Artikkelen er skrevet sammen med professor Helge Rønning og ble opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 9/2007. Både Helge Rønning og jeg er medlemmer av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg.
Et angrep på den akademiske frihet
I Forskerforum 7/2007 får prinsippet om såkalt ”Open Access” omfattende dekning. Det er et stort intervju med Rune Nilsen og et mindre med Karin Gundersen. Ellers består oppslaget av to såkalte faktabokser. Overskriften er: ”Open access må inn i arbeidskontraktane”.
Et uklart begrep
Før debatten om ”open access” kan begynne må man gjøre rede for hva man mener med dette. I Forskerforums oppslag er begrepet ”open access” ikke ordentlig definert. Man vurderer ikke hvilke konsekvenser det vil få for forskningens frihet om prinsippet iverksettes på universiteter og forskningsinstitusjoner. Videre underslås alle opphavsrettslige spørsmål.
I faktaboksene om ”open access” og i intervjuet med Nilsen brukes begrepet på en rekke motstridende måter. For det første likestilles det med ”offentlig tilgjengelig”. For det andre skal det være ”fritt tilgjengelig”. For det tredje skal det stå for ”gratis tilgjengelig”, og for det fjerde skal det innebære at artikler og publikasjoner skal knyttes opp mot et såkalt institusjonsarkiv og være tilgjengelige der. Slik det framstår nå er ”open access” er en forførende, men ganske uklar tanke.
Offentlig tilgjengelig
Om ”open access” betyr offentlig tilgjengelig, er dette uproblematisk og i tråd med forskningens frihet og retten til å publisere fritt. Offentligheten skal kunne skaffe seg adgang til resultatene av offentlig finansiert forskning. Forskningsrapporter og liknende skal ikke publiseres innenfor lukkete nettverk – f.eks. i form av Intranett – som bare bestemte personer har adgang til. Det er dette prinsippet som blant annet EU går inn for.
Om Forskningsrådet, EU og andre knytter vilkår om publiseringsform til sine prosjekter, så må vi akseptere det. Men det kan ikke omfatte mer enn hva man har påtatt seg å levere innenfor prosjektet, for eksempel i form av angitte ”deliverables”, som i praksis er delrapporter, i EU-prosjekter. Dette kan ikke strekkes til at også artikler hvor man dels bygger på prosjektets resultater, dels på annet materiale skal publiseres etter oppdragsgivers spesifikasjoner. Det må heller ikke bli slik at vi som universitetsansatte skal pålegges bare å publisere i ideologisk korrekte tidsskrifter selv om universitetet er finansiert av det offentlige.
Forskernes rettigheter
Det er viktig å ha in mente at publisere faktisk betyr å gjøre offentlig. Spørsmålet som reiser seg ut fra dette, er imidlertid mer komplisert. Det er et grunnleggende prinsipp at forskeren selv skal ha rett til å velge sin kanal og måte for å publisere sine resultater. Det skal ikke pålegges av en ekstern instans i form av et diktat slik som Rune Nilsen vil, når han sier: ”Offentleg tilsette forskarar bør vere kontraktfesta til å gjere forskningsresultat fritt tilgjengelege”. Dette betyr i følge Nilsen innenfor et system av ”open access” som betyr gratis tilgjengelighet.
Det å pålegge forskere hvor og hvordan det skal publiseres, er et brudd på grunnleggende prinsipper innenfor prinsippet om akademisk frihet og bør selvfølgelig avvises. Å gjøre ”open access” publisering til en del av de akademiske arbeidskontraktene vil undergrave forskningens og den akademiske frihet.
Videre vil et slikt prinsipp stride mot viktige prinsipper i åndsverksloven. Det gjelder opphavsmannen prinsipielle rett til å ta avgjørelser om bruk av verket utenfor det private området. Men viktigere er det at det vil stride opphavsmannens ideelle rettigheter som beskytter mot bruk av verket som strider mot det som opphavsmannens intensjon med verket og hans/hennes rett til å beskytte sitt verk mot misbruk.
Selvstendige og kvalitetsbevisste kanaler
Spørsmålet om å gjøre et åndsverk og et forskningsresultat offentlig tilgjengelig er også et spørsmål om publiseringskanalenes selvstendige stilling og profesjonalitet. Dette er Karin Gundersen inne på. Universiteter og forskningsinstitutter har ikke den nødvendige kompetanse til å fungere som forlag. Dette gjelder så vel på det redaksjonelle område som innenfor distribusjon.
Systemer for kvalitetsvurdering uavhengig av forskningsmiljøene er av sentral betydning. Dette er et problem som de radikale tilhengerne av ”open access” systemet ofte overser. Rune Nilsen bagatelliserer hva som egentlig bør ligge i profesjonell redigering i publiseringsprosessen. Å være vitenskapelig redaktør er noe annet enn å sitte som medlem av et ”editorial board”. Det er høyt spesialisert kunnskap som kreves for å fungere i en slik funksjon. En av grunnene til at vitenskapelige tidsskrifter er dyre, er
at de krever store og spesialiserte produksjonsprosesser. La oss heller ikke glemme at det å skape gode, profesjonelle og kvalitetssikrete elektroniske tidsskrift også er kostbart og krever høy spesialkompetanse. Kostnadene knyttet til trykking og distribusjon på papir utgjør en ganske liten del av totalkostnadene ved å drive et tidsskrift.
