Av Olav Torvund - Skrevet: Monday, October 13, 2008 - Sist endret: May 7, 2009 - Save & Share - 11 Comments

Digi.no skri­ver 10. okto­ber 2008 noe som synes å være et refe­rat fra et av for­ny­ings­mi­nis­ter Heidi Grande Røys’ møter i det råd­gi­vende orga­net eNorge-forum, med tit­te­len “- Bør legge til rette for delings­kul­tur”. I digi.no kan vi bl.a. lese føl­gende utta­lelse fra medie­ut­vik­ler Erik Sol­heimNRK:

NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det norske folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Sol­heim for­talte at det store pro­ble­met skyl­des én ting. Rettigheter.

NRK har eks­pe­ri­men­tert med å legge ut inn­hold på net­tet, men sta­dig stø­ter de på ulike hind­rin­ger. Blant annet opp­le­ver de at ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­nen for musikk, TONO, har en gam­mel­dags tankegang.

- Dess­verre skjøn­ner ikke TONO hvor­dan net­tet fun­ge­rer, de sier kan­skje at vi kan få til­la­telse til å dele ut et pro­gram som inn­e­hol­der musikk som de har ret­tig­he­ten til i et halvt år. Men det hol­der ikke. Inn­hol­det må få lov til å ligge ute til evig tid, sier Solheim.

- TONO er en hem­sko, og vi må slutte å bruke musikk gjen­nom dem hvis ikke hold­nin­gen deres end­res, mener han.”

Erik Sol­heim synes her å glemme det enkle fak­tum at NRK ikke har laget den musik­ken de bru­ker i sine pro­gram­mer og at denne ikke er lisens­fi­nan­siert. Det er en under­lig tanke at en insti­tu­sjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på net­tet “til evig tid”. At det er mulig og enkelt å for­syne seg med det andre har skapt betyr ikke at man der­med også skal måtte tilby det gra­tis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og for­syne meg. For å si det med Erik Sol­heim: Pro­ble­met skyl­des én ting: Ret­tig­he­ter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gam­mel­dagse eien­doms­ret­ten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt mor­som­mere leke­tøy enn det jeg har i dag.

Man kan videre­føre Erik Sol­heims reson­ne­ment: Hvis ikke den for­el­dede hold­ning om at folk skal ha betalt for det arbei­det de gjør får vi slutte å bruke deres arbei­der. Det kan ikke være noen grunn til at for­fat­tere, foto­gra­fer, jour­na­lis­ter og ikke minst medie­syn­sere skal ha beta­ling. La NRK og andre som måtte være inter­es­sert bruke deres arbei­der fritt. Erik Sol­heim burde vise vei og her­etter arbeide gra­tis i den gode saks tje­neste. Han kan hel­ler gi sin lønn til kom­po­nis­ter og musi­kere, grup­per som tje­ner langt mindre enn medie­ut­vik­lere i NRK og som der­for for­tje­ner pen­gene bedre. Del løn­nen din med dem som tren­ger det, da viser du vir­ke­lig mener noe med delings­kul­tur, Erik Solheim!

Gisle Hann­e­myr vil gi TONO en lærepenge:

En slik lære­penge kan være at NRK bru­ker musikk som er til­gjen­ge­lig under Crea­tive Commons-lisenser i en periode. Kan­skje blir de da mer medgjørlige.”

Om noen skulle bli mer med­gjør­lige av slikt, er ikke så lett å vite. Men det vi kan vite er at det ikke vil bli mye inter­es­sant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli domi­nert av demoer fra obskure grup­per som håper på å få opp­merk­som­het rundt sin musikk på den måten.

Gisle Hann­e­myr fort­set­ter med et sær­de­les vidt­rek­kende kul­tur­po­li­tisk forslag:

- Det bør være en poli­tisk opp­gave å legge til rette for delings­kul­tur. Når det offent­lige finan­sie­rer kunn­skap og kul­tur, så er det vik­tig at den for­blir fri.”

