Blogg om jus og andre spørsmål som jeg måtte være opptatt av.
Wednesday, 21st November, 2007
Del 5 i min serie om studiemetode (innledning til jusstudiet).
For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.
Wednesday, 21st November, 2007
Del 5 i min podcastserie om kjøpsrett — reklamasjon.
For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.
Wednesday, 21st November, 2007
Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (“fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.
Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.
Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.
Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.
Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.
Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.
Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.
Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.
I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.
Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.
Wednesday, 21st November, 2007
Amazon har lansert sin tekstleser Kindle. For 399$ kan man få en hendig enhet som i følge reklamen skal være utmerket for å lese tekst. Den veier 10,3 Oz, som er litt under 300 gram. Bare for sammenligningens skyld la jeg en innbundet bok på 160 sider på kjøkkenvekta. Den veide 348 gram, altså litt mer enn Kindle. Når jeg er på reise skulle jeg gjerne ha kunnet begrense reiselektyren til en Kindle.
Tekstlesere eller elektroniske bøker har vært forsøkt lansert før, uten særlig hell. For at en slik dings skal kunne bli en suksess må minst to vilkår være oppfylt i tillegg til at den må være enkel å bruke: Skjermen må være god å lese og det må være et tilstrekkelig stort tilbud av innhold som folk faktisk er interessert i å lese. Stort sett har de systemer som til nå har vært lansert sviktet på begge punkter. Det vil være et pluss om leseren har tilleggsfunksjoner som kan gi den et større anvendelsesområde enn tradisjonelle bøker, men dette vil ikke selge dingsen hvis det grunnleggende svikter.
Jeg har ikke sett Kindle i virkeligheten. Jeg har derfor ingen mulighet til å bedømme skjermens lesbarhet. Men ut fra omtalen skal den være god. 800x600 punkter på en 6″ skjerm bør gi god oppløsning, men ikke særlig mye bedre enn hva man får på de beste bærbare PCer.
Amazon hevder at det er mer enn 90.000 boktitler tilgjengelig for Kindle. Det alene gjør Kindle langt mer interessant enn det som hittil har vært tilgjengelig. Stor pågang har gjort at Kindle raskt ble utsolgt, så jeg er nok ikke alene om å mene at dette er interessant.
Jeg sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter å ha lest en del om Kindle.
Den kommuniserer ved hjelp av 3G mobiltelefonnett, altså UMTS. Den bruker ikke internett. I reklamen begrunnes dette med at det blir enklere ved at man slipper å lete opp WLan-soner, ikke behøver internettabonnement, osv. Men jeg tror nok at en like viktig grunn til å velge en slik løsning er at man vil være mindre utsatt for piratvirksomhet. Hvis Kindle er satt opp til bare å kommunisere mot Amazon blir det vanskelig for pirater å lage massekopieringstjenester på nettet. Jeg har ikke noen innvendinger mot at man bruker ulike tekniske metoder for å hindre piratkopiering. Men hvis dette brukes til å låse kunder inne slik at innhold ikke kan leveres av andre enn Amazon, da blir jeg skeptisk. Vi må nok regne med å måtte vente en stund på norske bøker dersom de først blir tilgjengelige når Amazon finner det interessant.
Amazon lagrer de bøker man har kjøpt på en server. Rent teknisk lagrer de nok ikke annet enn informasjon om hva man har kjøpt slik at dette kan lastes ned på nytt, men det er greit nok. Den som ikke har nok lagringsplass kan derfor ha en “bokhylle” hos Amazon. Vi slipper unna back up problemet, og Amazon reduserer risikoen for at bøkene skal lekke ut på nettet. Men reklamen gir ikke svar på hva som skjer hvis jeg kjøper en ny Kindle. Vil jeg da få tilgang til min “bokhylle”, eller er den uløslig knyttet til min gamle Kindle? Hvis jeg må kjøpe mitt bibliotek på nytt dersom jeg bytter leser, er jeg ikke så veldig interessert.
Amazon reklamerer med informasjonstjenester som man kan få tilgang til. Med generell internettilgang er ikke nevt — og da har man vel ikke slik tilgang. Jeg synes det er et stort minus. Når man har en leseplate med en form for nettilgang burde det ikke være behov for å ha en til for å hente informasjon fra nettet.
Den bør også ha avtalebok/kalender.
En dings som Kindle kan ha mange muligheter. Den har en svart/hvitt skjerm med fire gråtoner. Andre bilder enn strektegninger kan man da glemme. Det begrenser verdien.
Kindle har 256Mb minne. Man kan utvide med inntil 4Gb med et SD-kort. Men dette er for svakt. Så lenge man bare skal lagre tekst er det kanskje tilstrekkelig. Men det begrenser muligheten for nye funksjoner.
Jeg skulle gjerne hatt en Kindle med GPS. Det behøver ikke være en veldig sofistikert GPS. Det er neppe Kindle man tar med for å lete etter geocacher eller for å vise vei når man kjører bil. Men det åpner spennende perspektiver når det gjelder f.eks. reiselitteratur. Reisehåndbøker som “vet” hvor man er, som markerer det på kartet og henter fram informasjon om området man er i. I dag får man GPS-mottakere for under 1000 kr og man får pulsklokker med GPS som registrerer treningsrute. Det bør ikke være mange hundrelapper i tillegg for å få en slik funksjon i en dings som allerede har skjerm og annet som en GPS-mottaker må ha.
Til tross for en del svakheter kan Kindle være det som gjør eboken “ready for take off”.
Foreløpig er Kindle ikke tilgjengelig i Europa. Det er en del rettigheter som må klareres før man kan begynne å selge utenfor USA. Kanskje er det like greit. Jeg ønsker meg neste generajon Kindle.
Wednesday, 21st November, 2007
Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.
Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.
At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.
Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.
Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.
Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.
Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.
Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.
Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.
Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker — og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.
Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.
Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio– og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.
Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.
Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.
Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.
Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.
Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.
Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.
You are currently browsing the Olav Torvunds blogg weblog archives for the day Wednesday, November 21st, 2007.
