Olav Torvunds blogg

Jeg ønsker alle en rik­tig god jul. Lytt til god musikk, spis god mat (men ikke alt for mye) og nyt livet.

I dagens “Poli­tisk kvar­ter” på NRK P2 kom leder av Stor­tin­gets finans­ko­mité, Arbei­der­par­ti­ets Rei­dar San­dal, med en typisk poli­ti­ker­flos­kel om at ban­kene må vise “sam­funns­an­svar” og låne ut mer pen­ger til et nærings­liv som slik­ter med kapitaltørke.

Hel­dig­vis er det gren­ser for hvor mye ban­ker kan låne ut. Det har i alle fall blitt hev­det (jeg har ikke gått grun­dig inn i detal­jene) at noe av det som utløste finans­kri­sen var at de to USAn­ske bolig­ban­kene Fan­nie Mae og Fred­die Mac etter poli­tisk press hadde bidratt til å låne ut for mye til bolig­låns­kun­der. Ban­ken hadde ikke soli­di­tet nok til å stå i mot da mar­ke­det kol­lap­set, og måtte kaste inn håndkledet.

Det er en klar påmin­nelse om at ansvar­lige ban­ker ikke gir etter for poli­ti­ker­nes press om “å vise sam­funns­an­svar” ved å låne ut mer enn hva som er for­svar­lig (og lov­lig) ut fra krav om sik­ker­het, egen­ka­pi­tal­dek­ning osv.

I følge sjef­søk­nom Stei­nar Juel i Nor­dea, som del­tok i debat­ten, er noe av pro­ble­met nå at obli­ga­sjons­mar­ke­det har tør­ket inn. Bedrif­ter som tid­li­gere hen­tet kapi­tal i dette mar­ke­det hen­ven­der seg nå til ban­kene, og ban­kene har ikke kapa­si­tet til å dekke denne låne­et­ter­spør­se­len.  Sta­ten har til­ført ban­kene lik­vi­di­tet, men har ikke til­ført mer egen­ka­pi­tal. Dette hind­rer at ban­kene kom­mer i en lik­vi­di­tets­skvis som kunne ha ført til at de ikke hadde kun­net inn­fri egne for­plik­tel­ser. Men det øker ikke ban­ke­nes utlånskapasitet.

Det er poli­ti­kerne, f.eks. Rei­dar San­dal, som må vise sam­funns­an­svar ved å gi de nøven­dige ramme­vil­kår, even­tu­elt til­føre egen­ka­pi­tal etc. Poli­ti­kerne kan ikke skyve ansva­ret over på ban­kene ved å kreve at ban­kene skal ta en ufor­svar­lig høy risiko eller låne ut mer enn de har dek­ning for.

“Jeg lin­ker, der­for er jeg. Det er man­traet på inter­net­tet.” Slik star­ter pre­sen­ta­sjo­nen av en gruppe danske jour­na­lis­ters lenke­ma­ni­fest. De har for­mu­lert “seks lover om len­king”. Disse lyder:

“Første lov: Vi lin­ker videre til kil­derne til de oplys­nin­ger, som vi bru­ger i vores jour­na­lis­tiske pro­duk­ter. Har vi læst, set eller hørt væsent­lig ny infor­ma­tion på et eks­ternt site, lin­ker vi til det – om f.eks. virk­som­he­der, per­soner eller undersøgelser.

Anden lov: Vi lin­ker direkte og præcist til den benyt­tede infor­ma­tion på det eks­terne site. Det er ordent­lig ser­vice for læserne frem for blot at linke til for­si­den på det eks­terne site.

Tredje lov: Vi er præcise i vores infor­ma­tio­ner om, hvor et link fører hen; om hvem der har pro­du­ce­ret de oplys­nin­ger, der lin­kes til, og hvor­når. Læserne skal vide, hvor de kom­mer hen, inden de føl­ger et link.

Fjerde lov: Vi anerk­en­der, at en arti­kel bestå­ende af præcise eks­terne links til oplys­nin­ger, der beskri­ver fors­kel­lige vink­ler af et emne, er et jour­na­lis­tisk produkt.

Femte lov: Vi er åbne for ind­komne links til vores egne sites, fordi vi ønsker at være en inte­gre­ret del af net­tets økosystem.

Sjette lov: Vi til­s­træ­ber at gøre det nemt for alle at linke direkte til vores artikler.”

De addres­se­rer der­med både at de skal heve kva­li­te­ten på det de selv skri­ver ved å angi len­ker til kil­der, og at de skal legge til rette for len­king til deres artik­ler. Det er lett å være enig i dette. For egen del har jeg sær­lig hatt fokus på at adgan­gen til å lenke skal være fri, og at den etter dagens opp­havs­rett er fri. Når også pres­sen selv argu­men­te­rer for dette, da får vi håpe at de som fort­satt vil sen­su­rere net­tet ved å hevde ene­rett til len­king snart inn­ser at de står med ryg­gen mot frem­ti­den og sloss for en tapt sak.

