Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.
Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.
Creative Common er et sett standardvilkår som man kan anvende når man gjør sitt verk tilgjengelig for andre. Disse tillater at man kan utnytte verkene på en måte som ellers ville ha vært i strid med opphavsretten. Som opphavsmann sier jeg at dere får lov til å utnytte mitt verk på nærmere angitte måter som forutsetter mitt samtykke. Det er dette jeg har gjort når det gjelder utnyttelse av min artikkel Opphavsrett — en introduksjon, selv om mine vilkår avviker noe fra Creative Common. Det arbeides for å lage “norske” Creative Commons vilkår.
Både usansk opphavsrett og usansk kontraktsrett er ganske ulik norsk rett på godt og vondt, men mest på vondt. USA og usanere har en lei tendens til å tro at de er ledende på alle områder. Det er de ikke. Når usanere skal gjøre noe “internasjonalt” så betyr det som regel at resten av verden skal adoptere den usanske løsningen. At disse løsningene slett ikke passer andre steder synes å være en totalt fremmed tanke, akkurat som det er utenkelig for USA at det faktisk er de som må tilpasse seg verden. Dette preger Creative Commons. Det er 100% usanske løsninger som man vil eksportere mest mulig uendret til andre land. Bevegelsens tilhengere synes å være fanget i en tro på at alt som er viktig kommer fra USA, så man aksepterer premissene.
Creative Commons har ambisjoner om at deres vilkår skal være de samme verden over. Man tillater derfor ikke at ulike språkversjoner eller nasjonale versjoner avviker fra det usanske annet enn der tvingende lov gjør det nødvendig. Det kan være et greit utgangspunkt. Men internasjonal opphavsrett er ikke helt enkel. Det følger av Bernkonvensjonen Art 7(8) at vernet reguleres av retten i det land hvor vern kreves. En usansk opphavsmann som mener at noen i Norge måtte krenke hans rettigheter har det vern man får etter norsk rett, og en norsk opphavsmann som mener sin rett krenket i Argentina har der det vern man får etter Argentinsk rett. Avtalevilkår, som Creative Commons vilkår, kan komplisere dette. Men det går jeg ikke inn på. Man kan nok legge til grunn at avtalevilkår i Norge vil bli tolket etter norsk rett.
Hvis man skal etablere en reguleing som skal fungere internasjonalt, da tar man selvfølgelig utgangspunkt i internasjonal opphavsrett og gjør de nødvendige lokale tilpasninger fra dette utgangspunktet. Alle land som har sluttet seg til Bernkonvensjonen, hvilket vil si alle land som betyr noe i denne sammenhengen, vil måtte forholde seg til Bernkonvensjonens begrepsbruk og etablere de nødvedige broer mellom konvnesjonen og nasjonal rett. Man må ha et bevisst og utviklet forhold til hvordan konvensjonens begreper forstås innenfor rammen av nasjonal rett.
Dette har Creative Commons ikke gjort. De har tatt utgangspunkt i usansk rett. Resultatet synes å gå i retning av noe som jeg ikke kan anbefale noen norske opphavsmann å benytte. Det er ikke fordi jeg fraråder opphavsmenn å tillate mer enn det som de må tillate etter loven. Men anvendt i Norge, og jeg vil tro i de fleste Europeiske land, vil vilkårene fra Creative Commons bare skape rot og forvirring. De passer ikke hos oss.
En alvorlig innvending er at man anvender terminologi som er helt fremmed hos oss. Og enda verre: Man bruker betegnelser som er velkjente, men de brukes i en annen betydning enn den de har i Europeisk og norsk opphavsrett. Slikt blir det advokatmat av.
I USA liker man ikke og forstår ikke ideelle rettigheter, til tross for at også USA er konvensjonsforpliktet til å respektere dem. Så dette håndteres på en klønete måte. Hvis man skulle mene at det er behov for en eksplisitt regulering av dette burde man ha tatt utgangspunkt i Bernkonvensjonen artikkel 6bis som lyder:
(1) Independently of the author’s economic rights, and even after the transfer of the said rights, the author shall have the right to claim authorship of the work and to object to any distortion, mutilation or other modification of, or other derogatory action in relation to, the said work, which would be prejudicial to his honor or reputation.
USA gir heller ikke vern for utøvende kunstnere, kringkastingsselskaper m.m, og har ikke tiltrådt Romkonvensjonen om dette. Derfor forsøker man å presse noe av dette inn under opphavsretten, og resultatet er rot. I Europa, inklusive Norge, er dette greit regulert. At USA har problemer med dette er ikke noe vi bør bry oss om. Men Creative Commons forsøker å eksportere problemene, blant annet ved å definere en utøvende kunstners prestasjon som et “verk”, noe det ikke er. Det bør vi avvise.
