Arkiv for October, 2008

Opphavsrett på sykehjemmet

Jens Brun-Pedersen har hatt “mimre-jukeboks” på Paulus sykhjem med ønskeklipp fra YouTube har vi kunnet lese i Aftenposten og Dagbladet. En kommentar fra Kathtine Aspaas satte sykehjemmet på ideen.

Eirik Newth kommenterte saken og mente at dette måtte være i strid med åndsverksloven og konkluderte med følgende:

“Mitt syn – som underbygges av episoder som dette – har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne.”

Jan Omdahl fulgte opp med en kommentar i Dagbladet, under overskiften “Er piratkopiering greit, bare du er gammel nok?”.

Det er ønskelig at vår nære historie, bl.a. i form av gamle TV-opptak, gjøres tilgjengelig. Det er ingen uenighet om dette målet. NRK gjennomfører i samarbeid med Najonalbiblioteket et stortstilt prosjekt for å digitalisere alt som finnes i NRKs arkiver. Mye av dette er tilgjengelig på NRK Gull. Men man kan ikke i sin iver etter å gjøre alt tilgjengelig kutte alle hjørner og sette opphavsmenns og utøveres interesser til side. Det tar tid og det kommer nok også til å koste å gjøre alt dette tilgjengelig.

Eirik Newth har selvfølgelig rett når han skriver at det er en oppfordring til lovbrudd når Jens Brun-Pedersen “mener at dette bør være en drivkraft til å legge ut enda mer”.  Videoklipp med “Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé” vil ikke være helt fri før i 2062, når det har gått 70 år etter uløpet av det år da tekstforfatteren, Gunnar Kaspersen, døde. (Han døde i 1991.) Men det må være lov å håpe at man har funnet løsninger på dette før den tid. At det er en opphavsrettskrenkelse når slike klipp fremføres på et sykehjem er neppe riktig. Jan Omdahl skyter påsin side over (eller kanskje heller utenfor) mål når ham sammenligner dette med den omfattende nettkopieringen (såkalt “fildeling”) som skjer.

Mye av det som finnes på YouTube er lagt ut uten opphavsmannens samtykke. De som produserer film, musikk, TV osv forsøker å leve av det de gjør, og deres muligheter tli å leve av det de gjør undergraves av omfattende piratkopiering. Alle som mener at man fritt skal kunne gjøre tilgjengelig andres musikk, film osv bør umiddelbart frasi seg sin lønn og gå over til å arbeide gratis. Mener man at andre ikke skal få betaling, da bør man også selv avstå fra betaling. Det bør være en viss sammenheng mellom liv og lære.

Foreløpig mangler vi gode forretningsmodeller. Men forhåpentligvis kommer dette på plass før alt er ødelagt av priater. Når NRK en gang blir ferdig med digitaliseringsarbeidet kan det tenkes at Paulus sykehjem og andre for en rimelig pris kan abonnere på det som NRK av hensyn til komponister, forfattere og andre rettighetshavere ikke kan legge ut gratis.

Opplasting av videoklipp på YouTube uten samtykke fra rettighetshavere er en opphavsrettskrenkelse, men det er ikke dette man driver med på Paulus sykehjem. Opplasting på YouTube er likevel neppe et veldig stort problem for rettighetshaverne. Man kan bare laste opp klipp på maksimum 10 minutter og de er bare tilgjengelig som streaming. Det betyr i praksis at filmer, TV-serier m.m. som også distribueres kommersielt i liten grad kan gjøres tilgjengelig via YouTube. Det gjør det ikke mer lovlig, men det gjør det mer forståelig at rettighetshaverne ikke konsentrerer sine ressurser om YouTube. Nettkopiering hvor man stiller musikk og filmer til disposisjon slik at hvem som helst skal kunne laste dem ned undergraver markedet i en helt annen grad. Hvis Paulus sykehjem hadde begynt å legge filmer ut på nettet for at også andre sykehjem skulle få tilgang til disse, da hadde Jan Omdahl hatt et poeng.

Det er ikke ulovlig å se på video-klipp fra YouTube og andre tilsvarende tjenester, heller ikke om de er gjort ulovlig tilgjengelig. Det er ikke tillatt å fremstille eksemplar til privat bruk dersom det man kopierer fra er fremstilt eller gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Dette rammer det meste av den nedlasting som skjer via nettkopieringstjenester. Men streaming innebærer ikke en eksemplarfremstilling. Det er en fremføring av en video. Det er ikke noe forbud mot å overvære en fremføring selv om fremføringen skjer ved hjelp av et ulovlig fremstilt eksemplar – det eksemplar som er lagret på YouTubes tjenermaskin.

