Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En ganske vanlig påstand i piratenes forsøk på å forsvare sin virksomhet er at opphavmennene egentlig tjener på piratenes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effektiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjelper ikke en musiker om en million mennesker lytter til musikken hvis ingen av disse betaler for musikken. For musikere kan det kanskje bety at flere vil komme på konserter. Men det er en fattig trøst for komponister. Forfattere vil nok heller ikke fylle så mange konsertsaler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er piratkopiert i et stort antall.

Man finner nok enkelteksempler på at spredning blant pirater har hatt en positiv markedsføringseffekt. Men det er nok bare i unntakstilfeller at en slik markedsføringseffekt kommer i nærheten av å veie opp for skadevirkningene som følger av piratvirksomheten.

Hvor stor skadevirkningen er varierer sannsynligvis for ulike verkstyper, uten at jeg kjenner noen undersøkelser som sier noe konkret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en undergrunnsmarkedsføring av en film ved piratkopiering bidrar til å gjøre filmen omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det primære markedet for TV-serier er TV-selskaper. Ettermarkedet for TV-serier på DVD er antagelig marginalt i forhold til primærmarkedet. I en kommersiell TV-verden finansieres seriene av reklame i forbindelse med sending. Jo flere seere, desto høyere reklameinntekter. Høyere forventede reklameinntekter vil bety at fjernsynsselskapene betaler mer for serien. Fjernsynsselskapene taper neppe så veldig mange seere på at seriene blir piratkopiert, og kan få en del ekstra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn normalt interessert i vedkommende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er antagelig den uttrykksform som taper mest på piratkopiering. Piratkopiering kan nok bidra til å gjøre musikken kjent. Men har man først fått en musikkfil som ikke er alt for hardt komprimert, så gir det liten merverdi å kjøpe “the real thing”. Derfor er det grunn til å tro at tapet som følger av piratkopiering er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “markedsføring” har ført til. At artister som trekker like mange folk på sine konserter som de gjorde tidligere bare selger en brøkdel av de platene gjorde for noen år siden, bekrefter dette. Musikere kan fortelle at for noen år siden var det alltid mange på konserter som hadde med en CD de ville ha signert. Nå kommer folk i stede med hjemmebrente CDer og vil ha disse signert.

Gratis formidling brukes mye ved markedsføring. Plateselskapene legger ut musikkvideoer på YouTube. De sender ut store mengder gratis filer, osv. Skulle man se at man tjener på at musikken er tilgjengelig i kopieringsnettverk som Piratebay, så kan de selv legge den ut der. Så piratenes virksomhet er nok først og fremst til inntekt for piratene selv (og ikke minst for piratentreprenører som tjener godt på sine tjenester), og alt snakket om markedsføring er bare et forsøk på å hvitvaske sin samvittighet.

Hvorvidt piratkopiering rent faktisk fører til økt salg eller ikke, er likevel ikke det avgjørende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg frabedt “hjelp” fra pirater. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som eventuelt skal gjøre gratis tilgjengelig, hvordan dette skal gjøres, gjennom hvilke kanaler, osv. Selv om det unntaksvis skulle vise seg at piratene hadde rett, så er det opphavsmannen som bestemmer. Jeg har aldri kunnet fordra de som hevder å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pirater at jeg egentlig er tjent med at de plyndrer meg.

Creative Commons – usansk imperialisme på opphavsrettens område

Larry Lessig har satt søkelyset på en rekke uheldige utviklingstrekk innen opphavsretten. Rettighetshaverne har strammet grepet mer og mer. Jeg har null sympati med de som vil stjele andres verk uten å betale for dem. Men det kreative rom har blitt stadig trangere når underholdningsindustrien nidkjært passer på sine rettigheter og truer med ruinerende erstatningskrav om man ikke danser etter deres pipe.

Larry Lessigs svar har vært å etablere Creative Commons. Det har fått en nærmest religiøs tilhengerskare. Man sier fra seg rettigheter for å åpne opp rommet for skapende innsats, som en reaksjon mot de senere års tilstramminger. Men usanere skal alltid overdrive. Det er i USA opphavsrettsutviklingen virkelig har gått av skaftet, og svaret fra Larry Lessig er preget av dette. Det er en usansk løsning på et usansk problem. Vi har problemet også hos oss, om enn i mindre alvorlig grad. Men problemet kan ikke løses på usanske premisser.

Continue reading Creative Commons – usansk imperialisme på opphavsrettens område