Olav Torvunds blogg

Store flotte koke­bø­ker er gastro­porno og vil ikke få folk til å lage mer mat, sier pro­fes­sor i sosial­an­tro­po­logi Runar Døving, i følge NRK. Det er en ny epi­sode i hans kors­tog mot (man­gel på) norsk mat­kul­tur.

Jeg har en hylle full av gastro­porno på kjøk­ke­net. Det kom­mer sta­dig nye bøker inn i den por­no­hylla. Jeg har mye annen porno også: Musikk­porno (sær­lig gitar­porno), foto­porno (om foto, ikke gam­mel­dagse porno­bil­der), jeg har en hylle med reise­porno og sik­kert en del annet. Andre har bil­porno, mote­porno, jakt– og fiske­porno, sports­porno, natur­porno, osv. Mange har sik­kert porno i tra­di­sjo­nell for­stand også, men det blir nok ikke “coffe table books”.

Poen­get med porno er ikke at man skal gjøre alt som por­no­gra­fien avbil­der og beskri­ver. Det kan være mor­somt å lese porno like­vel. God porno kan gi idéer og inspi­ra­sjon. De fær­reste tyr til porno for å finne en opp­skrift på hvor­dan de skal gjøre det i dag (eller natt) og bare de galeste prø­ver alt. Vi pluk­ker med oss noe, utvi­der per­spek­ti­vet og får et større reper­toar. Mitt gast­ro­no­miske liv har blitt beri­ket av gastro­porno selv om jeg bare unn­taks­vis hen­ter fram denne por­no­gra­fien når jeg skal prak­ti­sere selv.

Vi har selv­føl­ge­lig også opp­lys­nings­lit­te­ra­tur som gir mer kli­niske beskri­vel­ser av hva man kan gjøre og hvor­dan det bør gjø­res. Noen at disse er skre­vet med vidd og humor, i til­legg til å være infor­ma­tive. Andre er bare infor­ma­tive. Jeg slut­ter meg gjerne til de som i det året vi nå går ut av har anbe­falt Tom Vic­tor Gaus­dal og Ole Mar­tin Alf­sen: Fami­lie­koke­boka. Det er en god opp­lys­nings­bok med humor og mange gode tips. Boka er pir­rende, og har pornokvaliteter.

Jeg tol­ker inter­es­sen for gastro­porno på en annen måte enn Runar Døving. Ingen gid­der å kjøpe bøker om og lese om noe de ikke er inter­es­sert i. Økt inter­esse for gastro­porno viser at det er økt inter­esse for mat. At hver­da­gen ikke strek­ker til når vi kom­mer hjem fra jobb og det litt for ofte blir “ikke i kveld” betyr ikke at vi ikke er inter­es­sert og gjerne skulle ha gjort det.

Runar Døving nev­ner Mor­ten Scha­ken­das bok “Om bol­ler brød og til­fel­dig­he­ter fra bake­riet i Lom” som et eksem­pel på gastro­porno. Den ble kåret til årets koke­bok 2009 og har solgt godt. At 15.000 er inter­es­sert i en bok om å bake godt brød synes jeg er flott.

Men vel så inter­es­sant er det at Mor­ten Scha­kenda kan drive et slikt bakeri på et lite sted som Lom (som tak­ket være Arne Bri­mis pio­neer­inn­sats har utvik­let seg til et kuli­na­risk sen­ter). I Oslo sto folk i kø for å kjøpe godt (og dyrt) brød fra Åpent bakeri. Nå har de hel­dig­vis økt kapa­si­te­ten slik at det ikke er like mye kø, og de har fått kon­kur­ranse fra blant annet Godt brød og Uni­ted Bake­ries (hvor­for må de ha engelsk navn?) som også sat­ser på kva­li­tet frem­for at det skal være bil­lig. Fort­satt er det mange som kjø­per smak­løst brød til 6,90 hos bil­lig­kje­dene. Bil­lig­brød til fro­kost og Gran­diosa til mid­dag, det er en ganske depri­me­rende meny. Men sta­dig fler synes å velge noe annet.

Det er ikke nok bare å lese om det. Prak­sis under god vei­led­ning er god hjelp, og kan­skje får man gjen­nom slik prak­sis også et bedre grunn­lag for å nyt­tig­gjøre seg por­no­gra­fien. Det er nå drøyt 10 år siden jeg var på mitt første mat­kurs siden skole­kjøk­ken­ti­mene på ung­doms­ko­len og siden jeg for­lot min mors kjøk­ken. Dette var på det davæ­rende Gast­ro­no­misk insti­tutt, som etter en kon­kurs har gjen­opp­stått (i Oslo) som Kuli­na­risk aka­demi. (I Stav­an­ger har de fort­satt som Gast­ro­no­misk insti­tutt.) Kur­set gikk over tre kvel­der og het Det meste om det beste, med under­tit­tel Grunn­leg­gende koke­kunst. Siden jeg var på kur­set sam­men med min da 13 år gamle dat­ter må jeg slippe por­no­gra­fimeta­fo­ren. Vi skal ikke ha noe barne­por­no­grafi. Kur­set har igjen blitt satt på time­pla­nen i et sam­ar­beid mel­lom Ape­ri­tif og Kuli­na­risk aka­demi. Det kan varmt anbefales!

Siden debu­ten for drøyt ti år siden har vært på mange mat­kurs. Noe av det vi har lært på kurs har jeg laget en rekke gan­ger siden. Annet har jeg ikke laget etter kur­set. Indu­stri­mat som suppe– og sause­po­ser er ute av vår hus­hold­ning. Una­sett om man har laget ret­tene i etter­tid eller ikke er det all­tid vært mor­somt å lage mat under kyn­dig vei­led­ning — og avslutte det hele med et godt mål­tid hvor vi spi­ser det vi har laget.  Ape­ri­tif og Jacobs har gode kurstilbud.

