Olav Torvunds blogg

Paul Bjerke tar i en artik­kel i Prosa nr. 6–2008 (en kort­ver­sjon er pub­li­sert som kro­nikk i Aften­pos­ten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nær­mere pre­sen­tert i noen av de refe­rerte artik­ler. I følge Wiki­pe­dia er Paul Bjerke “en kjent norsk sam­funns­de­bat­tant”, har vært redak­tør i Klasse­kam­pen fra 1995 til 1997, og er nå sti­pen­diat på Høg­sku­len i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man goog­ler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør inn­fø­res en sak­pro­saetikk og det kan leses mel­lom lin­jene at han ønsker seg noe til­sva­rende Pres­sens fag­lige utvalg for sak­prosa­for­lag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iversen som begrun­ner kra­vet om etiske reg­ler. Men Paul Bjerke lan­serte til­sva­rende tan­ker for et år siden, da med utgangs­punk­tet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytrings­fri­het er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjer­kes artik­ler. Vi har ytrings­fri­het i Norge. Det er en til­kjem­pet rett med lange gra­di­sjo­ner, en rett som er grunn­lovs­fes­tet og en del av men­neske­ret­tig­he­tene. Ytrings­fri­he­ten kan være ube­ha­ge­lig. Folk som dri­ver et makt­spill i kulis­sene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli bret­tet ut, også for­hold av mer pri­vat art. Gren­sene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man all­tid vel­ger å holde munn “for sik­ker­hets skyld”. Ytrings­fri­he­ten er ikke uten gren­ser. Per­son­vern er et av flere hen­syn som kan begrunne inn­skrenk­nin­ger i ytringsfriheten.

Ytrings­fri­he­tens gren­ser har blir truk­ket opp gjen­nom noen hundre år i Norge og inter­na­sjo­nalt, bl.a. av Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­len.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hop­per over. I ste­det skal det erstat­tes av etiske reg­ler for for­fat­tere — reg­ler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lov­lig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne dis­ku­tere etikk, også blant for­fat­tere. Men hvis man kre­ver et slikt etisk regel­verk uten å pro­ble­ma­ti­sere for­hol­det til ytrings­fri­he­ten, da blir det ikke seriøst.

Alle som har benyt­tet seg av NRKs ganske rik­hol­dige podcast­til­bud kan ikke ha unn­gått å merke at musik­ken har vært strip­pet ut. NRK har ikke hatt ret­tig­he­ter til å inklu­dere musikk. NRK og TONO har nå inn­gått en avtale som gir NRK rett til å sende podcast av pro­gram­mer med musikk! Det er lett å for­stå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avtale. Dette betyr at NRK gjør musikk til­gjen­ge­lig for gra­tis ned­las­ting, selv om den er pak­ket inn i et pro­gram. Rene musikk­pro­gram­mer kan ikke leg­ges ut på denne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i programmene.

NRK lover en rekke nye podcast­sen­din­ger, nå også med musikk.

Kunst­rei­sen kom­mer nå med sin første podcast. Det er vir­ke­lig et pro­gram som bør være i dette for­ma­tet. Her får vi guider til ver­dens kunst­mu­seer, og så har man fram til nå ikke kun­net ta dem med seg om man skulle besøke et av de ste­der de er innom.

Stu­dio Sokra­tes kan det nå bli mer verdt å høre på. Et pro­gram basert på den ganske så usann­syn­lige kom­bi­na­sjo­nen jazz og filo­sofi hal­ter når man, som til nå, bare får filo­so­fien og ikke jazzen.

Blues­a­sy­let står kan­skje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kun­net laste ned og høre på når det pas­ser med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lør­da­gen litt mer fle­ski­bel. Da vil det ikke len­ger være like vik­tig å være i nær­he­ten av en radio mel­lom 15.03 og 15.40 den dagen.

I EU-debatten har mot­stan­dere av norsk EU-medlemskap ofte kom­met med påstan­der om “demo­kra­tisk under­skudd”. Med dagens EØS-tilknytning blir vi jevn­lig min­net om hva demo­kra­tisk under­skudd vir­ke­lig er: Vi får ikke være med når beslut­nin­gene tas, og må bare si ja takk og amen når resul­ta­tet foreligger.

