Naivt av røde Jackson

Daniel Søland Jackson skriver i Dagbladet 20.11.07 at Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon. I en tidligere kommentar på denne bloggen har jeg, etter en debatt i Studentersamfundet i Trondheim, skrevet at jeg mener at piratene er naive. Det var Daniel Søland Jackson som representerte piratene i den debatten, og altså var naivitetens hovedtalsmann.

Daniel Søland Jackson innser at de som lager musikk og andre åndsverk må ha noe å leve av. Det er tross alt litt bedre enn fjortispiratene. Han har to måter å finansiere dette på: Avgift på bredbånd og generelle skatter, altså betaling over statsbudsjettet.

At en som sitter i IT-utvalget i partiet Rødt vil eliminere alt som smaker av marked, er vel ikke særlig overraskende. Man kan si at den samme naiviteten begruner både valg av parti og “løsning” på finansiering av digital kultur.

Jackson refererer tall som sier at musikkomsetningen i Norge i 2006 var på 700 mill. I grove tall betyr det noe slikt som 200 kr pr år for alle som har passert barnehagealder. Men skal man ha en slik modell kan man ikke bare kalkulere med musikk. Alle som leverer innhold på nett må få del av den samme kaka, hvilket vil si at den må bli mye større.

Markedsmekanismen sier noe om hvordan folk verdsetter ulike tilbud. Jeg har inntil nylig latt være å kjøpe musikk fra Musikkonline og iTunes, fordi jeg syntes de var for dyre i forhold til hva jeg fikk igjen. De har blitt bedre, men fortsatt er prisen så høy at jeg kjøper CD hvis jeg skal ha mer enn enkeltspor. Andre kan ha andre preferanser, og det er ikke temaet her.

Hvis det hadde vært en flat pris som jeg uansett ble tvunget til å betale fordi jeg har bredbånd, så ville jeg ha lastet ned veldig mye mer av dette. Jeg bruker nettet mye for å skaffe og dele informasjon. Noe er jeg villig til å betale for, annet er verdt prisen når prisen er nær null. Finnes det gratis alternativer er det ikke noe poeng å betale med mindre det man betaler for er klart bedre enn gratistjenesten.

Fjerner man markedsmekanismen får vi ingen indikator på materialets økonomiske verdi. Jeg har nettsider med nokså ulikt innhold. Det er ganske mange besøkende, et sted mellom 100 og 150.000 pr måned. Til nå har jeg aldri tenkt på å ta betalt for noe av det jeg har lagt ut på nettet. Det er ikke dette jeg lever av, og det er ikke noe mål for meg å tjene penger på dette. Men om det skulle være mulig å få noen penger for dette uten å gjøre det mindre tilgjengelig for brukerne, så melder jeg meg på. At penger ikke er motivasjonen i dette tilfellet slik at jeg gjør det til tross for at jeg i alle fall tjener svært lite på det betyr ikke at jeg er uinteressert å tjene penger. Så hvis Daniel Søland Jackson vinner fram med sin bredbåndsavgift vil jeg ha min del av kaka. Har man tatt bort prisen finnes det ikke grunnlag for å hevde at ingen ville ha vært villige til å betale for mitt materiale. Hvis man mener det er verdt å se på, så er det like mye verdt som annet man velger å se på.

Jeg er neppe den eneste. Nettavisene ville nok mer enn gjerne ha tatt betaling hvis markedet hadde vært villig til å betale. I det hele tatt tror jeg svært få ville sagt nei takk dersom muligheten for å få betalt hadde vært til stede. En bredbåndsavgift kan ikke bare gå til å betale musikere og komponister. Alle som leverer innhold må få sin del. Daniel Søland Jackson antyder ikke noen mekanismer for å fordele de midlene som kommer inn. Med sitt politiske standpunkt er det mulig han mener at de skal fordeles “etter behov” eller noe slikt, som i praksis betyr alle kulturarbeidere som ikke har andre inntekter på arbeidsløshetstrygd finansiert av Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Om man ikke tror på en kommunistisk fordeling er det vanskelig å tenke seg annet enn en fordeling etter hvor mye som blir lastet ned, stipendordninger eller en kombinasjon av disse.

