Olav Torvunds blogg

Jens Brun-Pedersen har hatt “mimre-jukeboks” på Pau­lus syk­hjem med ønske­klipp fra YouT­ube har vi kun­net lese i Aften­pos­ten og Dag­bla­det. En kom­men­tar fra Kath­tine Aspaas satte syke­hjem­met på ideen.

Eirik Newth kom­men­terte saken og mente at dette måtte være i strid med ånds­verks­lo­ven og kon­klu­derte med følgende:

“Mitt syn — som under­byg­ges av epi­so­der som dette — har lenge vært at man bør følge pølse­fab­rikk­prin­sip­pet: jo mindre vi for­tel­ler om ånds­verk­lo­ven og dens vir­ke­lige kon­se­kven­ser for bru­kerne, desto bedre for rettighetshaverne.”

Jan Omdahl fulgte opp med en kom­men­tar i Dag­bla­det, under over­skif­ten “Er pirat­ko­pie­ring greit, bare du er gam­mel nok?”.

Det er ønske­lig at vår nære his­to­rie, bl.a. i form av gamle TV-opptak, gjø­res til­gjen­ge­lig. Det er ingen uenig­het om dette målet. NRK gjen­nom­fø­rer i sam­ar­beid med Najo­nal­bi­blio­te­ket et stor­tstilt pro­sjekt for å digi­ta­li­sere alt som fin­nes i NRKs arki­ver. Mye av dette er til­gjen­ge­lig på NRK Gull. Men man kan ikke i sin iver etter å gjøre alt til­gjen­ge­lig kutte alle hjør­ner og sette opp­havs­menns og utøve­res inter­es­ser til side. Det tar tid og det kom­mer nok også til å koste å gjøre alt dette tilgjengelig.

Eirik Newth har selv­føl­ge­lig rett når han skri­ver at det er en opp­ford­ring til lov­brudd når Jens Brun-Pedersen “mener at dette bør være en driv­kraft til å legge ut enda mer”.  Video­klipp med “Når kas­tan­jene blomst­rer i Bygdø Allé” vil ikke være helt fri før i 2062, når det har gått 70 år etter ulø­pet av det år da tekst­for­fat­te­ren, Gun­nar Kas­per­sen, døde. (Han døde i 1991.) Men det må være lov å håpe at man har fun­net løs­nin­ger på dette før den tid. At det er en opp­havs­retts­kren­kelse når slike klipp frem­fø­res på et syke­hjem er neppe rik­tig. Jan Omdahl sky­ter påsin side over (eller kan­skje hel­ler uten­for) mål når ham sam­men­lig­ner dette med den omfat­tende nett­ko­pie­rin­gen (såkalt “fil­de­ling”) som skjer.

Mye av det som fin­nes på YouT­ube er lagt ut uten opp­havs­man­nens sam­tykke. De som pro­du­se­rer film, musikk, TV osv for­sø­ker å leve av det de gjør, og deres mulig­he­ter tli å leve av det de gjør under­gra­ves av omfat­tende pirat­ko­pie­ring. Alle som mener at man fritt skal kunne gjøre til­gjen­ge­lig and­res musikk, film osv bør umid­del­bart frasi seg sin lønn og gå over til å arbeide gra­tis. Mener man at andre ikke skal få beta­ling, da bør man også selv avstå fra beta­ling. Det bør være en viss sam­men­heng mel­lom liv og lære.

Fore­lø­pig mang­ler vi gode for­ret­nings­mo­del­ler. Men for­hå­pent­lig­vis kom­mer dette på plass før alt er ødelagt av pria­ter. Når NRK en gang blir fer­dig med digi­ta­li­se­rings­ar­bei­det kan det ten­kes at Pau­lus syke­hjem og andre for en rime­lig pris kan abon­nere på det som NRK av hen­syn til kom­po­nis­ter, for­fat­tere og andre ret­tig­hets­ha­vere ikke kan legge ut gratis.

