Overgang fra salg av eksemplarer til nedlasting av filer er en større endring enn hva mange synes i stand til eller er villige til å innse. Mens man med begeistring tar for seg av nye muligheter, insisterer man på å beholde alt som var knyttet til det gamle. Manglende innsikt på dette punktet er en viktig kilde til forvirring når det gjelder ebøker, nettkopiering (”fildeling”) m.m. Etter først å ha skrevet begeistret om Amazon Kindle, referer Eirik Newth til et innlegg fra Dive Into Mark med kritiske kommentarer. Dive Into Marks hovedinnvending synes å være at man ved Kindle ikke lenger kan gi bort eller selge brukte bøker, låne dem bort, osv.
Når man kjøper en bok, en CD, en DVD, et bilde eller noe annet, så kjøper man et eksemplar. Man kjøper en fysisk gjenstand som er bærer av verket. Jeg kan gjøre hva vi vil med mitt eksemplar. Jeg kan notere i boken, jeg kan rive ut sidene og brette papirfly, jeg kan forsøke om en CD er egnet som freesbee – og jeg kan gi det bort, selge det eller låne det bort. Dette gjelder rådigheten jeg har i kraft av eiendomsrett til det eksemplaret jeg har kjøpt – altså bunken med innbundet papir påført trykksverte hvis det gjelder en bok.
Men noen ganske begrensede unntak har jeg aldri hatt rett til å fremstille nye eksemplarer av boken. Hvis jeg skulle være veldig begistret for en bok, så kan jeg låne bort eller gi bort mitt eksemplar med oppfordring om å lese den. Men jeg kan ikke trykke opp et eget opplag som jeg så deler ut til venner og kjente og andre som måtte være interessert. Om en teatersjef skulle kjøpe et eksemplar av Jon Fosses siste(?) skuespill Rambuku i en bokhandel, så kan han ikke uten videre sette opp stykket på sitt teater. Retten til å fremstille eksemplar f.eks. ved å trykke et nytt opplag, eller fremføre verket offentlig er en del av opphavsretten. Opphavsretten følger ikke eiendomsretten til eksemplaret.
Når man laster ned en fil, enten det er musikk, film eller tekst, overdras ingen eiendomsrett og man får ikke noe eksemplar. Dermed har man heller ikke noe eksemplar som kan lånes bort, selges eller disponeres på andre måter som vi er vant til med fysiske eksemplarer. Et “kjøp” av en bok eller musikk for nedlasting har to elementer: Man får en lisens som gir en begrenset rett til å fremstille eksemplar, og leverandøren tilbyr en tjeneste som gjør det mulig å laste ned de aktuelle filene. Siden det ikke er noe som overdras er transaksjonen heller ikke et kjøp, og kjøpslovgivningen gjelder ikke for transaksjonen.
Vi kan her lett havne i en gråsone hvor vi møter vanskelige spørsmål av både kjøpsrettslig og opphavsrettslig art, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen. Men hvis du skulle mene at det virker idiotisk at kjøpslovgivningen ikke gjelder, så ikke skyld på meg. Jeg har utredet spørsmålet for Justisdepartementet og foreslått at forbrukerkjøpsloven bør endres slik at den også omfatter digitale ytelser. Men Justisdepartementet var ikke enig, og valgte ikke å fremme noe forslag om å endre loven på dette punktet.
Det er også meningsløst å snakke om deling når det gjelder filer, og uttrykker fildeling er misvisende. Jeg har derfor gått over til å kalle det nettkopiering, som er mer dekkende for det som skjer. Den som deler med andre gir fra seg noe han selv har. Gir jeg bort min bok, så har jeg den ikke lenger selv. Låner jeg den bort har jeg den ikke før låneren forhåpentligvis returnerer den. Å la andre produsere sine egne eksemplar er ikke å dele.