Jevn­lig får vi pate­tisk skygge­bok­sing med poli­ti­kere som vil “legge ned veto”, som om det er en reell mulig­het. For­melt kan Norge selv­fø­le­lig la være å imple­men­tere “tje­neste­di­rek­ti­vet”. Men det er naivt å tro at dette ikke vil ha kon­se­kven­ser for Norge. Fri utveks­ling av tje­nes­ter er en av de grunn­leg­gende fri­he­ter. Hvis Norge ikke vil vedta de reg­ler som gjel­der for det indre mar­ke­det, da må vi regne med at Norske bedrif­ter ikke len­ger fritt vil kunne tilby tje­nes­ter ret­tet mot EU. Vi kan ikke regne med at vi kan vedta sær­reg­ler som gjør det vans­ke­li­gere for andre land å tilby tje­nes­ter i Norge, og sam­ti­dig ha selv ha fri markedsadgang.

Nå er det fore­slått at man skal utar­beide et direk­tiv som sier at inn­skudds­ga­ran­tien i ban­ker skal være 100.000 €. For de fleste land vil det være en klar for­bed­ring, men for Norge vil det bety at dagens garanti på 2 mill NOK redu­se­res til ca 800.000 NOK. Helt for­ut­sig­bart var Per Olav Lund­tei­gen uten og sa noe i ret­ning av at “det norske folk skal ha 2 mill, det er klart Norge må legge ned veto”. Arne Skauge var nok mer rea­lis­tisk når han sa at vi ikke vil ha noe valg om et slikt direk­tiv skulle bli vedtatt.

EU ønsker ikke en kon­kur­ranse mel­lom lan­dene når det gjel­der å tilby høy­est mulig garanti. Inn­skudd vil gå til land som har høy garanti, noe som kan gi ban­kene i det lan­det en kon­kur­ranse­for­del. Skulle et slikt direk­tiv bli ved­tatt og Norge “legge ned veto” (som selv­føl­ge­lig ikke er noe veto mot direk­ti­vet, bare at Norge sier nei til å inn­føre det), da må vi regne med at norske finans­in­sti­tu­sjo­ner ikke len­ger vil kunne tilby finans­tje­nes­ter i et euro­pe­isk mar­ked. Det vil neppe være sær­lig bra for Norge.

Skal man påvirke må man være med når beslut­nin­ger for­be­re­des og tas. Det nyt­ter ikke å komme etterpå å si at vi ikke vil være med. Norge har helt fri­vil­lig valgt å stille seg uten­for beslut­nings­pro­ses­sene i Europa og da får man aksep­tere kon­se­kven­sene av det: Vi er ikke med når beslut­nin­ger tas, men må gotda resul­ta­tet. Det er visst dette som noen kal­ler “sjølråderett”.

Norge vil selv­føl­ge­lig ikke kunne bestemme alene i Europa, slik noen EU-mostandere synes å mane at man må kunne for å bli med. Det ville være grunn­leg­gende utde­mo­kra­tisk. Selv­føl­ge­lig bestem­mer fler­tal­let. Men det er ikke slik, som EU-motstandere og gjerne beskri­ver situa­sjo­nen, at det er norske inter­es­ser mot EU. Norge har fel­les inter­es­ser med mange EU-land, og det er alli­an­ser som føl­ger poli­sike mer enn nasjo­nale skille­lin­jer også i EU. Men så lenge vi står uten­for har vi ikke noe å si.

Å være mot EU og EØS er en ærlig sak. Man kan være uenig, men det er posi­sjon som det er mulig å for­stå. Deri­mot er det ikke mulig, i alle fall ikke for meg, å for­stå hvor­dan man kan være for EØS som en varig løs­ning. Det er med­lem­skap uten stemme­rett. Vi får omtrent alle plik­ter, man har ikke noe å si. Det er vir­ke­lig et demo­kra­tisk under­skudd. Jeg skulle ønske noen poli­ti­kere kunne hatt rygg­rad til å si at vår ræv­dil­ting etter EU er en selv­valgt posi­sjon, og at vi må ta kon­se­kven­sene av det valg Norge har truffet.

Så lenge vi har en hus­manns­av­tale med EU vil vi jevn­lig se et de pate­tiske, poli­tisk skue­spill som Ibsen beskrev alle­rede i Peer Gynt:

“Jeg får vel følge dem på fær­den, –
men pro­te­ste­rer for alverden –!”