Opp­las­ting av video­klipp på YouT­ube uten sam­tykke fra ret­tig­hets­ha­vere er en opp­havs­retts­kren­kelse, men det er ikke dette man dri­ver med på Pau­lus syke­hjem. Opp­las­ting på YouT­ube er like­vel neppe et vel­dig stort pro­blem for ret­tig­hets­ha­verne. Man kan bare laste opp klipp på mak­si­mum 10 minut­ter og de er bare til­gjen­ge­lig som stre­am­ing. Det betyr i prak­sis at fil­mer, TV-serier m.m. som også dis­tri­bu­eres kom­mer­si­elt i liten grad kan gjø­res til­gjen­ge­lig via YouT­ube. Det gjør det ikke mer lov­lig, men det gjør det mer for­ståe­lig at ret­tig­hets­ha­verne ikke kon­sen­tre­rer sine res­sur­ser om YouT­ube. Nett­ko­pie­ring hvor man stil­ler musikk og fil­mer til dis­po­si­sjon slik at hvem som helst skal kunne laste dem ned under­gra­ver mar­ke­det i en helt annen grad. Hvis Pau­lus syke­hjem hadde begynt å legge fil­mer ut på net­tet for at også andre syke­hjem skulle få til­gang til disse, da hadde Jan Omdahl hatt et poeng.

Det er ikke ulov­lig å se på video-klipp fra YouT­ube og andre til­sva­rende tje­nes­ter, hel­ler ikke om de er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig. Det er ikke til­latt å frem­stille eksemp­lar til pri­vat bruk der­som det man kopie­rer fra er frem­stilt eller gjort til­gjen­ge­lig uten opp­havs­man­nens sam­tykke. Dette ram­mer det meste av den ned­las­ting som skjer via nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter. Men stre­am­ing inn­e­bæ­rer ikke en eksemp­lar­frem­stil­ling. Det er en frem­fø­ring av en video. Det er ikke noe for­bud mot å over­være en frem­fø­ring selv om frem­fø­rin­gen skjer ved hjelp av et ulov­lig frem­stilt eksemp­lar — det eksemp­lar som er lag­ret på YouT­u­bes tjenermaskin.

Hvis jeg ser på en video fra YouT­ube på min PC vil det være lov­lig. Det vil også være lov­lig om jeg viser dette på en stor­skjerm for fami­lie og ven­ner hjemme i min egen stue. Når det gjel­der frem­fø­ring på et syke­hjem er spørs­må­let om dette en offent­lig frem­fø­ring.  Et syke­hjem er beboer­nes bosted. Det er ikke et sted for all­menn­he­ten har adgang. Helt opp­lagt er det ikke. Men vel­ger man å anse frem­fø­ring i et fel­les opp­hols­rom på et syk­hjem for offent­lig, da blir det like ulov­lig å spille en film fra DVD som fra YouT­ube. Selv all­min­ne­lig TV-titting og radio­lyt­ting vil da være offent­lig og for­ut­sette at det beta­les sær­skilt veder­lag for offent­lig frem­fø­ring. Det kan ikke være noen tvil om at dette bør anses for å være frem­fø­ring innen­for det pri­vate område og ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­nene gjør klokt i ikke å kreve inn veder­lag for dette. Jeg kjen­ner ikke orga­ni­sa­sjo­ne­nes prak­sis i detalj, men frem­fø­ring på syke­hjem er i alle fall ikke nevnt i TONOs tariff for frem­fø­ring i kom­mu­ners regi.

Ånds­verk­lo­ven er ikke godt til­pas­set dagens infor­ma­sjons­tek­no­logi. Man må bl.a. finne løs­nin­ger for å gjøre his­to­rien til­gjen­ge­lig, ikke minst det som lig­ger i kring­kas­tings­sel­ska­pe­nes arki­ver. Dette bør være til­gjen­ge­lig slik bøker, aviser og tids­skrif­ter all­tid har vært til­gjen­ge­lig i biblio­te­ker. Det bør være til­gjen­ge­lig på en måte som pas­ser for lyd og film, og som utnyt­ter dagens medier og kom­mu­ni­kaj­son­s­tek­no­logi. Men vi må aksep­tere at det tar tid å få alt på plass.

