Olav Torvunds blogg

Den som nøyer seg med en imma­te­ri­ell beløn­ning står helt fritt til å gi bort alt til alle som måtte være inter­es­sert. I aka­de­misk pub­li­se­ring får man som regel ikke betalt for det man pub­li­se­rer. Misjo­næ­rer vil gjerne prakke sitt bud­skap på alle, enten de er inter­es­serte eller ikke. Det gjel­der enten det er reli­giøse, poli­tiske eller andre misjo­næ­rer. Mange er for­nøyd bare de får se nav­net sitt “på trykk” eller kan høre seg selv på raidio eller noe til­sva­rende. Jeg deler selv vel­dig mye uten at jeg får noen mate­ri­ell beløn­ning, i alle fall ikke annet enn noe rent sym­bolsk. Opp­havs­ret­ten har aldri vært til hin­der for dette.

Hvis det bare er dette Tho­mas Gram­stad ønsker, da kan han rolig lene seg til­bake og kon­sta­tere at “mis­sion was com­pleted” lenge før han ble påtenkt. Men poen­get er at det er JEG og ikke Tho­mas Gram­stad som skal bestemme om det JEG måtte skape av ånds­verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig på denne måten eller ikke.

Men når Tho­mas Gram­std i Kopie­rin­gens etikk bru­ker for­mu­le­rin­ger som “Fil­de­ling: En men­neske­rett?” (et spørs­mål han ikke kom­mer til­bake til, slik at det er en mis­vi­sende over­skrift), da vil han noe mer enn at vi skal kunne dele det vi selv har skapt. Det samme gjel­der når han går inn for “ikke-kommersiell deling” — i alle fall når han ikke sier hva han mener med dette. Man kan dele innen­for fami­lie– og venne­kret­sen og det har man all­tid kun­net. Igjen kan man si “mis­sion com­pleted”, skjøt rea­li­te­ten er hel­ler at det aldri har vært noe pro­blem. Men hvis han med “ikke-kommersiell deling” mener at man f.eks. skal kunne “dele” det andre har skapt på nett, da går han inn for å kunne “dele” and­res verk.

I Kopie­rin­gens etikk gjør Tho­mas Gram­stad også et poeng ut av at ulov­lig kopie­ring ikke er tyveri. Rent juri­disk er det ikke det, det er en opp­havs­retts­kren­kelse — noe som i seg selv er ulov­lig. Skal man leke med ord på denne måten er det akku­rat like mis­vi­sende å si at man deler noe når man fak­tisk ikke gir fra seg noe som helst. Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da blir det mindre vin på meg. Når man “deler” filer gir man ikke fra seg noe som helst. Man kan også si at det ikke er kjøp når man “kjø­per” ned­last­bar musikk. Strengt tatt er det ikke det. Men uten­for det strengt juri­diske blir det bare et spørm­sål om ord.

Tho­mas Gram­stads model­ler for mate­ri­ell beløn­ning er alle basert på at man fra­tas rådig­he­ten, men kom­pen­se­res ved all­mis­ser, skat­ter eller andre kol­lek­tive ordninger.

Mitt utgangs­punkt er føl­gende: Hvis jeg ska­per et ånds­verk, f.eks. en film, da er det jeg og ingen andre som bestem­mer hvem som skal få til­gang og på hvilke vil­kår. Hvis jeg bare vil gjøre den til­gjen­ge­lig for de som beta­ler for å komme inn i vis­nings­rom­met — det er mitt valg. Sat­ser jeg på en “pay pr view” modell, da er det også mitt valg. Sel­ger jeg DVD eller filer med DRM, det er også mitt valg. Hvis det mar­ke­det jeg hen­ven­der meg til ikke vil ha det jeg til­byr, ikke vil betale den pri­sen jeg kre­ver eller ikke vil ha filer med DRM, da er det mitt pro­blem. Men at jeg bom­mer på mar­ke­det betyr ikke at Tho­mas Gram­stad eller andre skal forby meg å satse på den for­ret­nings­mo­dell jeg ønsker, eller at de skal ha noen rett til å sabo­tere den. Tho­mas Gram­stads tanke om å skulle ha noen rett til det jeg har skapt uav­hen­gig av hvor­dan jeg vel­ger å gjøre det til­gjen­ge­lig, er omtrent som å hevde at man har rett til å ta varen uten å betale hvis man mener pri­sen er feil. Om jeg ville ha tjent mer på å velge en annen for­ret­nings­mo­dell, det er også mitt pro­blem. Jeg vil uan­sett ha meg fra­bedt “hjelp” fra folk som Tho­mas Gram­stad som så mye bedre enn meg vet hva som er til mitt eget beste.

Jeg har en rett til å dele det jeg selv ska­per. Men jeg har ikke noen plikt til å gjøre det. Og ver­ken Tho­mas Gram­stad eller andre har noen rett til å tvinge meg til å dele hvis jeg selv ikke vil.