Undervisning som podcast

Karianne Françoise Aamdal Lundgaard skriver i Universitas 2008-02-07 at forelesninger bør gjøres tilgjengelig som podcast. Jeg ser mange fordeler med å gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig som podcast, og benytter dette i betydelig utstrekning selv. Vi må akseptere at folk lærer på ulike måter. Selv er jeg ganske auditiv og husker ofte bedre det jeg har hørt enn det jeg har lest. Et medierikt undervisningstilbud er en fordel.

Men likevel er det ikke så enkelt som Amdal Lundgaard vil ha det til. Jeg er tilhenger av at forholdene legges til rette for å gjøre opptak og distribuere dem som podcast. Men jeg vil sterkt motsette med at det kommer et diktat fra oven om at undervisningen skal gjøres tilgjengelig på denne måten.

En forelesning skjer der og da. Målgruppen er de som er til stedet i auditoriet. Selv om det stort sett er en monolog, så er det likevel en kommunikasjon mellom foreleser og tilhørere. Vi underviser for studenter som foreventes å studere på heltid. Studiene skal ha første prioritet. Vi som underviser må kunne basere oss på at studentene følger den undervsining som er. Vi vet at mange av ulike grunner ikke deltar i undervisningen, som regel uten noen akseptabel grunn. Det er ikke disse vi skal bruke ressurser på.

For etter hvert ganske mange år siden undersøkte vi ved Det juridiske fakultet resultatet for ulike grupper av studenter. Det viste seg at de studenter som fulgte undervisningen jevnt over gjorde det bra. De som ikke deltok eller bare deltok sporadisk, gjorde det klart dårligere. Så lenge de som faktisk benytter seg av undervisningstilbudet klarer seg bra, har vi grunn til å være fornøyd. Vi kunne den gang konstatere at undervisningen fungerte godt, selv om resultatene samlet sett var mer bedrøvelige. At studenter ikke prioriterer undervisningen får bli deres problem. Universitetet skal ikke måtte legge opp undervisningen med sikte på å fange inn de som ikke gidder å delta. I det ligger at jeg ikke ser det som noe mål å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig for studenter som ikke følger disse, selv om vi selvsagt må akseptere at enkelte noen ganger har god grunn til ikke å delta.

For noen forelesere vil opptak kunne virke hemmende. Dette må vi bare akseptere. Hvis det å gjøre opptak fører til at forelesningen blir dårligere for de som er til stede, så skal tilstedeværende studenter prioriteres. Den som ikke liker at det gjøres opptak skal ganske enkelt kunne si nei.

Forelesere har ulik stil. Noen har et nøye gjennomarbeidet manuskript hvor alt er skrevet ord for ord. Hvis man har et gjennomarbeidet manuskript er risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje ikke var så gjennomtenkt ganske liten. Men slike forelesninger er ofte ganske kjedelige for tilhørerne. Andre har en disposisjon, uten at denne er skrevet ut i detalj. Man kan dvele litt lenger ved temaer som som ikke synes å synke godt inn hos tilhørerne, man kan forfølge visse assosiasjoner, kanskje bedrive litt høyttenkning som svar på spørsmål, osv. Slike forelesninger blir gjerne mer levende. Men risikoen for at man kommer til å si noe som kanskje viser seg ikke å være så lurt, er større. Så lenge man er innenfor rammen av forelesningen, hvor kommunikasjonen også er av ikke-verbal karakter, hvor det kan være mulig å korrigere når man for tenkt seg om, osv, er det ikke noe problem. Men om slikt spres ukontrollert og brukes utenfor den sammenheng det er ment for, da kan det bli mer problematisk.

Hvis et opptak av en forelesning gjøres tilgjengelig på nett for alle interesserte, da er dette en publisering av denne forelesningen. Dette er ikke noe annet enn publisering av forelesernes manuskripter. Ingen av oss liker å publisere noe som ikke er kvalitetssikret. Det vil være helt uakseptabelt om noen skulle tvinge oss til å gjøre det. Dersom et opptak av en forelesning skal gjøres tilgjengelig for allmennheten, da vil jeg høre gjennom opptaket og eventuelt redigere dette før det publiseres. Men ofte har man ikke tid til å gjøre dette.