Det er ikke en løs­ning å frata for­fat­tere, kom­po­nis­ter, musi­kere osv det som er grunn­la­get for deres leve­brød. At dis­tri­bu­sjon har blitt bil­li­gere betyr ikke at det har blitt bil­li­gere å utvikle inn­hol­det. Det bør bli bil­li­gere for slutt­bru­ker når dis­tri­bu­sjons­kost­na­dene redu­se­res. Men gra­tis kan det ikke bli, selv om man kan dis­ku­tere hvor­dan beta­ling skal skje. Økt bruk av opp­havs­menns ver­ker og inn­spil­ling av utøvende kunst­ne­res pre­sta­sjo­ner bør føre til at deres inn­tek­ter øker, ikke at de fal­ler bort.

I plate­bu­tik­ker har det duk­ket opp en ekkel genre: “For godt voksne”, eller bare “vok­sen” som det heter i musikkon­line. Der fin­ner man gamle norsk­topp­hel­ter som Stein Inge­brigt­sen, Hans Pet­ter Han­sen og andre, noe skik­ke­lig mimre­mu­sikk samt “kva­li­tets­mu­sikk” som Sput­nik og Rune Rudberg.

Jeg trodde jeg kunne regne med som vok­sen etter å ha pas­sert 50. Men skal man tro plate­sel­gerne er dår­lig musikk­smak en del av vok­sen­li­vet. Det er bare å starte jak­ten på ung­doms­kil­den. Måtte jeg aldri bli voksen.

I dag kan vi lese at David Irving like­vel har tenkt å reise til Lil­le­ham­mer for å lage sitt eget arran­ge­ment. Det må han gjerne gjøre. David Irving har, som alle andre, sin ytrings­fri­het. Og andre har en like selv­føl­ge­lig rett til ikke å komme eller å gi uttrykk for hva de mener om det David Irving står for.

Men bil­det som illust­re­rer artik­ke­len gir en litt ekkel påmin­nelse om Knut Ste­ens Kong Olav-monument. Knut Steen har gitt Kong Olav den samme ges­ten som David Irving viser på Aften­pos­tens bilde. Det var denne ges­ten som mange, meg selv inklu­dert, ikke likte. Den gir asso­sia­sjo­ner mer i ret­ning det David Irving står får enn det vi for­bin­der med Kong Olav. Bil­det av David Irving blir en bekref­telse av at det var rik­tig av Oslo kom­mune å si nei til statuen.

Da jeg søkte etter et egnet bilde av Knut Ste­ens monu­ment var jeg også innom hans nett­gal­leri. Når man ser på noe av det som vises på hans nett­gal­leri kan man godt for­stå at Knut Steen ble fore­spurt, for her vises mye inter­es­sant. Men konge­sta­tuen er bare ikke vellykket.

Natt til ons­dag 15. okto­ber står vi igjen over­for årets vir­ke­lig store per­son­vern­kren­kelse: Nå skal et nytt sett av opp­lys­nin­ger om vår inn­tekt, for­mue osv. Det er klart for at vi skal grafse i fami­lie, nabo­ers og kjen­di­sers inn­tekts­for­hold. Bon­de­vik II-regjeringen, med Per Kris­tian Foss som finans­mi­nis­ter, sør­get for at adgan­gen til graf­sing i alle fall ble begren­set. Men da Kris­tin Halv­or­sen over­tok var hun raskt ute med sin “Se og Hør” poli­tikk: Nå skulle det igjen være fritt fram for grafsing.

Jeg er ikke i stand til å se noen god grunn til denne graf­sin­gen. Det har ingen kon­troll­funk­sjon. Hvis vi vil vite hvor mye ulike grup­per bidrar med, kan dette gjø­res uten at man abso­lutt skal se på navn­gitte enkeltpersoner.