Et PS:

Dette er en les­ver­dig artik­kel fra DN D2 om Hjemme-Gourmet. Jeg har akku­rat vært hos Sebas­tien Bruno (nett­si­den er under uvtik­ling og inn­e­hol­der fore­lø­pig ikke noe) og kjøpt mak­ro­ner med en japansk frukt som i følge Sebas­tien Bruno pas­ser vel­dig godt til Champagne. Jeg ser fram til å smake dem med Champagne i kveld.

I en kro­nikk i Mor­gen­bla­det 11. desem­ber tar Kris­tian Gun­der­sen opp spørs­mål om forsk­nings­for­mid­ling under over­skrif­ten “Myter om for­mid­ling”. Det er ikke vans­ke­lig å være enig i det han opp­sum­me­rer i under­tit­te­len “Forsk­nings­re­sul­ta­te­nes nytte må ikke være avhen­gig av hva som sel­ger aviser”. Men som så mange mote­ord bru­kes forsk­nings­for­mid­ling i mange ulike betydninger.

I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forsk­ning heter det i avsnitt 12.4:

“For­mid­ling kan være fors­ker­ret­tet, bru­ker­ret­tet og all­menn­ret­tet, men gjen­spei­ler all­tid ønsket kom­mu­ni­ka­sjon og sam­hand­ling med sam­funns­liv, offent­lig for­valt­ning og nærings­liv. For­mid­ling inn­e­bæ­rer også det å ta i bruk forsk­nings­re­sul­ta­ter gjen­nom kom­mer­sia­li­se­ring av forskningsresultater.”

For forsk­nin­gen er den fors­ker­ret­tede forsk­nin­gen utvil­somt den vik­tigste. Forsk­nings­re­sul­ta­ter gjø­res kjent for andre fors­kere som kan bygge videre på disse, etter­prøve dem, kri­ti­sere dem, osv. Den som skal dra nytte av slik for­mid­ling må ha inn­sikt og den når i liten grad fram til den inter­es­serte allmennhet.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Wolf­gang Plagge er en fan­tas­tisk for­mid­ler av kunn­skap om musikk. Jeg så denne siden ved ham først i NRKs TV-serie “Lande­plage”. Siden har jeg i alle fall av og til kun­net høre ham i spal­ten “Plag Plagge” i NRK P2s “Kort og klas­sisk”, samt i hans jule­ka­len­der nå i desem­ber. Dess­verre sen­des pro­gram­met på et tids­punkt som gjør at det ikke er så lett å få hørt det. Men jeg skal ut på en omvei før jeg kom­mer til­bake til Plagge.

Noen påstår at musi­kere som ikke lyk­kes blir peda­go­ger. Det er feil. Mis­lyk­kede musi­kere bli musikk­jour­na­lis­ter. De blan­der seg med groopies av begge kjønn som håper på å kunne komme back stage ved å skrive om sine hel­ter. Der­for har musikk­jour­na­lis­tikk, i alle fall på popu­lær­mu­sik­kens område, blitt en arena for dilletanter.

Musikk­jour­na­lis­ter kan synse og mene. Kla­rer man å for­mu­lere sine syn­sin­ger på en under­hol­dende måte har man suk­sess. At man ikke kla­rer å for­midle noe sær­lig om selve musik­ken, betyr mindre. Den sør­ge­lige sann­het er vel at deres lesere hel­ler ikke kan stort om musikk.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

150.000 barn fryk­ter jule­fylla skri­ver Aften­pos­ten 21.12.09.  Det er tra­gisk at voksne skal ødelegge for sine barn på denne måten. Mellom 50 000 og 150 000 barn og mel­lom 50 000 og 100 000 ektefeller/partnere bor sam­men med per­soner med et risiko­fylt alko­hol­kon­sum i Norge skri­ver forskning.no.

Men jeg er ikke enig i det som Simon Flem Devold og mange andre anbe­fa­ler: At for­eldre (eller andre voksne) ikke bør drikke når det er barn til stede. Slike anbe­fa­lin­ger har all­tid en under­tekst. Alko­hol = fyll. Simon Flem Devold sier det selv: “–Det er ikke bra for barn å se for­eld­rene sine beru­set.”

Det er nok ikke bra for barn å se sine for­eldre beru­set, så langt er vi enige. Det kan sik­kert virke skrem­mende på barna, enten for­eld­rene blir sen­ti­men­tale (slik Flem Devold beskri­ver sin far) eller aggres­siv. Men det går fak­tisk an å drikke alko­hol uten at man blir beruset.

For­eldre er rolle­mo­del­ler for sine barn, på godt og vondt. Skal barna lære å ha et greit for­hold til alko­hol, da må de lære dette hjemme. Løs­nin­gen er ikke at alko­hol gjø­res til en del av den hem­me­lig­hets­fulle og spen­nende ver­den som de voksne går inn i når barna er lagt i seng og man tror de sover. Det kan ikke være bra om det første møte med noen som drik­ker alko­hol åpen­lyst er blant ung­dom som utfors­ker alko­hol og andre rus­mid­ler,  som tes­ter gren­ser, vil vise seg fram for de andre og skal løs­rive seg fra for­eldre. Den som har med seg erfa­rin­ger om hvor­dan alko­hol kan drik­kes med måte (ved å være vant til å se at voksne folk gjør det, ikke ved å drikke selv) har mer å stå i mot med når kame­rat­flok­ken tes­ter alkohol.

Dette for­ut­set­ter selv­føl­ge­lig at for­eld­rene er i stand til å opp­føre seg som rela­tivt gode for­bil­der. Den som ikke kla­rer å stoppe før flaska er tom bør ikke tømme flaska foran sine eller and­res barn. Da er det tross alt bedre at dette skjer når barna ikke er til stede.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det all­tid var rike­lig (etter dati­dens stan­dard) med øl, vin og brenne­vin. Det var noe man all­tid hadde i huset. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang så mine for­eldre beru­set. De drakk nok på den tiden mindre enn hva jeg gjør. Det var slett ikke hver søn­dag det var vin til mid­da­gen (slik det er hos oss). Ble det druk­ket øl eller vin, og en sjel­den gang i blant brenne­vin, så var det i mode­rate meng­der. Det kan godt hende at kon­su­met var noe større i sel­ska­per hvor vi barn ikke var til stede. Men noen åpen­bar ber­su­else kan jeg ikke huske.

