Bylarms festivalsjef Runar Eggesvik reagerer mot anmeldernes slakt av platedebutanter, og det med god grunn. Et eksempel som trekkes fram er Trine Sollies anmeldelse av “Katzenjammer: Le Pop”. I den grad anmeldelsen har noen substans, så finnes den gjemt blant disse ordene:
“For det første er dette hektisk – veldig hektisk – og derfor også slitsomt. Her trakteres det ene instrumentet etter det andre i et forrykende tempo. Balalaikabass, mandolin og trompet i det ene øyeblikket, klokkespill, vaskebrett og harpeleik i det andre. For all del; dette er både fantasifullt og energisk, men det holder ikke bare å traktere kårni instrumenter. De bør trakteres med stil, og det er en soleklar fordel å beherske sine instrumenter til fingerspissene før man begir deg ut på et musikalsk maraton som Le Pop.
Albumet kan i beste fall forsvares med ord som spilleglede, sjarme og kreativitet. Kvartetten er fullstendig blottet for blygsel og overskrider den ene sjangeren etter den andre. Et sammensurium av bluegrass, blues, folkemusikk, rock og balkanpop. Hissige koringer og uvørne vokalprestasjoner gir det hele et rølpete preg av en efterfest du helst skulle vært foruten.”
Dette er synsing fra en “journalist” som bader i sine egne ord og fullstendig mangler evne til å kommunisere noe om den plata hun skriver om — bortsett fra at hun åpenbart ikke liker den.
Som musikkinteressert kunne jeg ønske at mediene tok musikk på alvor og faktisk krever at anmelderne skal kunne noe om musikk, i tillegg til at de må kunne skrive. Anmeldernes synes ikke å andre kvalifikasjoner enn et oppblåst ego og at man er en medieklovn. I alle fall klarer de ikke å formidle noe om musikken. Kravene til skriverferdigheter er visst heller ikke så viktige i den bransjen. For disse anmelderne er musikken blitt redusert en kulisse som de bruker som bakgrunn for å dyrke seg selv. Trine Sollie makter ikke å formidle noe om den musikken hun skriver om, og det burde være elementært om man skal være musikkanmelder.
Musikken som hun forsøker å skrive om vet jeg fortsatt ikke stort om. Skal man skrive en harselerende slakt så må det i alle fall gjøres med stil, og det makter ikke Trine Sollie. Det blir bare platt og plumpt. Anmeldelsen kan ikke få bedre enn terningkast 1.