Skatte­be­ta­ler­for­enin­gen har laget et opp­rop mot denne graf­sin­gen.  Gå til http://www.neitilskattelister.no/ og skriv under på oppropet!

Digi.no skri­ver 10. okto­ber 2008 noe som synes å være et refe­rat fra et av for­ny­ings­mi­nis­ter Heidi Grande Røys’ møter i det råd­gi­vende orga­net eNorge-forum, med tit­te­len “- Bør legge til rette for delings­kul­tur”. I digi.no kan vi bl.a. lese føl­gende utta­lelse fra medie­ut­vik­ler Erik Sol­heim i NRK:

“NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det norske folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Sol­heim for­talte at det store pro­ble­met skyl­des én ting. Rettigheter.

NRK har eks­pe­ri­men­tert med å legge ut inn­hold på net­tet, men sta­dig stø­ter de på ulike hind­rin­ger. Blant annet opp­le­ver de at ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen for musikk, TONO, har en gam­mel­dags tankegang.

- Dess­verre skjøn­ner ikke TONO hvor­dan net­tet fun­ge­rer, de sier kan­skje at vi kan få til­la­telse til å dele ut et pro­gram som inn­e­hol­der musikk som de har ret­tig­he­ten til i et halvt år. Men det hol­der ikke. Inn­hol­det må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hem­sko, og vi må slutte å bruke musikk gjen­nom dem hvis ikke hold­nin­gen deres end­res, mener han.”

Erik Sol­heim synes her å glemme det enkle fak­tum at NRK ikke har laget den musik­ken de bru­ker i sine pro­gram­mer og at denne ikke er lisens­fi­nan­siert. Det er en under­lig tanke at en insti­tu­sjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på net­tet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å for­syne seg med det andre har skapt betyr ikke at man der­med også skal måtte tilby det gra­tis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og for­syne meg. For å si det med Erik Sol­heim: Pro­ble­met skyl­des én ting: Ret­tig­he­ter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gam­mel­dagse eien­doms­ret­ten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt mor­som­mere leke­tøy enn det jeg har i dag.

Man kan videre­føre Erik Sol­heims reson­ne­ment: Hvis ikke den for­el­dede hold­ning om at folk skal ha betalt for det arbei­det de gjør får vi slutte å bruke deres arbei­der. Det kan ikke være noen grunn til at for­fat­tere, foto­gra­fer, jour­na­lis­ter og ikke minst medie­syn­sere skal ha beta­ling. La NRK og andre som måtte være inter­es­sert bruke deres arbei­der fritt. Erik Sol­heim burde vise vei og her­etter arbeide gra­tis i den gode saks tje­neste. Han kan hel­ler gi sin lønn til kom­po­nis­ter og musi­kere, grup­per som tje­ner langt mindre enn medie­ut­vik­lere i NRK og som der­for for­tje­ner pen­gene bedre. Del løn­nen din med dem som tren­ger det, da viser du vir­ke­lig mener noe med delings­kul­tur, Erik Solheim!

Gisle Hann­e­myr vil gi TONO en lærepenge:

“En slik lære­penge kan være at NRK bru­ker musikk som er til­gjen­ge­lig under Crea­tive Commons-lisenser i en periode. Kan­skje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer med­gjør­lige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye inter­es­sant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli domi­nert av demoer fra obskure grup­per som håper på å få opp­merk­som­het rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hann­e­myr fort­set­ter med et sær­de­les vidt­rek­kende kul­tur­po­li­tisk forslag:

“- Det bør være en poli­tisk opp­gave å legge til rette for delings­kul­tur. Når det offent­lige finan­sie­rer kunn­skap og kul­tur, så er det vik­tig at den for­blir fri.”

Det er ikke lett å for­stå hva han mener med dette. Kunn­skap kan vi holde uten­for. Kunn­skap er fri. Det sies og skri­ves så mye tull om ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter at det ikke kan gjen­tas for ofte: Kunn­skap er fri. Ingen behø­ver å spørre noen om lov til å skrive e=mc² eller at FrP omsi­der begyn­ner å gå til­bake på menings­må­lin­gene (måtte det bare fort­sette fram til val­get 2009). Hvis Hann­e­myr med sin utta­lelse om dette mener at den aka­de­miske fri­het bør inn­skren­kes slik at vi bare får lov til å pub­li­sere i poli­tisk kor­rekte tids­skrif­ter, så får jeg bare mar­kere at jeg er fun­da­men­talt uenig.