Jeg har valgt å gjøre opptak av forelesninger tilgjengelig i Fronter. Det betyr at disse bare er tilgjengelig for de som er registrert som studenter på dette faget i det aktuelle semesteret. Det er ikke ment for andre. Det ligger ikke noen sikkerhet i det som hindrer at lydfiler kopieres til andre, men så viktig er det ikke å begrense spredningen. I begynnelsen foretok jeg en enkel redigering, men det har jeg sluttet med. Det tok for mye tid, og opptakene ble i praksis liggende i påvente av at jeg skulle høre igjennom dem. Nå legger jeg de ut med en gang, uredigert. Men på en slik måte at spredningen er begrenset. Skulle noen kreve at disse opptakene skulle bli tilgjengelige for alle, da blir det ikke noen opptak. Jeg har opphavsretten til mine forelesninger, hvilket først og fremst betyr at det er jeg som bestemmer om det f.eks. skal fremstilles eksemplar og om disse skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette gir jeg ikke fra meg. For meg blir det enten en begrenset tilgjengeliggjøring av opptakene slik de er, eller ingen tilgjengeliggjøring i det hele tatt. Andre kan ha andre meninger, og kan velge en annen praksis for sine verk. Men  det gir dem ingen rett til å bestemme hva jeg skal gjøre.

Jeg har også produsert noen “forelesninger” som kun er tilgjengelig som podcast. Foreløpig omfatter det innledning til rettsstudiet og kjøpsrett. Men det er et helt annet format enn vanlige forelesninger. Det er stor forskjell på å lage et “radioforedrag” og å forelese for et auditorium, og det er tidkrevende å lage dem. Jeg har for så vidt planer om å lage fler, men det tar tid.

Det har blitt alt for mye snakk om at universitetene skal støvsuge ansattes rettigheter “for sikkerhets skyld”. Det er et av mange symptomer på at byråkratiet har fått for stor makt på universitetene. Universitetene burde være opptatt av å stimulere vitenskapelig ansatte til å skape. Man skal legge forholdene til rette for kreativitet, også når det gjelder undervisningsmetoder og læremidler. I stedet møter vi pålegg, at man skal gi fra seg rettigheter, skjemaer, søknader og rapporter. Slikt virker demotiverende, og det er ingen tjent med.

Holder man seg til podcast ved UiO, så ville det være en god start å legge forholdene til rette for at de som faktisk ønsker det kan gjøre forelesninger og annet tilgjengelig å denne måten. Hvis de som allerede er interessert i gjøre undervisningsmateriale tilgjengelig på denne måten kunne få den nødvendige tekniske støtte til å gjøre det, så ville man kanskje ha oppnådd mye. Så kan man glemme alle tanker om å pålegge de som av ulike grunner ikke ønsker å bruke slike tjenester å gjøre det mot deres vilje. I alle auditorier hvor det er lydanlegg bør det på en enkel måte være mulig å trykke “record”, og så får man et opptak. Og det bør være programvare for å distribuere m.m. Mange universiteter og andre institusjoner har f.eks. etablert en tilstedeværelse i iTunes. Jeg kan abonnere på forelesninger fra Berkley, Stanford og Yale. Men de av oss ved UiO som ønsker å bruke mediet har ikke muligheten, fordi UiO ikke har gjort noe for å legge forholdene til rette. Vi er eventuelt henvist til å lage våre egne løsninger. I en ikke helt optimistisk kommentar har jeg spådd at UiO kanskje vil være synlig i iTunes når UiO feirer sitt 200-års jubileum i 2011. Det vil i så fall være ganske typisk for fremdriften i slike prosjekter ved UiO. Vi skriver 2008 og UiO har fortsatt ikke en ordinær blogg-tjeneste som er tilgjengelig for ansatte. Det sier vel det meste om hvor begredelig tilstanden er. Byråkratiet bør sørge for å få gode tjenester på plass, og glemme tanken om bestemme hvordan vitenskapelig ansatte skal utføre sine oppgaver.

Selv har jeg gitt opp IT-støtten fra UiO, for de leverer ikke en gang det minimum som skal til for en moderne nettjeneste, som bl.a. inkluderer podcast. Jeg har lagt alt ut på eget nettsted utenfor UiO, hos en nettleverandør som i det miste leverer “brød og smør”. For den svimlende sum av 80 kr pr måned får jeg e-post og en webtjeneste hos domeneshop.no som er mye bedre enn det jeg noen gang har fått ved UiO. Når jeg betaler så mye så skyldes dette at jeg vil ha rikelig lagringsplass og en robust tjeneste som ikke har noen problemer med 100.000 forespørsler pr dag. Det er mulig å få tjenestene langt billigere. De fleste får mer enn de trenger for 10 kr pr måned hos danske one.com. Det er dette som bl.a. gjør det mulig for meg å ha denne bloggen og å distribuere podcasts. Med det som UiO har å by på, går det ikke.