Et rent nettbasert tidsskrift må vurderes etter de samme kriterier som andre tidsskrifter. Det hjelper lite at et tidsskrift i prinsippet er fritt tilgjengelig for alle dersom forskerfellesskapet ikke oppfatter det som et interessant kvalitetstidsskrift og derfor ikke bruker tid på å lese det. Valg av publiseringsmedium har ingen betydning for forfatternes rettigheter til det de selv har skrevet. Man får ikke noen større rett til å utnytte andres verk bare fordi det er tilgjengelig i elektronisk form.
Fritt og gratis?
Et element i ideologien er at forskningsresultatene skal være ”fritt” tilgjengelig. ”Fritt” er et flertydig og uklart begrep. Det kan bety at resultatene skal være tilgjengelige uten restriksjoner på tilgang og bruk. Dette er uproblematisk, og har vært ivaretatt ved at resultater publiseres i allment tilgjengelige bøker og tidsskrifter. ”Fritt” kan også bety gratis, som er noe mer problematisk.
Kvalitet koster og noen må betale. Gratis blir det aldri, det er bare et spørsmål om hvem som skal betale og hvordan pengene skal kanaliseres. Enten må noen betale for den jobben som skal gjøres, eller så må vi bruke mer av vår forskningstid til å drive som amatørforleggere. Tradisjonelt har prinsippet om gratis tilgang vært sikret gjennom biblioteker. At tradisjonelle modeller for å sikre fri tilgang kan være uhensiktsmessige i forhold til dagens teknologiske muligheter endrer ikke det grunnleggende at kvalitet koster, også i formidlingsleddet.
Hele prinsippet om gratis tilgjengeliggjøring er en fiksjon. Noen må betale i siste ende. Nilsen sier at han forestiller seg at dette skal ordnes gjennom ”[…] forskningsfinansiering, til dømes Forskingsrådet”. Dette åpner for tvilsomme praksiser. Det kan blant annet bety at bare de forskerne som har finansiering for Forskningsrådet eller andre kilder får publisert sine resultater. Det kan også åpne for en svært uheldig praksis om at bare når man har fått støtte til å publisere, vil man bli publisert. Altså nok et problem i forhold til akademisk frihet og til sikre uavhengige publiseringskanaler.
Det siste problemet som tas opp i oppslaget i Forskerforum, dreier seg om er prinsippet om åpne institusjonsarkiv. Dette er en videreføring av det gamle prinsipp om de åpne forskningsbibliotekene i en ny teknologisk tidsalder. Det er i tråd med prinsippet om forskningens frihet og åpenhet. Om man kan bygge opp digitale arkiv med artikler som har vært publisert andre steder, så er det utmerket. Hvis en artikkel kan gjøres tilgjengelig på denne måten vil det øke tilgjengeligheten og være et pluss ved valg av tidsskrift. Men det vil ikke være så viktig at vi velger bort de viktigste tidsskriftene dersom disse ikke skulle tillate slik tilgjengeliggjøring.
Nord-Sør
Nord-Sør argumenter er en del av den ideologiske overbygningen for ”open access” misjonærene. Det lyder vakkert, men blir ikke nødvendigvis holdbart av den grunn. Det ligger en lett paternalistisk holdning i dette. Vi skal gjennom vår ordning med ”open access” sørge for at vestens forskningsresultater blir tilgjengelige for ”de andre”. Bak dette ligger det en skjult internasjonal arbeidsdeling, der vi framstår som dem som har resultatene og forskningsmidlene, og de andre har problemene vi kan forske på. Med de styrkeforholdene som finnes i den internasjonale forskningsverden og innenfor internasjonal forskningspublisering, vil ”open access” systemet ytterlige undergrave mulighetene for at landene i sør får høve til å bygge egne publiseringskanaler, for systemet med ”open access” kan bidra til å undergrave deres opphavsrett. Når våre løsninger blir så lett tilgjengelig, er det ingen grunn til at de skal bygge opp kompetanse på annet enn å motta den rike verdens løsninger. Her blir de gode intensjoner, som i mye annen misjonærvirksomhet, til dårlige løsninger.
Publisering og tvang
Som akademikere flest er vi interessert i at det vi skriver, er tilgjengelig for og blir lest av målgruppen. Dette er styrende for valg av publiseringskanal. Vi mener også at vi kjenner aktuelle publikasjoner innen våre respektive fagområder bedre enn Rune Nilsen og andre som på ideologisk basis vil styre våre valg. Problemet for oss er ikke open access – hva enn dette måtte bety. Hvis dette virkelig er så fortreffelig som Rune Nilsen hevder, da vil det uansett vokse fram. Problemet er at noen ut fra sin ideologi vil tvinge oss til å velge bestemte publiseringskanaler og dermed innskrenke den akademiske frihet. Open access kan være utmerket som en mulighet, men vi skal ikke tvinges inn i det.
Når Forskerforum framstiller ”open access” som noe som er ”fritt” betyr det altså i realiteten noe som er gratis for mottaker, samtidig som man erkjenner at det koster. Det betyr ikke fritt i betydningen fri forskning. Det kan innebære bunden og tvungen publisering.
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Må alt som kan stjeles deles?
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Hvem skal bestemme hvor vi får publisere?
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Opphavsrett og universitetsansatte, en kommentar til Sejersted II