Det er ikke lett å for­stå hva han mener med dette. Kunn­skap kan vi holde uten­for. Kunn­skap er fri. Det sies og skri­ves så mye tull om ret­tig­he­ter til forsk­nings­re­sul­ta­ter at det ikke kan gjen­tas for ofte: Kunn­skap er fri. Ingen behø­ver å spørre noen om lov til å skrive e=mc2 eller at FrP omsi­der begyn­ner å gå til­bake på menings­må­lin­gene (måtte det bare fort­sette fram til val­get 2009). Hvis Hann­e­myr med sin utta­lelse om dette mener at den aka­de­miske fri­het bør inn­skren­kes slik at vi bare får lov til å pub­li­sere i poli­tisk kor­rekte tids­skrif­ter, så får jeg bare mar­kere at jeg er fun­da­men­talt uenig.

Hva så med kul­tur? Bør det være en poli­tisk opp­gave å sørge for at kunst­nere og kul­tur­ar­bei­dere ikke skal få betalt for det arbei­det de gjør? Det er mye som kan gjø­res gra­tis. Våre teatre lever i stor grad av offent­lig støtte, så da blir vel en kon­se­kvens av Hann­e­myrs syn at de må åpne sine dører og ikke len­ger selge bil­let­ter til sine fore­stil­lin­ger? Kinoer må slutte å ta beta­ling for at folk skal se norske fil­mer, og all film bør leg­ges gra­tis ut på net­tet. Det bør tross alt være en viss kon­se­kvens og én kul­tu­rell uttrykk­s­form bør ikke sær­be­hand­les i for­hold til andre. Og hvor­for skal vi egent­lig måtte betale for å reise med toget når det uan­sett er avhen­gig av bidrag fra det offentlige?

Til nå har jeg ansett offent­lig støtte til kul­tur som et bidrag som gis ut fra en erkjen­nelse av at mar­ke­det alene ikke kan finan­siere kul­tu­ren, sær­lig ikke i et lite land som Norge. Men om det skal bety at den skal være gra­tis, blir det en gift­pille som vil gjøre kul­tur enda mer avhen­gig av å bli (full)finansiert av det offentlige.

Hvis Erik Sol­heim, Gisle Hann­e­myr og andre skulle ønske å gjøre resul­ta­tene av sitt arbeid fritt til­gjen­ge­lig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette så lenge de ikke fri­vil­lig har for­plik­tet seg over­for et for­lag eller andre til ikke å gjøre det. For å få sam­men­heng mel­lom liv og lære kan Gisle Hann­e­myr starte med å legge ut sin utmer­kede bok “Hva er Inter­nett?” ut på net­tet for fri ned­las­ting. Men om andre skulle være uenige med dem og bare ønske å gjøre sine verk til­gjen­ge­lig for de som er vil­lige til å betale for dette, så har de like mye rett til å gjøre dette. At man er uenig med dem gir ingen rett til å stjele deres verk.

Jeg skulle gjerne ha sett at pro­gram­mer som “Stu­dio Sokra­tes” kunne gjø­res til­gjen­ge­lig for ned­las­ting med musikk og at pro­ble­mer med musikk­ret­tig­he­ter ikke skulle hindre at et pro­gram som “Kunst­rei­sen” leg­ges ut som podcast. Men sam­ti­dig ønsker jeg at kom­po­nis­ter, musi­kere og andre kunst­nere skal kunne leve av sin kunst. Dette må først og fremst være basert på at bru­kerne beta­ler for bru­ken, ikke på at noen byrå­kra­ter har fun­net at de er ver­dig tren­gende og der­for kan løn­nes over et offent­lig kul­tur­bud­sjett. Så kan offent­lige bidrag sørge for at kunst­ner­nes inn­tek­ter fak­tisk blir til å leve av og at den pris som beta­les skal være overkommelig.

Man vil nok finne løs­nin­ger hvor NRK og andre vil kunne gjøre sine pro­gram­mer til­gjen­ge­lig på nett. Men før man kan komme dit må NRK og andre erkjenne at hvis de vil ha med and­res verk, da må de betale for dette. Løs­nin­gen er ikke en stor­stilt eks­pro­pria­sjon uten veder­lag av kul­tur­ar­bei­de­res verk. Man må sikre at disse får betalt for bru­ken av deres verk. Reklame­fi­nan­sierte kana­ler kan legge reklame inn i sen­din­gene, også på nett. Andre må finne andre finan­sie­rings­for­mer. Og selv fore­trek­ker jeg hel­ler å betale for til­gang til kul­tu­ren enn å betale indi­rekte gjen­nom reklame for andre produkter.

