Olav Torvunds blogg

Kom­men­ta­rene til mitt inn­legg om fil­ko­pie­ring via net­tet var ganske for­ut­sig­bare. At noen mener at jeg repre­sen­te­rer en røst fra stein­al­de­ren og ikke har skjønt noen ting, er bare hva man må regne med. Det er hel­ler ikke over­ras­kende at noen hard­nak­ket mener at masse­ko­pie­ring av filer over inter­nett er ok. Men noe av det kan det være verdt å svare på.

Eirik Newth har på sin blogg etter­lyst tan­ker mulige for­ret­ninge­mo­del­ler. Dette har jeg tatt opp i en egen kom­men­tar.

Før jeg kom­men­te­rer dette nær­mere, kan føl­gende slås fast: Det er ulov­lig å gjøre verk til­gjen­ge­lig på inter­nett uten opp­havs­man­nens sam­tykke, enten dette skjer ved såkalt fil­de­ling eller på annen måte. Det er hel­ler ikke lov å kopiere filer til pri­vat bruk der­som det man kopie­rer fra er ulov­lig frem­stilt eller ulov­lig gjort til­gjen­ge­lig, hvil­ket i prak­sis vil si at det ikke er til­latt å laste ned fra inter­nett­ko­pis­ter, også kalt “fildelere”.

Vi må for­svare ret­ten til å kunne skape. Kopis­tene tren­ger ikke noe for­svar. Der det i dag er grunn til bekym­ring er når man risi­ke­rer å bli sak­søkt om man bru­ker av kul­tur­ar­ven til å skape nye verk. Ole John Aan­dal har nylig kom­met i medie­nes søke­lys for det han stil­ler ut i Pors­grunn kunst­for­ening. Han har bl.a. brukt bil­der av halv­nakne jen­ter, bil­der han har fun­net på net­tet og brukt uten å spørre noen om til­la­telse. Hans bruk av bil­dene er etter min mening klart ulov­lig. Han burde åpen­bart ha inn­hen­tet sam­tykke fra jen­tene (noe han ganske sik­kert ikke ville ha fått), eller gjort dem ugjenkjennelige.

Den samme Ole John Aan­dal har også gjort seg bemer­ket ved å mani­pu­lere seg selv inn i kjente bil­der. Han bear­bei­der her and­res verk. I dette til­felle kan det ikke være sær­lig tvil­som at det er en bear­bei­delse og ikke et nytt og selv­sten­dig verk, slik at han måtte ha inn­hen­tet sam­tykke fra foto­gra­fene. At jeg ver­ken ville ha span­dert pen­ger eller vegg­plass på hans bil­der hind­rer ikke at de illust­rer spørs­må­let om hva slags fri­het man skal ha til å kunne skape verk basert på det andre har gjort før. Nid­kjære ret­tig­hets­ha­vere som går etter folk som Ole John Aan­dal kan bidra til å gjøre rom­met for ska­pende inn­sats ube­ha­ge­lig trangt. Det er det vik­tig å hindre.

Så til noen av de tema­ene som blir tatt opp i kommentarene.

Mange hen­ger seg opp i valg av ord, nær­mere bestemt om ordet tyveri. Hvis man ten­ker strengt straffe­retts­lig er ulov­lig kopie­ring ikke tyveri, akku­rat som ”kjøp” av musikk i form av ned­last­bare filer i kjøps­retts­lig for­stand ikke er kjøp. Men det er lite inter­es­sant å dis­ku­tere slike juri­diske nyan­ser i denne sammenhengen.

Det er ganske pri­mi­tivt å si at bare fysiske gjen­stan­der kan ha verdi, og at det føl­ge­lig er greit så lenge man ikke fra­rø­ver noen deres fysiske gjen­stan­der. En for­fat­ter lever av å selge sine bøker.  De fleste over­la­ter job­ben til et for­lag og får en viss pro­sent av sal­get. Om andre begyn­ner å dele ut boka gra­tis, da blir det færre som kjø­per. For­fat­te­ren har en ene­rett bl.a. til å lage eksemp­la­rer av boka. Når noen gir ut pirat­ver­sjo­ner for­sy­ner pira­tene seg av den ver­dien som for­fat­te­rens rett utgjør. Man tar fra for­fat­te­ren. Musikk­pi­ra­tene snyl­ter på kom­po­nis­ter og musi­kere og plynd­rer dem for ver­dier. Om man kal­ler det tyveri eller noe annet er bare et spørs­mål om valg av ord. Men de som ikke kla­rer å se at det er “tyveri” å for­syne seg med diti­gale ytel­ser er fan­get i den samme gamle tanke­gan­gen som de som hel­ler vi ha lek­si­kon i bok­hylla frem­for å ha til­gang til lek­si­kon på nettet.

Når plate­sel­ska­pene dri­ver lobby­virk­som­het sky­ver de noen fat­tige kunst­nere foran seg. Når pira­tene skal rett­fer­dig­gjøre sine hand­lin­ger peker de på noen styrt­rike stjer­ner. Begge deler er like galt. Under­hold­nings­in­du­strien dri­ver sin virk­som­het for å tjene pen­ger, ikke fordi de føler en omsorg for kunst­nere. De fleste kunst­nere, også musi­kere, tje­ner dår­lig. En musi­ker kan godt ha bil­det sitt i avi­sene og være “kjen­dis”, men de fleste – også de som er kjente – tje­ner lite pen­ger. Når CD-salget stu­per betyr det at de som tjente dår­lig fra før får enda mindre.  At Paul McCart­ney også tje­ner mindre, betyr ikke så mye. Han har råd til det. Men han er bare én av vel­dig mange musi­kere og den aller øver­ste top­pen på isfjel­let. Så spørs­mål om man synes synd på Elton John, som noen selv­føl­ge­lig har kom­met med i debat­ten, er helt på siden.

Opp­havs­ret­tens død har blitt spådd lenge. For en tid siden fant jeg en artik­kel fra 1955 hvor for­fat­te­ren hev­det at opp­havs­ret­ten snart ville dø. Den gang var det bånd­opp­ta­ge­ren, eller mag­ne­to­fo­nen som den ble kalt den gan­gen, som var den store trus­se­len. Det som gjorde artik­ke­len sær­de­les inter­es­sant er at argu­men­ta­sjo­nen er omtrent iden­tisk med den vi nå hører fra de som mener at inter­nett vil bety slut­ten for opp­havs­ret­ten. Han som skrev dette for drøyt 50 år siden tok feil, og jeg tror at de som hev­der til­sva­rende i dag tar like mye feil. Ung­dom­me­lig enga­sje­ment kom­bi­nert med en full­sten­dig his­to­rie­løs­het er ikke all­tid opp­skrif­ten på vel­be­grun­nede stand­punk­ter. Opp­havs­ret­ten vil endre seg. Opp­havs­ret­ten, eller det som utvik­let seg til å bli opp­havs­rett, har siden Guten­berg blitt utford­ret  av ny infor­ma­sjons­tek­no­logi. Den vil nok klare dagens utford­ring også.

Opp­havs­ret­ten vil over­leve ganske enkelt fordi den er helt nød­ven­dig hvis vi ønsker at kul­tu­ren ikke skal stoppe opp og dø. En for­fat­ter kan ikke leve av å bli lest hvis ingen beta­ler for bøkene. For­fat­tere kan ikke leve av å lese høyt fra bøkene eller selge t-skjorter med bil­der av seg selv. Kom­po­nis­ter vil ikke tjene pen­ger på at musik­ken deres blir spilt om man fra­tar dem opp­havs­ret­ten. Og film­sett kan ikke reise på turne og spille fil­men som tea­ter.  Pen­ger får kan­skje ikke folk til å bli ska­pende, men man­gel på pen­ger kan gjøre at kunst­nere ikke kan bruke sin tid på å skape kunst. En sul­ten kunst­ner er mer opp­tatt å skaffe mat enn av å skape kunst. Man må løfte blik­ket litt over fjor­tis­ni­vået og  se at kul­tur er mer ung­dom­mens musikk. Dette gjel­der ikke minst de jour­na­lis­ter som skri­ver om dette.

Opp­havs­man­nens ene­rett består av to ele­men­ter: Opp­havs­man­nen har ene­rett til å frem­stille eksemp­lar av sitt verk og til å gjøre ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Den som las­ter ned musikk frem­stil­ler eksemp­lar av musik­ken. Den som sprer musik­ken på net­tet gjør den til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten i til­legg til å frem­stille eksemplar.

Ene­ret­tene er ikke abso­lutte. Den som har kjøpt en bok kan låne ut, selge eller gi bort sitt eksemp­lar (men ikke leie det ut). Men å kjøpe en bok gir ikke noen rett til å trykke opp et eget opp­lag som man deler ut til alle som måtte være inter­es­sert.  Om  man har musik­ken på sin iPod må man gjerne dele sin iPod med andre ved f.eks. å låne den bort. Men å la andre kopiere den musik­ken man har er noe helt annet enn å låne bort det man har kjøpt. Det er som å trykke nytt opp­lag, ikke å la noen låne boka. Den som deler gir fra seg noe de har. Det gjør ikke de såkalte “fil­de­lerne”. De pro­du­se­rer nye opp­lag gjen­nom masse­ko­pie­ring via net­tet. På dette punk­tet bom­mer også Eirik Newth i sin kom­men­tar i Dag­bla­det.