De fleste har en periode hvor man eks­pe­ri­men­te­rer med alko­hol og kan­skje andre ting. Som de fleste andre har jeg også hatt noen uhel­dige erfa­rin­ger som man helst vil glemme i den grad man er i stand til å huske dem. Det kan nok fort­satt hende en og annen gang at man kom­mer til å drikke mer enn man burde ha gjort. Uhell kan skje den beste.

Men jeg er sik­ker på at den bal­last jeg har med hjemme­fra, hvor alko­hol i mode­rate meng­der ble nytt helt åpen­lyst, har vært av det gode. Det er dette som har satt stan­dar­den for min bruk av alko­hol. Det bidro ganske sik­kert til at mine ung­doms­ut­skei­el­ser ikke ble vel­dig intense og at perio­den ikke var så lang­va­rig — i alle fall ikke på dette områ­det. Det har også bidratt til at jeg selv aldri har hatt noen pro­ble­mer med å ha rike­lige meng­der alko­hol­hol­dig drikke stå­ende, uten at det nød­ven­dig­vis må drik­kes opp.

Jeg tror ikke at vår dat­ter har tatt skade av at min kone og jeg har hatt for vane å dele en flaske vin til søn­dags­mid­da­gen, at vi har druk­ket vin på res­tau­rant (hvor hun selv­føl­ge­lig har vært med), osv. Jeg er ganske sik­ker på at det tvert imot har bidratt til et upro­ble­ma­tisk for­hold til alko­hol. Alko­hol er ikke en for­bu­den, men akk så spen­nende frukt som skal gjem­mes bort. Men det er noe som nytes i mode­rate mengder.

Folk som arbei­der med folks for­hold til alko­hol sier “off the record” at avholds­be­ve­gel­sen har gjort det vans­ke­lig å føre en kon­struk­tiv alko­hol­de­batt i Norge. Det blir stort sett et spørs­mål om fyll eller avhold, uten plass for noe mel­lom disse ytter­punk­ter. Spørs­må­let blir ja eller nei til fyll med barn til stede, ikke et spørs­mål om å drikke et glass vin eller to til maten. Den norske poli­tiske kor­rek­het sier et ufor­be­hol­dent og uny­an­sert NEI, og for så vidt gjel­der fyll er jeg enig. Men da blir det ikke rom for å dis­ku­tere i hvilke situa­sjo­ner det kan være aksep­ta­belt å drikke alko­hol, og hvor mye det even­tu­elt er aksep­ta­belt å drikke.

Arne Brimi mener norsk mat­kul­tur er i ferd med å for­falle, og at smaks­ev­nen til folk flest er bedøvd av fer­dig­mat. Dette kan vi lese på NRKs nett­si­der under sek­sjo­nen kul­tur. Arne Brimi er like­vel opti­mist, mens for­bruks­fors­ker Runar Døving er ganske så pessimistisk.

Jeg er fris­tet til å si at mat­kul­tu­ren ikke er i ferd med å for­falle, men at den har for­falt. Men sam­ti­dig deler jeg noe av Arne Bri­mis opti­misme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjel­der dår­lig matjournalistikk.

Dess­verre er NRKs for­bru­ker­pro­gram FBI blant de som bidrar til for­fla­ting av mat­kul­tu­ren. Deres bidrag til “mat­kul­tur” før jul var et opp­slag om at man får den bil­ligste jule­ma­ten på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kva­li­tet. At en grunn til at den kan være bil­lig er at Remas ribbe er sprøy­tet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Da FBI for en tid til­bake rekla­merte med at de skulle teste sam­men­heng mel­lom pris og kva­li­tet så jeg med en viss for­vent­ning fram til å se hva de hadde fun­net på. Det var en gedi­gen skuf­felse. Man tok utgangs­punkt i de masse­pro­du­serte stan­dard­pro­duk­tene, og tes­tet kje­de­nes bil­lig­pro­duk­ter opp mot disse. Temaet ble altså om det mid­del­må­dige kunne gjø­res enda bil­li­gere. Det var en smaks­test, og “eks­pert­pa­ne­let” var ele­ver ved kokke­lin­jen på en videre­gå­ende skole. Selv om de går på kokke­linje så er ikke skole­ele­ver eksperter.

Blind­test på smak gjort av ama­tø­rer blir ren syn­sing. At 58% mente at et pro­dukt smakte bedre enn et annet er totalt uin­ter­es­sant. Det sier gjerne vel så mye om test­pa­ne­let som om pro­duk­tet. Er man vokst opp på Pizza Gran­diosa, da blir dette refe­ran­sen som andre pro­duk­ter måles mot. Jo mer likt Gran­diosa, desto høy­ere vil sco­ren bli hvis dette er utgangspunktet.

Men det er lys­punk­ter. Tes­ter som denne tes­ten av pinne­kjøtt, viser at man som regel får det man beta­ler for. Man bør ikke bli vel­dig over­ras­ket over at kva­li­tet kos­ter, også når det det gjel­der mat. Der­for er det så trist med den smak­løse “mat­jour­na­lis­tik­ken” hvor man ensi­dig foku­se­rer på hvor­dan man kan få det smak­løse til lavest mulig pris. Jeg hus­ker også at Aften­pos­ten for noe år til­bake tes­tet kal­kun (tes­ten fin­nes ikke på nett). Stan­ges kal­kun var den klart dyreste i tes­ten. Spørs­må­let var om den var verdt pris­for­skjel­len. Kon­klu­sjon: “Abso­lutt!” Test av mat basert på kva­li­tet og utført av fag­folk vil jeg gjerne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slutte å omtale vin de neste 10 årene og hel­ler kon­sen­trere seg om smak på mat. Dette er å gå for langt (og jeg vil nødig miste vin­om­ta­lene). Men det kunne ha vært inter­es­sant med en test av f.eks. noe i utgangs­punk­tet så traust som pote­ter. Eller gul­røt­ter eller andre pro­duk­ter. Det er ikke sær­lig inter­esse­ant hvil­ken kjede som har de bil­ligste gul­røt­tene. Gjør hel­ler en vur­de­ring av kvalitet.