Jeg håper Heidi Grande Røys får mer nyan­serte og balan­serte råd enn det artik­ke­len i Digi.no kan gi inn­trykk av.

  • Harald Gro­ven

    Beta­ling pr. solgte eksemp­lar var en god for­ret­nings­mo­dell for finan­sie­ring av kul­tur som fun­gerte hen­sikts­mes­sig fra tiårene forut for 1900 og frem til de første årene etter år 2000.
    Opp­havs­ret­ten trakk opp gren­ser ved å defi­nere hva et “eksemp­lar”, et “verk” og hva som var pri­vat kon­tra offent­lig frem­fø­ring. Opp­havs­retts­reg­lene var ikke hug­get i stein, men ble til­pas­set når nye medier kom på mar­ke­det eller når når trans­ak­sjons­kost­na­dene måtte hol­des nede ved å inn­føre ord­nin­ger med avtalelisenser.

    Nå er eksemp­lar­be­ta­lings­mo­del­len gått ut på dato. Når net­tet mulig­gjør at pro­duk­sjons– og dis­tri­bu­sjons­kost­na­dene ved kul­tur­pro­duk­ter kan falle mot null, er det et kul­tu­relt og sam­funns­øko­no­misk tap at kul­tur­de­ling som net­tet mulig­gjør, ikke blir rea­li­sert fordi ret­tig­hets­ha­vere vil tvi­holde på juri­diske ret­tig­he­ter som de til­kjem­pet seg i den ana­loge tids­al­de­ren. Iste­den for å for­søke å til­passe ana­log opp­havs­rett på digi­tale kul­tur­pro­duk­ter, burde lov­gi­vere hel­ler spørre hva som er den mest hen­sikts­mes­sige model­len å skaffe X mil­lio­ner til kul­tur­for­mål, og hvil­ken for­de­lings­nøk­kel som er rettferdig.

    Da Xerox’en og bånd­opp­ta­ke­ren ble opp­fun­net klarte lov­gi­verne å finne en (for dati­den) fun­ge­rende kom­pen­sa­sjons­ord­ning. Men da mp3-spilleren, mobi­len og (snart?) lese­pla­ten ble opp­fun­net, har lov­gi­vere og inter­esse­or­ga­ni­sa­sjo­ner vist hand­lings­lam­melse og reformvegring.

  • http://hannemyr.com/indexno.html Gisle Hann­e­myr

    Her føl­ger seks kjappe punk­ter som respons på Tor­vunds blogg om delingskultur:

    1. Eirik Sol­heim tar ikke til orde for å rappe musik­ken som TONO for­val­ter ret­tig­he­tene til. Han kri­ti­se­rer TONO for å kun tilby kon­trak­ter som ikke kan bru­kes der­som man ønsker å gjøre verk fritt til­gjen­ge­lig på nett. Slik kri­tikk synes jeg det bør være lov å komme med uten å ble ankla­get for å ville ta lønn og leve­brød fra folk.

    2. TONO har mono­pol når det å gjel­der å for­valte ret­tig­he­tene til norske kom­po­nis­ter — et mono­pol som endog støt­tes opp av bestem­mel­sene om avtale­li­sens i lov­ver­ket. Da er det etter min mening kri­tikk­ver­dig av TONO å bestemme at kom­po­nis­ter som har inn­gått for­valt­nings­av­tale med TONO ikke får lov til å selge sine egne verk til bruk i nett­pro­duk­sjo­ner der­som pro­duk­sjo­nen gjø­res til­gjen­ge­lig for fil­de­ling på nett. TONO utnyt­ter sin makt å sin posi­sjon til å frata kom­po­nis­ten råde­ret­ten over egen verk. Jeg har snak­ket med kom­po­nis­ter som er meget sinte på TONO, fordi TONOs dikat fra­tar dem inn­tek­ter gjen­nom fri­kjøp som langt over­sti­ger det de får fra TONO gjen­nom royali­tes og sti­pen­der. Man kan like gjerne si at det er TONO som ska­der artis­ter­nes inn­tje­ning, fordi de rett og slett for­byr sine med­lem­mer å lisen­siere ver­kene sine under for­ret­nings­mo­del­ler som TONO mis­li­ker av grun­ner som for­lengst har gått ut på dato.

