Olav Torvunds blogg

NRK melder at nen lille nettleverandøren Imbera har sensurert nettstedet til Human Rights Services. Man fryktet at HRS’ offentliggjøring av en av de omstridte Muhammed-tegningene skulle føre til sabotasje. Jeg kjenner ikke hvordan Imbera konkret har grepet inn, ut over det som har fremkommet gjennom media. Hege Storhaug sier til NRK at Imbera “gikk inn og redigerte siden vår, flyttet saker og slettet karikaturene av Muhammed.”

Jeg har absolutt ikke noen sans for det som Human Rights Services og Hege Storhaug står for. Jeg synes også at navnevalget “Human Rights Services” er særdeles misvisende. Det HRS bedriver har ganske lite med menneskerettigheter å gjøre. Men at jeg og forhåpentligvis mange andre mener dette betyr ikke at HRS skal sensureres. De har og skal ha ytringsfrihet som alle oss andre.

Den som tilbyr lagringstjenester på nett (webhotell) driver en kommersiell tjeneste. Som andre tjenesteytere kan de sette sine vilkår for tjenesten. De som ikke liker vilkårene kan velge en annen tjenesteyter.

Selv uten hjemmel i avtale kan det ikke være problematisk at tjenesteyter griper inn overfor ulovlig virksomhet. Etter at tjenesteyter har blitt oppmerksom på ulovlig innhold kan de risikere selv å bli holdt ansvarlig dersom dette ikke fjernes. I tillegg må man kunne stoppe en tjeneste dersom den skulle representere en sikkerhetsrisiko eller forstyrre driften genrelt, men det er en annen gruppe spørsmål.

Uten hjemmel i avtale kan tjenesteleverandøren neppe fjerne annet enn det som er nevnt ovenfor. Jeg ser at min kollega Jon Bing i følge NRK har sagt at tjenesteleverandøren har “rett til å fjerne innhold hvis vedkommende har saklig grunn for det”. Hva en slik saklig grunn må være, fremgår ikke. Jeg må understreke at jeg ikke har hatt anledning til å diskutere dette med Jon Bing når dette skrives, så jeg kjenner ikke hans standpunkt ut over det som har kommet fram i media. Men leverandører av webtjenester må som alle andre stå ved sine avtaler, og kan ikke løpe fra sine avtalemessige forpliktelser om de har “saklig grunn”.

Det er ingen tvil om at det i Norge er lovlig å offentliggjøre tegninger av Muhammed. Så en eventuell saklig grunn må bestå i at det er kontroversielt og at man kan får reaksjoner fra de som ikke liker at dette blir publisert. Her kan jeg ikke følge Jon Bing. Jeg kan ikke seg at man uten grunnlag i avtale skal ha noen rett til å fjerne slike ytringer.

Men de fleste tjenesteleverandører har avtaler som går langt i å gi dem rett til å gripe inn. Når det gjelder Imberas avtaler, kjenner jeg dem ikke. På deres nettsider finner man “Rettningslinjer og råd om innhold på et nettsted”. Her står det:

“Imbera AS ønsker og praktiserer å være et selskap som kun publiserer et såkalt “hyggelig/informativt innhold” fra seriøse aktører og bedrifter i Norge.”

Man kan sikkert mene at det var en feilvurdering av Hege Storhaug å velge en tjenesteleverandør som satser på “hyggelig/informativt innhold”. Om hva dette måtte innebære står det videre:

“Det betyr at innhold som:

- fremmer rasehat, eller viser grusomme eller umenneskelige voldshandlinger på en måte som får informasjonen til å virke ufarlig eller rosverdig,
- oppfordrer til provokasjon eller krenker andres syn/livssyn
(…)
- provoserer eller krenker andres syn
Ikke er ønskelig eller vil bli akseptert publisert via våre kanaler.”