Hvis jeg ser på en video fra YouTube på min PC vil det være lovlig. Det vil også være lovlig om jeg viser dette på en storskjerm for familie og venner hjemme i min egen stue. Når det gjelder fremføring på et sykehjem er spørsmålet om dette en offentlig fremføring.  Et sykehjem er beboernes bosted. Det er ikke et sted for allmennheten har adgang. Helt opplagt er det ikke. Men velger man å anse fremføring i et felles oppholsrom på et sykhjem for offentlig, da blir det like ulovlig å spille en film fra DVD som fra YouTube. Selv allminnelig TV-titting og radiolytting vil da være offentlig og forutsette at det betales særskilt vederlag for offentlig fremføring. Det kan ikke være noen tvil om at dette bør anses for å være fremføring innenfor det private område og rettighetshaverorganisasjonene gjør klokt i ikke å kreve inn vederlag for dette. Jeg kjenner ikke organisasjonenes praksis i detalj, men fremføring på sykehjem er i alle fall ikke nevnt i TONOs tariff for fremføring i kommuners regi.

Åndsverkloven er ikke godt tilpasset dagens informasjonsteknologi. Man må bl.a. finne løsninger for å gjøre historien tilgjengelig, ikke minst det som ligger i kringkastingsselskapenes arkiver. Dette bør være tilgjengelig slik bøker, aviser og tidsskrifter alltid har vært tilgjengelig i biblioteker. Det bør være tilgjengelig på en måte som passer for lyd og film, og som utnytter dagens medier og kommunikajsonsteknologi. Men vi må akseptere at det tar tid å få alt på plass.

Det er ikke en løsning å frata forfattere, komponister, musikere osv det som er grunnlaget for deres levebrød. At distribusjon har blitt billigere betyr ikke at det har blitt billigere å utvikle innholdet. Det bør bli billigere for sluttbruker når distribusjonskostnadene reduseres. Men gratis kan det ikke bli, selv om man kan diskutere hvordan betaling skal skje. Økt bruk av opphavsmenns verker og innspilling av utøvende kunstneres prestasjoner bør føre til at deres inntekter øker, ikke at de faller bort.

Når blir man voksen?

I platebutikker har det dukket opp en ekkel genre: “For godt voksne”, eller bare “voksen” som det heter i musikkonline. Der finner man gamle norsktopphelter som Stein Ingebrigtsen, Hans Petter Hansen og andre, noe skikkelig mimremusikk samt “kvalitetsmusikk” som Sputnik og Rune Rudberg.

Jeg trodde jeg kunne regne med som voksen etter å ha passert 50. Men skal man tro plateselgerne er dårlig musikksmak en del av voksenlivet. Det er bare å starte jakten på ungdomskilden. Måtte jeg aldri bli voksen.

En ubehagelig likhet

I dag kan vi lese at David Irving likevel har tenkt å reise til Lillehammer for å lage sitt eget arrangement. Det må han gjerne gjøre. David Irving har, som alle andre, sin ytringsfrihet. Og andre har en like selvfølgelig rett til ikke å komme eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bildet som illustrerer artikkelen gir en litt ekkel påminnelse om Knut Steens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme gesten som David Irving viser på Aftenpostens bilde. Det var denne gesten som mange, meg selv inkludert, ikke likte. Den gir assosiasjoner mer i retning det David Irving står får enn det vi forbinder med Kong Olav. Bildet av David Irving blir en bekreftelse av at det var riktig av Oslo kommune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Steens monument var jeg også innom hans nettgalleri. Når man ser på noe av det som vises på hans nettgalleri kan man godt forstå at Knut Steen ble forespurt, for her vises mye interessant. Men kongestatuen er bare ikke vellykket.

Så skal Kristin Halvorsen nok en gang gi støtte til “Se og Hør”.