Butik­kene vit­ner også om at det også skjer inter­es­sante ting, selv om sterk kje­de­makt gir kje­de­lig vare­ut­valg. (Hva tror du ordet kjed­lig kom­mer fra?) Også triste kjede­bu­tik­ker som ikke en gang kan sies å være i A4 for­mat (hel­ler A5) har grøn­sak­dis­ker, om enn av varie­rende kva­li­tet. Utval­get av toma­ter illust­re­rer denne utvik­lin­gen. Det er ikke så lenge siden en tomat var en tomat. Så begynte det å dukke opp noen for­vokste “biff­to­ma­ter”. Siden har det kom­met mange sor­ter. Vi kan få toma­ter med god smak, eller vi kan få dem bil­lige. Vi har fått et valg.

Sam­ling om det mid­del­må­dige har stått sen­tralt i det sosial­de­mo­kra­tiske etter­krigs­pro­sjek­tet Norge. Det skulle være stan­dar­di­sert, rasjo­nelt og bil­lig. Det var en bevisst poli­tikk. Land­bruks­sam­vir­kets opp­gave var lenge å sikre bøn­dene lik pris for sine pro­duk­ter, uav­hen­gig hvor de drev og hva slags kva­li­tet de leverte. Ethvert lokalt sær­preg for­svant. Avvik ble ikke tålt.

Hel­dig­vis duk­ket det opp pro­du­sen­ter som utford­ret det bestå­ende. Det har blitt alter­na­tive dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler utenom de mono­po­lis­tiske sam­virke­be­drif­tene slik at det er mulig å få pro­duk­tene ut til res­tau­ran­ter og for­hand­lere. Jeg hol­der meg der­for ganske kon­se­kvent til pro­du­sen­ter som Stange, Holte, Grø­stad, Holli Mølle, osv.

Hel­dig­vis har det også begynt å skje noe hos de gamle mono­po­lis­ter. Jeg liker fort­satt ikke Tines mange rol­ler når det gjel­der melke­om­set­ning. Men de har begynt å bidra til å få inter­es­sante pro­duk­ter ut i butik­kene, i til­legg til at kva­li­tets­ten­king begyn­ner å komme til­bake i deres egne pro­duk­ter. Tine er majo­ri­tets­ak­sjo­nær i Salma, som pro­du­se­rer det Eyvind Hell­strøm uten for­be­hold sier er ver­dens beste laks (og som jeg også har hørt mange andre topp­kok­ker skryte uhem­met av). Oste­com­pag­niet er et annet Tine-selskap som dis­tri­bu­erer ost fra små pro­du­sen­ter. Prior leve­rer sin Livèche-kylling, i til­legg til de mer kje­de­lige standardproduktene.

Runar Døving synes å ville opp­dra mas­sene. Jeg har ikke så stor tro på det. Mas­sene vil nok fort­sette å holde seg til det masse­pro­du­serte. Men vi er i ferd med å få en øvre mid­del­klasse målt i mat­kul­tu­rell kapi­tal. De vil være denne som vil skape et mar­ked som kul­tur– og kva­li­tets­be­visste pro­du­sen­ter kan pro­du­sere for.

NRK P2s utmer­kede pro­gram “Kurér” har for tiden en serie om medie­øko­nomi. Et hoved­spørs­mål er om man kan ta betalt for inn­hold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).

Arne Krum­s­vik kom med den ikke spe­si­elt opp­sikts­vek­kende kom­men­tar at det er vans­ke­lig å få folk til å betale for noe de kan få gra­tis fra andre kil­der. “Lek­ka­sje” til eller fra gra­tis­ka­na­ler må mediene leve med.

To hoved­grup­per av inn­holds­le­ve­ran­dø­rer har styrt mot hver sin grøft. Musikk– og film­bran­sjen har strit­tet i mot i påvente av at man skal få en 130% sik­ker løs­ning. Resul­ta­tet er at pira­tene lenge kunne få ha 100% mar­keds­an­del og det er vans­ke­lig å hente inn igjen dette. Avi­sene har fra første stund sat­set på at alt skulle være gra­tis, og sli­ter med å ta betalt for det de hit­til har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av inn­hol­det på nett. Den ung­dom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk beta­ler glade­lig 10 kr for å få en lobot­mert ver­sjon av samme låta som ringe­tone på mobil­te­le­fo­nen. Men man må treffe mar­ke­det og treffe det rett.

Den rene rap­por­te­rings­jour­na­lis­tiskk vil nok ikke mange være vil­lige til å betale for. Enten man er på klima­møte i Køben­havn eller på en fot­ball­kamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg opp­da­tert. Man vil nok ikke betale for det som inn­e­holds­mes­sig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aften­pos­ten dek­ker slike begi­ven­he­ter “live”.

Direkte over­fø­rin­ger kan det nok være et mar­ked for, i alle fall så lenge det fak­tisk er noe å over­føre. Men det er ikke så vel­dig inter­es­sant å få jevn­lige rap­por­ter om at ikke noe skjer, enten det er fra Oba­mas besøk i Norge, klima­for­hand­lin­ger i Køben­havn eller det van­lige spil­let rundt lønns­for­hand­lin­ger i Norge.

De tra­di­sjo­nelle mediene har hatt kon­troll over kom­mu­ni­ka­sjons­ka­na­lene. Avi­sene har hatt dis­tri­bu­sjons­net­tet for aviser og kring­kas­tings­sel­ska­pene har hatt kon­troll over sende­net­tet. Der­med har infor­ma­sjons­strøm­men i prak­sis måt­tet gå gjen­nom disse. Slik er det ikke len­ger. Vi kom­mer mye tet­tere på kilden.