Man kan etter åvl § 12 i et begren­set omfang frem­stille kopier til pri­vat bruk. Det er vans­ke­lig å si hvor gren­sen skal trek­kes. Jeg har kopiert alle mine CDer til mp3-format og har en del av dem lag­ret på min iPod. Det anser jeg for upro­ble­ma­tisk. At min dat­ter har kopiert noe av min musikk til sin iPod er også greit. Det er et moment i vur­de­rin­gen om opp­havs­man­nen får betalt. Så lenge jeg har kjøpt CD og den bare kopie­res innen­for den kret­sen som ville være en van­lige bru­ker­kret­sen for CDen, bør det være greit. Men hvis jeg begyn­ner å kopiere eller legge til rette for å kopiere til folk uten­for den aller nær­meste kret­sen begyn­ner det  å bli mer pro­ble­ma­tisk. At man sen­der en fil til sine nær­meste ven­ner og sier ”hør på dette!”, så er vel det også greit. Men man kan ikke sende det til alle sine 438 ”ven­ner” på face­book. Man kan nok hel­ler ikke la sine ven­ner kopiere hele musikk­sam­lin­gen. Og man kan selv­føl­ge­lig ikke stille musik­ken til dis­po­si­sjon for andre i et kopieringsnettverk.

At mange sier de las­ter ned og og lar andre kopiere filer med god sam­vit­tig­het, over­ras­ker ikke. Andre sny­ter på skat­ten med god sam­vit­tig­het, og fil­de­lerne er ikke noe bedre enn skatte­sny­terne – uan­sett hva  man gjør for å bleke eller hvit­vaske sin sam­vit­tig­het. Jeg mener at både skatte­sny­teri og ”tyveri” av and­res ånds­verk er uak­sep­ta­belt. De som frem­stil­les som hel­ter i Dag­bla­dets repor­ta­sje er omtrent som regn­skaps­fø­re­ren i Taxisvin­del­sa­ken. De leg­ger til rette for at andre skal kunne snyte andre for deres rett­mes­sige inn­tek­ter. De som las­ter ned har omtrent samme moralske stan­dard som skattejuk­serne i taxi­bran­sjen. Man kunne ha pak­ket et for­svar for skatte­svin­del inn i den samme reto­rik­ken som pira­tene bru­ker: “Jeg skulle gjerne betalt skatt hvis jeg visste at pen­gene gikk til skole, gamle og syke, og ikke til late byrå­kra­ter, en menings­løs krig i Afgha­ni­stan,” osv. Jeg har ikke mer sans for de som sys­te­ma­tisk plynd­rer opp­havs­menn enn jeg har for andre som dri­ver økono­misk kri­mi­na­li­tet. Det er ingen grunn til å frem­heve dem som helter.

Alle kan spe­ku­lere i hvor­dan frem­ti­dige for­ret­nings­mo­del­ler kom­mer til å se ut, men ingen kan i dag vite det. Jeg har gitt mitt bidrag til disse spe­ku­la­sjo­nene her. Men vi må i alle fall regne med en mang­fol­dig og lite over­sikt­lig dis­tri­bu­sjon. Noen vil bare være opp­tatt av å gjøre sine ting kjent og gjør alt gra­tis til­gjen­ge­lig for alle. Som opp­havs­mann står man helt fritt til å gjøre dette.  Vi vil abon­nere på ulike tje­nes­ter som hjel­per oss å finne fram til det vi er inter­es­sert i. Det som alle vil ha må vi ganske sik­kert betale for. Jeg tror vi vil få en ny runde med DRM, men i en mykere vari­ant enn den som mange nå er i ferd med å gå bort fra. Om man f.eks. skulle velge å legge nav­net på lisens­ha­ver inn i filen vil det ikke hindre ens egen utnyt­telse eller annen lov­lig bruk. Men det kan for­telle hvem som har delt alle sine filer på net­tet, og kan få mange til å tenke seg om en gang eller tre før de leg­ger filene ut på net­tet. Det er sik­kert andre mulig­he­ter også. Den som lever får se.

Plate­bran­sjen viser klare dino­saur­sym­pto­mer. Det var Apple som fikk fart på nett­salg av musikk. Musikk­bran­sjen klarte det ikke selv. Jeg har ikke sær­lig tro på at den tra­di­sjo­nelle musikk­bran­sjen vil være de som kom­mer opp med nye og inno­va­tive for­ret­nings­mo­del­ler. De sit­ter alt for mye fast i tan­ken på å dik­tere mar­ke­det i ste­det for å lytte til det. Musik­ken vil uan­sett over­leve. Kan­skje vil fil­de­lings­en­tre­pre­nø­rer være de som leve­rer de nye kom­mer­si­elle tje­nes­tene. Om plate­sel­ska­pene skulle miste kon­trol­len over dis­tri­bu­sjo­nen så vil det være bra for alle andre enn plate­sel­ska­pene. Skal man være rik­tig kynisk, så må regne med at andre står klare til å overta musik­ken om dino­sau­rene skulle dø ut. Dette er kapi­ta­lis­mens bru­tale lov, og den gjel­der for plate­sel­ska­per også.

Men uan­sett hvem som står for dis­tri­bu­sjo­nen, så må det være mulig for inn­holds­le­ve­ran­dø­rene å ta betalt der­som de skulle ønske det. Man må kunne sikre sine ret­tig­he­ter og unngå plynd­ring fra pira­ter. Hvis ikke vil mange ikke være inter­es­sert eller ha mulig­het til å levere inn­hold. Da blir vi alle fattigere.

De vir­ke­lige skur­kene i dagens plate­mar­ked er kje­der som Plate­kom­pa­niet og Free­Record­store. Det er disse som stru­per til­gjen­ge­lig­he­ten ved bare å ta inn et begren­set utvalg og det er disse som tje­ner mest på de pla­ter som sel­ges. Jeg vet ikke hva slags mar­gi­ner disse har, men jeg vil anta at et sted mel­lom 25 og 40% av det vi beta­ler for en CD går til butik­ken. Så kan plate­sel­skap, musi­kere, kom­po­nis­ter og andre dele res­ten. Men disse kje­dene har ikke noen lys frem­tid foran seg. Hvis vi vil ha musik­ken på CD kan man hel­ler bestille fra CDON.COM eller Ama­zon – even­tu­elt fra nett­bu­tik­ker som har spe­sie­li­sert seg på de som deler vår sære musikk­smak. Og sta­dig oftere vil vi klare oss med musik­ken uten å kjøpe plastikk.

Noen har også kom­men­tert min mang­lende til­tro til mik­ro­be­ta­lin­ger og mener at jeg har en grunn ana­lyse, eller noe i den ret­nin­gen. Her viser jeg bare til mitt svar til Eirik Newth.

Eirik Newth skri­ver i sin blogg at det er synd jeg i mitt inn­legg i Dag­bla­det ikke kom­men­te­rer frem­ti­dige for­ret­nings­mo­del­ler for de som også i frem­ti­den ønsker å leve av sin opp­havs­rett. Det var mye jeg gjerne skulle ha tatt med og mye jeg gjerne skulle ha skre­vet mer om. Men jeg syn­tes at min artik­kel alle­rede var for lang. Denne kom­men­ta­ren er len­ger, og der­for har jeg delt den inn i flere deler.

Vi kan mene og tro mye, men ingen kan vite. Men det er all­tid mor­somt å spe­ku­lere i hvor­dan frem­ti­den vil se ut.

Jeg leg­ger til grunn at de som ska­per ånds­verk også i frem­ti­den skal kunne få beta­ling for dette. Den som skal kunne bruke sin tid på å skape ånds­verk må ha noe å leve av. Hvis de må bruke mye tid på en brø­d­jobb blir det liten tid til å skape. Selv om pen­ger ikke nød­ven­dig­vis får folk til å skape, så kan man­gel på pen­ger være en effek­tiv måte å hindre at man gjør det. En sul­ten kunst­ner vil som regel være mer opp­tatt av å skaffe seg mat enn av å skape kunst. Et lite språk­sam­funn som Norge kan neppe opp­rett­holde et rikt kul­tur­liv uten bety­de­lig støtte fra det offent­lige. Men den kan ikke bli slik at kul­tur­ar­bei­dere blir stats­an­satte på fast lønn.

De som er kul­tur­for­bru­kere må betale for sitt kul­tur­kon­sum, selv om pri­sen kan være sub­si­di­ert. I Norge vil vi fort­satt ha en blan­ding av indi­vi­du­elle og kol­lek­tive ord­nin­ger. Men et kul­tur­li­vet kan ikke bare base­res på kol­lek­tive ord­nin­ger – ord­nin­ger som inn­e­bæ­rer at man må søke og over­be­vise en eller annen sti­pend­ko­mité om man skal få pen­ger. Kol­lek­tive ord­nin­ger har en lei tendens til å bare støtte det etab­lerte. At sta­ten nå støt­ter rock er mer et tegn på at rocken har blitt en del av det etab­lerte enn på at polti­tik­ken end­res. Det er mer sym­pto­ma­tisk at en av Nor­ges vik­tigste kul­tu­relle eks­port­ar­tik­ler, Black Metal, ikke har mot­tatt noe støtte fra det offi­si­elle Norge. Og uan­sett vil disse ord­nin­gene være nasjo­nale feno­me­ner mens det som skjer på inter­nett vil være globalt.

