Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Det har aldri vært nødvendig å innhente samtykke fra Albert Einstein eller hans arvinger for å kunne skrive e=mc2. Universitetet skal drive forskning og resultatene skal gjøres kjent ved at de publiseres, gjennom forskningsbasert undervisning og i populærvitenskapelige publikasjoner. Disse helt selvfølgelige utgangspunktene synes de som ivrer for å regulere ”rettigheter til forskningsresultater” å ha glemt.
Kunnskap er fri. Gjennom patent kan man få en tidsbegrenset enerett til å utnytte en oppfinnelse industrielt. Men den kunnskap oppfinnelsen representerer er fri. Man kan også beskytte kunnskap ved å holde den hemmelig, men hemmeligholdet gir ingen rettighet.
Det har dukket opp et dokument av uklar opprinnelse med tittelen “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Det har blitt forelagt tillitsvalgte ved noen universiteter, men om det har blitt lagt fram ved UiO er jeg ikke sikker på. Dokumentet representerer en tenkning som vitenskapelig ansatte bør ta sterk avstand fra. [Dokumentet er nærmere kommentert i innlegget “Retningslinjer for felles rettighetspolitikk — kommentarer”.]
I innledningen står det at ”resultater” er universitetets ”eiendom”. Man kunne like godt ha skrevet at universitetet eier den luften som ansatte og studenter puster i – det gir omtrent like mye mening. Man mener dette er viktig for å sikre ”fri og åpen tilgang til universitetets resultater ”. En slik fri og åpen tilgang sikres ved at resultatene publiseres, ikke ved at en institusjon hevder rettigheter til dem.
Listen over hva universitetene i følge dette dokumentet skal ha rettigheter til er for lang til å gjengis her, men det inkluderer også ”knowhow, inkludert bedriftshemmeligheter” og ”faglitterære publikasjoner og annet forsknings– og undervisningsmateriale”. I dokumentet skilles det ikke mellom ulike typer av rettigheter og hvordan ulike rettigheter skal håndteres. Ut fra en faglig vurdering er dokumentet et særdeles slett arbeid som gir inntrykk av manglende innsikt i det området som man forsøker å regulere. Det er mest utrykk for en ”kjekt å ha” tankegang hvor man vil støvsuge alle rettigheter.
Om man skal beskytte ”knowhow” og ”bedriftshemmeligheter”, så forutsettes dette at det holdes hemmelig. At universitetet skal holde sine forskningsresultater hemmelig og behandle dem som bedriftshemmeligheter står i direkte motstrid til helt grunnleggende verdier som universitetene er bygget på.
Det som universitetet kan og bør kreve er at forskningsresultater ikke gjøres eksklusivt tilgjengelig for en eller et begrenset antall samarbeidspartnere, ut over det som følger av eventuelle patentlisenser. Her kan man gjerne ha regler som er så tydelige at denne type avtaler ikke blir bindende dersom de ikke er godkjent av kompetent organ, slik at man sikrer at amatører ved universitetene ikke blir lett bytte for profesjonelle næringslivsaktører. Det er ikke her snakk om rettigheter som overdras, men om begrensninger som universitetet og de ansatte pålegger seg selv gjennom avtale med en tredjepart. Vi skal ikke forplikte oss til ikke å gjøre forskningsresultater kjent for andre enn disse samarbeidspartnerne, noe som f.eks. ville ha betydd at resultatene ikke kunne publiseres. Også dette addresseres i nevnte dokument, og det er positivt.
I dokumentet heter det at det ”bør innføres meldeplikt for alle resultater som kan ha næringsmessig potensial”. Det er ikke så lett å forstå hva som skulle omfattes av en slik meldeplikt, men listen over det som man vil overta rettighetene til er som nevnt lang. Skal man ta dokumentet på ordet må det også bety meldeplikt ved bokutgivelser på kommersielle forlag. Det man med rimelig sikkerhet kan si om dette blir realisert, er at vitenskapelig ansatte belemres med flere skjemaer og rapporter og at det vil kreve ressurser til å ansette byråkrater som skal gå igjennom og kontrollere skjemaer og rapporter. Ressursene til dette tas fra forskning og undervisning.
Universitetet betaler sine vitenskapelig ansatte dårlig i forhold til hva man kan tjene i annen virksomhet og vi sultefores når det gjelder helt nødvendige driftsmidler. Som eksempel kan nevnes at til tross for alt snakk om internasjonalisering har byråkrater mer reisemidler enn vitenskapelig ansatte, og at vi utsettes for en skammelig behandling ved at reiser i forbindelse med forskning ikke regnes som tjenestereiser. Når mange av oss til tross for dette har søkt oss til universitetet og enn så lenge velger å bli værende, så er hovedgrunnen den akademiske frihet. Vi kan fordype oss i områder ut fra egne faglige interesser og vi har en form for ”eierskap” til våre prosjekter.
Mange av oss blir stadig mer frustrert over bryåkratisering med skjemaer og rapporter som innføres under dekke av ”kvalitetssikring”, ”evaluering”, ”rettighetsadministrasjon” og hva det nå heter alt sammen. Når friheten krymper og byråkratiseringen vokser, hvorfor skal vi da fortsette ved universitetene?
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Forsvar den akademiske frihet!
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Må alt som kan stjeles deles?
Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening