Når jeg igjen leser artikkelen ser jeg at Eirik Solheim ikke eksplisitt sier at man skal kunne bruke musikken uten å betale. Men han sier heller ikke at NRK skal betale, så det blir et spørsmål om hvordan man tolker det som blir sagt. I følge digi.no sa han bl.a. dette:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.”

Dette åpner for to tolkninger: Lisensfinansieringen skal brukes til å betale for at innhold kan ligge gratis ute lenger, eller at man må kunne bruke musikken i større omfang enn i dag, uten å betale mer enn man nå gjør. Jeg anså og anser fortsatt den siste som den mest nærliggende ut fra det som står.

TONOs praksis skal jeg ikke forsvare, ut over at de på vegne av sine medlemmer har en selvfølgelig rett til å si nei til utnyttelse de ikke ser seg tjent med eller å kreve det vederlag de anser rimelig. Jeg er ikke tilhenger av eksklusiv rettighetsforvaltning, slik TONO (som så vidt jeg vet den eneste rettighetshaverorganisasjonen) insisterer på. Jeg mener at TONO på mange områder misbruker opphavsretten på måter som undergraver respekten for denne. Det er nok også medvirkende årsak til at EU ønsker endringer når det gjelder forvaltning av musikkrettigheter. Men jeg går ikke nærmere inn på dette i denne sammenhengen.

Hvis man glemmer tanken om at komponister, musikere og andre skal stille sine verk gratis til disposisjon for de som ønsker å gjøre tilgjengelig programmer m.m. som inneholder verken gratis tilgjengelig har jeg ingen problemer med diskusjonen. Vi må ha modeller som utnytter dagens medier som samtidig sikrer opphavsmenns interesser og levebrød.

At det offentlige bør stille fritt data tilgjengelig for alle aktører på like vilkår har jeg ingen problemer med. Dette er data som ikke er vernet og som beskyttes bare ved å begrense tilgangen og gjennom brukeravtaler. Men i artikkelen i digi.no står det ikke noe om dette. Det eneste som konkret nevnes er musikk. Gisle Hannemyr blir sitert på at “offentlige finansierer kunnskap og kultur” bør forbli fri. Dette er det eneste sted kunnskap nevnes. Om det bak dette skulle ligge tanker at kartdata, værdata og rutetider skal være fritt tilgjengelig, så kommer ikke disse tankene fram i artikkelen.

Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr. Da må man også akseptere at man må betale for å få tilgang til verkene, akkurat som man må betale for brød, ost, rødvin og andre livsnødvendigheter. Ingen kan leve bare av popularitet og rosende omtale, noe mange kunstnere har fått erfare.

Hvis man selv ønsker å gjøre det man produserer fritt tilgjengelig, så er det utmerket. Gisle gjør det, og jeg gjør det. Men man har ikke rett til å gjøre andres verk tilgjengelig uten deres samtykke.

Mitt poeng var vare å understreke at jeg ikke har noe i mot en kultur hvor folk deler det de har skapt. Men man kan ikke “dele” det andre skapt.

Et minne som dukket opp i mitt hode (om deling generelt, ikke spesielt om denne debatten) var den danske teatergruppen som for en del år siden — antagelig en gang på 1970-tallet — hadde et julestunt hvor de gikk inn i et varemagasin og begynte å dele ut gaver til barna. Som et stunt for å avsløre den kommersielle julen var det nok ganske vellykket, da butikkpersonalet tok gavene som barna hadde fått av julenissen mens politiet kom og arresterte nissene. Men man kan vel ikke si at disse nissene drev “deling”? Likevel er det ganske likt det som “fildelerne” driver med.

Verken Eirik Solheim eller undertegnede har på noe tidspunkt tatt til orde for en slik praksis. Jeg synes kort og godt det er brudd på alminnelige saklighetsregler når Torvund fortsetter med å insinuere at vi har tatt til orde for noe slikt. Mer ønsker jeg ikke å si om den saken.

