Olav Torvunds blogg

Paul Bjerke tar i en artik­kel i Prosa nr. 6–2008 (en kort­ver­sjon er pub­li­sert som kro­nikk i Aften­pos­ten 27.11.2008). Paul Bjerke er ikke nær­mere pre­sen­tert i noen av de refe­rerte artik­ler. I følge Wiki­pe­dia er Paul Bjerke “en kjent norsk sam­funns­de­bat­tant”, har vært redak­tør i Klasse­kam­pen fra 1995 til 1997, og er nå sti­pen­diat på Høg­sku­len i Volda. Det er stort sett hva man kan finne om man goog­ler denne “kjente” samfunnsdebattanten.

Paul Bjerke mener at det bør inn­fø­res en sak­pro­saetikk og det kan leses mel­lom lin­jene at han ønsker seg noe til­sva­rende Pres­sens fag­lige utvalg for sak­prosa­for­lag. Nå er det bl.a. bøkene om Mia Gun­der­sen, Olav Thon, Red­nings­sel­ska­pet og Egil Monn-Iversen som begrun­ner kra­vet om etiske reg­ler. Men Paul Bjerke lan­serte til­sva­rende tan­ker for et år siden, da med utgangs­punk­tet i bøkene til Carl I Hagen, Eli Hagen og Gerd-Liv Valla.

Ordet ytrings­fri­het er ikke nevnt en eneste gang i Paul Bjer­kes artik­ler. Vi har ytrings­fri­het i Norge. Det er en til­kjem­pet rett med lange gra­di­sjo­ner, en rett som er grunn­lovs­fes­tet og en del av men­neske­ret­tig­he­tene. Ytrings­fri­he­ten kan være ube­ha­ge­lig. Folk som dri­ver et makt­spill i kulis­sene må finne seg i at det de ønsker å holde skjult kan bli bret­tet ut, også for­hold av mer pri­vat art. Gren­sene må være vide. Man skal ikke være så redd for å trå over en grense at man all­tid vel­ger å holde munn “for sik­ker­hets skyld”. Ytrings­fri­he­ten er ikke uten gren­ser. Per­son­vern er et av flere hen­syn som kan begrunne inn­skrenk­nin­ger i ytringsfriheten.

Ytrings­fri­he­tens gren­ser har blir truk­ket opp gjen­nom noen hundre år i Norge og inter­na­sjo­nalt, bl.a. av Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­len.  Alt dette synes det som om Paul Bjerke glatt hop­per over. I ste­det skal det erstat­tes av etiske reg­ler for for­fat­tere — reg­ler som vil bety at man ikke skal skrive det som er lov­lig hvis blir for slemt.

Man kan gjerne dis­ku­tere etikk, også blant for­fat­tere. Men hvis man kre­ver et slikt etisk regel­verk uten å pro­ble­ma­ti­sere for­hol­det til ytrings­fri­he­ten, da blir det ikke seriøst.

Alle som har benyt­tet seg av NRKs ganske rik­hol­dige podcast­til­bud kan ikke ha unn­gått å merke at musik­ken har vært strip­pet ut. NRK har ikke hatt ret­tig­he­ter til å inklu­dere musikk. NRK og TONO har nå inn­gått en avtale som gir NRK rett til å sende podcast av pro­gram­mer med musikk! Det er lett å for­stå at det ikke har vært enkelt å få på plass en slik avtale. Dette betyr at NRK gjør musikk til­gjen­ge­lig for gra­tis ned­las­ting, selv om den er pak­ket inn i et pro­gram. Rene musikk­pro­gram­mer kan ikke leg­ges ut på denne måten. Det kan ikke være mer enn 70% musikk i programmene.

NRK lover en rekke nye podcast­sen­din­ger, nå også med musikk.

Kunst­rei­sen kom­mer nå med sin første podcast. Det er vir­ke­lig et pro­gram som bør være i dette for­ma­tet. Her får vi guider til ver­dens kunst­mu­seer, og så har man fram til nå ikke kun­net ta dem med seg om man skulle besøke et av de ste­der de er innom.

Stu­dio Sokra­tes kan det nå bli mer verdt å høre på. Et pro­gram basert på den ganske så usann­syn­lige kom­bi­na­sjo­nen jazz og filo­sofi hal­ter når man, som til nå, bare får filo­so­fien og ikke jazzen.

Blues­a­sy­let står kan­skje i fare for å falle ut på grunn av 70%-regelen.  Men også det skulle jeg gjerne kun­net laste ned og høre på når det pas­ser med.

Får vi også Hallo i uken som podcast blir lør­da­gen litt mer fle­ski­bel. Da vil det ikke len­ger være like vik­tig å være i nær­he­ten av en radio mel­lom 15.03 og 15.40 den dagen.