Natt til onsdag 15. oktober står vi igjen overfor årets virkelig store personvernkrenkelse: Nå skal et nytt sett av opplysninger om vår inntekt, formue osv. Det er klart for at vi skal grafse i familie, naboers og kjendisers inntektsforhold. Bondevik II-regjeringen, med Per Kristian Foss som finansminister, sørget for at adgangen til grafsing i alle fall ble begrenset. Men da Kristin Halvorsen overtok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” politikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne grafsingen. Det har ingen kontrollfunksjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grupper bidrar med, kan dette gjøres uten at man absolutt skal se på navngitte enkeltpersoner.

Skattebetalerforeningen har laget et opprop mot denne grafsingen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Må alt som kan stjeles deles?

Digi.no skriver 10. oktober 2008 noe som synes å være et referat fra et av fornyingsminister Heidi Grande Røys’ møter i det rådgivende organet eNorge-forum, med tittelen “- Bør legge til rette for delingskultur”. I digi.no kan vi bl.a. lese følgende uttalelse fra medieutvikler Erik Solheim i NRK:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.

NRK har eksperimentert med å legge ut innhold på nettet, men stadig støter de på ulike hindringer. Blant annet opplever de at rettighetsorganisasjonen for musikk, TONO, har en gammeldags tankegang.

- Dessverre skjønner ikke TONO hvordan nettet fungerer, de sier kanskje at vi kan få tillatelse til å dele ut et program som inneholder musikk som de har rettigheten til i et halvt år. Men det holder ikke. Innholdet må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hemsko, og vi må slutte å bruke musikk gjennom dem hvis ikke holdningen deres endres, mener han.”

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Man kan videreføre Erik Solheims resonnement: Hvis ikke den foreldede holdning om at folk skal ha betalt for det arbeidet de gjør får vi slutte å bruke deres arbeider. Det kan ikke være noen grunn til at forfattere, fotografer, journalister og ikke minst mediesynsere skal ha betaling. La NRK og andre som måtte være interessert bruke deres arbeider fritt. Erik Solheim burde vise vei og heretter arbeide gratis i den gode saks tjeneste. Han kan heller gi sin lønn til komponister og musikere, grupper som tjener langt mindre enn medieutviklere i NRK og som derfor fortjener pengene bedre. Del lønnen din med dem som trenger det, da viser du virkelig mener noe med delingskultur, Erik Solheim!

Gisle Hannemyr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lærepenge kan være at NRK bruker musikk som er tilgjengelig under Creative Commons-lisenser i en periode. Kanskje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer medgjørlige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hannemyr fortsetter med et særdeles vidtrekkende kulturpolitisk forslag:

“- Det bør være en politisk oppgave å legge til rette for delingskultur. Når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri.”

Det er ikke lett å forstå hva han mener med dette. Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri. Ingen behøver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsider begynner å gå tilbake på meningsmålingene (måtte det bare fortsette fram til valget 2009). Hvis Hannemyr med sin uttalelse om dette mener at den akademiske frihet bør innskrenkes slik at vi bare får lov til å publisere i politisk korrekte tidsskrifter, så får jeg bare markere at jeg er fundamentalt uenig.

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet. Det bør tross alt være en viss konsekvens og én kulturell uttrykksform bør ikke særbehandles i forhold til andre. Og hvorfor skal vi egentlig måtte betale for å reise med toget når det uansett er avhengig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offentlig støtte til kultur som et bidrag som gis ut fra en erkjennelse av at markedet alene ikke kan finansiere kulturen, særlig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gratis, blir det en giftpille som vil gjøre kultur enda mer avhengig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke frivillig har forpliktet seg overfor et forlag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok “Hva er Internett?” ut på nettet for fri nedlasting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk tilgjengelig for de som er villige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at programmer som “Studio Sokrates” kunne gjøres tilgjengelig for nedlasting med musikk og at problemer med musikkrettigheter ikke skulle hindre at et program som “Kunstreisen” legges ut som podcast. Men samtidig ønsker jeg at komponister, musikere og andre kunstnere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at brukerne betaler for bruken, ikke på at noen byråkrater har funnet at de er verdig trengende og derfor kan lønnes over et offentlig kulturbudsjett. Så kan offentlige bidrag sørge for at kunstnernes inntekter faktisk blir til å leve av og at den pris som betales skal være overkommelig.

