Denne kommentaren er trykket i Forskerforum nr. 7/2008.
I Forskerforum 6/08 hevder underdirektør Kristel M. Skorge ved Universitetet i Stavanger at mye av innholdet i dokumentet «Felles rettighetspolitikkfor Norges universiteter» har vært etablert praksis i f lere år og at det ikke er kontroversielt. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.
Mine kommentarer knyttet seg til notatet «Felles rettighetspolitikk…», et notat som dukket opp fra intet. Heldigvis synes ikke praksis å være så ille som notatet. Det er så vidt jeg vet bare NTNU som har vedtatt dokumentet, og også der kom saken opp på nytt og et forslag fra rektoratet ble forkastet i et styremøte 12. juni. Man kan spørre om det i det hele tatt er grunn til å ta på alvor et udatert dokument som ikke sier hvem som har utarbeidet det, ikke hva slags mandat man har hatt eller hvem som har gitt mandatet, og ikke om det er vedtatt i et ansvarlig organ. Slik dokumentet fremstår, kunne det like gjerne ha vært en kladd fra en tilfeldig person. Men når dokumentet blir presentert for tillitsvalgte og et universitetsstyre vedtar det, da må også andre ta det på alvor.
Jeg tar til etterretning at Kristel M. Skorge mener at gruppen som har utarbeidet dokumentet var svært kompetent. Siden dokumentet ikke sier hvem som står bak er det ikke mulig å ta stilling til dette. Man kan ikke vurdere kompetansen til et anonymt utvalg. Jeg har bare sett på resultatet og det vitner verken om solid faglig arbeid eller god saksbehandling.
Man kan bare regulere rettigheter der det faktisk finnes rettigheter å regulere. I praksis vil det si patent og opphavsrett, med noen tilgrensende rettigheter. Kunnskap er fri. Å regulere rettigheter til kunnskap er som å regulere retten til å puste i den luften som omgir oss.
Det er mulig å begrense ansattes frihet ved å kreve at vitenskapelig ansatte undertegner taushetserklæringer som krever at metoder ogforskningsresultater holdes hemmelig. Det er nødvendig om man skal beskytte «bedriftshemmeligheter», men det er snakk om frihetsbegrensning og ikke rettigheter. I kommersielle selskaper har man slike begrensninger. Men om et universitet skulle ønske å begrense vitenskapelig ansattes akademiske frihet på den måten, da er ikke det et universitet som jeg ønsker å være knyttet til. Derfor har verken bedriftshemmeligheter eller know-how noe å gjøre i et slikt dokument.
Jeg er heller ikke i stand til å se at varemerke og ikke-funksjonell produktutforming noen gang vil være et forskningsresultat, selv om det kan være viktig i en eventuell senere kommersialiseringsprosess. Jeg kan derfor ikke se noen mening i å blande varemerker og designrettigheter inn i en rettighetspolitikk ved universitetene, slik det gjøres i «Felles rettighetspolitikk…». Denne «vi vil ha alt, for sikkerhets skyld»-holdningener noe av det jeg reagerer sterkt på. Det meste vi til nå har sett om policy på dette området er preget av at man har tenkt på patent. Dette gjelder det vi har sett fra EU, fra Norges forskningsråd og «Felles rettighetspolitikk…». Også den avsluttende kommentaren fra professor Ole Sejersted i Forskerforum 6/08 viser at han tenker patent og at kommersialisering er lik patent. Mye av den tankegang som kommer til uttrykk er etablert praksis når det gjelder patent. Jeg har ingen innvendinger av betydning mot de løsninger som er valgt når det gjelder patent.
Problemet oppstår når man ganske ukritisk tar en løsning som fungerer for patent og vil gjøre denne gjeldende for alle andre rettigheter – og for sikkerhets skyld også på områder hvor det ikke finnes noen rettigheter. Måten dette er gjort på i «Felles rettighetspolitikk…» og for så vidt også i Forskningsrådets policy, vitner om manglende forståelse for ulikhetene mellom forskjellige typer rettigheter. Kanskje hadde arbeidsgruppen kompetanse når det gjelder patent, men en eventuell kompetanse i opphavsrett har i alle fall ikke kommet til syne i dokumentet. Man har blandet det hele i en ganske ubestemmelig grøt og forsøkt å lage en felles regulering for det hele.
De spørsmål som reiser seg i forbindelse med opphavsrett er av en helt annen karakter enn spørsmål knyttet til patent. Kristel M. Skorge sier at man ennå ikke har en samlet policy på opphavsrett. Men dokumentet omfatter også opphavsrett. Faglitterære publikasjoner er uttrykkelig blant det som skal omfattes. Patent beskytter resultater i form av oppfinnelser. Opphavsretten beskytter ikke forskningsresultater. Derimot kan presentasjonen av resultatene, for eksempel i form av en artikkel, være beskyttet. Men den er bare beskyttet mot at andre kopierer eller ettergjør selve artikkelen, ikke mot at noen utnytter resultatene som presenteres. Opphavsretten gjelder våre bøker, artikler og foredrag – kort sagt våre ytringer. Dette gjør at inngrep i opphavsretten er langt mer følsomt enn regulering av patent.
Ved Universitetet i Oslo valgte man i forrige runde å behandle patent. Et utvalg ledet av Ole Sejersted utreder nå opphavsrett. Man har valgt en riktig tilnærming når det som er grunnleggende forskjellig behandles for seg. Dette i motsetning til «Felles rettighetspolitikk…» og Forskningsrådets policy, hvor alt blandes sammen. Når dette skrives har utvalget ennå ikke lagt fram sin innstilling, så i hvilken grad jeg vil være enig i det de vil foreslå vites ikke. Men basert på den kompetanse medlemmene i utvalget har føler jeg meg trygg på at de vil presentere et godt faglig grunnlag og ryddige premisser for den debatten som må komme. Da kan vi glemme notatet «Felles rettighetspolitikk…», sammen med blant annet Forskningsrådets policy, og vi kan få en konstruktiv diskusjon basert på UiO-utredningen.
Olav Torvund,
professor dr. juris. og medlem av Forskerforbundets opphavsrettsutvalg