    3. Hvor­vidt musikk som er fritt til­gjen­ge­lig kun består av “demoer fra obskure grup­per” er en smaks­sak. Men jeg vil i alle fall anbe­fale deg, som jeg vet er mer enn van­lig inter­es­sert i god musikk, å opp­søke noen av de ste­dene på net­tet der slik musikk finens — f.eks. magnatune.com — det kan hende du får deg en overraskelse.

    4. Kunn­skap er desverre ikke mer fri enn de data som kunn­ska­pen mani­fes­te­rer seg i. Kunn­ska­pen som Meteoro­lo­giske Insti­tutt tar fram om været er fri, og der­med kan NRK skape en tje­neste som yr.no. Kunn­ska­pen om når trik­ker og bus­ser i Oslo går er fri (selv om fri­gjø­rin­gen ikke var helt til­sik­tet) og det gjør det mulig for andre å lage mobile appli­ka­sjo­ner som for­tel­ler via mobi­len når neste trikk går. Men kunn­ska­pen som Sta­tens Kart­verk tar fram er ikke fri — og der­med er folk som ønsker å lage remiks-applikasjoner basert på geo­gra­fiske data hen­vist til å bruke kart­data som Google Maps i USA stil­ler til dis­po­si­sjon. For øyeblik­ket er det noe til­fel­dig hvor­dan det for­hol­der seg med kunn­skap i form av rådata som opp­står gjen­nom virk­som­het som full­fi­nan­sie­res av det offent­lige. Jeg synes det bør bli større bevisst­het omkring dette, og at mange av disse råda­ta­ene kan og bør fri­gjø­res — slik at både kom­mer­si­elle aktø­rer og entu­si­as­ter kan legge dem til grunn for nye digi­tale tje­nes­ter til­pas­set pub­li­kum. NB: At sta­ten stil­ler rådata til dis­po­si­sjon, betyr ikke at kom­mer­si­elle aktø­rer skal gi bort de pro­duk­tene de ska­per med utgangs­punkt i slike data. Kla­rer en kom­mer­si­ell aktør å lage en løs­ning med mer­verdi ut over det entu­si­as­tene i friprog-miljøet kla­rer å få til med de samme data — skal de selv­sagt få lov til å ta mar­keds­pris for den merverdien.

    5. At man ønsker seg en fri kul­tur betyr selv­sagt ikke at man ønsker at kul­tar­ar­bei­dere skal jobbe gra­tis. Her må jeg bare inn­rømme at jeg ikke hen­ger med i svin­gene. Der­som det offent­lige fri­kjø­per verk så inn­e­bæ­rer jo et slikt fri­kjøp at den som har skapt ver­ket får pen­ger som kan bru­kes til å betale hus­leie, mat og rødvin. Nå som net­tet — enten vi vil det eller ikke — gjør at det blir vans­ke­li­gere å leve av eksemp­lar­salg, kan kan­skje offent­lig fri­kjøp være en måte å gjøre det mulig for kunst­nere å leve av å skape? I alle fall for de kunst­nere som er inter­es­sert i å få betalt for sin ska­pende virk­som­het på denne måten.

    6. Når det gjel­der egen prak­sis: Jeg har i skri­vende stund 78 prosa­teks­ter lig­gende ute på nett til fri ned­las­ting. Dette utgjør alt det jeg har skre­vet som jeg selv har opp­havs­ret­tig­he­tene til. De økono­miske opp­havs­ret­tig­he­tene til boka “Hva er Inter­nett” til­hø­rer Uni­ver­si­tets­for­la­get. Jeg kan altså ikke bare legge boka på nett uten at også ret­tig­hets­ha­ver har sam­tyk­ket. Men takk for ideen! Boka hører opp­lagt hjemme på nett — så jeg har i dag tatt kon­takt med mitt for­lag for å høre om dette kan la seg gjøre.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Jeg får starte med å under­streke at jeg ikke var til stede på det møtet som digi.no refe­rer fra. Jeg byg­ger kun på det som som vi kunne lese i digi.no.