Jeg er blant dem som tror at tra­di­sjo­nelle kul­tu­relle uttrykk og de medier vi kjen­ner kom­mer til å leve en god stund til. Det spret­ter sta­dig fram tek­no­logif­relste som spår en snar­lig død for det vi har i dag. Stort sett tar de feil. Det meste lever videre. Det nye kom­mer i til­legg til det vi har, det erstat­ter det ikke – i alle fall ikke før etter ganske lang tid. Når det er sagt så er vel CDen noe av det som er mest utsatt. Vi har all­tid måt­tet ha et stykke tek­no­logi for å kunne høre her­me­ti­sert musikk, og spran­get fra en gene­ra­sjon tek­no­logi til den neste er ikke så stor. Men det kan nok være mange som liker å ha det fysiske obje­ket, og det er noe nytt når man går over fra leve­ring på fysisk medium til leve­ring via nett. Det er ingen for­nuf­tige grun­ner til at lek­sika skal fort­sette å komme på papir. Lek­si­kon­pro­du­sen­tene trodde i en periode at bare online-tjenester ville være aktu­elle. Men både Encylo­pe­dia Bri­tan­nica og Store Norske Lek­si­kon har nylig kom­met i nye utga­ver i bok­form fordi det viste seg at det var dette mar­ke­det ville ha. Om man vur­de­rer pri­sen i for­hold til atall opp­slag de fleste gjør i sine lek­sika, så er pri­sen for hvert opp­lag sann­syn­lig­vis velg­dig høy. Men man skal åpen­bart ikke under­vur­dere ver­dien av å kunne ha eksemp­la­ret selv og av å ha et flott bok­verk i sin bok­hylle. Folks valg er ikke all­tid rasjo­nelle i sine valg.

Neste: Forretningsmodeller» 

 «For­rige: Innledning

En nett­ba­sert dis­tri­bu­sjon må ha mulig­he­ten til en kon­trol­lert dis­tri­bu­sjon slik at den som ønsker det kan legge ut filer for salg. Det må være en beta­lings­løs­ning knyt­tet til dette og mulig­he­ten for en ukon­trol­lert kopie­ring vil måtte være begren­set. Når jeg sier at løs­nin­gen må ha dette er det fordi jeg tror at også frem­ti­dige for­ret­nings­mo­del­ler vil være basert på det grunn­leg­gende prin­sip­pet om at den som leve­rer en var eller tje­neste får betalt for det som leve­res og bru­ke­ren beta­ler for bru­ken. Hvis det ikke fin­nes løs­nin­ger som kan iva­reta dette vil kan­skje det som dis­tri­bu­eres være fritt, men det vil bli mindre å dis­tri­bu­ere. Jeg tror at DRM vil være en del av et slikt sys­tem. DRM kom­bi­nert med et retts­lig for­bud mot å bryte beskyt­tel­sen er et kra­fig verktøy.

Det er ikke sær­lig over­ras­kende at under­hold­nings­in­du­strien har mis­brukt dette verk­tøyet, og at det nå slår til­bake. Under­hold­nings­in­du­strien kom­mer sik­kert til å skyte seg i foten flere gan­ger. De har ikke akku­rat utmer­ket med en evne til å lytte til mar­ke­det og blør nå kraf­tig for sine feil. Men DRM kan imple­men­te­res på mange måter. Et gene­relt angrep på DRM er ikke bedre begrun­net enn under­hold­nings­bran­sjens angrep på fil­de­lingstek­no­lo­gien.

En DRM-implementasjon vil måtte være bru­ker­ven­lig og sam­ti­dig gi utgi­verne en rime­lig sik­ker­het. En erkjen­nelse av at bru­ker­ven­lig­het er vik­ti­gere enn bran­sjens kon­troll sit­ter nok svært langt inne hos sen­trale aktø­rer i bran­sjen. Det skal være enkelt å spille av filene på flere avspil­lings­en­he­ter innen­for hus­stan­den og man skal ikke risi­kere at de filer man har blir uspil­le­lige der­som man kjø­per nytt utstyr.

I øyeblik­ket er tren­den at man går bort fra DRM. Tiden vil vise om det betyr at man for­la­ter DRM som sådann, eller om det bare betyr at man for­la­ter dagens imple­men­ta­sjon av DRM. Erfra­rin­gene fra dette vil være inter­es­sante. Om det skulle vise seg mulig å ha en for­ret­nings­mo­dell som fun­ge­rer uten DRM, så ville jeg fore­trekke det. Men skal det være mulig å ha en inn­tekt av å selge opp­havs­retts­lig ver­nede verk også i frem­ti­den må dagens pirat­virk­som­het redu­se­res dras­tisk. Jeg tror ikke at det vil skje uten at pira­tene på en eller annen måte tvin­ges, og da er alter­na­ti­vene mindre hyg­ge­lige enn DRM. Men dette er et at de punk­tene hvor jeg vil bli glad om det skulle vise seg at jeg tar feil.

En løs­ning må være åpen. Hvis jeg tror at det fin­nes ganske mange der ute som er vil­lige til å betale for det jeg måtte pro­du­sere, så skulle jeg kunne bruke denne tek­no­lo­gien for å beskytte mitt inn­hold, uten å måtte gå via et ”plate­sel­skap” eller et ”forlag”.

Hva slags tek­niske løs­nin­ger som vil vel­ges, er ikke så lett å for­utse. Jeg har ofte tenkt at en løs­ning med noe som til­sva­rer mobil­te­le­fo­nens SIM-kort kunne være en mulig­het. Dette kan ligge på et kort eller en ”minne­pinne”. Da kunne man lett flytte kor­tet fra en utstyrs­en­het til en annen når man kjø­per nytt. Har man kort med lisens­nøk­kel i en bær­bar enhet kunne man tenke seg at man set­ter denne i en dock­ing­sta­sjon eller kob­ler den til via en USB-kabel. Ved å sette min iPod i dock­ing­sta­sjo­nen ville jeg da få til­gang til all lisen­siert musikk på den aktu­elle enhet uav­hen­gig av hvil­ken musikk som er las­tet opp på den bær­bare enhe­ten. Har man først en lisens­nøk­kel av denne typen vil man også kunne tenke seg løs­nin­ger hvor man kunne hente musik­ken fra ser­vere og spille den på den aktu­elle enhe­ten. Slik vil jeg kunne få til­gang til min musikk over alt hvis jeg bare har en mobil­te­le­fon, iPod, smart­kort eller annet som kan kob­les til avspil­lings­en­he­ten. Men dette er bare én mulig modell. Det er sik­kert mange andre mulig­he­ter. En slik dis­tri­bu­sjon vil bare være én av mange model­ler. Så lenge musikk– eller film­sam­lin­gen ikke for­svin­ner sam­men med gam­melt utstyr og man ikke opp­le­ver noen vans­ke­lig­he­ter med å ta med musik­ken fra stua til kjøk­ke­net, til sin bær­bare spil­ler eller til bilen, tror jeg de fleste vil være rime­lig for­nøyd. En DRM som ikke hind­rer det de fleste vil opp­fatte som nor­mal bruk vil folk neppe ha noen pro­ble­mer med.

Mange er mer opp­tatt av å nå ut med sitt bud­skap enn å tjene pen­ger – i alle fall enn av å tjene pen­ger i den kana­len som bru­kes. Pol­ti­sike akti­vis­ter, reli­giøse misjo­næ­rer, aka­de­mi­kere og kom­mer­si­elle mar­keds­fø­rere har det til fel­les at deres pri­mære inter­esse er å få sitt bud­skap fram til mål­grup­pen. Mange er vil­lige til å betale for å kunne komme ut med sitt bud­skap. Man prø­ver ikke å få folk til å betale for å se reklame.

For mange av oss er det nok slik at vi først og fremst ønsker å bli lest eller hørt, og at pen­ger er under­ord­net. Men det betyr ikke at vi ikke er er inter­es­sert i å tjene pen­ger. Om vi kunne nå ut og tjene pen­ger på det vi gjør, så ville nok mange av oss ha fore­truk­ket det. Ikke minst vil det gjelde de mange unge og håpe­fulle musi­kere som for­sø­ker å bryte igjen­nom og er vil­lige til å gjøre nes­ten hvas som helst for å få en plate­kon­trakt. Dette er et poeng som ofte synes over­sett. For­søk på å skille mel­lom et ”pro­fe­sjo­nelt” eller ”kom­mer­si­elt” mar­ked på den ene siden, og et åpent mar­ked for ama­tø­rene på den annen, vil falle på dette. Om man skulle finne på å lage en kol­lek­tiv løs­ning med beta­ling til de som pro­du­se­rer inn­hold på net­tet så vil jeg også ha min del, i den grad det blir lest. Det kan ikke bli slik at de som leve­rer inn­hold til et for bru­kerne gra­tis mar­ked får beta­ling i et slikt sys­tem, mens de som vel­ger en annen kanal ikke ser noe til de pen­gene. Jeg vil også ha det samme retts­lige ver­net som de kommersielle.

