Pirater i opphavsmenns tjeneste?

En ganske van­lig påstand i pira­te­nes for­søk på å for­svare sin virk­som­het er at opp­havmen­nene egent­lig tje­ner på pira­te­nes virksomhet. Tanken er at ens verk blir kjent på denne måten og at det er en effek­tiv markedsføring.

Ingen kan leve av bare å være kjent. Det hjel­per ikke en musi­ker om en mil­lion men­nes­ker lyt­ter til musik­ken hvis ingen av disse beta­ler for musik­ken. For musi­kere kan det kan­skje bety at flere vil komme på kon­ser­ter. Men det er en fat­tig trøst for kom­po­nis­ter. For­fat­tere vil nok hel­ler ikke fylle så mange kon­sert­sa­ler om de drar på turné for å lese høyt fra bøker som er pirat­ko­piert i et stort antall.

Man fin­ner nok enkelt­ek­semp­ler på at spred­ning blant pira­ter har hatt en posi­tiv mar­keds­fø­rings­ef­fekt. Men det er nok bare i unn­taks­til­fel­ler at en slik mar­keds­fø­rings­ef­fekt kom­mer i nær­he­ten av å veie opp for skade­virk­nin­gene som føl­ger av piratvirksomheten.

Hvor stor skade­virk­nin­gen er varie­rer sann­syn­lig­vis for ulike verks­ty­per, uten at jeg kjen­ner noen under­sø­kel­ser som sier noe kon­kret om dette. Film er best på kino. Det kan hende at en under­grunns­mar­keds­fø­ring av en film ved pirat­ko­pie­ring bidrar til å gjøre fil­men omtalt og kjent, slik at flere ønsker å se den på kino. Det pri­mære mar­ke­det for TV-serier er TV-selskaper. Etter­mar­ke­det for TV-serier på DVD er anta­ge­lig mar­gi­nalt i for­hold til pri­mær­mar­ke­det. I en kom­mer­si­ell TV-verden finan­sie­res seriene av reklame i for­bin­delse med sen­ding. Jo flere seere, desto høy­ere reklame­inn­tek­ter. Høy­ere for­ven­tede reklame­inn­tek­ter vil bety at fjern­syns­sel­ska­pene beta­ler mer for serien. Fjern­syns­sel­ska­pene taper neppe så vel­dig mange seere på at seriene blir pirat­ko­piert, og kan få en del eks­tra seere fordi serien har fått mye (forhånds)omtale. Man må være mer enn nor­malt inter­es­sert i ved­kom­mende serie for å gidde å laste den ned, så de fleste som gjør dette ser den nok likevel.

Musikk er anta­ge­lig den uttrykk­s­form som taper mest på pirat­ko­pie­ring. Pirat­ko­pie­ring kan nok bidra til å gjøre musik­ken kjent. Men har man først fått en musikk­fil som ikke er alt for hardt kom­pri­mert, så gir det liten mer­verdi å kjøpe “the real thing”. Der­for er det grunn til å tro at tapet som føl­ger av pirat­ko­pie­ring er langt større enn det man måtte tjene ved salg som denne form for “mar­keds­fø­ring” har ført til. At artis­ter som trek­ker like mange folk på sine kon­ser­ter som de gjorde tid­li­gere bare sel­ger en brøk­del av de pla­tene gjorde for noen år siden, bekref­ter dette. Musi­kere kan for­telle at for noen år siden var det all­tid mange på kon­ser­ter som hadde med en CD de ville ha sig­nert. Nå kom­mer folk i stede med hjemme­brente CDer og vil ha disse signert.

Gra­tis for­mid­ling bru­kes mye ved mar­keds­fø­ring. Plate­sel­ska­pene leg­ger ut musikk­vi­deoer på YouT­ube. De sen­der ut store meng­der gra­tis filer, osv. Skulle man se at man tje­ner på at musik­ken er til­gjen­ge­lig i kopie­rings­nett­verk som Pirate­bay, så kan de selv legge den ut der. Så pira­te­nes virk­som­het er nok først og fremst til inn­tekt for pira­tene selv (og ikke minst for pira­tentre­pre­nø­rer som tje­ner godt på sine tje­nes­ter), og alt snak­ket om mar­keds­fø­ring er bare et for­søk på å hvit­vaske sin samvittighet.

Hvor­vidt pirat­ko­pie­ring rent fak­tisk fører til økt salg eller ikke, er like­vel ikke det avgjø­rende. Hvis jeg skulle gi ut musikk, så vil jeg ha meg fra­bedt “hjelp” fra pira­ter. Det er jeg og ingen andre som da skal bestemme hva som even­tu­elt skal gjøre gra­tis til­gjen­ge­lig, hvor­dan dette skal gjø­res, gjen­nom hvilke kana­ler, osv. Selv om det unn­taks­vis skulle vise seg at pira­tene hadde rett, så er det opp­havs­man­nen som bestem­mer. Jeg har aldri kun­net for­dra de som hev­der å vite hva som er til mitt eget beste, også selv om de av og til skulle ha rett. Jeg vil ikke høre fra pira­ter at jeg egent­lig er tjent med at de plynd­rer meg.

Creative Commons — usansk imperialisme på opphavsrettens område

Larry Les­sig har satt søke­ly­set på en rekke uhel­dige utvik­lings­trekk innen opp­havs­ret­ten. Ret­tig­hets­ha­verne har stram­met gre­pet mer og mer. Jeg har null sym­pati med de som vil stjele and­res verk uten å betale for dem. Men det krea­tive rom har blitt sta­dig tran­gere når under­hold­nings­in­du­strien nid­kjært pas­ser på sine ret­tig­he­ter og truer med rui­ne­rende erstat­nings­krav om man ikke dan­ser etter deres pipe.

Larry Les­sigs svar har vært å etab­lere Crea­tive Com­mons. Det har fått en nær­mest reli­giøs til­hen­ger­skare. Man sier fra seg ret­tig­he­ter for å åpne opp rom­met for ska­pende inn­sats, som en reak­sjon mot de senere års til­stram­min­ger. Men usa­nere skal all­tid over­drive. Det er i USA opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen vir­ke­lig har gått av skaf­tet, og sva­ret fra Larry Les­sig er pre­get av dette. Det er en usansk løs­ning på et usansk pro­blem. Vi har pro­ble­met også hos oss, om enn i mindre alvor­lig grad. Men pro­ble­met kan ikke løses på usan­ske premisser.

Con­ti­nue read­ing