Jeg tren­ger ikke len­ger følge aviser, radio eller TV for å bli ori­en­tert om hva som kom­mer fra regje­rin­gen. Jeg kan følge regje­rin­gen på Twit­ter og få alle deres presse­mel­din­ger. Min sports­in­ter­esse er i beste fall mode­rat. Men jeg føl­ger i perio­der med på syk­kel. Nyhe­ter om hva Lance Arm­s­trong eller andre måtte ha skre­vet på Twit­ter er ikke noe jeg vil betale for. Ei hel­ler nyhe­ter om hva idretts­ut­øvere eller andre måtte ha skre­vet på sine nettsider.

Den vir­ke­lig store utfor­din­gen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utford­rin­gen er å kunne pre­sen­tere nytt inn­hold i ste­det for det som dagens medier for all­tid har tapt kon­trol­len over. Hadde jeg sit­tet med sva­ret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik medie­mo­gul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være vil­lig til å betale for er det som går under over­fla­ten og gi inn­sikt i hva som ska­per de nyhe­tene som flim­rer forbi.

Kva­li­tet er ikke nød­ven­dig­vis et suk­sess­kri­te­rium, dess­verre. “Se og Hør” er den mest­sel­gende pub­li­ka­sjo­nen i Norge. Det vil all­tid være et mar­ked for under­hold­ning, også lav­pan­net under­hold­ning basert på graf­sing i kjent­folks pri­vat­liv. “Se og Hør“s opp­lag tyder på at denne inter­es­sen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.

Mange vil selge et bud­skap. Dette kan være poli­ti­kere, kom­mer­si­elle aktø­rer, reli­giøse misjo­næ­rer, osv. De har vært avhen­gige av media for å nå ut, og media har vært avhen­gig av dem. Som lesere er vi nå nær­mere kli­den, og de som vil ut med sitt bud­skap kan nå sin mål­gruppe uten å måtte gå via de tra­di­sjo­nelle medier. Dagens medie­bilde gjør det mulig for aktø­rer å nå ut uten å få bud­ska­pet silt og for­vrengt gjen­nom medier som er mer opp­tatt av å selge sitt eget pro­dukt enn av å for­midle hva folk fak­tisk mener, sier og gjør. Direkte kon­takt gjør at et kri­tisk ledd for­svin­ner. Men den tab­lo­id­i­serte pres­sen er uan­sett ikke sær­lig kri­tisk på en tro­ver­dig måte, så det betyr kan­skje ikke så mye at de får en mindre frem­tre­dende rolle.

Hvis man skal ha sjanse til å lyk­kes med beta­lings­løs­nin­ger må disse løs­nin­gene være enkle for bru­ke­ren og pri­sen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kom­mer i kon­takt med en ny infor­ma­sjons­le­ve­ran­dør, akku­rat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avta­ler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tid­li­gere har ringt til.

Det kan ten­kes mange model­ler, med beta­ling pr klikk, beta­ling pr måned og kom­bi­na­sjo­ner av dette, omtrent som man beta­ler en kom­bi­na­sjon av fast­av­gift og bruks­av­gift for andre tjenester.

Mye vil uan­sett være gra­tis. Mange vil være mer opp­tatt av å bud­ska­pet ut enn av å få pen­ger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspil­lene fra et poli­tisk parti.

Norge er som kjent lan­det der mis­un­nel­sen er ster­kere enn kjønns­drif­ten. Nå er det Tor­bjørn Jag­land som har blitt offer for denne. For ikke så alt for lenge siden var det Gro Har­lem Brundt­land som skulle “kors­fes­tes”. At Siv Jen­sen hen­ger seg på er vel bare som man må vente. Har man ambi­sjo­ner om å bli “det nye arbei­der­par­tiet” må man nok også overta misunnelsen.

Egent­lig synes jeg ikke sær­lig synd på Tor­bjørn Jag­land. Han har i årevis vært i topp­skik­tet i et parti som har dyr­ket mis­un­nel­sen under for­skjøn­nende uttrykk som “lik­het”, “utjev­ning”, “for­de­ling” og litt mer direkte uttrykk som “kakse­skatt” og lig­nende. Null­skatte­yter er etab­lert som et skjells­ord og Jag­lands parti bru­ker gjerne betyd­nin­gen av å ta null­skatte­ytere som begrun­nelse for sin årlige per­son­vern­kren­kelse ved å legge ut skattelistene.

Jag­land har stått i spis­sen for en beve­gelse for hvem det har blitt vik­ti­gere å ta “de rike” enn å hjelpe de fat­tige. Man bedri­ver en tåpe­lig sym­bol­po­li­tikk hvor skatt som folk skjøn­ner (skatt på arbeid) skal være høy for alle som tje­ner litt mer enn gjen­nom­snit­tet, sam­ti­dig som man lager skatte­pa­ra­dis for de med vir­ke­lig høye inn­tek­ter som folk flest ikke skjøn­ner (kapi­tal­inn­tekt). Slik kan folk dyrke “aske­lad­der” som Kjell Inge Røkke og Pet­ter Stor­da­len sam­ti­dig som man kan holde naboen nede.  Under hekse­jak­ten på Eivind Rei­ten var Jag­lands parti vil­lig til å løpe fra egen poli­tikk, bryte avta­ler og ofre både Rei­ten og Hydro om det bare kunne gi en sym­bolsk seier over “grå­dig­he­ten” som kunne gi noen eks­tra stem­mer ved kom­mune­val­get 2007.

Det er også all mulig grunn til å rea­gere mot at poli­ti­kerne sei­ler under falsk flagg i sin påtatte beskje­den­het. Det blir hyk­lersk når man rea­ge­rer på and­res “grå­dig­het” sam­ti­dig som de bevil­ger seg selv skjulte goder som andre ikke får. Dette kan gjelde pen­sjons­ord­nin­ger (stats­råd­spen­sjo­nene har blitt verd­satt til 1 mill i året i til­legg til løn­nen, om jeg hus­ker rett), diett­godt­gjø­rel­ser, “etter­ut­dan­nings­ord­nin­ger”, osv. Når det gis inn­trykk av at poli­ti­kerne mener at de ord­nin­ger de fast­set­ter for andre ikke er gode nok for dem selv, da gir det ikke troverdighet.