    Når jeg igjen leser artik­ke­len ser jeg at Eirik Sol­heim ikke eks­pli­sitt sier at man skal kunne bruke musik­ken uten å betale. Men han sier hel­ler ikke at NRK skal betale, så det blir et spørs­mål om hvor­dan man tol­ker det som blir sagt. I følge digi.no sa han bl.a. dette:

    NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det norske folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Sol­heim for­talte at det store pro­ble­met skyl­des én ting. Rettigheter.”

    Dette åpner for to tolk­nin­ger: Lisens­fi­nan­sie­rin­gen skal bru­kes til å betale for at inn­hold kan ligge gra­tis ute len­ger, eller at man må kunne bruke musik­ken i større omfang enn i dag, uten å betale mer enn man nå gjør. Jeg anså og anser fort­satt den siste som den mest nær­lig­gende ut fra det som står.

    TONOs prak­sis skal jeg ikke for­svare, ut over at de på vegne av sine med­lem­mer har en selv­føl­ge­lig rett til å si nei til utnyt­telse de ikke ser seg tjent med eller å kreve det veder­lag de anser rime­lig. Jeg er ikke til­hen­ger av eks­klu­siv ret­tig­hets­for­valt­ning, slik TONO (som så vidt jeg vet den eneste ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­nen) insis­te­rer på. Jeg mener at TONO på mange områ­der mis­bru­ker opp­havs­ret­ten på måter som under­gra­ver respek­ten for denne. Det er nok også med­vir­kende årsak til at EU ønsker end­rin­ger når det gjel­der for­valt­ning av musikk­ret­tig­he­ter. Men jeg går ikke nær­mere inn på dette i denne sammenhengen.

    Hvis man glem­mer tan­ken om at kom­po­nis­ter, musi­kere og andre skal stille sine verk gra­tis til dis­po­si­sjon for de som ønsker å gjøre til­gjen­ge­lig pro­gram­mer m.m. som inn­e­hol­der ver­ken gra­tis til­gjen­ge­lig har jeg ingen pro­ble­mer med dis­ku­sjo­nen. Vi må ha model­ler som utnyt­ter dagens medier som sam­ti­dig sik­rer opp­havs­menns inter­es­ser og levebrød.

    At det offent­lige bør stille fritt data til­gjen­ge­lig for alle aktø­rer på like vil­kår har jeg ingen pro­ble­mer med. Dette er data som ikke er ver­net og som beskyt­tes bare ved å begrense til­gan­gen og gjen­nom bru­ker­av­ta­ler. Men i artik­ke­len i digi.no står det ikke noe om dette. Det eneste som kon­kret nev­nes er musikk. Gisle Hann­e­myr blir sitert på at “offent­lige finan­sie­rer kunn­skap og kul­tur” bør for­bli fri. Dette er det eneste sted kunn­skap nev­nes. Om det bak dette skulle ligge tan­ker at kart­data, vær­data og rute­ti­der skal være fritt til­gjen­ge­lig, så kom­mer ikke disse tan­kene fram i artikkelen.

    Jeg ønsker også en fri kul­tur og det er mye i de senere års opp­havs­retts­ut­vik­ling som jeg sterkt mis­li­ker. Men jeg ønsker også at kunst­nere og andre kul­tur­ar­bei­dere skal kunne leve av det de pro­du­se­rer. Det skal være mulig å tilby det man pro­du­se­rer i et mar­ked og få inn­tek­ter hvis mar­ke­det vil ha det man til­byr. Da må man også aksep­tere at man må betale for å få til­gang til ver­kene, akku­rat som man må betale for brød, ost, rødvin og andre livs­nød­ven­dig­he­ter. Ingen kan leve bare av popu­la­ri­tet og rosende omtale, noe mange kunst­nere har fått erfare.