Poenget er at den begrensede lisens man får til å fremstille eksemplar ikke gir noen rett til å fremstille eksemplarer som man kan gi til andre og man har, igjen men noen begrensede unntak, ikke rett til å stille sitt eksemplar til disposisjon for andre slik at disse kan kopiere det. Å snakke om “hevdvunne rettigheter” til bøker i sammenheng med nedlasting av filer er tull. De rettighetene som folk påstår å ha er knytte til den gammeldagse boken og andre gjenstander som bærer informasjonen.
Svaret på hovedinnvendingen som Dive Into Mark kommer med er enkelt: Kjøp gammeldagse bøker av papir. Da får du alle de rettigheter som følger av eiendomsretten til slike gjenstander. Men du får ikke fordelene som den digitale form gir. Vil du likevel ha bøkene digitalt, så må du akseptere at de rettigheter som fulgte eksemplaret forsvant da eksemplaret ble borte. Du får ikke i både pose og sekk.
I valget mellom papir og digital fil får man vurdere hva som passer best for ens eget behov. Man må akseptere at det digitale blir mer bundet til person, men bindingen avhenger av lisensvilkårene. Jeg kan låne bort mitt “bibliotek” ved å låne bort min leseplate hvor filene er lagret, men da deler jeg på gammeldags vis: Jeg har ikke selv tilgang til det jeg har lånt bort. Da er det kanskje mindre fristende å låne det bort, men det må vi leve med. De ulike alternativer har både fordeler og ulemper.
Jeg synes at Kindle er interessant. Men som jeg har skrevet i min første kommentar til dette produktet, så synes jeg det mangler en del egenskaper som et slikt produkt bør ha. Så jeg vil foretrekke å vente til neste generasjon er på markedet. Hvis produktet slår an vil det neppe gå lang tid før vi har en oppgradert versjon. Slår det ikke an vil tilbudet på bøker i dette formatet tørke inn, og da er det uansett ikke så interessant.
Interessant og nødvendig forsøk på å belyse skillet mellom eksemplaret og dets innhold, men avsnittet “Når man laster ned en fil, enten det er musikk…” er problematisk. Selv ved nedlastning får man da vitterlig et eksemplar? - ellers har vel heller ingen opphavsrettslig relevant handling funnet sted?
Hvis du laster ned et eksemplar av det innlegget du kommenterer, mine podcast om kjøpsrett eller noe annet, så gir ikke jeg deg et eksemplar. Du blir sittende med et eksemplar, men det eksemparet lager du selv ved å kopiere det som jeg har stilt til disposisjon. Retten til å gi bort, selge videre osv knytter seg til den tingen du har fått eller kjøpt, altså den tingen som ble overlevert i forbindelse med trasaksjonen.
Ved nedlasting overleveres ikke noe, og du har ikke en ting som du har fått overlevert. Det eksemplaret du selv har produsert har du ikke rett til å selge videre hvis ikke lisensen gir deg rett til å fremstille eksemplarer for salg (og det gjør de ikke i slike tilfeller), like lite som du kan selge eksemplarer du har fremstilt til privat bruk etter åvl § 12. Det er dessuten ganske upraktisk å selge det eksemplaret du fremstilte ved nedlastingen, for det eksisterer bare som registrerte tegn på din harddisk. Du må i så fall selge harddisken for å selge dette eksemplaret.
Også rettigheter kan kjøpes og selges. Om man skal gå enda mer inn i juridiske spissfindigheter, så er det et kjøp når en etablert rettighet overdras i et annenhåndsmarked, men ikke når retten etableres i første hånd. Hver gang du gjør en avtale med en nedlastingstjeneste så etableres det en ny lisens, og dette er ikke kjøp. Denne retten til å fremstille eksemplar i et begrenset omfang, altså den lisens du får ved avtale om nedlasting, kan ikke overdras videre med mindre en slik rett er avtalt. Dette følger direkte av åvl § 38b.