Noen vil sik­kert bruke ”åpne lisen­ser”. Men selv om Larry Les­sig har fått en nes­ten reli­giøs til­hen­ger­skare til sitt Crea­tive Com­mons, så repre­sen­te­rer det ikke så vel­dig mye nytt. Også fra en del trykte medier kjen­ner vi vil­kå­ret ”Etter­trykk til­latt med kilde­an­gi­velse” og lig­nende. Jeg har sym­pati med mye av tanke­gan­gen som lig­ger til grunn for Crea­tive Com­mons. Men det er en så USA-sentrert ord­ning og bærer så mye preg av sær­he­ter i usansk tanke­gang og retts­tra­di­sjon at jeg ikke kan anbe­fale noen i Norge å bruke disse vil­kå­rene. Crea­tive Com­mons er et typisk eksem­pel på at man i USA mener at inter­na­sjo­na­li­se­ring betyr at ver­den skal til­passe seg USA, ikke at USA skal til­passe seg res­ten av ver­den. Vi tren­ger ikke impor­tere usan­ske kano­ner for å skyte spurv i Norge.

Abon­ne­ments­tje­nes­ter kan være aktu­elle i en del til­fel­ler. Folk er vil­lige til å betale for å få mange fjern­syns­ka­na­ler, og de kan nok være vil­lige til å betale for å få til­sva­rende på inter­nett. Noen abon­ne­men­ter vil kunne inngå i en pakke. Eirik Newth har nevnt som eksem­pel at Tele­nors kun­der får til­gang til Store norske lek­si­kon. For ”kjekt å ha” tje­nes­ter kan dette være hen­sikts­mes­sig. Pri­sen for et enkelt­opp­slag uten abon­ne­ment vil kunne føles for høy. For indi­vi­du­elle opp­slag og det vil være lite aktu­elt å tegne et abon­ne­ment den dagen man skal slå opp i lek­si­kon for å avslutte en dis­ku­sjon rundt mid­dags­bor­det. Indi­vi­du­elle abon­ne­nemen­ter bru­kes for pro­fe­sjo­nelle infor­ma­sjons­tje­nes­ter. Advo­kat­fir­maer beta­ler f.eks. glade­lig 5–600 kro­ner måne­den pr sam­ti­dig bru­ker for å ha til­gang til Lov­da­tas beta­lings­ba­serte tje­nes­ter.

Annon­ser vil være en aktu­ell finan­sie­rings­form for noen type tje­nes­ter. Tje­nes­ten må da ha så mange bru­kere til at den blir til­strek­ke­lig inter­es­sant for annon­sø­rer. Men det er naivt å tro at annon­ser skal kunne finan­siere alle tje­nes­ter på inter­nett. Noen må uan­sett betale, og en reklame­fi­nan­sie­ring betyr at noen må betale gjen­nom kjøp av de pro­duk­ter og tje­nes­ter det rekla­me­res for. Man finan­sie­rer en tje­neste gjen­nom en over­head­be­ta­ling på andre pro­duk­ter og tjenester.

Reklame­fi­nan­sie­ring med­fø­rer lett vrid­ning av til­bu­det. Man prio­ri­te­rer det som har reklame­verdi, som ikke nød­ven­dig­vis er det som har verdi for bru­ke­ren. Reklame­ver­dien komme an på hvor egnet det er for å selge det pro­du­ke­tet som skal sel­ges, ikke ver­dien for bru­ke­ren. Når kom­mer­si­elle TV-kanaler pro­du­se­rer pro­gram­mer for unge seer­grup­per hel­ler enn for eldre, så er ikke det fordi voksne folk ikke ser på TV. Men de er ikke like lett­på­vir­ke­lige av rekla­men, så selv om de repre­sen­te­rer mer kjøpe­kraft enn yngre seere så er de mindre inter­es­sante for annon­sø­rene. Hol­der man seg til musikk så kan det hende at noe av barne– og ung­doms­mar­ke­det kan fina­na­sie­res av reklame. Utgi­vel­ser av klas­sisk musikk vil neppe kunne finan­sie­res på den måten. Saken om TV2 og Kris­tof­fer Schaus syv døds­syn­der viser hvor­dan annon­sø­rer kan øve inn­fly­telse på inn­hold. Selv om TV2 ikke bøyer av for annon­sør­press i denne omgang, så kan det hende de har mis­tet lys­ten til å lage flere kon­tro­ver­si­elle programmer.

Det har også vært lan­sert for­slag om å finan­siere inn­hol­det på net­tet gjen­nom en bred­bånds­av­gift. Jeg har sagt at dette er sær­de­les naivt, noe jeg sta­dig mener.

Hva folk vil være vil­lige til å betale for og hvor mye de vil være vil­lige til å betale avhen­ger av ver­dien tje­nes­ten har for bru­ke­ren: Beho­vet for tje­nes­ten, kva­li­tet i for­hold til alter­na­tive tje­nes­ter og pri­sen for alter­na­ti­ver. Aviser har stort sett gått bort fra abon­ne­ment for sine nett­ut­ga­ver. Så lenge det fin­nes mange alter­na­ti­ver som ikke kos­ter noe vil det være vans­ke­lig å få leserne til å betale. Dette er på mange måten den samme utvik­lin­gen som man ser for papir­avi­ser, hvor de har duk­ket opp en rekke gratisaviser.

Plate­bran­sjens store pro­blem er at gra­tis­tje­nes­ter har vært bedre enn det som plate­sel­ska­pene selv til­byr. At gra­tis­tje­nes­tene er ulov­lige har i alle fall ikke i til­strek­ke­lig grad bidrat til å dempe deres popu­la­ri­tet. Ved å bruke kref­tene på å arbeide mot mar­ke­det i ste­det for med det, har plate­bran­sjen latt pira­tene få en til­nær­met 100% mar­keds­an­del, og det har fes­tet seg en hold­ning om at musikk er noe man ikke beta­ler for. Det er ikke lett å snu dette og bran­sjen blør kra­fig som følge av sine egne feil. De lov­lige ned­las­tings­tje­nes­ten har nå blitt bedre. Men pri­sen er anta­ge­lig­vis fort­satt for høy. Først når de som kon­trol­le­rer store meng­der inn­hold begyn­ner å se på net­tet som en mulig­het og ikke som en trus­sel, kan vi vente gode forretningsmodeller.

I begeist­rin­gen over inter­netts mulig­he­ter har mange falt i den fel­len at de tror at for­la­gene virk­som­het består i å trykke bøker, og at plate­sel­ska­pene pres­ser og sel­ger pla­ter. Men dette erbare en liten del av hva plate­sel­skap og for­lag gjør. Det redak­sjo­nelle kva­li­tets­sik­rings­ar­bei­det er det vik­tigste. Mange vil nok mene at en del av plate­sel­ska­pene slett ikke repre­sen­te­rer kva­li­tet, men det skal vi ikke henge oss opp i her. De vel­ger det som pas­ser til deres pro­fil, enten det er glatt og kom­mer­si­elt eller smalt og ekso­tisk. Det meste som sen­des inn til for­lag og plate­sel­ska­per blir ikke utgitt. Stort sett er den silin­gen som skjer en hjelp for oss som for­sø­ker å ori­en­tere oss i et uover­sikt­lig mar­ked. Det som har slup­pet gjen­nom nål­øyet hol­der en viss kva­li­tet. Det har aldri vært noe kva­li­tets­tegn for en for­fat­ter å være utgitt på ”eget for­lag”. Fjer­ner vi denne kva­li­tets­sik­rin­gen åpnes det opp for at alle som ønsker det kom­mer ut, og det er en form for demo­kra­ti­se­ring. Men sam­ti­dig blir det vans­ke­lig å ori­en­tere seg. En form for kva­li­te­tes­sik­ring vil vi trenge også i frem­ti­den og vi vil måtte betale for den på en eller annen måte. Men det behø­ver ikke være for­lag som står for dette. Spille­lis­tene til en DJ hvis musikk­smak vi deler kan fun­gere på denne måten. Det samme kan utvalgte blog­ger og andre nett­ste­der. Kva­li­tets­kon­trol­len kan få mer preg av anbe­fa­lin­ger enn av at noen inves­te­rer egne res­sur­ser i å dis­tri­bu­ere ver­ket. Men vi vil også ha tids­skrif­ter, for­lag og plate­sel­ska­per, selv om de ikke len­ger bru­ker papir og plas­tikk som dis­tri­bu­sjons­me­dium. Entu­si­as­ter har det med å blusse opp og så slukne. Vi tren­ger også noen som er pro­fe­sjo­nelle som er der etter at den første begeist­rin­gen har sluk­net, og de gjør det ikke gratis.

Neste: Betalingstjenester » 

«For­rige: Forretningsmodeller

En beta­lings­ba­sert tje­neste er avhen­gig av en beta­lings­løs­ning.  Denne må først og fremst være enkel for bru­kerne. Når beta­ling via tele­fon­reg­nin­gen har blitt ganske popu­lært, så skyl­des nok det først og fremst tje­nes­tens enkelhet.