Gørild Mau­seth har gått til sak mot NRK på grunn av deres bruk av sex­sce­nen fra fil­men “Brent av frost” i et TV-innslag. Jeg har ikke sett fil­men eller NRK-innslaget. Jeg vil der­for ikke mene noe om hvor­vidt NRK har opp­trådt ulov­lig i den kon­krete saken. I den grad man kan stole på avis­om­ta­ler, kan må få en rede­gjø­relse for saken i Dag­bla­det 27.03.2007. Men saken rei­ser noen prin­si­pi­elle spørs­mål som det er verdt å diskutere.

Vi har rett til å sitere fra et offent­lig­gjort verk “i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger”. Dette føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 22. Sitat­ret­ten er ikke begren­set til tekst. Vi kan også sitere f.eks. musikk og film.

Sitat­ret­ten er i rea­li­te­ten en ytrings­fri­hets­be­stem­melse. Vi skal kunne under­bygge det vi skri­ver og det vi even­tu­elt kri­ti­se­rer gjen­nom sita­ter. For at jeg skal kunne sitere må jeg sette sita­tet inn i en sam­men­heng hvor dette er rele­vant. Løs­revne utta­lel­ser eller film­klipp som pre­sen­te­res som mor­somme enkelt­inn­slag ikke “sitat”. Men å vise en film­scene i for­bin­delse med omtale av en film hvor denne sce­nen blir paro­di­ert, høres ut til å ligge innen­for det til­latte. Kra­vet om “god skikk” inn­e­bæ­rer bl.a. at man ikke må sitere mer enn det som er nød­ven­dig i for­hold til for­må­let, og at man må sitere på en måte som ikke er mis­vi­sende, kren­kende m.m. i for­hold til det som site­res. Om NRKs bruk av film­klip­pet her var innen­for det til­latte, har jeg ikke grunn­lag for å mene noe om.

Den som ytrer seg offent­lig, enten det er i form av skrift­styk­ker eller opp­tre­den på film, har gitt fra seg noe av kon­trol­len. De fleste som har ytret seg i det offent­lige som har nok sagt noe man gjerne skulle ha hatt usagt. Men man kan ikke spole tiden til­bake og redi­gere for­ti­den. Det man har sagt, står der. Vi må regne med å bli kon­fron­tert med utta­lel­ser vi i dag ikke vil stå inne for, bil­der man ikke er sær­lig stolt av, osv.

Ytrings­fri­he­ten er ikke all­tid beha­ge­lig. Det gjel­der enten det er stor­tings­menn som blir utskjelt av parti­kol­le­ger, og for skue­spil­lere som møter film­sce­ner man selv helst vil glemme.

Gøril Mau­seth har, fort­satt i følge medie­om­ta­len, påbe­ropt seg en klau­sul i avta­len med film­pro­du­sen­ten om at denne sce­nen ikke skal kunne bru­kes uten­for sin kunst­ne­riske sam­men­heng. En slik klau­sul er ikke bin­dende for andre enn de som er part i avta­len. Om en for­fat­ter inn­går en avtale med sitt for­lag om at visse avsnitt i en bok ikke skal site­res, så behø­ver ingen andre å bry seg om denne avta­len. Og slik bør det være. Den som ytrer seg offent­lig skal ikke kunne bestemme hvor­dan andre skal kunne for­holde seg til ytrin­gen, og skal ikke kunne bestemme at bare de som er “snille” skal få lov til å sitere. Man skal hel­ler ikke måtte betale for å sitere. Det var nok hel­ler naivt av Gøril Mau­seth å tro at hun gjen­nom en slik klau­sul skulle kunne kon­trol­lere hvor­dan sce­nen ville bli brukt i andre sammenhenger.