Stav­an­ger Aften­blad mel­der at den norske stat har tapt saken ved Den euro­pe­iske men­neske­rett­gi­he­tes­dom­sto­len om poli­tisk reklame. For­bu­det mot poli­tisk reklame anses for å stride mot ytrings­fri­he­ten og menneskerettighetene.

Man burde ikke være sær­lig over­ras­ket over resul­ta­tet. Ret­ten til ytrin­ger om poli­tiske spørs­mål er ytrings­fri­he­tens kjerne. Å til­late at man kan kjøpe seg plass til de fleste for­mer for ytrin­ger, men ikke poli­tiske ytrin­ger er sær­de­les pro­ble­ma­tisk og er nær­mest umu­lig å for­svare i for­hold til ytringsfriheten.

Fore­lø­pig har jeg ikke sett selve dom­men, så inn­hol­det kan jeg ikke kom­men­tere nær­mere. Men jeg vil tro at det vil være mulig å stille de samme krav til sann­het m.m. som ved annen reklame. Og her er kan­skje noe av pro­ble­mets kjerne: De poli­ti­kere som er så opp­tatt av at andre ikke skal kunne love noe deres pro­dukt ikke kan levere, slen­ger glade­lig ut løf­ter som de må vite de ikke kan oppfylle.

Man burde f.eks. kunne kreve at reg­lene om sam­men­lig­nende reklame i  For­skrift om sam­men­lig­nende reklame § 3 over­hol­des også for poli­tisk reklame. Man vil da f.eks. kreve:

a) den ikke er ville­dende
c) den sam­men­lig­ner objek­tivt én eller flere egen­ska­per ved disse varene og tje­nes­tene som er kon­krete, rele­vante, doku­men­ter­bare og repre­sen­ta­tive, her­under pri­sen
e) den brin­ger ikke i vanry eller taler ned­set­tende om en kon­kur­rents vare­mer­ker, han­dels­navn, andre kjenne­tegn, varer, tje­nes­ter, virk­som­het eller situasjon

Hvis man må kunne doku­men­tere hold­bar­het, og dess­uten ikke kan tale ned­set­tende om kon­kur­ren­tene, da bør vi kunne få en rela­tivt edrue­lig reklame. Men det er vel her som så ofte ellers en frem­med tanke for poli­ti­kerne at det de bestem­mer at skal gjelde for andre, også skal gjelde for dem selv.

Oslo ting­rett har avsagt dom i saken mel­lom Gøril Mau­seth og NRK, og NRK tapte. Selve dom­men kan man lese her. NRK har alle­rede vars­let at saken vil bli anket, så fore­lø­pig har tep­pet bare gått ned for første akt i denne saken.

Jeg synes dom­men er pro­ble­ma­tisk, og håper at den ikke blir stå­ende. Men før jeg dis­ku­te­rer denne nær­mere må jeg nok en gang under­streke at jeg ikke har sett det omstridte film­inn­sla­get, slik at jeg må holde meg til beskri­vel­sen i ting­ret­tens dom. Det er en omfat­tende dom på 29 sider. Det er der­for ikke til å unngå at det blir nokså lange utdrag fra dom­men, men de som vil får henge med videre.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Man skal all­tid være var­som med å utrope noe til “ver­dens beste”. Men Grand Atlas des vig­nob­les de France er det beste vinat­las jeg til nå har sett. Og det har også fått pris for å være ver­dens beste. Det som skil­ler dette fra andre atlas, f.eks. Hugh John­sons også utmer­kede The World Atlas of Wine, er grun­dig­het og detal­je­rings­grad. Det har opp­lys­nin­ger om 18 regio­ner, 450 appel­la­tio­ner og 4.000 kom­mu­ner. Atla­set inn­e­hol­der 184 kart. Det gir detal­jerte opp­lys­nin­ger om geo­logi og jords­monn, om mikro­klima, osv.

Som tit­te­len sier, så dek­ker atla­set bare Frank­rike. Nå er Frank­rike fort­satt det vik­tigste og mest varierte vin­lan­det, så dette er knapt noen inn­ven­ding. Men for en del vil det nok være en ulempe at det bare fin­nes på fransk. Her bør engelsk­språk­lige og andre for­lag kjenne sin besø­kel­ses­tid og gjøre dette til­gjen­ge­lig også for de som ikke leser fransk.

Vi får håpe at det også inspi­re­rer noen til å lage til­sva­rende atlas for andre vik­tige vinland.

Jeg kjøpte atla­set for en tid til­bake og lot det stå i min lei­lig­het i Frank­rike. Men jeg likte det så godt at dette ville jeg ha hjemme i Oslo også. Da jeg ville kjøpe ett til var det imid­ler­tid, til min store erg­relse, utsolgt. Der­for var det gle­de­lig å opp­dage at det kom i en ny utgave i sep­tem­ber 2008.

Så langt synes det ikke å være i salg uten­for Frank­rike. Men det kan bestil­les fra Amazon.fr.

Flere vin­bø­ker.