“Imbera AS kan etter eget skjønn avgjøre, herunder bringe tjenesteforholdet til opphør uten varsel eller stenge ned tjenesten, om hjemmesiden som publiseres, eller materiale som henvises til fra publiserers hjemmeside, er rettsstridig iht. denne bestemmelsen.”

Så kommer det en henvisning til kontrakten (som så vidt jeg kan se ikke er tilgjengelig på nett) som viser en ganske mangelfull rettslig forståelse, og som derfor blir ganske uklar:

“Dette gjelder alle våre kunder og dette faller innunder kontrakten som er signert, da dette går innunder norsk lovgivning.”

Andre tjenesteleverandører har lignende vilkår, selv om Imberas vilkår går uvanlig langt og er usedvanlig ubehjelpelig utformet.

Ut fra avtalen har nok Imberas sitt på det tørre. Og en tjenestelverandør må få lov til å velge en forretningsstrategi hvor det å være hyggelig er viktigere enn ytringsfriheten. Så lenge det finnes andre nettleverandører som verdsetter ytringsfriheten høyere, er ytringsfriheten ikke alvorlig truet.

Måten inngrepet ble gjennomført på, er det også grunn til å være særdeles kritisk til. I følge media skjedde dette uten varsel og nettleverandøren skal også ha flyttet på innhold. Dette kan ikke aksepteres. At tjenesteleverandøren må kunne gripe inn uten varsel dersom f.eks. installerte script på et nettsted truer hele tjenesten, er greit nok. Det samme kan man nok gjøre om man skulle bli oppmerksom på barnepornografi. I slike tilfeller bør hele nettstedet stenges. Men å fjerne en ytring umiddelbart og uten varsel fordi den er kontroversiell, det skal man ikke kunne gjøre. Tjenesteleverandøren har mer enn nok av tid til å varsle og eventuelt til at kunden skal kunne svare. Å fjerne enkelte deler av innholdet på et nettsted er å manipulere innholdet på en måte som ikke er akseptabel.

En konklusjon i denne saken er at de som ønsker ytringsfrihet på nett velger en annen tjenesteyter enn Imbera. Man kan også legge til at det er vanskelig å ha tillit til en tjenesteleverandør som opptrer på en slik måte. For meg fremstår de som useriøse.

Saken retter søkelyset mot flere alvorlige problemer. Vi ser nok en gang at den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten ikke er inngrep fra myndigheter, men en omfattende selvsensur. Karikaturdebatten er i seg selv et eksempel på det: Ytringsfriheten er viktig, men vi bør unngå å provosere. Hvis man også gir siste ordet til en gruppe leverandører som er opptatt av å drive velfungerende tekniske tjenester og ellers unngå bråk, da får ytringsfriheten dårlige kår.

Det er grunn til å se kritisk på de avtaler som tjenesteleverandørene bruker. Avtaler som gir en part en ensidig og vilkårlig adgang til å gripe inn og eventuelt avbryte tjenesten, er ikke akseptable.

Det skal ikke være leverandører av tekniske tjenester som bestemmer takhøyden i norsk debatt og ytringsfrihetens grenser. Det er ikke akseptabelt at tjenesteleverandører skal kunne forbeholde seg retten til å gripe inn helt etter eget forgodtbefinnende og uten at man skal kunne ta til motmæle. Men jeg kan ikke servere noen løsning på strak arm.

Jeg frykter likevel ikke de mest dystre scenariene som har vært trukket inn i debatten, ved at store mediebedrifter bruker eksterne tjenesteleverandører. Hvis NRK, Aftenposten, Dagbladet osv har inngått avtaler som gir tjenesteyter rett til å slette innhold etter eget forgodtbefinnende, da har de opptrådt særdeles uprofesjonelt. Så uprofesjonelle tror (håper?) jeg at de ikke er. Om man tar et sideblikk til papirverden ville det bli som om trykkeriene skal kunne sensurere de avisene de trykker.