I USA liker man heller ikke databasebeskyttelse, og man kan få inntrykk av at heller ikke dette er særlig godt forstått. Også dette eksporterer man ved å lage kontraktsvilkår for dette. Men her må det legges til at databaser ikke har det samme vernet internasjonalt som opphavsrettslig vernede verk.
I tillegg kommer usansk kontraktstradisjon som er preget av en lite utviklet evne til å tenke prinsipielt og utlede konsekvenser fra dette. Alt skal angis konkret. Resultatet er lange og uleslige kontraktsklausuler som likevel har en tendens til å skape fler problemer enn de løser.
Min konklusjon, etter å ha gått gjennom Creative Commons vilkår, er at jeg ikke kan anbefale noen i Norge å bruke disse. Man må gjerne gi brukerne av materialet tillatelse til å gjøre mer enn hva de har rett til etter alminnelig opphavsrett. Men da bør det reguleres på en annen måte. Man kan tillate at det fremstilles eksemplar til nærmere angitt formål som undervisning, eller til ikke ervervsmessig bruk generelt. (Jeg vil foretrekke uttrykket “ikke ervervsmessig” fremfor “ikke kommersiell”, da det er det første som brukes i åndsverkloven. Selv om det stort sett betyr det samme, unngår man uklarheter om man velger lovens formulering.) Man kan eventuelt tillate videreformidling på papir og/eller på nett, eventuelt med den begrensning jeg har valgt om at det ikke skal kunne tas inn i kompendier uten samtykke. Om man ønsker kan man også tillate at andre bearbeider verket, gjerne med en forutsetning om at dette ikke er ervervsmessig bruk. Jeg ville også ha stilt som vilkår at det skulle fremgå at det er en bearbeidelse, og at det skal være en henvisning til hvor originale finnes. Kanskje bør det utdypes noe, men så veldig mye mer er neppe nødvendig. I alle fall trenger man ikke USA-infiserte vilkår som de Creative Commons vil ha oss til å bruke.
Avtaler som er basert på vilkår som settes av en part uten noen klar aksept fra medkontrahent er vanligvis problematiske. Det kan lett bli spørsmål om hvorvidt man i det hele tatt har en avtale, og om hva denne eventuelt går ut på. Men ved den type vilkår som det er er snakk om vil det ikke være noe problem. Den som setter vilkår gir tillatelser uten motytelse fra den annen part. Dermed blir det ikke noe spørsmål om hvorvidt noen motytelse eller begrensning av den annen parts rett er akseptert og dermed en del av avtalen. Om noen her skulle hevde at de ikke har akseptert noen avtale, da har de heller ingen tillatelse til bruk ut over det som følger av alminnelig opphavsrett.
Hvis man skriver tekst på norsk har man lite behov for avtaleregulering på dette punktet, med mindre man vil gi andre en rett til å bearbeide det man selv har skrevet for deretter å fremstille eksemplar og gjøre tilgjengelig den bearbeidede versjonen. I de fleste tilfeller som ikke er privat bruk vil man være omfattet av en avtalelisens. Man trenger derfor ikke å spørre om lov til å bruke teksten. For andre typer verk enn tekst har man ikke avtalelisenser i samme omfang, slik at behovet for regulering gjennom avtale kan være større.
Det kan være grunn til å rette en liten advarsel mot utstrakt bruk av tillatelser til bruk av tekster ut over det som følger av avtalelisens. Vederlag til Kopinor beregnes med utgangspunkt i antall kopier det lages av opphavsrettslig vernet materiale. En tillatelse til fribruk kan komme til å medføre at slike tekster ikke tas med i beregningsgrunnlaget, med derav følgende reduksjon i vederlaget til Kopinor. Nå er det sikkert mange som ikke vil ha noe i mot at det betales mindre, og det er et ærlig standpunkt. Men man bør da være forberedt på at dette også kan komme til å få konsekvenser når midlene skal fordeles. Det er ikke gitt at tekster publisert på slike vilkår for fremtiden skal regnes med når man vurderer produksjon i forhold til reisestipend etc hvis det ikke betales vederlag for dem. Stipendordningene er tross alt en måte som vederlag for utnyttelse av verk tilbakeføres til opphavsmenn, og ikke milde gaver som deles ut. Den som frasier sett retten til vederlag for bruk kan ikke i neste omgang gjøre krav på en del av vederlag som er betalt for bruk av andres verk. (Det slår meg etter disse refleksjoner at jeg vil endre vilkårene for å bruke Opphavsrett — en introduksjon slik at den primært kan brukes innenfor rammen av en avtalelisens, og så tillate visse former for bruk i den grad disse ikke allerede er omfattet av avtalelisensen.)