Tan­ch­red Ibsen laget i sin tid fil­men “To mis­ten­ke­lige per­soner”, basert på Gun­nar Alf Lar­sens nøk­kel­ro­man om det såkalte “Lens­manns­mor­det”. En av de som var dømt for dette dra­pet gikk til sak for å få stan­set fil­men. Han ønsket ikke ny opp­merk­som­het rundt denne saken. Han fikk stan­set fil­men gjen­nom en dom fra Høy­este­rett Rt 1952 s. 1217. Men der­med skrev han seg inn i norsk retts­his­to­rie og kul­tur­his­to­rie, og han vil for all­tid bli hus­ket. Gøril Mau­seth kan oppnå noe av det samme. Uan­sett utfall aktua­li­se­rer retts­sa­ken film­sce­nen, og man rett­fer­dig­gjør å vise sce­nen for å kunne for­telle hva stri­den dreier seg om. Om NRK i det pro­gram­met som er utgangs­punk­tet for retts­sa­ken skulle ha over­trådt gren­sen for hva som er aksep­ta­belt, så gjør dagens nyhets­in­ter­esse at den uan­sett må kunne vises ved omtale av rettssaken.

I Språk­te­i­gen 9. novem­ber 2008 kunne man bl.a. for­telle at det nå var kom­met et språk­lig beadrbei­det, og der­med mer les­lig “Skjema for avtale om under­hold­nings­bi­drag for barn”. Det var etter det jeg for­sto For­ny­ings og admi­ni­stra­sjons­de­par­te­men­tet som stod bak dette. Jeg skvatt da jeg hørte dette og måtte høre på det en gang til for å for­sikre med om at jeg hadde hørt rik­tig. Det er mange som snub­ler i ordene ‘under­holds­bi­drag’ og ‘under­hold­nings­bi­drag’. Det første er bidrag til en per­sons under­hold, det andre et bidrag til kvel­dens under­hold­ning. Under­holds­bi­drag er nok lite underholdende.

Jeg har fore­lø­pig ikke klart å spore opp det skje­maet som det ble hen­vist til. Der­for vet jeg ikke om det er språk­fol­kene som har stått for den språk­lige for­enk­lin­gen av skje­maet som har dum­met seg ut eller om det er redak­sjo­nen i Språk­te­i­gen. [Etter å ha fått en e-post fra pro­gram­le­der i Språk­te­i­gen, Randi Lille­al­tern, vet jeg nå at det var Språk­te­i­gen som for­mid­let dette feil, se kom­men­tar til inn­leg­get.] Hvis det vir­ke­lig står det i skje­maet som det ble sagt, da bør skje­maet vra­kes og man må få ut et nytt hvor man bru­ker kor­rekt beteg­nelse på dette bidraget.

I min jakt etter skje­maet søkte jeg først på regjeringen.no.  Der fikk jeg 12 treff på “under­hold­nings­bi­drag”, men det skje­maet jeg lette etter fant jeg ikke. Selv Jus­tis­de­par­te­men­tet hadde snub­let i dette i en tolk­nings­ut­ta­lelse. Jus­tis­de­par­te­men­tet pre­se­te­rer å gjøre denne blun­de­ren i en utta­lelse om dek­nings­lo­ven § 2–7 annet ledd, bok­stav d, hvor det kor­rekte uttryk­ket under­holds­bi­drag bru­kes i den lov­teks­ten de uta­ler seg om. I utta­lel­sen heter det:

“Det føl­ger av § 2–7 annet ledd bok­stav d at utlegg i utgangs­punk­tet kan tas i “under­holds­bi­drag som til­kom­mer ekte­felle, barn eller et barns mor”. Det er her de to siste alter­na­ti­vene som kan være aktu­elle; barne­bi­dra­get ses på som et under­hold­nings­bi­drag som enten til­kom­mer “barn” eller “et barns mor”.”

Man skulle tro Jus­tis­de­par­te­men­tet ser dette bidra­get som sang, klov­neri eller annen under­hold­ning for bar­net eller bar­nets mor.

I ett av de 12 doku­men­tene bru­kes ordet under­hold­nings­bi­drag i sin rette betyd­ning.  Dette er NOU 1995: 26 Barne­om­bud og barn­dom i Norge, I avsnitt 4.2.3 om Trond-Viggo Tor­ger­sen kan vi lese:

“Barna demon­strerte en omfat­tende kunn­skap om Trond-Viggo Tor­ger­sens ulike rol­ler og opp­tre­de­ner i media, og da sær­lig gjen­nom fjern­sy­net. De hadde hel­ler ingen vans­ker med å skille mel­lom hans rene under­hold­nings­bi­drag som vakt­mes­ter, gam­mel mann eller utkledd dame, og hans virke som leder av barne­pro­gram med klare peda­go­giske tilsnitt. ”

I de 11 andre doku­men­tene var ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ brukt der man skulle ha brukt ‘under­holds­bi­drag’.