Karianne Françoise Aamdal Lundgaard skriver i Universitas 2008-02-07 at forelesninger bør gjøres tilgjengelig som podcast. Jeg ser mange fordeler med å gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig som podcast, og benytter dette i betydelig utstrekning selv. Vi må akseptere at folk lærer på ulike måter. Selv er jeg ganske auditiv og husker ofte bedre det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medierikt undervisningstilbud er en fordel.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at unervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoreiet. Selv om det stort settt er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undrevsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

For etter hvert ganske mange år siden undersøkte vi ved Det juridiske fakultet resultatet for ulike grupper av studenter. Det viste seg at de studenter som fulgte undervisningen jevnt over gjorde det bra. De som ikke deltok eller bare deltok sporadisk, gjorde det klart dårligere. Så lenge de som faktisk benytter seg av undervisningstilbudet klarer seg bra, har vi grunn til å være fornøyd. Vi kunne den gang konstatere at undervisningen fungerte godt, selv om resultatene samlet sett var mer bedrøvelige. At studenter ikke prioriterer undervisningen får bli deres problem. Universitetet skal ikke måtte legge opp undervisningen med sikte på å fange inn de som ikke gidder å delta. I det ligger at jeg ikke ser det som noe mål å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studenter som ikke følger disse, selv om vi selvsagt må akstepere at enkelte noen ganger har god grunn til ikke å delta.

For noen forelesere vil opptak kunne virke hemmende. Dette må vi bare akseptere. Hvis det å gjøre opptak fører til at forelesningen blir dårligere for de som er til stede, så skal tilstedeværende studenter prioriteres. Den som ikke liker at det gjøres opptak skal ganske enkelt kunne si nei.

Forelesere har ulik stil. Noen har et nøye gjennomarbeidet manuskript hvor alt er skrevet ord for ord. Hvis man har et gjennomarbeidet manuskript er risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje ikke var så gjennomtenkt ganske liten. Men slike forelesninger er ofte ganske kjedelige for tilhørerne. Andre har en disposisjon, uten at denne er skrevet ut i detalj. Man kan dvele litt lenger ved temaer som som ikke synes å synke godt inn hos tilhørerne, man kan forfølge visse assosiasjoner, kanskje bedrive litt høyttenkning som svar på spørsmål, osv. Slike forelesninger blir gjerne mer levende. Men risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje viser seg ikke å være så lurt, er større. Så lenge man er innenfor rammen av forelesningen, hvor kommunikasjonen også er av ikke-verbal karakter, hvor det kan være mulig å korrigere når man for tenkt seg om, osv, er det ikke noe probelm. Men om slikt spres ukontrollert og brukes utenfor den sammenheng det er ment for, da kan det bli mer problematisk.

Hvis et opptak av en forelesning gjøres tilgjengelig på nett for alle interesserte, da er dette en publisering av denne forelesningen. Dette er ikke noe annet enn publisering av forelesernes manuskripter. Ingen av oss liker å publisere noe som ikke er kvalitetssikret. Det vil være helt uakseptabelt om noen skulle tvinge oss til å gjøre det. Dersom et opptak av en forelesning skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, da vil jeg høre gjennom opptaket og eventuelt redigere dette før det publiseres. Men ofte har man ikke tid til å gjøre dette.

Jeg har valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter. Det betyr at disse bare er tilgjengelig for de som er registrert som studenter på dette faget i det aktuelle semesteret. Det er ikke ment for andre. Det ligger ikke noen sikkerhet i det som hindrer at lydfiler kopieres til andre, men så viktig er det ikke å begrense spredningen. I begynnelsen foretok jeg en enkel redigering, men det har jeg sluttet med. Det tok for mye tid, og opptakene ble i praksis liggende i påvente av at jeg skulle høre igjennom dem. Nå legger jeg de ut med en gang, uredigert. Men på en slik måte at spredningen er begrenset. Skulle noen kreve at disse opptakene skulle bli tilgjengelige for alle, da blir det ikke noen opptak. Jeg har opphavsretten til mine forelesninger, hvilket først og fremst betyr at det er jeg som bestemmer om det f.eks. skal fremstilles eksemplar og om disse skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette gir jeg ikke fra meg. For meg blir det enten en begrenset tilgjengeliggjøring av opptakene slik de er, eller ingen tilgjengeliggjøring i det hele tatt. Andre kan ha andre meninger, og kan velge en annen praksis for sine verk. Men  det gir dem ingen rett til å bestemme hva jeg skal gjøre.