    Hvis man selv ønsker å gjøre det man pro­du­se­rer fritt til­gjen­ge­lig, så er det utmer­ket. Gisle gjør det, og jeg gjør det. Men man har ikke rett til å gjøre and­res verk til­gjen­ge­lig uten deres samtykke.

  • Pingback: TONO er ikke slemme og alt som kan stjeles skal ikke deles

  • http://nrkbeta.no Eirik Sol­heim

    Har prøvd å opp­klare en del mis­for­stå­el­ser her:
    http://nrkbeta.no/tono-er-ikke-slemme-og-alt-som-kan-stjeles-skal-ikke-deles/

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Dette er en kom­men­tar til Harald Groven:

    Beta­ling pr eksemp­lar fun­ge­rer ikke godt på net­tet. Men sva­ret på denne utford­rin­gen er ikke at alt der­med skal stil­les gra­tis til dis­po­si­sjon. Jeg ser det ikke som noen løs­ning at de som gjør inn­hold til­gjen­ge­lig på nett skal måtte kjempe om ande­ler av en kul­tur­pott — uan­sett hvor­dan denne kul­tur­pot­ten er finansiert.

    Det må fort­satt være et mar­ked. Det grunn­leg­gende er at den som mener å ha noe å tilby fritt skal kunne gjøre det og sette en pris for dette. Den pri­sen kan være alt fra gra­tis til vel­dig mye. Bru­kerne får til­gang til det de ønsker, til den pris som kre­ves. Igjen kan pri­sen godt være null.

    Jeg ønsker ikke at den som vil for­søke å leve av sin kul­tur­pro­duk­sjon først må fin­nes ver­dig av noen byrå­kra­ter som for­de­ler en kul­tur­pott. Jeg ønsker hel­ler ikke å betale for dette indi­rekte ved en eks­tra­skatt på bred­bånd, ved å bli pådyt­tet reklame jeg ikke ønsker, eller på annen måte.

    Net­tet har gjort de bil­li­gere å dis­tri­bu­ere inn­hold som kan repre­sen­te­res digi­talt. Men det tar like lang tid å skrive en roman i dag som det gjorde før. At net­tet har gjort det så mye enk­lere å pro­du­sere inn­hold er i beste fall en sann­het med bety­de­lige modi­fi­ka­sjo­ner. At pro­duk­sjons­kost­na­dene fal­ler mot null er rent tøv.

  • Harald Gro­ven

    Hvor­dan kul­tur skal finan­sie­res etter­hvert som eksemp­lar­mo­del­len slut­ter å fun­gere i sta­dig flere mar­ke­der, kom­mer til å bli det mest fun­da­men­tale kul­tur­po­li­tiske i årene som kom­mer.
    Dess­verre vir­ker det som om det bare er tek­no­lo­ger som har over­skuet lang­tids­kon­se­kven­sene av digi­ta­li­se­rin­gen. Kul­tur­ar­bei­dere — som er ster­kest vil merke kon­se­kven­sen av utfal­let — hel­ler som regel mot å tro at eksemp­lar­salgs­mo­del­len kan videre­førest i når pro­duk­tene digi­ta­li­se­res, fordi denne inn­til nylig har gitt dem inteks­strøm­men de er avhen­gig av.

    Det er langt flere meto­der å skaffe inn­tek­ter enn bare bred­bånds­skatt, og langt flere meto­der fast­sette for­de­ling enn byrå­kra­tisk komité, slik frem­stil­ler det. Reto­rikk av typen “fil­de­ling er stje­ling” og “gigan­tisk ret­tig­hets­ty­veri” er til hin­der for at debat­ten flyt­tes til å bli kon­struk­tiv, dvs. å finne opti­mal kompe­na­sjons­ord­ning som gir insen­tiv til ska­ping av flere og bedre åndsverk.