Mediene, men tab­loid­pres­sen i spis­sen, nører selv­føl­ge­lig opp under denne mis­un­nel­sen. Tab­lo­ide poli­ti­kere lar seg gjerne bruke av sine medier, og mediene lar seg vil­lig bruke så lenge de tje­ner pen­ger på det. (En paren­tes er at denne pres­sen som i for­rige uke skrev stor­øyde og beund­rende repor­ta­sjer om Oba­mas fly og biler, denne uken er sterkt kri­tiske til at Jens Stol­ten­berg bru­ker pri­va­fly til København.)

“Null­skatte­yter” er som nevnt en skjells­ord, og skatt på lønn (men ikke på kapi­tal) er en vik­tige sym­bol­sak i det mis­un­ne­lige Norge. Jonas Gahr Støre set­ter saken på plass, og nok en gang frem­står han som en som noe så sjel­dent som poli­ti­ker som set­ter rede­lig­het foran opport­u­nisme og poli­tisk tak­tik­keri. Det er ikke først og fremst spørs­mål om skatte­fri­het, men om immu­ni­tet. De land som er vert­skap for inter­na­sjo­nale orga­ni­sa­sjo­ner skal ikke kunne beskatte disse og deres ansatte, og de enkelte ansatte skal være uav­hen­gige i for­hold til det land de kom­mer fra. Tor­bjørn Jag­land er ansatt av Europa­rå­det, han er ikke en repre­sen­tant for Norge.

Kan­skje er det også grunn til å minne om at Jag­land nå bor i Frank­rike og får sin lønn fra en orga­ni­sa­sjon hjemme­hø­rende der. Det vil der­for uan­sett bli et fransk pro­blem at folk som bor og arbei­der der ikke beta­ler skatt til det lan­det. Å kreve at Jag­land skal skatte til Norge blir like menings­løst som at utlen­din­ger ansatt i norsk olje­in­du­stri skal skatte til sine hjem­land. Det kan ikke være en løs­ning at Europa­rå­det skal sub­si­di­ere olje­lan­det Norge med eks­tra skatte­inn­tek­ter siden lede­ren nå kom­mer fra dette landet.

En lønn på 2,2 mill er ikke spe­si­elt høy for en inter­na­sjo­nal topp­jobb. Det er til sam­men­lig­ning mindre enn hva redak­tø­ren i VG tje­ner, i følge skatte­lis­tene. For lede­ren av en inter­na­sjo­nal orga­ni­sa­sjon må lønn vur­de­res ut fra inter­na­sjo­nal stan­dard. Vi kan ikke kreve at en slik orga­ni­sa­sjon skal ta utgangs­punkt i de lave leder­løn­nene i Norge, hel­ler ikke når lede­ren kom­mer fra Norge. Det ville bli absurd om topp­le­de­ren skulle tjene mindre enn sine under­ord­nede bare fordi han kom­mer fra det rike, men akk så mis­un­ne­lige lan­det Norge.

Løn­nen i en orga­ni­sa­sjon som Europa­rå­det er selv­føl­ge­lig fast­satt med utgangs­punkt i at det er en netto­lønn, og det er sik­kert også tatt hen­syn til at de som mot­tar slik lønn ikke har sosiale ret­tig­he­ter ver­ken i hjem­lan­det eller i verts­lan­det. Om man for å til­freds­stille den norske mis­un­nel­sen inn­fø­rer f.eks. 33% skatt, da vil resul­ta­tet bli en lønns­øk­ning på 50% for å kom­pen­sere for den skatt det i utgangs­punk­tet var for­ut­satt at man ikke skulle betale (med mulig fra­drag der­som den dek­ker en del av det de nå må betale pri­vat). Om Jag­land tje­ner 3,3 mill og beta­ler 1,1 mill i skatt, eller om han tje­ner netto 2,2 mill spil­ler liten rolle ut over det symbolske.

En over­gang til brutto­lønn minus skatt ville bety at med­lems­lan­de­nes kon­tin­gent måtte økes for å dekke økte utgif­ter. For Europa­rå­dets del ville det sann­syn­lig­vis ha betydd at med­lems­lan­dene ville sub­si­di­ere Frank­rike. Å lage sær­ord­nin­ger med hjem­lands­skatt for ansatte i inter­na­sjo­nale orga­ni­sa­sjo­ner ville bli kom­pli­sert og menings­løst. (Jeg gjen­tar at dette er folk som er ansatt i orga­ni­sa­sjo­nen, de er ikke repre­sen­tan­ter for Norge.) Det ville ha betydd at de som er ansatt i slike orga­ni­sa­sjo­ner behand­les på en annen måte enn andre som arbei­der i utlan­det. (Ikke trekk inn kilde­skatt på pen­sjo­ner her. Man kan ikke sam­men­ligne lønn tjent i utlan­det med pen­sjon utbe­talt fra Norge.)

At Jag­land nå får føle dette er det ikke grunn til å ta så mye på vei for. Jag­land mer­ker bare resul­ta­tet av det han selv har stått for. Han har dess­uten selv bidratt ved som van­lig å ro utover når han for­sø­ker å ta seg til land. Men det hadde vær befri­ende om Norge kunne klare å fri­gjøre seg fra disse tåpelighetene.

Det er ikke den norske mora­lisme, mis­un­nelse og små­lige selv­god­het som sty­rer ver­den — heldigvis.

PS:
Tor­bjørn Jag­land har nå kom­men­tert saken i Aften­pos­ten. Alle tab­loid­ho­der, det være seg jour­na­lis­tiske eller poli­tiske, bør sær­lig merke seg siste setning.

Rygge og Ryaniar truer fly­plas­ser kan vi lese på nrk.no. Sub­si­di­erte små­fly­plas­ser i nord trues av  suk­sess­fulle lav­pris­sel­ska­per i sør, fort­set­ter det. Mor­ten Edvard­sen i Finn­mark Sen­ter­parti mener at regje­rin­gen må ta opp pro­ble­met, som selv­føl­ge­lig betyr å begrense virk­som­he­ten. Hel­dig­vis opp­he­vet regje­rin­gen, ved davæ­rende sam­ferd­sels­mi­nis­ter Liv Signe Navar­sete pas­sa­sjer­ta­ket på Rygge kort tid før val­get og økte sam­ti­dig antal­let til­latte avgan­ger fra 15.000 til 21.000 pr år.

