Noen kommentarer til musikkpirater og andre

Kommentarene til mitt innlegg om filkopiering via nettet var ganske forutsigbare. At noen mener at jeg representerer en røst fra steinalderen og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må regne med. Det er heller ikke overraskende at noen hardnakket mener at massekopiering av filer over internett er ok. Men noe av det kan det være verdt å svare på.

Eirik Newth har på sin blogg etterlyst tanker mulige forretningemodeller. Dette har jeg tatt opp i en egen kommentar.

Før jeg kommenterer dette nærmere, kan følgende slås fast: Det er ulovlig å gjøre verk tilgjengelig på internett uten opphavsmannens samtykke, enten dette skjer ved såkalt fildeling eller på annen måte. Det er heller ikke lov å kopiere filer til privat bruk dersom det man kopierer fra er ulovlig fremstilt eller ulovlig gjort tilgjengelig, hvilket i praksis vil si at det ikke er tillatt å laste ned fra internettkopister, også kalt “fildelere”.

Vi må forsvare retten til å kunne skape. Kopistene trenger ikke noe forsvar. Der det i dag er grunn til bekymring er når man risikerer å bli saksøkt om man bruker av kulturarven til å skape nye verk. Ole John Aandal har nylig kommet i medienes søkelys for det han stiller ut i Porsgrunn kunstforening. Han har bl.a. brukt bilder av halvnakne jenter, bilder han har funnet på nettet og brukt uten å spørre noen om tillatelse. Hans bruk av bildene er etter min mening klart ulovlig. Han burde åpenbart ha innhentet samtykke fra jentene (noe han ganske sikkert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aandal har også gjort seg bemerket ved å manipulere seg selv inn i kjente bilder. Han bearbeider her andres verk. I dette tilfelle kan det ikke være særlig tvilsom at det er en bearbeidelse og ikke et nytt og selvstendig verk, slik at han måtte ha innhentet samtykke fra fotografene. At jeg verken ville ha spandert penger eller veggplass på hans bilder hindrer ikke at de illustrer spørsmålet om hva slags frihet man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nidkjære rettighetshavere som går etter folk som Ole John Aandal kan bidra til å gjøre rommet for skapende innsats ubehagelig trangt. Det er det viktig å hindre.

Så til noen av de temaene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange henger seg opp i valg av ord, nærmere bestemt om ordet tyveri. Hvis man tenker strengt strafferettslig er ulovlig kopiering ikke tyveri, akkurat som ”kjøp” av musikk i form av nedlastbare filer i kjøpsrettslig forstand ikke er kjøp. Men det er lite interessant å diskutere slike juridiske nyanser i denne sammenhengen.

Det er ganske primitivt å si at bare fysiske gjenstander kan ha verdi, og at det følgelig er greit så lenge man ikke frarøver noen deres fysiske gjenstander. En forfatter lever av å selge sine bøker.  De fleste overlater jobben til et forlag og får en viss prosent av salget. Om andre begynner å dele ut boka gratis, da blir det færre som kjøper. Forfatteren har en enerett bl.a. til å lage eksemplarer av boka. Når noen gir ut piratversjoner forsyner piratene seg av den verdien som forfatterens rett utgjør. Man tar fra forfatteren. Musikkpiratene snylter på komponister og musikere og plyndrer dem for verdier. Om man kaller det tyveri eller noe annet er bare et spørsmål om valg av ord. Men de som ikke klarer å se at det er “tyveri” å forsyne seg med ditigale ytelser er fanget i den samme gamle tankegangen som de som heller vi ha leksikon i bokhylla fremfor å ha tilgang til leksikon på nettet.

Når plateselskapene driver lobbyvirksomhet skyver de noen fattige kunstnere foran seg. Når piratene skal rettferdiggjøre sine handlinger peker de på noen styrtrike stjerner. Begge deler er like galt. Underholdningsindustrien driver sin virksomhet for å tjene penger, ikke fordi de føler en omsorg for kunstnere. De fleste kunstnere, også musikere, tjener dårlig. En musiker kan godt ha bildet sitt i avisene og være “kjendis”, men de fleste – også de som er kjente – tjener lite penger. Når CD-salget stuper betyr det at de som tjente dårlig fra før får enda mindre.  At Paul McCartney også tjener mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av veldig mange musikere og den aller øverste toppen på isfjellet. Så spørsmål om man synes synd på Elton John, som noen selvfølgelig har kommet med i debatten, er helt på siden.

Opphavsrettens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artikkel fra 1955 hvor forfatteren hevdet at opphavsretten snart ville dø. Den gang var det båndopptageren, eller magnetofonen som den ble kalt den gangen, som var den store trusselen. Det som gjorde artikkelen særdeles interessant er at argumentasjonen er omtrent identisk med den vi nå hører fra de som mener at internett vil bety slutten for opphavsretten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hevder tilsvarende i dag tar like mye feil. Ungdommelig engasjement kombinert med en fullstendig historieløshet er ikke alltid oppskriften på velbegrunnede standpunkter. Opphavsretten vil endre seg. Opphavsretten, eller det som utviklet seg til å bli opphavsrett, har siden Gutenberg blitt utfordret  av ny informasjonsteknologi. Den vil nok klare dagens utfordring også.