    For sam­fun­net og kul­tu­ren er det et tap om gevins­tene som digi­ta­li­se­ring kan skape ikke hen­tes ut fordi det kren­ker hevd­vun­nede pri­vi­le­gier fra 1900-tallet. Digi­ta­li­se­ring mulig­gjør at at alle kan få til­gang til alle teks­ter, lyd­opp­tak og fil­mer som noen­sinne er laget for en kost­nad som i sum er lavere enn det det kos­ter gi hver per­son til­gang til en mil­lion­del så mange ånds­verk ved å “pro­duk­ti­fi­sere” dem i fysiske varer som sel­ges over disk. Kon­tra­fak­tiske his­to­riske ana­lo­gier til situa­sjo­nen vi er i nå kunne vært om radioen hadde blitt for­budt for 100 år siden fordi det kren­ket orkes­ter­mu­si­ke­res ret­tig­he­ter, eller om bok­tryk­king hadde blitt for­bydd for 500 år siden fordi det gikk ut over inn­tek­tene til kopis­tene i klos­ter­nes skrive­stuer. At vi for tiden ennå ikke har fun­net en til­freds­stil­lende løs­ning på hvor­dan finan­siere pro­duk­sjo­nen av eksemp­lar nr. 1, bør ikke føre til for­bud mot å utnytte mulig­he­ten til til­nær­mel­ses­vis gra­tis distribusjon/produksjon av eksemp­lar fra nr. 2 til nr. 2 000 000 000 !

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Fort­satt til Harald Gro­ven:
    Jeg er ikke så sik­ker på at kul­tur­ar­bei­dere bare ser for seg eksemp­lar­frem­stil­lings­mo­del­len. Men til nå har ingen kun­net frem­vise noe godt alter­na­tiv, og da gir man ikke slipp på det man har.

    Når du sier det fin­nes så mange måter å skaffe inn­tek­ter på og å for­dele disse, da synes jeg du skal komme med kon­krete eksemp­ler. Det gir ikke sær­lig mening å dis­ku­tere dette ut fra anta­gel­ser om at det sik­kert kom­mer til å komme no. Pre­sen­tere model­lene dine.

  • http://hannemyr.com/indexno.html Gisle Hann­e­myr

    @Olav Tor­vund 14. okto­ber 10:07
    I mitt til­svar til meg avslut­ter Olav Tor­vund med: “Men man har ikke rett til å gjøre and­res verk til­gjen­ge­lig uten deres samtykke.”

    Ver­ken Eirik Sol­heim eller under­teg­nede har på noe tids­punkt tatt til orde for en slik prak­sis. Jeg synes kort og godt det er brudd på almin­ne­lige sak­lig­hets­reg­ler når Tor­vund fort­set­ter med å insi­nu­ere at vi har tatt til orde for noe slikt. Mer ønsker jeg ikke å si om den saken.

  • http://www.torvund.net Olav Tor­vund

    Gisle:
    Dette var en kom­men­tar til den såkalte “delings­kul­tu­ren” gene­relt, og ikke til deg eller Eirik Sol­heim spe­si­elt. Mange som prak­ti­se­rer “deling” synes å være av den opp­fat­ning at det er helt greit å “dele” and­res verk.

    Mitt poeng var vare å under­streke at jeg ikke har noe i mot en kul­tur hvor folk deler det de har skapt. Men man kan ikke “dele” det andre skapt.

    Et minne som duk­ket opp i mitt hode (om deling gene­relt, ikke spe­si­elt om denne debat­ten) var den danske tea­ter­grup­pen som for en del år siden — anta­ge­lig en gang på 1970-tallet — hadde et jule­stunt hvor de gikk inn i et vare­ma­ga­sin og begynte å dele ut gaver til barna. Som et stunt for å avsløre den kom­mer­si­elle julen var det nok ganske vel­lyk­ket, da butikk­per­so­na­let tok gavene som barna hadde fått av jule­nis­sen mens poli­tiet kom og arres­terte nis­sene. Men man kan vel ikke si at disse nis­sene drev “deling”? Like­vel er det ganske likt det som “fil­de­lerne” dri­ver med.

  • http://www.torvund.net/ Olav Tor­vund

    Jeg får starte med å under­streke at jeg ikke var til stede på det møtet som digi.no refe­rer fra. Jeg byg­ger kun på det som som vi kunne lese i digi.no.