Trans­ak­sjons­kost­na­dene må ikke være for høye og den må gi rime­lig sik­ker­het. For beløp av en viss stør­relse er indi­vi­du­ell beta­ling grei nok. Kre­ditt­kort og nett­bank­løs­nin­ger fun­ge­rer utmer­ket – selv om sik­ker­he­ten ved bruk av kre­ditt­kort ikke er til­freds­stil­lende. Men for små beløp blir trans­ak­sjons­kost­na­dene for høye i for­hold til de beløp som skal over­fø­res. For noen år siden var det mange som trodde på mik­ro­be­ta­ling. Nå er det stille om dette. En vik­tig grunn til disse sys­te­me­nes fiasko er at trans­ak­sjons­kost­na­dene er for høye. Når man begynte å gå fra ideer til proto­ty­per så man at trans­ak­sjons­kost­na­dene ville bli langt høy­ere enn man trodde, og i vir­ke­lig­he­ten ville de også anta­ge­lig­vis ha blitt langt høy­ere enn hva utvik­lerne også på dette tids­punkt trodde.

Mange av de som sto bak disse sys­te­mene hadde en naiv tro på at tek­no­lo­gien kunne løse alt, og hadde sam­ti­dig liten eller ingen inn­sikt i hvor­dan beta­lings­sys­te­mene fak­tisk fun­ge­rer. Det er rela­tivt enkelt å lage en proto­typ som kan pre­sen­te­res som ”the next big thing” på kon­fe­ran­ser m.m. Men de som pre­sen­terte slike hadde stort sett for­stått lite eller ingen ting av de utford­rin­ger man vil møte når dette skal ska­le­res opp til prak­tisk anvend­bare løs­nin­ger. Over­for de som syn­tes å mene at den eneste utfor­din­gen i et beta­lings­sys­tem var til­strek­ke­lig sik­ker kryp­te­ring har jeg ofte svart at det er som å tro at hvis jeg bare får fint nok tryk­keri kan jeg begynne å trykke mine egne pen­ger. Så naive har mange av tan­kene bare mik­ro­be­ta­lin­ger vært. Når naive tan­ker om beta­lings­tje­nes­ter kom­bi­ne­res med like naive tan­ker om hva for­lag og plate­sel­skap egent­lig gjør, så er enhver for­ret­nings­mo­dell dømt til å havarere.

Sik­ker­he­ten i de pre­sen­terte sys­te­mer var hel­ler ikke god nok. Man kunne pre­sen­tere rela­tivt høy sik­ker­het og en ikke alt for kom­pli­sert (og der­med ikke alt for dyr) transaksjonsflyt. Men man kunne ikke få både enke­het og sik­ker­het sam­ti­dig. Man måtte velge det ene eller det andre, et fak­tum de som skulle selge sys­te­mene var svært så lite vil­lige til å innrømme.

Et av de sel­ska­per som var høyt pro­fi­lert med sitt sys­tem var Digicash, som hadde sitt eCash kon­sept for nett­be­ta­ling. Det fin­nes fort­satt et sel­skap som kal­ler seg Digicash og en tje­neste som kal­les ecash, men det er noe helt annet enn var Digicash pre­sen­terte for ca 10 år siden. På en kon­fe­ranse hvor bl.a. dette sys­te­met ble pre­sen­tert spurte jeg gjen­tatte gan­ger fol­kene fra Digicash om hvor­dan de så får seg clea­rin­gen av disse trans­ak­sjo­nene – en funk­sjon som er helt nød­ven­dig for at sys­te­met skal kunne ska­le­res opp til å omfatte mer enn trans­ak­sjo­ner hvor sel­ger og kjø­per har konto i den samme ban­ken. De var åpen­bart ukom­for­table med spørs­må­let, og kunne ikke svare annet enn ”it will be solved”. Det var åpen­bart at de ikke hadde noen som helst idé om hvor­dan dette skulle kunne løses. Sann­syn­lig­vis for­sto de hel­ler ikke funk­sjo­nen. David Chaum, som var en av nøk­kel­per­sonene i Digicash, kunne sik­kert vel­dig mye om kryp­te­ring. Men beta­lings­tje­nes­ter for­sto han seg ikke på. Digicash kom like­vel så langt at de fikk solgt sitt eCash til en del ban­ker. Mark Twain Bank i Missouri tok det i bruk. Men det var i prak­sis stort sett begren­set til at man kunne kjøpe bloms­ter fra den lokale bloms­ter­hand­le­ren og kjøpe porno på net­tet. Den finske Merita bank (nå en del av Nor­dea), DnB og den tyske Com­merz­bank kjøpte alle lisens på denne tek­no­lo­gien. Men bare Merita tok den i bruk i noe som nær­mest var en leke­proto­typ. Grun­nene til at sys­te­met ble for­kas­tet var at det ikke var ska­ler­bart, det var for dyrt og sik­ker­he­ten var ikke tilfredsstillende.Jeg har ikke noe pre­sist tall på kost­na­dene. Men jeg tror ikke at jeg bom­mer alt for mye om jeg sier at trans­ak­sjons­kost­na­dene blir ufor­holds­mes­sig høye om man skal over­føre beløp under 1$ / 1€. Selv om dette ikke er store beløp, så er det langt mer enn hva man så for seg som mik­ro­be­ta­lin­ger og mer enn hva man kan regne med at noen vil være vil­lig til å betale for å lese en artik­kel på nett. Det er sym­pto­ma­tisk at det meste man fin­ner om dette på net­tet er gam­melt og ikke opp­da­tert. Man bør innse at mik­ro­be­ta­lin­ger var et blindspor.

En form for por­tal­løs­ning bør kunne fange opp en del av trans­ak­sjo­nene. Tele­fon­tjenster beta­les på den måten. Hvis jeg fra min mobil­te­le­fon med abon­ne­ment i Tele­nor rin­ger til en Vodap­hone­abon­nent i Lon­don, så er det mange som skal ha sin andel av det jeg beta­ler for sam­ta­len. I den aller enk­leste model­len er det tre aktø­rer: Tele­nor, et sel­skap som tar seg av tra­fik­ken mel­lom Norge og Eng­land, og Vodap­hone. I prak­sis er bil­det langt mer kom­pli­sert. Om min sam­tale kos­ter 5 kr, så deles ikke denne opp slik at det over­fø­res f.eks. tre kro­ner til Tele­nor og en krone til hver av de andre aktø­rene. Jeg beta­ler til Tele­nor, og bryr meg ikke om hva som skjer videre bak­over i kje­den. Tele­nor beta­ler lan­dis­tanse­ope­ra­tø­ren for x antall sam­ta­ler og/eller over­fø­ring av y Mb med data. Sel­ska­pet leve­rer en tje­neste til Tele­nor, og de bryr seg ikke om hvem som gene­re­rer den tra­fik­ken som kom­mer via Tele­nor. Vodap­hone ser at de får et antall sam­ta­ler fra Tele­nor (evt ved­kom­mende lang­dis­tanse­ope­ra­tør), og bryr seg ut over dette ikke om hvor sam­ta­lene kom­mer fra. På til­sva­rende måte kan jeg betale min por­tal for alt jeg hen­ter via denne, uten at pen­gene direkte videre­fø­res til den som leve­rer inn­hol­det. Inn­holds­le­ve­ren­døre  kan så få betalt for sam­let inn­hold levert gjen­nom por­ta­len uten at man behø­ver å holde styr på hvem inn­hol­det er levert til – eller de kan ha en avtale om en annen pris­struk­tur. Det er i grun­nen ikke noe annet enn det vi gjør når vi kjø­per mat og øl i dag­lig­vare­bu­tik­ken: Vi beta­ler til butik­ken uten at pen­gene over­fø­res til alle de som har levert varene. Butik­ken får ordne opp med sine leve­ran­dø­rer, men det er ikke vårt problem.

Neste: Retts­ut­vik­ling»

«Forrige: Betalingstjenester 

Når det nær­mest er krig mel­lom pira­ter og under­hold­nings­in­du­strien må vi også vente å møte kri­gens logikk. Det vil si at vi går fra galt til verre inn­til den ene er hel­død mens den andre fort­satt bare er halv­død. Jo større ska­dene er og jo vans­ke­li­gere mot­stan­den er, desto ster­kere virke­mid­ler vil man ta i bruk. Vi må regne med at man vil komme til å sta­tu­ere noen eksemp­ler for å mar­kere at pirat­virk­som­het ikke er aksep­ta­belt og inn­e­bæ­rer en ube­ha­ge­lig risiko. Under­hold­nings­in­du­strien har til nå stort sett hatt ret­ten på sin side, hvil­ket også vil si til­gang til sta­te­nes makt­ap­pa­rat. Det har vært et klart stem­nings­skifte i for­hold til opp­havs­retts­ut­vik­lin­gen. Fram til årtu­sen­skif­tet kunne pro­gram­vare– og medie­in­du­strien få igjen­nom nes­ten hva som helst, og de møtte svært liten mot­stand. Men i de senere år har det skjedd noe, og det kom tyde­lig til uttrykk i den norske debat­ten rundt revi­sjo­nen av ånds­verk­lo­ven i 2005. Dette er ikke noe sær­norsk feno­men. Kan­skje vil nå pen­de­len svinge ut til den andre siden, før det hele om en del år sta­bi­li­se­rer seg. Men opp­havs­ret­ten er for­ank­ret i inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner, og det er nok mange av de som mener noe om spørs­må­let som under­vur­de­rer vans­ke­lig­he­tene med å endre på dette. Når vi er EU-medlem uten stemme­rett kan vi hel­ler ikke påvirke noe på den arenaen.