Da jeg ikke fant det doku­men­tet jeg søkte etter på regjeringen.no, tenkte jeg at det kan­skje kunne fin­nes hos NAV. Et søk på ‘under­hold­nings­bi­drag’ ga 79 treff, men ingen så ut til å være det doku­men­tet jeg søkte etter. Samt­lige var doku­men­ter hvor man feil­ak­tig bru­ker ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skulle ha stått ‘under­holds­bi­drag’. Så her bidrar NAV til å spre og semen­tere språk­lige misforståelser.

Når både Økono­misk ord­bok og  Gyl­den­dals (nett)ordbok bru­ker ‘under­hold­nings­bi­drag’ der det skulle ha stått ‘under­holds­bi­drag’, er det ikke sær­lig over­ras­kende at også andre snubler.

For å for­sikre med om at det ikke var jeg som hadde mis­for­stått fore­tok jeg også noen søk i Lov­data.  Jeg fant ikke en eneste fore­komst av ordet ‘under­hold­nings­bi­drag’ i lov­giv­nin­gen, mens ordet ‘under­holds­bi­drag’ fore­kom­mer en rekke gan­ger. Så det er nok byrå­kra­tene og deres even­tu­elle språk­kon­su­len­ter som har snub­let, ikke lovgiver.

Vi juris­ter har godt av å bli språk­lig grans­ket fra tid til annen. Men det skje­maet Språk­te­i­gen omtalte, hvis omta­len var kor­rekt (jeg har ikke fun­net skje­maet), er et eksem­pel på at man ikke kan slippe språk­folk til på egen­hånd i juri­diske teks­ter. Man må for­stå inn­hol­det i den tekst man bear­bei­der, ellers kan det ende som et ufri­vil­lig underholdningsbidrag.

I en artik­kel i Bok og biblio­tek 3. novem­ber 2008, skri­ver Tho­mas Gram­stad bl.a. dette:

“Over­skudd over­flø­dig­gjør den eks­klu­sive eien­doms­ret­ten og mulig­gjør en fri deling — en inklu­siv eien­doms­rett. Over­skudds­etik­ken er altså stikk mot­satt av knapp­hets­etik­ken: den er basert på tran­gen til å dele, gir grunn­lag for et sosi­alt og kul­tu­relt fel­les­skap og gir en indi­vi­du­ell imma­te­ri­ell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnit­tet, og enda mer om man kom­men­te­rer hele artik­ke­len. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kom­men­tere et uttrykk: Imma­te­ri­ell beløn­ning. Jeg har aldri tid­li­gere støtt på det uttryk­ket, og Tho­mas Gram­stad for­kla­rer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spi­ser ikke imma­te­ri­ell mat, mine lån er dess­verre ikke imma­te­ri­elle, osv. Så for å klare meg i hver­da­gen er jeg fak­tisk helt avhen­gig av en mate­ri­ell godt­gjø­relse for mitt arbeid. Jeg opp­le­ver meg ikke som noen avvi­ker på dette punk­tet. Kunst­nere og kul­tur­ar­bei­dere kan så vidt jeg vet hel­ler ikke klare seg på imma­te­ri­ell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhen­gige av inn­tek­ter fra det vi skri­ver eller annen kul­tu­rell pro­duk­sjon vi måtte stå for. I den aka­de­miske ver­den pub­li­se­rer man for å delta i det viten­ska­pe­lige fel­les­ska­pet og for per­son­lig pre­sti­sje. Andre kan pub­li­sere for å misjo­nere for sitt syn, enten er reli­giøst, poli­tisk eller noe annet — f.eks. at man vil misjo­nere for at folk skal miste mulig­he­ten for å få ordent­lige inn­tek­ter fra sin ånds­pro­duk­sjon. Men for­fat­tere og andre som hen­ter sine inn­tek­ter i mar­ke­det for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berøm­melse. De tren­ger en mate­ri­ell godtgjørelse.

Et av bud­ska­pene i Tho­mas Gram­stads inn­legg synes å være at Tho­mas Gram­stad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opp­havmen­nene skal “kom­pen­se­res” med luf­tig svada som for anled­nin­gen er kalt “imma­te­ri­ell belønning”.