    Når jeg igjen leser artik­ke­len ser jeg at Eirik Sol­heim ikke eks­pli­sitt sier at man skal kunne bruke musik­ken uten å betale. Men han sier hel­ler ikke at NRK skal betale, så det blir et spørs­mål om hvor­dan man tol­ker det som blir sagt. I følge digi.no sa han bl.a. dette:

    NRK lager inn­hold som er lisens­fi­nan­siert av det norske folk, og det er der­for natur­lig at inn­hol­det deres blir til­gjenge­lig­gjort på inter­nett gra­tis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Sol­heim for­talte at det store pro­ble­met skyl­des én ting. Rettigheter.”

    Dette åpner for to tolk­nin­ger: Lisens­fi­nan­sie­rin­gen skal bru­kes til å betale for at inn­hold kan ligge gra­tis ute len­ger, eller at man må kunne bruke musik­ken i større omfang enn i dag, uten å betale mer enn man nå gjør. Jeg anså og anser fort­satt den siste som den mest nær­lig­gende ut fra det som står.

    TONOs prak­sis skal jeg ikke for­svare, ut over at de på vegne av sine med­lem­mer har en selv­føl­ge­lig rett til å si nei til utnyt­telse de ikke ser seg tjent med eller å kreve det veder­lag de anser rime­lig. Jeg er ikke til­hen­ger av eks­klu­siv ret­tig­hets­for­valt­ning, slik TONO (som så vidt jeg vet den eneste ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­nen) insis­te­rer på. Jeg mener at TONO på mange områ­der mis­bru­ker opp­havs­ret­ten på måter som under­gra­ver respek­ten for denne. Det er nok også med­vir­kende årsak til at EU ønsker end­rin­ger når det gjel­der for­valt­ning av musikk­ret­tig­he­ter. Men jeg går ikke nær­mere inn på dette i denne sammenhengen.

    Hvis man glem­mer tan­ken om at kom­po­nis­ter, musi­kere og andre skal stille sine verk gra­tis til dis­po­si­sjon for de som ønsker å gjøre til­gjen­ge­lig pro­gram­mer m.m. som inn­e­hol­der ver­ken gra­tis til­gjen­ge­lig har jeg ingen pro­ble­mer med dis­ku­sjo­nen. Vi må ha model­ler som utnyt­ter dagens medier som sam­ti­dig sik­rer opp­havs­menns inter­es­ser og levebrød.

    At det offent­lige bør stille fritt data til­gjen­ge­lig for alle aktø­rer på like vil­kår har jeg ingen pro­ble­mer med. Dette er data som ikke er ver­net og som beskyt­tes bare ved å begrense til­gan­gen og gjen­nom bru­ker­av­ta­ler. Men i artik­ke­len i digi.no står det ikke noe om dette. Det eneste som kon­kret nev­nes er musikk. Gisle Hann­e­myr blir sitert på at “offent­lige finan­sie­rer kunn­skap og kul­tur” bør for­bli fri. Dette er det eneste sted kunn­skap nev­nes. Om det bak dette skulle ligge tan­ker at kart­data, vær­data og rute­ti­der skal være fritt til­gjen­ge­lig, så kom­mer ikke disse tan­kene fram i artikkelen.

    Jeg ønsker også en fri kul­tur og det er mye i de senere års opp­havs­retts­ut­vik­ling som jeg sterkt mis­li­ker. Men jeg ønsker også at kunst­nere og andre kul­tur­ar­bei­dere skal kunne leve av det de pro­du­se­rer. Det skal være mulig å tilby det man pro­du­se­rer i et mar­ked og få inn­tek­ter hvis mar­ke­det vil ha det man til­byr. Da må man også aksep­tere at man må betale for å få til­gang til ver­kene, akku­rat som man må betale for brød, ost, rødvin og andre livs­nød­ven­dig­he­ter. Ingen kan leve bare av popu­la­ri­tet og rosende omtale, noe mange kunst­nere har fått erfare.

    Hvis man selv ønsker å gjøre det man pro­du­se­rer fritt til­gjen­ge­lig, så er det utmer­ket. Gisle gjør det, og jeg gjør det. Men man har ikke rett til å gjøre and­res verk til­gjen­ge­lig uten deres samtykke.