I Norge har medie­in­du­strien på dette punk­tet gått sik­ke­lig på try­net gjen­nom ”DVD-Jon” saken. Om man har fulgt saken gjen­nom mediene kunne man få inn­trykk av at den hand­let om opp­havs­rett. Men egent­lig gjorde den ikke det, selv om mye av argu­men­ta­sjo­nen kom til å dreie seg om opp­havs­rett. Jon Lech Johan­sen var til­talt etter den såkalte brev­brudds­pa­ra­gra­fen, strl § 145. Fordi det var en kryp­te­ring på DVD-platen ble det påstått at han ube­ret­ti­get skaf­fet seg til­gang til data. Det er mil­dest talt vans­ke­lig å vinne fram med en argu­men­ta­sjon om at det er ube­ret­ti­get i for­hold til denne bestem­mel­sen å skaffe seg til­gang til data på en DVD man selv eier. Også jeg fikk mitt første­inn­trykk av saken gjen­nom media. Da jeg senere leste til­tale­be­slut­nin­gen og så hva han fak­tisk var til­talt for ble jeg nes­ten sjok­kert. Var dette vir­ke­lig alt? Min vur­de­ring var at de ikke hadde en sjanse til å få ham dømt for dette, og jeg har aldri for­stått hvor­for påtale­myn­dig­he­tene ville ta ut til­tale på et så spin­kelt grunn­lag. Men det var medie­in­du­strien som pres­set på for at det skulle rei­ses sak, og påtale­myn­dig­he­tene ga etter. De tapte da også. Det PR-messige tapet var langt større enn tapet i den kon­krete saken. Om man ser det fra under­hold­nings­in­du­stri­ens side burde de hatt is i magen og rolig ven­tet på at imple­men­te­rin­gen av Infosoc-direktivet ville med­føre et for­bud mot å bryte tek­niske sper­rer. I ste­det opp­nådde man å skjerpe mot­stan­den og mange av argu­men­tene i dis­ku­sjo­nen om revi­sjon av ånds­verk­lo­ven og en del av det som fak­tisk ble ved­tatt i 2005 kan føres direkte til­bake til ”DVD-Jon” saken.Skal man velge seg ut et nytt mål bør det være en sak som man kan være rime­lig sik­ker på ikke å tape, og det må være mot en per­son som i liten grad får folks sym­pati. I til­legg må man regne med at man tar noen små­fis­ker som bare har delt sine filer fordi dette har vært nød­ven­dig for å få til­gang til mer inter­es­sant mate­riale fra andre. Skal medie­in­du­strien kunne vinne noen slag på denne fron­ten må de både vise at det er kjelt­rin­ger som er bak­menn, og de må vise at ingen skal kunne føle seg trygge.

Får man ikke bukt med pro­ble­met på andre måter vil det også bli vans­ke­li­gere å stå i mot et press for mer over­våk­ning av net­tet. Fri­het for­ut­set­ter til­lit, og man kan vel si at ver­ken medie­in­du­strien eller pira­tene har vist seg til­li­ten ver­dig. Medie­in­du­strien kla­rer å iden­ti­fi­sere en del av fil­ko­pis­tene. Jeg har selv sett brev til Uni­ver­si­te­tet i Oslo fra film­in­du­stri­ens orga­ni­sa­sjon hvor de viste til at de hadde iden­ti­fi­sert ned­las­ting av nær­mere angitte fil­mer fra maski­ner i vårt nett. I dette til­fel­let var det nettil­kob­ling som ble brukt av stu­den­ter hvor de kunne koble til sin lap­top, slik at vi ikke kunne vite helt sik­kert hvilke per­soner som hadde mis­brukt vårt nett på denne måten – men det var sær­de­les ube­ha­ge­lig å få dette ved et insti­tutt som nett­opp arbei­der med bl.a. opp­havs­rett. Vi var ikke sær­lig nådige over­for de vi kunne iden­ti­fi­sere og som hadde mis­brukt vårt nett på den måten. Erfa­rin­gene fra Kina viser at det er mulig å iden­ti­fi­sere hvem som over­fø­rer hva på net­tet. Etter­forsk­ning av barne­po­ro­sa­ker viser også at ingen skal føle seg trygge. Bland “war on (t)error” inn i dette, og resul­ta­tet blir ikke sær­lig hyggelig.

Jeg liker ikke at ISPer skal måtte opp­be­vare kunde­in­for­ma­sjon i til­felle de kan være til nytte i en frem­ti­dig etter­forsk­ning. Men det er vans­ke­lig å stå imot hvis man vet at det er nett­opp dette som skal til for å avsløre kri­mi­na­li­tet av stor økono­misk betyd­ning. Gjen­nom sin virk­som­het legi­ti­me­rer pira­tene repres­sive til­tak som jeg gjerne skulle ha
vært foruten.

Jeg vil hel­ler ikke bli over­ras­ket om man vil se et mer omfat­tende ansvar for ISPer. I dag er de i stor grad fri­tatt for ansvar etter ehan­dels­lo­ven § 16. Kan­skje vil vi kunne se en ansvars­kon­struk­sjon hvor den som ikke vil iden­ti­fi­sere syn­derne selv blir ansvar­lig. Et slikt skyld­an­svar med omvendt bevis­byrde er noe vi kjen­ner fra mange andre områ­der. Da ehan­dels­reg­lene ble gitt var EU, som står bak disse reg­lene gjen­nom sitt ehan­dels­di­rek­tiv, var man vel­dig opp­tatt av å legge for­hol­dene til rette for ehan­del, og av å hindre at de enkelte lan­dene på egen­hånd inn­førte strenge ansvars­reg­ler. Etter som ehan­del blir mer og mer ”busi­ness as usual” vil man neppe være like inter­es­sert i en sær­be­skyt­telse for de som til­byr slike tjenester.

Neste: Opp­sum­me­ring »

 « For­rige: Rettsutvikling

En for­ret­nings­mo­dell må gjøre det mulig å levere inn­hold mot beta­ling på en måte som knyt­ter beta­ling til bruk av inn­hol­det. En form for DRM vil sann­syn­lig­vis være en del av en slik løs­ning, men det vil være i en mer bru­ker­venn­lig imple­men­te­ring enn det vi har sett i dag. Dette vil bare være en av mange dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler. Det vil være mye gra­tis inn­hold og reklame­fi­nan­siert inn­hold. En del vil leve­res til abon­nen­ter på ulike tje­nes­ter, enten som enkelt­abon­ne­ment eller som del av en pakke.

Vi vil fort­satt ha behov for utvalgs– og kva­li­tets­sik­rings­tje­nes­ter, altså redak­sjo­nelt arbeid. Dette må vi betale for på en eller annen måte. Men det vil være mer mang­fol­dig og kunne få andre for­mer enn de vil til nå har vært vant til.

Vi må ha beta­lings­tje­nes­ter som først og fremst er enkle. Mik­ro­be­ta­lin­ger er et død­født konsept.

Del 4 i podcast­se­rie om kjøps­rett. Mangelsvurderingen.

Abon­ne­ment på tjenesten

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Inn­led­ning til jus­stu­diet, del 4. Om bruk av og inn­ar­bei­ding av lovsamlingen. Podcast for jusstudenter.

Abon­ne­ment på tjenesten

For å abon­nere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/innforing.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/innforing.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bru­ker iTu­nes.

Dag­bla­det Maga­si­net (nett­ut­ga­ven) har 31. okto­ber en inter­es­sant repor­ta­sje om pira­te­nes stra­tegi­møte. En av “hel­tene” er den 23 år gamle neder­len­de­ren Erik Dub­bel­boer. Han dri­ver en av de største søke­mo­to­rene for Bit Tor­rent, hvor det spres et meget stort antall ulov­lige filer.

Selv mener pira­tene — fort­satt i følge Dag­bla­det — at de repre­sen­te­rer det «gode» mot de «onde». Det er noe slikt ter­ro­ris­ter også ten­ker, selv om man selv­føl­ge­lig ikke kan sam­men­ligne musikk– og film­pi­ra­te­nes hand­lin­ger med ter­ro­risme. Pirat­gu­ru­enes virk­som­het min­ner mer om de som i skjul sør­ger for at pen­ger ikke til­fly­ter skatte­myn­dig­he­tene eller som hvit­vas­ker penger.

Hvis vi ønsker at musi­kere og film­ska­pere skal fort­sette med å skape musikk og film så må de også ha mulig­he­ter til å leve av det de gjør. Man liker å hvit­vaske sin sam­vit­tig­het ved å hevde at de bare stje­ler fra grå­dige plate­sel­ska­per, ikke fra artis­tene. Mange hev­der at de vil betale der­som de bare vet at pen­gene kom­mer til artis­tene, ikke til rike plate­sel­ska­per. Det tror jeg ikke noe på. Det kos­ter ingen ting å si at man ville ha betalt der­som …, men å fak­tisk betale er noe annet. Dess­uten er det feil at pen­gene ikke (også) går til artis­ter, kom­po­nis­ter, osv. Det er samme form for moral som man fin­ner hos de som unn­skyl­der for­sik­rings­be­dra­geri med at det bare går ut over rike for­sik­rings­sel­ska­per. Selv­føl­ge­lig er det andre for­sik­rings­kun­der som beta­ler reg­nin­gen, akku­rat som det i førse rekke er musi­kere som lider under pira­te­nes herjinger.