Når du sier det finnes så mange måter å skaffe inntekter på og å fordele disse, da synes jeg du skal komme med konkrete eksempler. Det gir ikke særlig mening å diskutere dette ut fra antagelser om at det sikkert kommer til å komme no. Presentere modellene dine.

Det er langt flere metoder å skaffe inntekter enn bare bredbåndsskatt, og langt flere metoder fastsette fordeling enn byråkratisk komité, slik fremstiller det. Retorikk av typen “fildeling er stjeling” og “gigantisk rettighetstyveri” er til hinder for at debatten flyttes til å bli konstruktiv, dvs. å finne optimal kompenasjonsordning som gir insentiv til skaping av flere og bedre åndsverk.

For samfunnet og kulturen er det et tap om gevinstene som digitalisering kan skape ikke hentes ut fordi det krenker hevdvunnede privilegier fra 1900-tallet. Digitalisering muliggjør at at alle kan få tilgang til alle tekster, lydopptak og filmer som noensinne er laget for en kostnad som i sum er lavere enn det det koster gi hver person tilgang til en milliondel så mange åndsverk ved å “produktifisere” dem i fysiske varer som selges over disk. Kontrafaktiske historiske analogier til situasjonen vi er i nå kunne vært om radioen hadde blitt forbudt for 100 år siden fordi det krenket orkestermusikeres rettigheter, eller om boktrykking hadde blitt forbydd for 500 år siden fordi det gikk ut over inntektene til kopistene i klosternes skrivestuer. At vi for tiden ennå ikke har funnet en tilfredsstillende løsning på hvordan finansiere produksjonen av eksemplar nr. 1, bør ikke føre til forbud mot å utnytte muligheten til tilnærmelsesvis gratis distribusjon/produksjon av eksemplar fra nr. 2 til nr. 2 000 000 000 !

Betaling pr eksemplar fungerer ikke godt på nettet. Men svaret på denne utfordringen er ikke at alt dermed skal stilles gratis til disposisjon. Jeg ser det ikke som noen løsning at de som gjør innhold tilgjengelig på nett skal måtte kjempe om andeler av en kulturpott — uansett hvordan denne kulturpotten er finansiert.

Det må fortsatt være et marked. Det grunnleggende er at den som mener å ha noe å tilby fritt skal kunne gjøre det og sette en pris for dette. Den prisen kan være alt fra gratis til veldig mye. Brukerne får tilgang til det de ønsker, til den pris som kreves. Igjen kan prisen godt være null.

Jeg ønsker ikke at den som vil forsøke å leve av sin kulturproduksjon først må finnes verdig av noen byråkrater som fordeler en kulturpott. Jeg ønsker heller ikke å betale for dette indirekte ved en ekstraskatt på bredbånd, ved å bli pådyttet reklame jeg ikke ønsker, eller på annen måte.

Nettet har gjort de billigere å distribuere innhold som kan representeres digitalt. Men det tar like lang tid å skrive en roman i dag som det gjorde før. At nettet har gjort det så mye enklere å produsere innhold er i beste fall en sannhet med betydelige modifikasjoner. At produksjonskostnadene faller mot null er rent tøv.

Når jeg igjen leser artikkelen ser jeg at Eirik Solheim ikke eksplisitt sier at man skal kunne bruke musikken uten å betale. Men han sier heller ikke at NRK skal betale, så det blir et spørsmål om hvordan man tolker det som blir sagt. I følge digi.no sa han bl.a. dette:

“NRK lager innhold som er lisensfinansiert av det norske folk, og det er derfor naturlig at innholdet deres blir tilgjengeliggjort på internett gratis. Men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Solheim fortalte at det store problemet skyldes én ting. Rettigheter.”

Dette åpner for to tolkninger: Lisensfinansieringen skal brukes til å betale for at innhold kan ligge gratis ute lenger, eller at man må kunne bruke musikken i større omfang enn i dag, uten å betale mer enn man nå gjør. Jeg anså og anser fortsatt den siste som den mest nærliggende ut fra det som står.

