tilfelle de kan være til nytte i en fremtidig etterforskning. Men det er vanskelig å stå imot hvis man vet at det er nettopp dette som skal til for å avsløre kriminalitet av stor økonomisk betydning. Gjennom sin virksomhet legitimerer piratene repressive tiltak som jeg gjerne skulle ha
vært foruten.

Jeg vil heller ikke bli overrasket om man vil se et mer omfattende ansvar for ISPer. I dag er de i stor grad fritatt for ansvar etter ehandelsloven § 16. Kanskje vil vi kunne se en ansvarskonstruksjon hvor den som ikke vil identifisere synderne selv blir ansvarlig. Et slikt skyldansvar med omvendt bevisbyrde er noe vi kjenner fra mange andre områder. Da ehandelsreglene ble gitt var EU, som står bak disse reglene gjennom sitt ehandelsdirektiv, var man veldig opptatt av å legge forholdene til rette for ehandel, og av å hindre at de enkelte landene på egenhånd innførte strenge ansvarsregler. Etter som ehandel blir mer og mer ”business as usual” vil man neppe være like interessert i en særbeskyttelse for de som tilbyr slike tjenester.

Neste: Oppsummering >>

Print Friendly