Man vil nok finne løsninger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine programmer tilgjengelig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med andres verk, da må de betale for dette. Løsningen er ikke en storstilt ekspropriasjon uten vederlag av kulturarbeideres verk. Man må sikre at disse får betalt for bruken av deres verk. Reklamefinansierte kanaler kan legge reklame inn i sendingene, også på nett. Andre må finne andre finansieringsformer. Og selv foretrekker jeg heller å betale for tilgang til kulturen enn å betale indirekte gjennom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyanserte og balanserte råd enn det artikkelen i Digi.no kan gi inntrykk av.

Journalisters regneferdigheter

NRK, VG og sikkert flere andre medier (det er en NTB-melding) melder at inflasjonen i Zimbabwe er 231 mill prosent. Kanskje er det riktig. Men illustrasjonseksemplet viser at prosentregning ikke er journalisters sterkeste side. For i følge avisene betyr det at det som kostet en krone for et år siden nå koster 231 mill kroner. I alle fall da jeg gikk på skolen lærte vi at en økning på en prosent var en økning på en prosent. Hvis prisen på det som kostet en krone for et år siden har økt med en prosent, da koster den i dag 1,01 krone.

Tabloide journalister må tydeligvis overdrive en smule her også. Så for dem er en prosnt prisstigning en dobling: Med en prosent prisstigning er en krone med tabloid prosentregning økt til 2 kr, og med 231 mill % inflasjon øker den til 231 mill kroner. Slik jeg lærte å regne prosenter skulle det som kostet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kostet 100 kroner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fortsatt en spenstig prisstigning. Og for en tabloidjournalist er vel det å bomme med en faktor på 100 innenfor vanlig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bommer på denne måten samtidig som det går en debatt linket fra forsiden om at man er lei journalister som ikke har peiling på det de skriver om. Nå er utgangspunktet for den debatten riktignok at Aftenposten har kommet til å kalle en jockey for en galoppkusk, og det er selvfølgelig langt viktigere enn bagateller som at de ikke kan prosentregning. Men overskriften var likevel treffende, og det er tross alt det viktigste når man er tabloid.

Hold kjeft! – “plateanmeldere”

Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.

Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”

Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om – bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.

Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.

Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.

Her lærer de forretningsmoral ….

Aftenposten melder at man på BI kan kjøpe seg ståkarakterer. Før eksamen må man ha bestått en caseprøve. Men man kan visst kjøpe løsningen, og det aksepterer BI. Dette kan vi lese i Aftenposten:

“BI-rektor Tom Colbjørnsen avviser at kjøp av casebesvarelser er å karakterisere som fusk.

Han sier det å skaffe seg løsning på case må ses på som en del av undervisningen og forberedelser til eksamen.

Han likestiller det med å kjøpe forelesningsnotater av andre i stedet for å gå på forelesningene selv.”

Når rektor på en av våre handelshøyskoler mener at det er helt greit å kjøpe eksamen, da bør man ikke ha for store forventninger til den etiske standarden hos de som uteksamineres fra dette stedet. Heldigvis er holdningen en annen hos Norges Handelshøyskole.

Holocaust-fornekterne

David Irving og andre Holocaust-fornektere har igjen kommet i medienes søkelys, takket være at David Irving har blitt invitert til Lillehammer litteraturfestival. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Hadde det vært opp til meg ville han nok ikke ha blitt invitert, og jeg forstår at folk reagerer.

Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et meningsforbud som harmonerer dårlig med den ytringsfrihet vi i vår del av verden liker å smykke oss med. David Irving har selv sittet i fengsel i Østerike for sine meningers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine meninger i Tyskland, og en australier står i fare for å bli dømt i Tyskland for meninger han har gitt uttrykk for på Internett.

Det har alltid vært folk som benekter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kristenfundamentalistiske kreasjonister i USA eller andre. Men vi forbyr ikke noen å uttrykke sine meninger selv om de strider mot fakta. Meninger møtes med argumenter, ikke forbud.

Det er de upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Det politisk korrekte er ikke truet. Ytringfriheten utfordres av politiske og religiøse ekstremister, pornografer, dyneløftende tabloidjournalister, varslere, hardtslående sluggerjournalister osv. Ved å forby David Irving og andres meninger har man dessverre gjort ham til en ytringsfrihetsmartyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bredere publikum og til at man i alle fall kan forstå hvorfor en litteraturfestival kan tenke seg å invitere ham til å innlede undre en hovedoverskrift om “sannhet”. Slik går det gjerne når man bruker makt mot meninger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings meninger. Men han har en like selvfølgelig rett til å hevde sine meninger som alle andre.