Jeg har også produsert noen “forelesninger” som kun er tilgjengelig som podcast. Foreløpig omfatter det innledning til rettsstudiet og kjøpsrett. Men det er et helt annet format enn vanlige forelesninger. Det er stor forskjell på å lage et “radioforedrag” og å forelese for et auditorium, og det er tidkrevende å lage dem. Jeg har for så vidt planer om å lage fler, men det tar tid.

Det har blitt alt for mye snakk om at universitetene skal støvsuge ansattes rettigheter “for sikkerhets skyld”. Det er et av mange symptomer på at byråkratiet har fått for stor makt på universitetene. Universitetene burde være opptatt av å stimulere vitenskapelig ansatte til å skape. Man skal legge forholdene til rette for kreativitet, også når det gjelder undervisningsmetoder og læremidler. I stedet møter vi pålegg, at man skal gi fra seg rettigheter, skjemaer, søknader og rapporter. Slikt virker demotiverende, og det er ingen tjent med.

Holder man seg til podcast ved UiO, så ville det være en god start å legge forholdene til rette for at de som faktisk ønsker det kan gjøre forelesninger og annet tilgjengelig å denne måten. Hvis de som allerede er interessert i gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig på denne måten kunne få den nødvendige tekniske støtte til å gjøre det, så ville man kanskje ha oppnådd mye. Så kan man glemme alle tanker om å pålegge de som av ulike grunner ikke ønsker å bruke slike tjenester å gjøre det mot deres vilje. I alle auditorier hvor det er lydanlegg bør det på en enkel måte være mulig å trykke “record”, og så får man et opptak. Og det bør være programvare for å distribuere m.m. Mange universiteter og andre institusjoner har f.eks. etablert en tilstedeværelse i iTunes. Jeg kan abonnere på forelesninger fra Berkley, Stanford og Yale. Men de av oss ved UiO som ønsker å bruke mediet har ikke muligheten, fordi UiO ikke har gjort noe for å legge forholdene til rette. Vi er eventuelt henvist til å lage våre egne løsninger. I en ikke helt optimistisk kommentar har jeg spådd at UiO kanskje vil være synlig i iTunes når UiO feirer sitt 200-års jubileum i 2011. Det vil i så fall være ganske typisk for fremdriften i slike prosjekte ved UiO. Vi skriver 2008 og UiO har fortsatt ikke en ordinær blogg-tjeneste som er tilgjengelig for ansatte. Det sier vel det meste om hvor begredelig tilstanden er. Byråkratiet bør sørge for å få gode tjenester på plass, og glemme tanken om bestemme hvordan vitenskapelig ansatte skal utføre sine oppgaver.

Selv har jeg gitt opp IT-støtten fra UiO, for de leverer ikke en gang det minimum som skal til for en moderne nettjeneste, som bl.a. inkluderer podcast. Jeg har lagt alt ut på eget nettsted utenfor UiO, hos en nettleverandør som i det miste leverer “brød og smør”. For den svimlende sum av 80 kr pr måned får jeg e-post og en webtjeneste hos domeneshop.no som er mye bedre enn det jeg noen gang har fått ved UiO. Når jeg betaler så mye så skyldes dette at jeg vil ha rikelig lagringsplass og en robust tjeneste som ikke har noen problemer med 100.000 forespørsler pr dag. Det er mulig å få tjenestene langt billigere. De fleste får mer enn de trenger for 10 kr pr måned hos danske one.com. Det er dette som bl.a. gjør det mulig for meg å ha denne bloggen og å distribuere podcasts. Med det som UiO har å by på, går det ikke.