CD-salget har sun­ket dra­ma­tisk, sær­lig i ung­doms­mar­ke­det. Det lig­ger en viss ironi i at pira­tene først og fremst ødeleg­ger for “sine” musi­kere. Vi har nett­opp kun­net lese at de store plate­sel­ska­pene i 2007 bare gir ut én debu­tant i Norge. Selv om det ikke er de fire store som står for den mest spen­nende musik­ken, så viser det at mar­ke­det for den musik­ken er i ferd med å bli ødelagt – og det er pira­tene som bærer hoved­an­sva­ret. Musikk som hen­ven­der seg til et litt eldre pub­li­kum lider ikke på samme måten, der­for sat­ser plate­sel­ska­pene hel­ler på det. Sal­get av klas­sisk musikk har økt med 25% i 2007, mens plate­bran­sjen som hel­het mel­der om svært så triste salgs­tall. Inter­es­sant nok er det ned­las­tings­tje­nes­tene som bidrar mest til øknin­gen, og den til­gjen­ge­lig­het dette ska­per øker også sal­get av CDer. Dette har bidratt til at samt­lige inn­spil­lin­ger som plate­sel­ska­pet Simax har pro­du­sert i de 38 årene sel­ska­pet har eksis­tert er til­gjen­ge­lige i dag. Så for deler av plate­bran­sjen er det klare lyspunkter.

De fleste plate­sel­ska­per er små. I Norge orga­ni­se­rer FONO ca 120 plate­sel­ska­per. Mange av disse dri­ves av musi­kerne selv. De gir kan­skje ut bare sin egen musikk, eller de er “misjo­næ­rer” for en type musikk, som f.eks. HotClub Records. Disse blør selv­føl­ge­lig like mye som de store av ska­dene de påfø­res av pira­tene. Men sam­ti­dig er det disse sel­ska­pene som vil nyte godt av at vi kan fri­gjøre oss fra plate­bu­tikkje­dene. Musik­ken er til­gjen­ge­lig selv om kje­dene ikke tar den inn.

Beta­lings­løs­nin­ger

Pira­tene erkjen­ner at musi­kere må ha inn­tek­ter. I Dag­bla­dets artik­kel nev­nes reklame. Under et debatt­møte i Stu­den­ter­sam­fun­det i Trond­heim tid­li­gere i høst var det noen av pir­ta­enes for­sva­rere som også tok til orde for en bred­bånds­av­gift, i til­legg til gjen­gan­gere om reklame­fi­nan­sie­ring m.m. Jeg har kalt dette naivt, og står fast ved det. Jeg vil langt hel­ler at musi­kerne skal få inn­tek­ter fra at jeg beta­ler for musik­ken enn ved at jeg kjø­per en shampo som musi­kerne rekla­me­rer for. Den type argu­men­ter sma­ker mest av tanke­gan­gen “ja, de må ha pen­ger, men noen andre får betale”.

Eirik Newth nev­ner i sin kom­men­tar beta­ling fra sta­ten, og han viser til at kul­tu­ren innen 2014 skal utgjøre 1% av stats­bud­sjet­tet. Vi har lenge fått høre at norsk forsk­ning skal opp på det som er gjen­nom­snitt for OECD-land, 3% av BNP. Poli­ti­kerne har snak­ket i mange år, men vi har ikke kom­met noe nær­mere målet. Så løf­ter fra poli­ti­kere tror jeg på når de inn­fris. Dess­uten vil stat­lige ord­nin­ger gjerne bety at en gitt sum skal deles mel­lom de som beret­ti­gede. Suk­sess avler armod. Hvis det blir større etter­spør­sel etter musikk blir det fler som skal dele uten at pot­ten som skal deles blir noe større.

Pira­tene liker å frem­stille det slik at opp­havs­rett er et hin­der for kul­tu­ren. Det er stort sett tull. Hvem som helst kan gi ut sine egne ting og gjøre det til­gjen­ge­lig for alle som måtte være inter­es­sert. Hvis man vil gjøre det til­gjen­ge­lig gra­tis, må man gjerne gjøre det. At hvem som helst ikke fritt kan gi bort det som andre har skapt hind­rer bare tyven, ikke ska­pe­ren. Opp­havs­ret­ten kan nok skape noen pro­ble­mer for den som lager et eget verk basert på noe som andre har gjort før. Men det er ikke dette pira­tene dri­ver med.

Inter­net åpner for mange nye og inter­es­sante for­ret­nings­mo­del­ler – eller dis­tri­bu­sjons­mo­del­ler om man ønsker å dis­tan­sere seg fra det for­ret­nings­mes­sige. Plate­sel­ska­pene har ikke akku­rat vært i front her, og de kan i stor grad takke seg selv for den situa­sjo­nen de har hav­net i. Men det for­sva­rer ikke pira­tene. Å for­svare pira­tene med at plate­sel­ska­pene har opp­trådt dumt er som å for­svare inn­brudd­ty­ver med at folk er for lite flinke til å inn­s­tal­lere sikre låser. Tyve­riet er uak­sep­ta­belt uan­sett hvor lett det måtte være å stjele.

Den som måtte ønske det står helt fritt til å gjøre sin musikk til­gjen­ge­lig på net­tet, gra­tis eller mot beta­ling. De som mener at de ikke tren­ger plate­sel­ska­pene kan finne sine egne veier. Radio­heads eks­pe­ri­ment med å la folk selv bestemme hvor mye de skal betale er inter­es­sant. Men det er mot­stri­dende opp­lys­nin­ger om hvor vel­lyk­ket det har vært rent kom­mer­si­elt. Noen hev­der at 62% ikke har betalt noe. Rol­ling Stone hev­det i sin TV-podcast “New Music Tues­day” 16. okto­ber at de fikk 10$ i snitt. Dag­bla­det ar opp­lyst at de betalte 8£.

Ini­tia­tiv som Crea­tive Com­mons lager stan­dard­vil­kår som skal gjøre et enk­lere å gjøre verk til­gjen­ge­lig med mindre restrik­sjo­ner enn det som føl­ger av gene­rell opp­havs­rett. Ideen er utmer­ket. Som opp­havs­mann kan jeg sette de vil­kår jeg vil, og det er greit at man ikke må sne­kre sam­men noe selv hver gang. Men sys­te­met kunne ikke ha fun­gert uten opp­havs­ret­ten som grunn­mur. Det er min opp­havs­rett som gjør at jeg kan sette bin­dende vil­kår – f.eks. at ver­ket ikke skal kunne utnyt­tes kom­mer­si­elt eller at bear­bei­del­ser skal gjø­res til­gjen­ge­lig på samme vil­kår. Dess­verre er Crea­tive Com­mons også så pre­get av usansk tenke­måte at deres løs­nin­ger ikke kan anbe­fa­les f.eks. i Norge. Det er nok et eksemple på at man i USA mener at ver­den skal til­passe seg USA i ste­det for at USA til­pas­ser seg ver­den, og er en eks­port av usan­ske opphavsrettsproblemer.

Jeg tvi­ler like­vel på at Radio­heads modell vil fun­gere til hver­dags­bruk. Det dreier seg om en kjent gruppe og de har fått svært så mye pr for sitt lan­se­rings­stunt. Unge håpe­fulle kan neppe regne med at de som likte det de hørte vil betale. Jeg har selv et rela­tivt popu­lært nett­sted med mye mate­riale for de som er inter­es­sert i å spille gitar. Det er en knapp med opp­ford­ring om å donere en slant om det de fin­ner har verdi for dem. Det er 100–150.000 besø­kende hver måned og jeg får mange hyg­ge­lige til­bake­mel­din­ger. Men ingen beta­ler. De fleste beta­ler ikke fri­vil­lig for noe de kan få gra­tis. Det er ikke noe pro­blem for meg. Dette er bare en hobby og jeg lever av andre inn­tek­ter. Men for en musi­ker som lever fra hånd til munn kan det bety ganske mye.

En beta­lings­løs­ning er avgjø­rende. Den må være sik­ker og bil­lig, men først og fremst enkel. De samme per­sonene som sier de aldri vil betale for musikk beta­ler glade­lig mer enn hva man må betale iTu­nes eller Musikkon­line for å få en lobo­to­mert ver­sjon av låta som ringe­tone på mobil­te­le­fo­nen. Enkel­het er nok vik­ti­gere enn prisen.

Spo­ler man tiden noen år til­bake var det mye snakk om mik­ro­be­ta­ling. Det har blitt ganske stille om dette. Den vik­tigste grun­nen er nok at ingen har klart å levere det de lovet. Det er lett å lage en proto­typ som kan demon­stre­res på kon­fe­ran­ser og mes­ser. Når den skal ska­le­res opp til å kunne fun­gere kom­mer­si­elt i et glo­balt mar­ked får man pro­ble­mer. Legg til at det skal være sik­kert, enkelt og bil­lig. Om det kos­ter 3 kr å over­føre et beløp, så er det ikke dyrt. Men hvis belø­pet som skal over­fø­res er 1 kr, da må man betale 4 kr og har 75% trans­ak­sjons­kost­na­der. Ingen vil ha slike systemer.