TONOs praksis skal jeg ikke forsvare, ut over at de på vegne av sine medlemmer har en selvfølgelig rett til å si nei til utnyttelse de ikke ser seg tjent med eller å kreve det vederlag de anser rimelig. Jeg er ikke tilhenger av eksklusiv rettighetsforvaltning, slik TONO (som så vidt jeg vet den eneste rettighetshaverorganisasjonen) insisterer på. Jeg mener at TONO på mange områder misbruker opphavsretten på måter som undergraver respekten for denne. Det er nok også medvirkende årsak til at EU ønsker endringer når det gjelder forvaltning av musikkrettigheter. Men jeg går ikke nærmere inn på dette i denne sammenhengen.

Hvis man glemmer tanken om at komponister, musikere og andre skal stille sine verk gratis til disposisjon for de som ønsker å gjøre tilgjengelig programmer m.m. som inneholder verken gratis tilgjengelig har jeg ingen problemer med diskusjonen. Vi må ha modeller som utnytter dagens medier som samtidig sikrer opphavsmenns interesser og levebrød.

At det offentlige bør stille fritt data tilgjengelig for alle aktører på like vilkår har jeg ingen problemer med. Dette er data som ikke er vernet og som beskyttes bare ved å begrense tilgangen og gjennom brukeravtaler. Men i artikkelen i digi.no står det ikke noe om dette. Det eneste som konkret nevnes er musikk. Gisle Hannemyr blir sitert på at “offentlige finansierer kunnskap og kultur” bør forbli fri. Dette er det eneste sted kunnskap nevnes. Om det bak dette skulle ligge tanker at kartdata, værdata og rutetider skal være fritt tilgjengelig, så kommer ikke disse tankene fram i artikkelen.

Jeg ønsker også en fri kultur og det er mye i de senere års opphavsrettsutvikling som jeg sterkt misliker. Men jeg ønsker også at kunstnere og andre kulturarbeidere skal kunne leve av det de produserer. Det skal være mulig å tilby det man produserer i et marked og få inntekter hvis markedet vil ha det man tilbyr. Da må man også akseptere at man må betale for å få tilgang til verkene, akkurat som man må betale for brød, ost, rødvin og andre livsnødvendigheter. Ingen kan leve bare av popularitet og rosende omtale, noe mange kunstnere har fått erfare.

Hvis man selv ønsker å gjøre det man produserer fritt tilgjengelig, så er det utmerket. Gisle gjør det, og jeg gjør det. Men man har ikke rett til å gjøre andres verk tilgjengelig uten deres samtykke.

1. Eirik Solheim tar ikke til orde for å rappe musikken som TONO forvalter rettighetene til. Han kritiserer TONO for å kun tilby kontrakter som ikke kan brukes dersom man ønsker å gjøre verk fritt tilgjengelig på nett. Slik kritikk synes jeg det bør være lov å komme med uten å ble anklaget for å ville ta lønn og levebrød fra folk.

2. TONO har monopol når det å gjelder å forvalte rettighetene til norske komponister — et monopol som endog støttes opp av bestemmelsene om avtalelisens i lovverket. Da er det etter min mening kritikkverdig av TONO å bestemme at komponister som har inngått forvaltningsavtale med TONO ikke får lov til å selge sine egne verk til bruk i nettproduksjoner dersom produksjonen gjøres tilgjengelig for fildeling på nett. TONO utnytter sin makt å sin posisjon til å frata komponisten råderetten over egen verk. Jeg har snakket med komponister som er meget sinte på TONO, fordi TONOs dikat fratar dem inntekter gjennom frikjøp som langt overstiger det de får fra TONO gjennom royalites og stipender. Man kan like gjerne si at det er TONO som skader artisternes inntjening, fordi de rett og slett forbyr sine medlemmer å lisensiere verkene sine under forretningsmodeller som TONO misliker av grunner som forlengst har gått ut på dato.