Bak­grun­nen er at finan­sie­ring av norsk fly­plass­drift i hoved­sak er basert på intern krys­sub­si­die­ring gjen­nom Avinor. Vi som for det meste rei­ser fra Gar­der­moen (og fra noen andre av de større fly­plas­sene i Norge) skal belas­tes med avgif­ter og pri­ser (på res­tau­ran­ter, tax-free m.m.) som skal sub­si­di­ere fly­plas­ser andre steder.

Rygge og Torp er uten­for Avinor-systemet og belas­tes der­med ikke med slike eks­tra­kost­na­der for å sub­si­di­ere andre fly­plas­ser. Dette gjør at de kan tilby lavere pri­ser. Der­for er det disse og ikke Gar­der­moen som til­trek­ker seg lav­pris­sel­ska­pene. Der­med mel­ker ikke den store melke­kua i Avinor-systemet like mye.

Det er et klas­sisk sce­na­rio når man vil krys­sub­si­di­ere innen­for innen­for et sel­skap. Vi har sett det for tele­kom­mu­ni­ka­sjon, for post og sik­kert mange andre områ­der. Så lenge man kla­rer å verne sys­te­met gjen­nom et mono­pol lar det seg opp­rett­holde på et vis. Men det tåler ikke kon­kur­ranse, for kon­kur­ren­tene vil bare gå inn på de lønn­somme områdene.

Mange poli­ti­ke­res typiske panikk­re­ak­sjo­nen er “Hjelp, noen har suk­sess! De må stan­ses!”. Mor­ten Edvard­sen repre­sen­te­rer dette når han sier at “man [må] inn­føre til­tak som gjør at veks­ten [på Torp og Rygge] stop­pes”.

Dette rei­ser i alle fall tre spørs­mål, i til­legg til det grunn­leg­gende om økt fly­tra­fikk og miljø: Hva slags fly­plas­struk­tur skal vi ha, hvor mye skal ulønn­somme fly­plas­ser sub­si­di­e­res og hvor­dan skal denne sub­si­die­rin­gen skje?

Det er inter­es­sant å se på kar­tet over Avinors fly­plas­ser. Østlan­det, hvor omtrent halv­par­ten av Nor­ges befolk­ning bor, betje­nes av én Avinor-flyplass (Gar­der­moen). Avinor-kartet lyver noe, da Gar­der­moen på kar­tet er plas­sert i Oslo og ikke på Gar­der­moen (også andre fly­plas­ser er feil­plas­sert). Leg­ger vi til Agder-fylkene, Roga­land og Horda­land får vi fire Avinor-flyplasser og ca en mil­lion inn­byg­gere i til­legg. Til sam­men­lig­ning er det 12 Avinor-flyplasser i Finn­mark, med ca 72.500 inn­byg­gere, som er litt færre enn det til sam­men bor i de to byde­lene  Gru­ner­løkka og Sagene.

Jeg vil tro at de fleste som bor i de folke­tette områ­dene sør for Oslo har len­ger vei til sin nær­meste Avinor-flyplass enn folk i de tre nord­ligste fyl­kene har til nær­meste Avinor-flyplass. Selv om kom­mu­ni­ka­sjo­nen på land­jorda er bedre i sør, så blir det fort noen timers reise­tid til Gar­der­moen. Det er ikke under­lig at tra­fik­ken øker på Torp og Rygge.

Her er eksemp­ler på avstan­der mel­lom Avinor-flyplasser i “dis­trik­tene” (kjøre­av­stand, ikke luftlinje):

60 km Florø til Førde
100 km fra Sandane til Florø og 81 km fra Sandane til Førde.
70 km fra Sand­nes­sjøen til Mosjøen og 85 km fra Mosjøen til Mo i Rana.
79  km fra Eve­nes til Nar­vik, reise­tid 75 minut­ter.
74 km fra Vardø til Vadsø.

Til sam­men­lig­ning er det 168 km fra Gar­der­moen til Torp, og 109 km til Rygge.

Det er 146 km fra Lil­le­ham­mer til Gar­der­moen, for å ta med en by uten fly­plass som betje­nes av Gar­der­moen. (Lil­le­ham­mer har en befolk­ning som til­sva­rer 1/3 av Finn­mark.) Går vi til sørvest-landet har en by som Flekke­fjord 124 km til nær­meste fly­plass — den lig­ger omtrent midt mel­lom Sola og Kjevik.

Vei­stan­dar­den er nok bedre i sør og det fin­nes tog. Men den er ikke så mye bedre at det kan for­klare eller for­svare hvor­for det skal være så mye tet­tere mel­lom fly­plas­ser der det ikke bor folk enn det er der de fleste fak­tisk bor.

Når man, som i Finn­mark, skal ha en fly­plass pr 6.000 inn­byg­gere må det bli dyrt. Det må også føre til at alle får et dår­lig fly­til­bud fordi ingen fly­plas­ser får et noen­lunde til­strek­ke­lig trafikkgrunnlag.

Hvor mange fly­plas­ser det bør være har jeg ikke noen klar opp­fat­ning om. På øyer uten vei­for­bin­delse, som Værøy og Røst, kan det være god grunn til å opp­rett­holde fly­plas­ser selv om det ikke er så mange kilo­me­ter til den neste. Men det er åpen­bart at det i dag er for mange i de delene av Norge hvor det bor lite folk.

Det kan være mange gode grun­ner til å sub­si­di­ere trans­port og jeg har ikke noe grunn­lag for å mene hvor mye som bør bru­kes på dette. Men uan­sett må sub­si­diene opp på bor­det. Det må ikke skje ved at man later som om fly­plas­sene dri­ves for­ret­nings­mes­sig og at det er et over­skudd som for­de­les til ulønn­som vir­som­het. En “for­ret­nings­drift” basert på at man stru­per kon­kur­ranse er ikke rette måten å drive på. Vil man ha en dis­trikts­støtte­av­gift på fly­bil­let­ter i Norge, da får man være ærlige nok til å si at det er det man vil ha. Det må ikke skje ved at man stru­per fly­plas­ser som Torp og Rygge for å verne melkekua.

