Immateriell lønn

I en artikkel i Bok og bibliotek 3. november 2008, skriver Thomas Gramstad bl.a. dette:

“Overskudd overflødiggjør den eksklusive eiendomsretten og muliggjør en fri deling – en inklusiv eiendomsrett. Overskuddsetikken er altså stikk motsatt av knapphetsetikken: den er basert på trangen til å dele, gir grunnlag for et sosialt og kulturelt fellesskap og gir en individuell immateriell belønning.”

Det er mye som kan sies bare om dette avsnittet, og enda mer om man kommenterer hele artikkelen. Men jeg skal i første omgang nøye meg med å kommentere et uttrykk: Immateriell belønning. Jeg har aldri tidligere støtt på det uttrykket, og Thomas Gramstad forklarer ikke hva han måtte mene med det.

Jeg spiser ikke immateriell mat, mine lån er dessverre ikke immaterielle, osv. Så for å klare meg i hverdagen er jeg faktisk helt avhengig av en materiell godtgjørelse for mitt arbeid. Jeg opplever meg ikke som noen avviker på dette punktet. Kunstnere og kulturarbeidere kan så vidt jeg vet heller ikke klare seg på immateriell mat.

De av oss som har en fast lønn er ikke avhengige av inntekter fra det vi skriver eller annen kulturell produksjon vi måtte stå for. I den akademiske verden publiserer man for å delta i det vitenskapelige fellesskapet og for personlig prestisje. Andre kan publisere for å misjonere for sitt syn, enten er religiøst, politisk eller noe annet – f.eks. at man vil misjonere for at folk skal miste muligheten for å få ordentlige inntekter fra sin åndsproduksjon. Men forfattere og andre som henter sine inntekter i markedet for f.eks. bøker, de kan ikke bare leve av heder, ære og berømmelse. De trenger en materiell godtgjørelse.

Et av budskapene i Thomas Gramstads innlegg synes å være at Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.

Print Friendly
  • Det er synd at Olav Torvund insisterer på å feiltolke det jeg skriver og stadig brenne de samme gamle stråmennene på nytt og på nytt.

    At noe gir en immateriell belønning betyr selvsagt ikke at man skal hindre materielle belønninger. Det er ikke nødvendig å lage noen motsetninger mellom disse to belønningsformene. Mitt poeng var at grunnen til at folk deler kultur, selv om de ikke tjener penger eller andre materielle verdier på å gjøre det, er at de får immaterielle belønninger ved å dele.
    Dette emnet skriver jeg mer utfyllende om i denne artikkelen: Kopieringens etikk,
    http://efn.no/kopieringensetikk.html.

    Når det gjelder betydningen av immaterielle belønninger som en motivasjon for å skape/produsere, skriver jeg noe om dette her: The Culture as an ideal society,
    http://folk.uio.no/thomas/po/the-culture.html.

    Når det gjelder Torvunds tøvete påstand om at “Thomas Gramstad og andre mener å ha rett til å “dele” det andre har skapt, mens opphavmennene skal “kompenseres” med luftig svada som for anledningen er kalt “immateriell belønning”.”, henviser jeg til min oversettelse av en artikkel av Cory Doctorow: Ulovlig fildeling – Et selvmordsbrev fra platebransjen,
    http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008091011150276181277.

    Mvh,

    Thomas Gramstad

  • Den som nøyer seg med en immateriell belønning står helt fritt til å gi bort alt til alle som måtte være interessert. I akademisk publisering får man som regel ikke betalt for det man publiserer. Misjonærer vil gjerne prakke sitt budskap på alle, enten de er interesserte eller ikke. Det gjelder enten det er religiøse, politiske eller andre misjonærer. Mange er fornøyd bare de får se navnet sitt “på trykk” eller kan høre seg selv på raidio eller noe tilsvarende. Jeg deler selv veldig mye uten at jeg får noen materiell belønning, i alle fall ikke annet enn noe rent symbolsk. Opphavsretten har aldri vært til hinder for dette.

    Hvis det bare er dette Thomas Gramstad ønsker, da kan han rolig lene seg tilbake og konstatere at “mission was completed” lenge før han ble påtenkt. Men poenget er at det er JEG og ikke Thomas Gramstad som skal bestemme om det JEG måtte skape av åndsverk skal gjøres tilgjengelig på denne måten eller ikke.

    Men når Thomas Gramstd i Kopieringens etikk bruker formuleringer som “Fildeling: En menneskerett?” (et spørsmål han ikke kommer tilbake til, slik at det er en misvisende overskrift), da vil han noe mer enn at vi skal kunne dele det vi selv har skapt. Det samme gjelder når han går inn for “ikke-kommersiell deling” — i alle fall når han ikke sier hva han mener med dette. Man kan dele innenfor familie- og vennekretsen og det har man alltid kunnet. Igjen kan man si “mission completed”, skjøt realiteten er heller at det aldri har vært noe problem. Men hvis han med “ikke-kommersiell deling” mener at man f.eks. skal kunne “dele” det andre har skapt på nett, da går han inn for å kunne “dele” andres verk.

    I Kopieringens etikk gjør Thomas Gramstad også et poeng ut av at ulovlig kopiering ikke er tyveri. Rent juridisk er det ikke det, det er en opphavsrettskrenkelse – noe som i seg selv er ulovlig. Skal man leke med ord på denne måten er det akkurat like misvisende å si at man deler noe når man faktisk ikke gir fra seg noe som helst. Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da blir det mindre vin på meg. Når man “deler” filer gir man ikke fra seg noe som helst. Man kan også si at det ikke er kjøp når man “kjøper” nedlastbar musikk. Strengt tatt er det ikke det. Men utenfor det strengt juridiske blir det bare et spørmsål om ord.

    Thomas Gramstads modeller for materiell belønning er alle basert på at man fratas rådigheten, men kompenseres ved allmisser, skatter eller andre kollektive ordninger.

    Mitt utgangspunkt er følgende: Hvis jeg skaper et åndsverk, f.eks. en film, da er det jeg og ingen andre som bestemmer hvem som skal få tilgang og på hvilke vilkår. Hvis jeg bare vil gjøre den tilgjengelig for de som betaler for å komme inn i visningsrommet – det er mitt valg. Satser jeg på en “pay pr view” modell, da er det også mitt valg. Selger jeg DVD eller filer med DRM, det er også mitt valg. Hvis det markedet jeg henvender meg til ikke vil ha det jeg tilbyr, ikke vil betale den prisen jeg krever eller ikke vil ha filer med DRM, da er det mitt problem. Men at jeg bommer på markedet betyr ikke at Thomas Gramstad eller andre skal forby meg å satse på den forretningsmodell jeg ønsker, eller at de skal ha noen rett til å sabotere den. Thomas Gramstads tanke om å skulle ha noen rett til det jeg har skapt uavhengig av hvordan jeg velger å gjøre det tilgjengelig, er omtrent som å hevde at man har rett til å ta varen uten å betale hvis man mener prisen er feil. Om jeg ville ha tjent mer på å velge en annen forretningsmodell, det er også mitt problem. Jeg vil uansett ha meg frabedt “hjelp” fra folk som Thomas Gramstad som så mye bedre enn meg vet hva som er til mitt eget beste.

    Jeg har en rett til å dele det jeg selv skaper. Men jeg har ikke noen plikt til å gjøre det. Og verken Thomas Gramstad eller andre har noen rett til å tvinge meg til å dele hvis jeg selv ikke vil.