Opphavsretten vil overleve ganske enkelt fordi den er helt nødvendig hvis vi ønsker at kulturen ikke skal stoppe opp og dø. En forfatter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen betaler for bøkene. Forfattere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bilder av seg selv. Komponister vil ikke tjene penger på at musikken deres blir spilt om man fratar dem opphavsretten. Og filmsett kan ikke reise på turne og spille filmen som teater.  Penger får kanskje ikke folk til å bli skapende, men mangel på penger kan gjøre at kunstnere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sulten kunstner er mer opptatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blikket litt over fjortisnivået og  se at kultur er mer ungdommens musikk. Dette gjelder ikke minst de journalister som skriver om dette.

Opphavsmannens enerett består av to elementer: Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Den som laster ned musikk fremstiller eksemplar av musikken. Den som sprer musikken på nettet gjør den tilgjengelig for allmennheten i tillegg til å fremstille eksemplar.

Enerettene er ikke absolutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemplar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opplag som man deler ut til alle som måtte være interessert.  Om  man har musikken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musikken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opplag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fildelerne”. De produserer nye opplag gjennom massekopiering via nettet. På dette punktet bommer også Eirik Newth i sin kommentar i Dagbladet.

Man kan etter åvl § 12 i et begrenset omfang fremstille kopier til privat bruk. Det er vanskelig å si hvor grensen skal trekkes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lagret på min iPod. Det anser jeg for uproblematisk. At min datter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vurderingen om opphavsmannen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopieres innenfor den kretsen som ville være en vanlige brukerkretsen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begynner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk utenfor den aller nærmeste kretsen begynner det  å bli mer problematisk. At man sender en fil til sine nærmeste venner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”venner” på facebook. Man kan nok heller ikke la sine venner kopiere hele musikksamlingen. Og man kan selvfølgelig ikke stille musikken til disposisjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de laster ned og og lar andre kopiere filer med god samvittighet, overrasker ikke. Andre snyter på skatten med god samvittighet, og fildelerne er ikke noe bedre enn skattesnyterne – uansett hva  man gjør for å bleke eller hvitvaske sin samvittighet. Jeg mener at både skattesnyteri og ”tyveri” av andres åndsverk er uakseptabelt. De som fremstilles som helter i Dagbladets reportasje er omtrent som regnskapsføreren i Taxisvindelsaken. De legger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rettmessige inntekter. De som laster ned har omtrent samme moralske standard som skattejukserne i taxibransjen. Man kunne ha pakket et forsvar for skattesvindel inn i den samme retorikken som piratene bruker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pengene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byråkrater, en meningsløs krig i Afghanistan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som systematisk plyndrer opphavsmenn enn jeg har for andre som driver økonomisk kriminalitet. Det er ingen grunn til å fremheve dem som helter.

Alle kan spekulere i hvordan fremtidige forretningsmodeller kommer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spekulasjonene her. Men vi må i alle fall regne med en mangfoldig og lite oversiktlig distribusjon. Noen vil bare være opptatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gratis tilgjengelig for alle. Som opphavsmann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abonnere på ulike tjenester som hjelper oss å finne fram til det vi er interessert i. Det som alle vil ha må vi ganske sikkert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere variant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge navnet på lisenshaver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyttelse eller annen lovlig bruk. Men det kan fortelle hvem som har delt alle sine filer på nettet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de legger filene ut på nettet. Det er sikkert andre muligheter også. Den som lever får se.

Platebransjen viser klare dinosaursymptomer. Det var Apple som fikk fart på nettsalg av musikk. Musikkbransjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke særlig tro på at den tradisjonelle musikkbransjen vil være de som kommer opp med nye og innovative forretningsmodeller. De sitter alt for mye fast i tanken på å diktere markedet i stedet for å lytte til det. Musikken vil uansett overleve. Kanskje vil fildelingsentreprenører være de som leverer de nye kommersielle tjenestene. Om plateselskapene skulle miste kontrollen over distribusjonen så vil det være bra for alle andre enn plateselskapene. Skal man være riktig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musikken om dinosaurene skulle dø ut. Dette er kapitalismens brutale lov, og den gjelder for plateselskaper også.

Men uansett hvem som står for distribusjonen, så må det være mulig for innholdsleverandørene å ta betalt dersom de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine rettigheter og unngå plyndring fra pirater. Hvis ikke vil mange ikke være interessert eller ha mulighet til å levere innhold. Da blir vi alle fattigere.

De virkelige skurkene i dagens platemarked er kjeder som Platekompaniet og FreeRecordstore. Det er disse som struper tilgjengeligheten ved bare å ta inn et begrenset utvalg og det er disse som tjener mest på de plater som selges. Jeg vet ikke hva slags marginer disse har, men jeg vil anta at et sted mellom 25 og 40% av det vi betaler for en CD går til butikken. Så kan plateselskap, musikere, komponister og andre dele resten. Men disse kjedene har ikke noen lys fremtid foran seg. Hvis vi vil ha musikken på CD kan man heller bestille fra CDON.COM eller Amazon – eventuelt fra nettbutikker som har spesielisert seg på de som deler vår sære musikksmak. Og stadig oftere vil vi klare oss med musikken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kommentert min manglende tiltro til mikrobetalinger og mener at jeg har en grunn analyse, eller noe i den retningen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Print Friendly
  • RB

    Et bra innlegg!!
    Dette burde få enkelte til å åpne øynene!! 🙂