Den som var i Norge 10. desem­ber må ha vært både døv og blind for å unngå å legge merke til at Barack Obama var i Norge. Men hvis det skjedde noe annet den dagen gikk Norge glipp av det. Aften­pos­ten valgte dagen til å gjøre kjent at Hilde Haugs­gjerd var ansatt som ny sjefs­re­dak­tør, og sik­ret der­med at det ble lite opp­merk­som­het rundt dette.

NRK og TV2 skal ha hatt 470 per­soner til å dekke besø­ket. Jeg var noen gan­ger innom NRK. For det meste var det “vi set­ter over til … på .…”, og der­fra kunne en jour­na­list for­telle at vi står og ven­ter, ellers skjer det ingen ting”. For å utdype dette kunne man inter­vjue noen med­ven­tere som kunne bekrefte at de ven­tet og at det ikke skjedde noe.

Da NRK en gang på etter­mid­da­gen gikk i van­lig nyhets­mo­dus var selv­føl­ge­lig Obama-besøket hoved­opp­sla­get. Det var greit nok. Men det klip­pet de valgte å vise var Obama som sa at han var glad for å være i Norge og at fami­lien gjerne ville ha vært her len­ger. Det var etter at Obama hadde hold sin tale.

Dags­nytt 18, Dags­revyen (utvi­det for anled­nin­gen) og Redak­sjon EN var også i sin hel­het viet Obama.

Det var selv­føl­ge­lig verdt å se talen og ellers når det fak­tisk skjedde noe. Men det meste var “trå van­net” jour­na­lis­tikk. Jeg var ikke spe­si­elt impo­nert over NRKs prio­ri­te­ring den dagen.

Aften­pos­ten TV har opp­sum­mert besø­ket på 60 sekun­der, og mens jeg skri­ver dette hører jeg på Hallo i ukens opp­sum­me­ring i Hallo i Obama. Da får man opp­sum­mert det meste.

I dag skal Obama hente sin ennå ikke helt for­tjente freds­pris. For vir­ke­lig å under­streke freds­bud­ska­pet har man sper­ret av halve byen og satt ut bevæp­nede vak­ter. Jeg for­står at sik­ker­hets­til­tak er nød­ven­dig. Men hvor mye skal vi som bor og arbei­der her måtte finne oss i?

Jeg synes at vi for lengst har pas­sert gren­sen for hva befolk­nin­gen skal måtte tåle. E6 blir sper­ret hvis Obama kjø­rer bil fra Gar­der­moen til Oslo. Ikke bare sper­rer man veien, man sper­rer også gang­broer m.m. Da Clin­ton ble en av mine ven­ner holdt til­bake i lang tid på vei til jobb. Han skulle gjen­nom en gang­tunell under E6, men det fikk han ikke lov til. Vi som arbei­der i sen­trum får sta­dig nye mel­din­ger om hva vi ikke kan gjøre. Noen ste­der har man fått klar beskjed om at ansatte får holde seg hjemme den dagen Obama er her. Noen har så ube­ha­ge­lige min­ner om tru­ende sik­ker­hets­vak­ter fra Clin­tons besøk at de denne gan­gen vel­ger å holde seg hjemme. Selv pas­se­rer jeg Nobel-instituttet, USAs ambas­sade og Slot­tet på vei til jobb, så jeg vel­ger å arbeide hjemme denne dagen.

USA har klokke­tro på at våpen og pan­ser gir sik­ker­het. Jo fler våpen, desto bedre sik­ker­het. Jeg deler ikke denne troen på våp­ne­nes vel­sig­nelse. Det kan være grunn til å minne om at en av de svært få ter­ror­lig­nende epi­so­der vi har hatt i Oslo var da en bevæp­net sik­ker­hets­vakt ved den USAn­ske ambas­sa­den holdt per­so­na­let som gis­ler. Indira Gandhi og Anwar Sadat ble begge drept av egne sikkerhetsvakter.

Skal man skade Obama i den bilen han kom­mer med må man vel ha anti-tanks våpen. Jeg er ingen våpen­eks­pert. Men jeg antar at vi da snak­ker om noe annet enn dis­krete hånd­vå­pen som kan skju­les blant til­skuere. En salve med maskin­pis­tol vil vel bare forsår­sake riper i lak­ken. Det vir­ker menings­løst å hindre fot­gjen­gere i å krysse en vei hvor en pans­ret bil skal pas­sere om en halv time.

Noen måne­der etter at Bill Clin­ton var i Oslo som pre­si­dent var jeg i Vene­zia. Da vi skulle gå over Akademia-broen så vi et nokså spek­ta­ku­lært følge av gon­do­ler komme ned­over Canal Grande. Vi visste ikke hva det var. Det kunne være en regatta, en begra­velse, et bryl­lup eller en annen pro­se­sjon. Men vi var nys­gjer­rige og ble stå­ende på broen for å se hva det var. I den ene av gon­do­lene satt davæ­rende stat­sjef i Kina, Jiang Zemin og vin­ket. Ingen hadde under­søkt hva vi even­tu­elt måtte ha med, ingen hadde hind­ret oss i å krysse broen eller sagt at vi ikke fikk lov til å bli stå­ende. Han seilte rett under oss og vi kunne ha slup­pet hva som helst ned i gondolen.

Når det gjaldt sik­ker­hets­opp­legg (eller man­gel på sådann) var det en skri­kende kon­trast til hva vi hadde sett noen måne­der tid­li­gere da Bill Clin­ton var i Oslo, og som vi ser nå når Barack Obama kom­mer. Noe midt i mel­lom burde være et aksep­ta­belt sik­ker­hets­nivå for begge parter.

Det kan ikke være slik at res­ten av byen må stoppe og alt annet må vike fordi en per­son kom­mer til lan­det, selv om denne per­sonen er USAs president.