3. Hvorvidt musikk som er fritt tilgjengelig kun består av “demoer fra obskure grupper” er en smakssak. Men jeg vil i alle fall anbefale deg, som jeg vet er mer enn vanlig interessert i god musikk, å oppsøke noen av de stedene på nettet der slik musikk finens — f.eks. magnatune.com — det kan hende du får deg en overraskelse.

4. Kunnskap er desverre ikke mer fri enn de data som kunnskapen manifesterer seg i. Kunnskapen som Meteorologiske Institutt tar fram om været er fri, og dermed kan NRK skape en tjeneste som yr.no. Kunnskapen om når trikker og busser i Oslo går er fri (selv om frigjøringen ikke var helt tilsiktet) og det gjør det mulig for andre å lage mobile applikasjoner som forteller via mobilen når neste trikk går. Men kunnskapen som Statens Kartverk tar fram er ikke fri — og dermed er folk som ønsker å lage remiks-applikasjoner basert på geografiske data henvist til å bruke kartdata som Google Maps i USA stiller til disposisjon. For øyeblikket er det noe tilfeldig hvordan det forholder seg med kunnskap i form av rådata som oppstår gjennom virksomhet som fullfinansieres av det offentlige. Jeg synes det bør bli større bevissthet omkring dette, og at mange av disse rådataene kan og bør frigjøres — slik at både kommersielle aktører og entusiaster kan legge dem til grunn for nye digitale tjenester tilpasset publikum. NB: At staten stiller rådata til disposisjon, betyr ikke at kommersielle aktører skal gi bort de produktene de skaper med utgangspunkt i slike data. Klarer en kommersiell aktør å lage en løsning med merverdi ut over det entusiastene i friprog-miljøet klarer å få til med de samme data — skal de selvsagt få lov til å ta markedspris for den merverdien.

5. At man ønsker seg en fri kultur betyr selvsagt ikke at man ønsker at kultararbeidere skal jobbe gratis. Her må jeg bare innrømme at jeg ikke henger med i svingene. Dersom det offentlige frikjøper verk så innebærer jo et slikt frikjøp at den som har skapt verket får penger som kan brukes til å betale husleie, mat og rødvin. Nå som nettet — enten vi vil det eller ikke — gjør at det blir vanskeligere å leve av eksemplarsalg, kan kanskje offentlig frikjøp være en måte å gjøre det mulig for kunstnere å leve av å skape? I alle fall for de kunstnere som er interessert i å få betalt for sin skapende virksomhet på denne måten.

6. Når det gjelder egen praksis: Jeg har i skrivende stund 78 prosatekster liggende ute på nett til fri nedlasting. Dette utgjør alt det jeg har skrevet som jeg selv har opphavsrettighetene til. De økonomiske opphavsrettighetene til boka “Hva er Internett” tilhører Universitetsforlaget. Jeg kan altså ikke bare legge boka på nett uten at også rettighetshaver har samtykket. Men takk for ideen! Boka hører opplagt hjemme på nett — så jeg har i dag tatt kontakt med mitt forlag for å høre om dette kan la seg gjøre.

Nå er eksemplarbetalingsmodellen gått ut på dato. Når nettet muliggjør at produksjons– og distribusjonskostnadene ved kulturprodukter kan falle mot null, er det et kulturelt og samfunnsøkonomisk tap at kulturdeling som nettet muliggjør, ikke blir realisert fordi rettighetshavere vil tviholde på juridiske rettigheter som de tilkjempet seg i den analoge tidsalderen. Isteden for å forsøke å tilpasse analog opphavsrett på digitale kulturprodukter, burde lovgivere heller spørre hva som er den mest hensiktsmessige modellen å skaffe X millioner til kulturformål, og hvilken fordelingsnøkkel som er rettferdig.

Da Xerox’en og båndopptakeren ble oppfunnet klarte lovgiverne å finne en (for datiden) fungerende kompensasjonsordning. Men da mp3-spilleren, mobilen og (snart?) leseplaten ble oppfunnet, har lovgivere og interesseorganisasjoner vist handlingslammelse og reformvegring.