Eirik Newth tror på det han kal­ler buf­fet­mo­del­len. Man beta­ler en fast pris og så kan alle ta det vil ha. Det kan nok være nyt­tig for en del “kjekt å ha” tje­nes­ter, som et opp­slags­verk. Men jeg tror ikke på den for tje­nes­ter hvor noen er stor­kon­su­men­ter mens andre knapt gjør bruk av tje­nes­tene. Enten vil man få inn for lite pen­ger til for­de­ling, eller så vil noen mene at de beta­ler alt for mye for tje­nes­ter som de i liten grad benyt­ter. Dess­uten er det mest rime­lig at de som bru­ker mest også beta­ler mest. Men om man gir opp tan­ken på å følge beta­lings­strøm­men fra ende til ende, er det kan­skje mulig å få funk­sjo­nelle model­ler som ikke kos­ter for mye.

Kan man vinne mot piratene?

Man kunne like gjerne ha spurt om man kan vinne mot skatte­sny­tere, nar­ko­tika­hand­lere, hjemme­bren­nere, butikk­ty­ver, osv. Det er urea­lis­tisk at man kan bli kvitt pro­ble­met. Men det kan begrenses.

Bran­sjen må komme opp med løs­nin­ger som er kon­kur­ranse­dyk­tige. Selv har jeg først i det aller siste begynt å kjøpe musikk fra iTu­nes og Musikkon­line. Med dår­lig lyd­kva­li­tet og restrik­sjo­ner på bruk har pri­sen vært for høy. Jeg har hel­ler kjøpt musik­ken på CD. Nå leve­res bedre lyd­kva­li­tet og man går bort fra DRM. Det gjør at pro­duk­tet noe mer for­sva­rer pri­sen og det har blitt mer inter­es­sante tje­nes­ter. Men det er fort­satt for dyrt. Når musikk­bran­sjen lenge lot pira­tene få 100% av mar­ke­det for ned­last­bar musikk må man bare innse at det vil koste mye å ta igjen det tapte. Det vil være en lang­sik­tig inves­te­ring som kan gi gevinst en gang i frem­ti­den, men ikke nå.

Det er ikke myn­dig­he­tens opp­gave å rydde opp i plate­bran­sjens del­vis selv­for­kyldte pro­ble­mer. Vi må ikke ende som i USA, hvor man kan få inn­trykk av at den største for­bryl­telse man kan begå er å kopiere litt musikk og hvor alle per­son­vern­hen­syn set­tes til side av hen­syn til under­hold­nings­bran­sjen. Det er hin­si­des enhver for­nuft når en ens­lig mor må betale 220.000 dol­lar for angi­ve­lig å ha las­tet ned musikk omtrent til­sva­rende det man får på en CD. Men de som orga­ni­se­rer pirat­virk­som­he­ten ved å drive ser­vere m.m., bør behand­les som alle andre som bedri­ver økono­misk kri­mi­na­li­tet. Jeg vil hel­ler ikke ha sær­lig med­fø­lelse med den som etter å ha las­tet ned 10.000 musikk­spor ulov­lig blir pre­sen­tert for en reg­ning på f.eks. 100.000 kr, og at de som har gjort musik­ken til­gjen­ge­lig i fil­de­lings­nett­verk møtes med langt større krav. Det er ikke mer enn en rime­lig erstat­ning for de tap de har påført andre.

Musikk­bran­sjen vil få mindre makt. I tid­li­gere tider tengte man et plate­sel­skap for å kunne spille inn musik­ken. I dag er det bil­lig å inn­rede et stu­dio. Man tren­ger ikke inves­tere i å lage plas­tikk­ski­ver. Og man tren­ger ikke kjede­bu­tik­ker som Plate­kom­pa­niet og Free Record Shop. Det betyr i prak­sis at man ikke tren­ger det etab­lerte dis­tri­bu­sjons­ap­pa­ra­tet. For oss som liker “smal” musikk er det en befri­else at vi ikke er pris­gitt inn­kjø­perne i de ultra­kom­mer­si­elle plate­kje­dene. Det vil gå noen år før vi er der. CDen vil sik­kert leve len­ger enn mange tror. Men den vil bare være en av mange dis­tri­bu­sjons­for­mer i et mang­fol­dig og uover­sikt­lig marked.

Jeg tror også at vi vil se mer sofis­ti­kerte tek­niske beskyt­tel­ses­sys­te­mer enn de vi har hatt til nå. DRM er i seg selv helt greit. Det er måten man har brukt dette på som er pro­ble­met. Jeg vil ikke ha et sys­tem som låser meg til å kjøpe alle mine frem­ti­dige musikk­spil­lere fra Appel. Det er en vik­tig grunn til at jeg ikke har kjøpt musikk fra iTu­nes. Et sys­tem som i liten grad begren­ser min bruk, men som gjør det vans­ke­lig å spre musik­ken til en stor krets på net­tet, er helt ok. Hvor­dan en slik løs­ning vil se ut, vet jeg ikke. Men den kom­mer nok.

Men musi­kere og andre kunst­nere må kunne leve også i frem­ti­den hvis vi skal få musikk som vi kan lytte til. Vi som bru­ker deres musikk skal fort­satt betale — alt annet vil være uri­me­lig. Utford­rin­gen er hvor­dan vi skal sikre at frem­ti­dens kunsn­tere får betalt for det de leve­rer, ikke hvor­dan vi mest mulig effek­tivt skal kunne stjele fra dem.

At vi ikke blir kvitt skatte­sny­terne betyr ikke at vi skal gi opp og si at folk får betale det de måtte ønske i skatt. En erkjen­nelse av at vi ikke blir kvitt pro­ble­met betyr ikke at vi skal for­svare skatte­sny­terne. Det er ikke noen større grunn til å aksep­tere musikk­pi­ra­tene enn til å aksep­tere skattesnyterne.

NRK mel­der 14. novem­ber 2007 at Ole John Aan­dal har laget en utstil­ling hvor han bl.a. bru­ker bil­der av halv­nakne jen­ter som han har fun­net på net­tet. Så lenge jeg ikke har sett selve utstil­lin­gen er det ikke mulig å kom­men­tere den kon­krete bil­led­bru­ken. Men det er mulig å stille opp noen utgangspunkter.

Ole Johan Aan­dal sve­ver åpen­bart i den mis­for­stå­else at han kan gjøre hva han vil med det han måtte finne på net­tet. Det er feil. Jeg har ikke noe mer rett til å bruke et bilde jeg fin­ner på net­tet enn et bilde jeg fin­ner i en bok, på en utstil­ling eller et annet sted. At han “kom­men­te­rer de nye mediene” og “inter­nett har kom­met for å bli”, slik han uttryk­ker det over­for Dag­bla­det, gir ham ikke noen gene­rell rett til å bruke det andre har skapt.

Noen har tatt bil­dene, og de har ret­tig­he­ter som foto­graf. Bil­dene det her er snakk om er neppe ånds­verk, men er uan­sett ver­net etter åvl § 43a. And­res bil­der er ikke “fel­les­eie” som hvem som helst fritt kan utnytte.

Også hans mani­pu­la­sjons­bil­der, som Dag­bla­det viser noen av, står i et tvil­somt for­hold til and­res ret­tig­he­ter. Å mani­pu­lere sitt eget ansikt inn i kjente bil­der kan ikke inn­e­bære at han ska­per “et nytt og selv­sten­dig verk” i for­hold til det bil­det som er manipulert.

Den vik­tigste bestem­mel­sen i denne sam­men­hen­gen er nok like­vel åvl § 45c om ret­ten til eget bilde. Utgangs­punk­tet er at foto­grafi som avbil­der en per­son ikke kan “gjen­gis eller vises offent­lig uten sam­tykke av den avbil­dede”. Slik bil­dene er beskre­vet kan det være liten tvil om at de avbil­der per­soner. Det er noen unn­tak fra dette, bl.a. hvis “avbild­nin­gen har aktu­ell og all­menn inter­esse”. Men bil­der av halv­nakne jen­ter har ikke aktu­elle og all­menn interesse.

Ole John Aan­dal kunne ha valgt å mani­pu­lere bil­dene slik at per­sonene ikke kunne kjen­nes igjen. Da ville han i det minste ha vist en vilje til å ta hen­syn til de avbil­dede. Hans mani­pu­la­sjons­bil­der viser at han ikke er frem­med for å gjøre dette, selv om mani­pu­le­rings­ar­bei­det til tider vir­ker ganske ama­tør­mes­sig (men det er kan­skje meningen?).

Man kan mene mye om at unge jen­ter kler av seg foran kamera og leg­ger bil­dene ut på net­tet. Det er ube­tenk­somt og dumt, og det er nok mange som siden ang­rer på dette. Men det gir uan­sett ikke andre noen rett til å bruke bil­dene. Kan­skje synes de som stil­ler seg ut på den måten at det er bedre å bli beglodd av gamle gri­ser som søker nett­porno enn det er å bli stilt ut i den bor­ger­lige offent­lig­het i en kunstforening.

Det er ikke uvan­lig at de som utgir seg for å være kunst­nere har et stort og opp­blåst ego. Men at man kal­ler seg kunst­ner betyr ikke at man fritt kan mis­bruke andre men­nes­ker i sine prosjekter.