Så lenge det eksemplar man har fremstilt etter nedlasting er lovlig fremstilt, så kan man fremstille nye kopier til privat bruk. Jeg kan laste ned musikk fra Musikkonline til min PC, og så kopiere denne musikken til min iPod. Men denne retten er begrenset og tillater ikke at man lager kopier av all musikken til hele bekjentskapskretsen.
Som så ofte i jusen er det relativt enkelt å stille opp ytterpunkter, som f.eks. å overdra et eksemplar av en bok på den ene side og en forlagsavtale som gir rett til å trykke og utgi boken på den andre. At det er ulike regler som regulerer disse to situasjonene skaper ikke noen problemer. Men et sted på midten møtes disse, og der har vi en vanskelig overgangssone. Det er denne overgangen vi befinner oss i, og det er ikke så lett å se hva som havner på den ene og hva som havner på den andre siden av grensen.
Det er ikke lett å forstå at det som for alle praktiske formål bare fremstår som et spørsmål om valg av hensiktsmessig leveringsmåte skal være avgjørende for om vi havner i det ene eller andre regelsettet, f.eks. om man har rett til å overdra videre og om (forbruker)kjøpslovens regler kommer til anvendelse eller ikke.
Situasjonen er mer tydelig ved anskaffelse av programvare enn ved musikk, siden de færreste ser noe stort poeng i å ha CD og cover til det programmet man har installert. Men er man i en grensesone så unngår man aldri at det i noen tilfeller kan virke uforståelig at et fenomen havner på den ene siden mens et tilsynelatende identisk fenomen havner på den andre. Det er ikke mulig å løse slike problemer. Om man sier at to slike fenomener skal behandles likt, så har man ikke fjernet grensen. Man har bare flyttet den, med den konsekvens at man får et tilsvarende grenseproblem et annet sted i stedet.
For en hykler du er…
Du vil ikke bruke begrepet fildeling, men fortsetter å bruke begrepet stjeling i stedet for kopiering når det er misvisende av nøyaktig samme grunn som fildeling.
Den siste kommentaren (før denne) får man bare ta som en lite saklig meningsytring. Man kan mene hva man vil, vi lever i et fritt land. Ut over det er det ikke verdt ytterligere kommentarer.
Hva er det som er usaklig? Det burde da være enkelt å bestride min påstand om du mener at du er i din rett.
Det er usaklig å karakterisere de men er uenige med som “hykler”. Personangrep er stort sett alltid avsporing.
Man kopierer et verk, og dermed fratar man opphavsmannen noe av den økonomiske verdi verket representerer. Å fokusere bare på kopieringen er omtrent som om man bare skulle se på litt endring av data i et banksystem og ikke på de verdier man på denne måten eventuelt klarte å tappe banken for. Man har jo ikke “stjålet” noe, bare endret på noen tegn.
I dagligtale brukes ordet “tyveri” i langt videre betydning enn den strengt juridiske. Å forsyne seg med penger fra en bankkonto er i juridisk forstand ikke tyveri. Det som gjerne omtales som “identitetstyveri” er heller ikke tyveri om man holder seg til strafferetten. “Å stjele” er ikke noe definert juridisk uttrykk.
Den som uberettiget kopierer opphavsrettslig vernet materiale tilegner seg verdier som tilhører andre, og reduserer verdien for rettighetshaver. Det forutsetter en viss evne til å tenke abstrakt for å skjønne dette, men verdiene er ikke noe mer abstrakte enn “pengene” på en bankkonto.
I en debatt som denne synes jeg det er helt greit å bruke “tyveri” i videre forstand enn den strengt strafferettslig, altså om tilfeller hvor man forsyner seg av verdier som tilhører andre. På samme måte synes jeg det er uprobleatisk å bruke “kjøp” av filer, selv om dette i en tilsvarende streng kjøpsrettslig forstand ikke er kjøp. Å bare bruke betegnelsen “kopiere” blir også misvisende om man ikke kvalifiserer det til “ulovlig kopiering”, for det er bare den ulovlige kopieringen som er temat.