Om vi skal tro Aftenposten 19.02.08, så har den kjente posøren Jon Lech Johansen, også kjent som DVD-Jon slått til igjen. Han skal gjøre tilgjengelig et program som skal gjøre det mulig å “omstrukturere filer fra ett format til et annet, uavhengig av hvilke sperrer Apple eller Microsoft har gitt filene”. Å kunne konvertere filformater er ikke noe nytt. Så det er ikke “omstruktureringen” men omgåelsen av sperrer som er det spesielle. Heller ikke det er noe spesielt nytt. Men siden det er ulovlig å omgå slike sperrer og å gjøre tilgjengelig programmer for dette formål, så distribueres slikt vanligvis i undergrunnen.

Det som DVD-Jon nå, i følge Aftenposten, vil gjøre er en reprise på DeCSS-stuntet, sannsynligvis også på den måten at han igjen tar æren for noe som andre har utviklet. Men det har kommet en del ny lovgivning siden sist. Så det som en gang kanskje var lovlig, er nå klart ulovlig.

Man kan mene mye om DRM – Digital Rights Mangement. Men selskapene er i sin fulle rett til å bruke slike systemer om de skulle ønske det, selv om praksis også har vist at de lett faller for fristelsen til å misbruke dem. DVD-Jon er egentlig uinteressant her. Han er en posør som igjen har klart å plassere seg i mediebildet uten tilsynelatende å ha bidratt med noe nytt.

Men det er grunn til å sette et særdeles stort spørsmålstegn ved Forbrukerrådets opptreden i denne saken – dersom de er korrekt referert i Aftenposten. Rådgiver og jurist i Forbrukerrådet Thomas Nortvedt er i følge Aftenposten positiv til det nye programmet. At Forbrukerrådet ikke liker DRM er en ærlig sak. Men at de stiller seg positive til distribusjon av ulovlig programvare, det er særdeles betenkelig.

Den samme Thomas Nortvedt sier i følge Aftenposten følgende:

“Det er nemlig ikke noe ulovlig i å bruke programmet. Etter en endring i åndsverksloven i 2005, ble det fastslått at å dele for eksempel en sang i mp3-format med familie eller en nær venn, ikke er i strid med loven.”

For hans del får man håpe at han er feilsitert. Det har aldri vært tvilsomt at man kan fremstille kopi av et offentliggjort musikkopptak, f.eks. i mp3-format, til privat bruk. Dette kan man gi til folk i familien og den nære vennekrets. Men det er ikke lov å bryte en teknisk beskyttelse for å gjøre dette, og det bør Forbrukerrådets representant vite om han skal uttale seg offentlig om slike spørsmål. Om dette kan man lese i Ot prp nr. 46 2004-2005, avsnitt 3.5.1.5.3:

“Hvis det ved kjøp av lydfil på Internett inngås avtale om hvilken avspiller som kan benyttes, vil lovens krav til relevant avspillingsutstyr innebære at utstyr utover det som fremgår av avtalen ikke vil kunne være relevant: I relasjon til unntaket som her foreslås innført, vil i disse tilfeller bruker ikke med rimelighet kunne forvente avspilling i strid med avtalen. Vilkåret om relevant avspillingsutstyr innebærer således i praksis at unntaket ikke er anvendelig når verk tilbys på forespørsel i nettverk, da avtalen i disse tilfeller vil avgjøre hvilken avspiller som kan benyttes, og omgåelse for å muliggjøre tilegnelse på avspiller som ikke er «relevant» vil rammes av omgåelsesforbudet.”