Hva så med kul­tur? Bør det være en poli­tisk opp­gave å sørge for at kunst­nere og kul­tur­ar­bei­dere ikke skal få betalt for det arbei­det de gjør? Det er mye som kan gjø­res gra­tis. Våre teatre lever i stor grad av offent­lig støtte, så da blir vel en kon­se­kvens av Hann­e­myrs syn at de må åpne sine dører og ikke len­ger selge bil­let­ter til sine fore­stil­lin­ger? Kinoer må slutte å ta beta­ling for at folk skal se norske fil­mer, og all film bør leg­ges gra­tis ut på net­tet. Det bør tross alt være en viss kon­se­kvens og én kul­tu­rell uttrykk­s­form bør ikke sær­be­hand­les i for­hold til andre. Og hvor­for skal vi egent­lig måtte betale for å reise med toget når det uan­sett er avhen­gig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offent­lig støtte til kul­tur som et bidrag som gis ut fra en erkjen­nelse av at mar­ke­det alene ikke kan finan­siere kul­tu­ren, sær­lig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gra­tis, blir det en gift­pille som vil gjøre kul­tur enda mer avhen­gig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Sol­heim, Gisle Hann­e­myr og andre skulle ønske å gjøre resul­ta­tene av sitt arbeid fritt til­gjen­ge­lig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke fri­vil­lig har for­plik­tet seg over­for et for­lag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sam­men­heng mel­lom liv og lære kan Gisle Hann­e­myr starte med å legge ut sin utmer­kede bok “Hva er Inter­nett?” ut på net­tet for fri ned­las­ting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk til­gjen­ge­lig for de som er vil­lige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at pro­gram­mer som “Stu­dio Sokra­tes” kunne gjø­res til­gjen­ge­lig for ned­las­ting med musikk og at pro­ble­mer med musikk­ret­tig­he­ter ikke skulle hindre at et pro­gram som “Kunst­rei­sen” leg­ges ut som podcast. Men sam­ti­dig ønsker jeg at kom­po­nis­ter, musi­kere og andre kunst­nere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at bru­kerne beta­ler for bru­ken, ikke på at noen byrå­kra­ter har fun­net at de er ver­dig tren­gende og der­for kan løn­nes over et offent­lig kul­tur­bud­sjett. Så kan offent­lige bidrag sørge for at kunst­ner­nes inn­tek­ter fak­tisk blir til å leve av og at den pris som beta­les skal være overkommelig.

Man vil nok finne løs­nin­ger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine pro­gram­mer til­gjen­ge­lig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med and­res verk, da må de betale for dette. Løs­nin­gen er ikke en stor­stilt eks­pro­pria­sjon uten veder­lag av kul­tur­ar­bei­de­res verk. Man må sikre at disse får betalt for bru­ken av deres verk. Reklame­fi­nan­sierte kana­ler kan legge reklame inn i sen­din­gene, også på nett. Andre må finne andre finan­sie­rings­for­mer. Og selv fore­trek­ker jeg hel­ler å betale for til­gang til kul­tu­ren enn å betale indi­rekte gjen­nom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyan­serte og balan­serte råd enn det artik­ke­len i Digi.no kan gi inn­trykk av.

NRK, VG og sik­kert flere andre medier (det er en NTB-melding) mel­der at infla­sjo­nen i Zim­babwe er 231 mill pro­sent. Kan­skje er det rik­tig. Men illust­ra­sjons­ek­semp­let viser at pro­sent­reg­ning ikke er jour­na­lis­ters ster­keste side. For i følge avi­sene betyr det at det som kos­tet en krone for et år siden nå kos­ter 231 mill kro­ner. I alle fall da jeg gikk på sko­len lærte vi at en økning på en pro­sent var en økning på en pro­sent. Hvis pri­sen på det som kos­tet en krone for et år siden har økt med en pro­sent, da kos­ter den i dag 1,01 krone.