Jeg synes uttrykket “fildeling” er misvisende og gir feil assosiasjoner. Hvis vi deler en flaske vin betyr det at hver av oss bare får en halvpart av det som deles. Slik er det ikke ved “fildeling”. Da bare øser man en tilsynelatende uutømmerlig kilde ved å produsere nye kopier uten at den som “deler” gir fra seg noe som helst. Men ved det tømmer man kilden for økonomisk verdi, noe man ikke gjør ved deling i egentlig forstand.
Jeg velger selvfølglige ord som har de konnotasjoner som jeg mener er dekkende i forhold til det som beskrives. Det gjør også piratene, og jeg unngår den forskjønnende og selvrettferdiggjørnde terminologien som piratene selv bruker.
Jeg har også tidligere redegjort for hvorfor jeg velger de ordene jeg gjør. Du og andre må selvfølgelig gjerne være uenige i min språkbruk. Det er lov å være uenig. Men å kalle det “hyklerisk” å bruke en terminologi man ikke er enig i er en avsporende usaklighet.
Takk for at du gir meg et skikkelig svar.
Jeg stÃ¥r fortsatt pÃ¥ at det er hyklerisk at du fortsetter Ã¥ bruke begrepet “Ã¥ stjele”, og skal forklare nærmere hvorfor.
Du sier at ordet tyveri brukes i en videre betydning i dagligtalen. Nøyaktig det samme kan sies om fildeling. Men mens fildeling er et nytt og forholdsvis nøytralt begrep, er tyveri et gammelt og innlært begrep med sterke negative assosiasjoner.
For øyeblikket gÃ¥r jeg bort ifra den juridiske definisjonen av “tyveri” som helt klart er sterkt knyttet til begrepet “Ã¥ stjele”, og bruker definisjonen “urettmessig overføring av verdi”. AltsÃ¥ at “tyven” tilegener seg en verdi pÃ¥ bekostning av “eieren”. I denne saken betyr det at innehaver av opphavsrettighetene taper et salg, siden selve Ã¥ndsverket ikke vil bli pÃ¥virket av kopiering.
En person som, for eksempelets skyld, er konstant blakk vil ikke kunne kjøpe et åndsverk. Personen kan allikevel kopiere åndsverket fra en som har kjøpt det, og har på den måten tilegnet seg en verdi. Det er derimot ikke et tapt salg, siden salget aldri kunne skjedd, og er derfor ikke tyveri.
Det samme eksempelet kan oveføres til en person som har en endelig sum penger, og har tilegnet seg åndsverk til en verdi tilsvarende en uendelig sum med penger. All verdi som overstiger personens endelige sum penger vil ikke være tyveri.
Mange velger å kopiere et åndsverk i digitalt format, samtidig som de kjøper åndsverket i fysisk format. Det kan heller ikke kalles et tapt salg, med mindre man mener det er riktig at man skal kunne selge bruksrettighetene til det samme åndsverket gjentatte ganger til samme person.
Om piratkopiering fører til økt eksponering kan verdien av opphavsrettighetene faktisk økes, hvis det fører til flere salg.
Et åndsverk er, som du sier om fildeling, en uuttømmelig kilde som ikke påvirker originalen. Verdien er ikke bestemt av hvor mange kopier som er produsert, men et kunstig verdipotensiale som kun er gitt av loven.
Jeg sier ikke at pirakopiering er uproblematisk. Tvert imot. Men som jeg har vist så er bruken av begreper som tyveri og stjeling i denne debatten misvisende, fordi verdien av et åndsverk er uavhengig av antall kopier. Vi kan ikke løse dette problemet i fellesskap om vi fortsetter å snakke forbi hverandre.
Jeg konstaterer at vi ikke er enige. Ellers har jeg sagt det viktigste jeg mener om saken og ser ingen grunn til å gjenta det.