Flertallet i Stortingskomiteen kom med en høyst tvilsom uttalelse i Innst O nr. 103 2004-2005, hvor de sier:

“Flertallet har merket seg at departementet mener en MP3-spiller ikke kan være en relevant avspiller for en CD-plate. Flertallet deler ikke dette syn. Flertallet ser at digitale musikkspor innkjøpt til avspilling på en CD klart bør kunne overføres og brukes på en MP3-spiller.”

Dette kan selvfølgelig flertallet gjerne mene. Men det er i betste fall tvilsomt om dette er i samsvar med direktivet og dermed i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Og uansett gjaldt komiteens uttalelse kopiering fra kopibeskyttet CD (som platelselskapene heldigvis har gått bort fra) til mp3. Komiteen uttalte seg ikke om nedlastede filer, og det er det saken nå dreier seg om. Så der er det kun departementets uttalelse vi har å holde oss til, i tillegg til lovteksten og direktivet.

Hvis Forbrukerrådet vil drive kampanje, så må de gjerne det. At de samtidig melder seg ut av seriøs debatt får bli deres eget problem. Men man bør kunne vente at når de uttaler seg om rettslige spørsmål, så forstår de at folk gjerne vil tro på det som Forbrukerrådet sier. Da bør de ikke komme med uttalelser som er juridisk uholdbare.

I følge Aftenposten 19.02.08 har Ryanair vunnet over Forbrukerombudet i Borgarting lagmannsrett. For egen del kan jeg legg til et heldigvis.

Hvis jeg har oppfattet saken riktig (og i så fall er den ikke helt korrekt gjengitt i Aftenposten), så dreier det seg om gebyr ved refundering av betalte avgifter når en flybillett ikke benyttes. Det er vanlig ved billige flybilletter at de ikke refunderes om de ikke benyttes, og dette gjelder også for Ryanair. Men selskapet betaler bare flyplassavgift m.m. for passasjerer som faktisk flyr. Så hvis en billett ikke blir benyttet, da betaler ikke Ryanair avgifter, selv om avgiftsbeløpet er krevd inn fra kunden.Det ville ikke vært rimelig om et flyselskap bare kunne stikke slike avgiftspenger i egen lomme. Kunden har betalt en avgift i tillegg til billettprisen, og flyselskapet har krevd inn avgiften på vegne av andre. Så langt har jeg ingen problemer med å være enig med Forbrukerombudet. Etter det jeg forstår er dette også akseptert av Ryanair. Men jeg undrer med over at Forbrukerombudets realitetssans til tider glipper helt i slike saker. For i følge Forbrukerombudet skal ikke flyselskapene få lov til å kreve dekning for kostnadene ved å refundere beløpet. Tvisten har – i følge Aftenposten – stått om et gebyr på 80 kr, et beløp som verken er urealistisk eller høyt i forhold til å refundere beløpet.

Forbrukere skal ha sine rettgiheter, også overfor flyselskaper. Og Ryanair er neppe den beste i klassen her. Men også forbrukere må akseptere at de selv må dekke kostnadene de selv påfører andre. Den som avbestiller må f.eks. finne seg i å betale et rimelig avbestillingsgebyr for å dekke trasaksjonskostnadene. Dette burde selv Forbrukerombudet forstå og akseptere.

Dette er del 7 i min podcast-serie om kjøpsrett.

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

 

 Kjøpsrett Del 7: Kjøpers mislighold [23:16m]: Play Now | Play in Popup | Download

Del 6 i min serie med innledning til kjøpsretten, om retten til å fastholde kjøpet.

Siden det var en feil i den filen som først ble lagt ut, kommer den her på nytt (selv om feilen også er rettet i den opprinnelige postingen).

Abonnement på tjenesten

For å abonnere på serien, klikk på http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml eller kopier http://podcast.torvund.net/kjopsrett.xml inn i din RSS-leser. klikk her hvis du bruker iTunes.

 

 Kjøpsrett - del 6: Rett til å fastholde kjøpet [23:23m]: Play Now | Play in Popup | Download