Tab­lo­ide jour­na­lis­ter må tyde­lig­vis over­drive en smule her også. Så for dem er en prosnt pris­stig­ning en dob­ling: Med en pro­sent pris­stig­ning er en krone med tab­loid pro­sent­reg­ning økt til 2 kr, og med 231 mill % infla­sjon øker den til 231 mill kro­ner. Slik jeg lærte å regne pro­sen­ter skulle det som kos­tet en krone for et år siden koste 2,31 mill i dag. Men det som kos­tet 100 kro­ner for et år siden, det vil koste 231 mill i dag. Det er fort­satt en spen­stig pris­stig­ning. Og for en tab­loid­jour­na­list er vel det å bomme med en fak­tor på 100 innen­for van­lig feilmargin.

Det er litt komisk at VG bom­mer på denne måten sam­ti­dig som det går en debatt lin­ket fra for­si­den om at man er lei jour­na­lis­ter som ikke har pei­ling på det de skri­ver om. Nå er utgangs­punk­tet for den debat­ten rik­tig­nok at Aften­pos­ten har kom­met til å kalle en jockey for en galopp­kusk, og det er selv­føl­ge­lig langt vik­ti­gere enn baga­tel­ler som at de ikke kan pro­sent­reg­ning. Men over­skrif­ten var like­vel tref­fende, og det er tross alt det vik­tigste når man er tabloid.

Bylarms fes­ti­val­sjef Runar Egge­s­vik rea­ge­rer mot anmel­der­nes slakt av plate­de­bu­tan­ter, og det med god grunn. Et eksem­pel som trek­kes fram er Trine Sol­lies anmel­delse av “Kat­zen­jam­mer: Le Pop”. I den grad anmel­del­sen har noen sub­stans, så fin­nes den gjemt blant disse ordene:

“For det første er dette hek­tisk – vel­dig hek­tisk – og der­for også slit­somt. Her trak­te­res det ene instru­men­tet etter det andre i et for­ry­kende tempo. Bala­laika­bass, man­do­lin og trom­pet i det ene øyeblik­ket, klokke­spill, vaske­brett og harpe­leik i det andre. For all del; dette er både fan­tasi­fullt og ener­gisk, men det hol­der ikke bare å trak­tere kårni instru­men­ter. De bør trak­te­res med stil, og det er en sole­klar for­del å beherske sine instru­men­ter til fin­ger­spis­sene før man begir deg ut på et musi­kalsk mara­ton som Le Pop.

Albu­met kan i beste fall for­sva­res med ord som spille­glede, sjarme og krea­ti­vi­tet. Kvar­tet­ten er full­sten­dig blot­tet for blyg­sel og over­skri­der den ene sjan­ge­ren etter den andre. Et sam­men­surium av blue­grass, blues, folke­mu­sikk, rock og bal­kan­pop. His­sige korin­ger og uvørne vokal­pre­sta­sjo­ner gir det hele et røl­pete preg av en efter­fest du helst skulle vært foruten.”

Dette er syn­sing fra en “jour­na­list” som bader i sine egne ord og full­sten­dig mang­ler evne til å kom­mu­ni­sere noe om den plata hun skri­ver om — bort­sett fra at hun åpen­bart ikke liker den.

Som musikk­in­ter­es­sert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og fak­tisk kre­ver at anmel­derne skal kunne noe om musikk, i til­legg til at de må kunne skrive. Anmel­der­nes synes ikke å andre kva­li­fi­ka­sjo­ner enn et opp­blåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall kla­rer de ikke å for­midle noe om musik­ken. Kra­vene til skri­ver­fer­dig­he­ter er visst hel­ler ikke så vik­tige i den bran­sjen. For disse anmel­derne er musik­ken blitt redu­sert en kulisse som de bru­ker som bak­grunn for å dyrke seg selv. Trine Sol­lie mak­ter ikke å for­midle noe om den musik­ken hun skri­ver om, og det burde være ele­men­tært om man skal være musikkanmelder.