Hva slags fordelingsnøkler man eventuelt skulle brukes for å fordele etter nedlasting, vil jeg ikke spekulere i. Men det er vanskelig å se noe annet enn en kombinasjon av antall nedlastede filer og antall Mb. Uansett modell kan det gi “interessante” utslag. I tidligere tider vitset man over Sovjetiske 5-årsplaner ved å fortelle om spikerfabrikken som hadde fått et produksjonsmål på n tonn spiker. Selvfølgelig produserte man bare kjempespiker, og overoppfylte 5-årsplanen. Til neste 5-årsplan hadde man lært, og nå skulle fabrikken produsere xmillioner spiker. Så i de neste fem årene ble det bare produsert bittesmå spiker – og 5-årsplanen ble overoppfylt igjen.

Betaling pr Mb vil føre til at mange vil se seg tjent med å gjøre sine filer større. Selv velger jeg en relativt kraftig komprimering når jeg legger ut bilder på nettet for ikke å legge beslag på unødvendig mye båndbredde. Får man betaling bl.a. pr nedlastet Mb vil man vel heller gå over til å legge ut bilder i TIFF eller et annet ukomprimert format. All lyd, også podcast med bare tale, vil det være fristende å legge ut i 24 bit wav fremfor relativt hardt komprimert mp3.

Hvis det er noe særlig penger å hente vil tradisjonell radio- og TV-distribusjon bli mindre interessant. Velger man distribusjon via internett i stedet vil man kunne hente inn penger fra Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Det meste av Daniel Søland Jacksons bredbåndspenger vil ikke gå til håpefulle musikere. Det vil gå til Google, Yahoo, Msn, Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, osv. Kanskje ville jeg selv tjene mer enn mange musikere i et slikt system. Det ville jeg rent personlig ikke protestere mot, men det er neppe god kulturpolitikk.

Stipender betyr at en mengde komiteer skal avgjøre hvem som er verdig trengende og hva det er verdt å bruke penger på. Det krever et ganske stort apparat, eller byråkrati som slike apparater gjerne kalles. Disse kommer til å være sammensatt av representanter fra ulike kroker av de etablerte kulturliv, og alle vil tilgodese seg og sine. De som får penger er de som er flinke til å skrive politisk riktige søknader, hvilket ikke nødvendigvis er de samme som er flinke til skape god musikk, litteratur eller hva man måtte skape. Det blir ikke mye å hente for utradisjonelle og opprørske uttrykk i et slikt system, uansett hvor populære de måtte være hos de som ikke er innenfor the establishment.

Vi startet med 200 kr pr person pr år for å dekke musikkbransjen. Skal vi ta med alle andre innholdsleverandører også, må vi nok legge til en null eller to på Daniel Søland Jacksons bredbåndsavgift.

Hvis bredbåndsavgiften erstattes av vanlig skatt, vil kulturlivet fullt ut være prisgitt de til enhver tid dominerende politiske vinder. En representant for partiet Rødt tror kanskje at staten er løsningen på det meste. Jeg gjør ikke det. Og jeg tror at tanken på å være fullstendig prisgitt bevilgninger fra staten i et land hvor FrP er nest største parti kan gi mange kulturarbeidere søvnløse netter.

Både bredbåndsavgift og skattefinansiering har den meget store svakhet at inntekter ikke følger bruk. Økt bruk av musikk eller andre kulturuttrykk fører ikke til at det kommer mer penger inn i systemet. Det betyr at suksess avler armod. Jo mer musikk som produseres og lastes ned, desto flere blir det som vil dele en kake som ikke blir større. Det betyr mindre på hver.

Pirat Daniel Søland Jackson arbeider til daglig i Opera Software. Under debattmøtet i Trondheim var det en som mente at når han snakket så varmt for “deling” av filer burde han legge kildekoden til Operas nettleser ut på nettet. Han som stilte spørsmålet ville gjerne gjøre noen endringer i noe han ikke var helt fornøyd med. Hvis pirat Jackson svarte på spørsmålet, så ble svaret overdøvet av latteren fra salen. Pirat Jackson er naiv, men ikke så naiv at han tar sin egen medisin og deler det han selv sitter på.

Print Friendly