Etiske regler for forfattere?
Monday, 5th November, 2007
I NRK kulturnytt tok stipendiat Paul Bjerke til orde for “etisk regelverk for bøker, se omtale på NRKs nettsider. Han får også støtte fra Aftenpostens Ulf Andenæs. Begrunnelsen er kraftige karakteristikker som “Skikkelig drittsekk” og “arrogant og påståelig” fra Carl I Hagens stilsikre penn, og like velvalgte karakteristikker fra Gerd Liv Valla. Forøvrig hadde Radiofront et program viet fornærmelsen søndag 4. november. Det er mange gode grunner til høre på programmet. Lett det fram på nettradioen mens den ennå er tilgjengelig.
Paul Bjerke vil ha et klageorgan av to grunner:
“- Når jeg har tatt til orde for en formalisert ordning, er det av to grunner. For det første, fordi det vil utgjøre en motvekt mot kommersielt press. Og for det andre, fordi det er en mulighet for de som føler seg uthengt eller at ytringsfriheten er blitt misbrukt ovenfor dem å klage. De får et sted å klage til som er enkelt, billig og praktisk å gjennomføre.”
Hva slags sanksjoner et slikt klageorgan skulle ha, sies det ikke noe om.
Ytringsfriheten har sine grenser. Personvern og diskrimineringsforbud er to av de interesser som kan begrunne at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men grensene er og skal være vide. Når noen sier at ytringsfriheten “misbrukes” så er det bare en forkjønnende omskriving av et ønske om å begrense ytringsfriheten. Jeg er dypt skeptisk til et klageorgan som skal “dømme” lovlige ytringer som “uetiske”, og dermed kunne ilegge ikke nærmere spesifiserte sannsjoner.
Når det gjelder ærekrenkelser er det et viktig skille mellom karakteristikker og beskyldninger. Man kan mene hva man vil og man har (nesten) full rett til å gi uttrykk for sine meninger. Hvis jeg mener at Carl I Hagen er en pompøs og ufordragelig dobbeltmoralist som aldri har sluttet å selge sukker, og som er mest opptatt av å sole seg i glansen av sitt eget speilbilde, så har jeg også rett til å si det. Og dette er kortversjonen av hva jeg mener om Carl I Hagen. Om man skulle komme med konkrete beskyldninger om ulovlige handlinger, uetiske handlinger, osv, så bør man ha dekning for det man sier. Skjønt sannhetskravet er ikke absolutt. Hvis man har gjort et journalistisk forsvarlig arbeid vil man ikke kunne dømmes for ærekrenkelser selv om det skulle vise seg at det man skriver ikke var sant likevel.
Skjellsord er en forurensning av den offentlige (og private) debatt. Det er ikke særlig hyggelig om en drittsekk tømmer sitt innhold over en. Men ytringsfrihet er så viktig at vi ikke skal stoppe kritikk fra folk som ikke evner å uttrykke seg i dannede former, under påskudd av at det er et misbruk av ytringsfriheten. Vi må ikke bli så redde for litt slagg i form av skjellsord at vi med et slikt påskudd snevrer inn ytringsfriheten. Forøvrig sier skjellsord som regel mer om den som serverer dem enn om den som blir skjelt ut. Det er den som har mye dritt å slenge som er en drittsekk, ikke den som dette slenges mot. Jeg synes f.eks. at Gerd Liv Valla bekrefter det meste av den kritikk som har vært rettet mot henne med sine offentlige angrep på sine motstandere.
I land med formell, men ikke særlig reell ytringsrihet er det forøvrig en vanlig taktikk å anklage kritikere for ærekrenkelser av statsledere og andre maktpersoner.
Jeg har ikke noe ønske om et økt støynivå i den offentlige debatt ved bruk av flere og grovere skjellsord. Men dette er likevel noe vi må tåle. Særlig må vi tåle at offentlige personer blir karakterisert på ufine måter. Og fortsatt er det nok slik at støy nok kan gi oppmerksomhet, men det blir bare oppmerksomhet om støyen. Den som pakker det han eller hun måtte ha av budskap inn i støy vil ofte oppleve at budskapet drukner i ens egen støy. Man behøver ikke gå lenger enn til min kollega Carl August Fleischer for å finne et eksempel på en som i stor grad har satt seg selv utenfor seriøs debatt gjennom gjentatte og kjedsommelige utskjellinger av kolleger. Støynivået blir så høyt at de gode poenger han vitterlig har ikke kommer fram. Man ender som medieklovn i stedet for å være en seriøs debattant. Carl I Hagen plasserer seg også der når han beveger seg ned på sin kones debattnivå. Men hos han er det vel heller ikke så mye innhold bak støyen.
Om man skulle ønske seg noen form for etiske regler på dette området, så måtte det være i forhold til utlevering av andre folks privatliv. Men her er de ukeblader som Se og Hør, og daglige ukeblader som Dagbladet og VG et langt større problem enn bøker.
De uautorisete biografier er en problematisk sjanger. Disse går i stor grad ut på å grave fram private opplysninger om personer uten deres samtykke. Men stort sett er det bare offentlige personer som utsetter for noen slikt – en uautorisert biografi av en ukjent person er ikke en type produkt som vil selge særlig mye. Nøkkelromaner og annen bruk av levende modeller for romanfigurer er også problematisk. Den som ufrivillig står modell for en relativt lett gjenkjennelig romanfigur, men gjerne med en del egenskaper som ikke har rot i virkeligheten er i praksis forsvarsløs. Man vil alltid kunne møtes med at det er en oppdiktet person med karaktertrekk hentet fra mange personer – noe som sikkert også er tilfellet. En side av problemet kan også være at vi alle er så selvopptatte at vi bare ser oss selv om vi skulle være eneste modell. På dette området kan det være grunn til å diskutere etikk. Men karakteristikker av offentlige personer får vi tåle.