Musik­ken som hun for­sø­ker å skrive om vet jeg fort­satt ikke stort om. Skal man skrive en har­se­le­rende slakt så må det i alle fall gjø­res med stil, og det mak­ter ikke Trine Sol­lie. Det blir bare platt og plumpt. Anmel­del­sen kan ikke få bedre enn ter­ning­kast 1.

Aften­pos­ten mel­der at man på BI kan kjøpe seg stå­ka­rak­te­rer. Før eksa­men må man ha bestått en case­prøve. Men man kan visst kjøpe løs­nin­gen, og det aksep­te­rer BI. Dette kan vi lese i Aftenposten:

“BI-rektor Tom Col­bjørn­sen avvi­ser at kjøp av case­be­sva­rel­ser er å karak­te­ri­sere som fusk.

Han sier det å skaffe seg løs­ning på case må ses på som en del av under­vis­nin­gen og for­be­re­del­ser til eksamen.

Han like­stil­ler det med å kjøpe fore­les­nings­no­ta­ter av andre i ste­det for å gå på fore­les­nin­gene selv.”

Når rek­tor på en av våre han­dels­høy­sko­ler mener at det er helt greit å kjøpe eksa­men, da bør man ikke ha for store for­vent­nin­ger til den etiske stan­dar­den hos de som utek­sa­mi­ne­res fra dette ste­det. Hel­dig­vis er hold­nin­gen en annen hos Nor­ges Handelshøyskole.

David Irving og andre Holocaust-fornektere har igjen kom­met i medie­nes søke­lys, tak­ket være at David Irving har blitt invi­tert til Lil­le­ham­mer lit­te­ra­tur­fes­ti­val. Jeg har ingen sans for David Irving og det han står for. Hadde det vært opp til meg ville han nok ikke ha blitt invi­tert, og jeg for­står at folk rea­ge­rer.

Men det lar seg ikke benekte at David Irving og andre Holocaust-fornektere har blitt ofre for et menings­for­bud som har­mo­ne­rer dår­lig med den ytrings­fri­het vi i vår del av ver­den liker å smykke oss med. David Irving har selv sit­tet i feng­sel i Øste­rike for sine menin­gers skyld. Andre Holocaust-fornektere har blitt dømt for sine menin­ger i Tysk­land, og en aust­ra­lier står i fare for å bli dømt i Tysk­land for menin­ger han har gitt uttrykk for på Internett.

Det har all­tid vært folk som benek­ter fakta, enten det er “Komiske Ali” i Irak, kris­ten­fun­da­men­ta­lis­tiske krea­sjo­nis­ter i USA eller andre. Men vi for­byr ikke noen å uttrykke sine menin­ger selv om de stri­der mot fakta. Menin­ger møtes med argu­men­ter, ikke forbud.

Det er de upo­pu­lære menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Det poli­tisk kor­rekte er ikke truet. Ytring­fri­he­ten utford­res av poli­tiske og reli­giøse eks­tre­mis­ter, por­no­gra­fer, dyne­løf­tende tab­loid­jour­na­lis­ter, vars­lere, hardt­slå­ende slug­ger­jour­na­lis­ter osv. Ved å forby David Irving og and­res menin­ger har man dess­verre gjort ham til en ytrings­fri­hets­mar­tyr. Det har bidratt til å gjøre ham kjent for et bre­dere pub­li­kum og til at man i alle fall kan for­stå hvor­for en lit­te­ra­tur­fes­ti­val kan tenke seg å invi­tere ham til å inn­lede undre en hoved­over­skrift om “sann­het”. Slik går det gjerne når man bru­ker makt mot meninger.

Jeg tar skarp avstand fra David Irvings menin­ger. Men han har en like selv­føl­ge­lig rett til å hevde sine menin­ger som alle andre.