Arkiv for February, 2009

Ryanair driter seg ut

Ryanair vurderer å innføre gebyr på toalettbesøk. For et knapt år siden ble dette lansert som, eller i alle fall oppfattet som en aprilspøk, siden en pressemelding om dette ble sendt ut 1. april. Men nå er det visst alvor. Kanskje var aprilspøken egentlig en prøvefis.

Ryanair er rutebuss med vinger. Man får det man betaler for. Likevel er det grenser for hva de kan finne på for å kreve all verdens ekstrabetaling av sine kunder, etter først å markedsføre seg som lavprisselskap. Her er noen av Ryanairs kostnadsfeller:

Man må betale gebyr om man ikke bestiller billett via Internett.  De har gått til krig mot reisebyråer og kansellerer (etter min mening helt urettmessig) billetter som ikke er bestilt direkte fra Ryanair. Gotogate er en av de som har blitt rammet. Jeg tror ikke på Ryanairs begrunnelse. De vil nok gjøre det vanskeligere for folk å sammenligne deres reelle priser med andre.

Hvis man vil ha med innsjekket bagasje må det være bestilt på forhånd. De tar seg grovt betalt om man ikke har bestilt plass til kofferten – da kofferten fort komme til å koste mer enn selve billetten. Og Ryanair tillater bare 15 kg, mens det vanlige er 20 kg innsjekket bagasje eller mer. Ryanair tillater ikke at to personer som reiser sammen veier inn bagasjen sammen. Hvis en har 7 kg og den andre 20, er det bare å betale for fem kilo overvekt. Og Ryanair vet å ta seg godt betalt av de som har med for mye.

De har innført innsjekkingsgebyrer, og vil når avvikle all manuell innsjekking.

Nylig skjerpet de inn reglene for håndbagasje, og måten det er gjort på viser at dette er noe de gjøre for å kunne kreve ekstra penger av passasjerer som tror Ryanair har samme praksis som andre selskaper. Først ville de ha folk til å reise med bare håndbagasje, og påsto at deres håndbagasjeregler var generøse. så vil de “bøtlegge” folk som følger oppfordringen. 30 Euro koster det med en pose for mye. Og for å virkelig å understreke at dette er noe man gjør for å tyne penger av folk og ikke for å begrense bagasjen, sier de at

“de som nekter å betale eller legger igjen bagasjen, vil bli nektet å fly med Ryanair.”

Ryanair har fått Forbrukerombudet på nakken for villedende prisangivelser og har  blitt pålagt å slutte med sine påstander om at de er billigst – så lenge de ikke er i stand til å dokumentere at dette faktisk er tilfellet. Omsider har Ryanair bestemt seg for å rette seg etter pålegget. Men pr i dag står fortsatt denne “garantien” på Ryanairs nettsider.

Fra før vet vi at Ryanir konsekvent driver villedende markedsføring når det gjelder angivelse av steder de flyr til. De kaller f.eks. Sandefjord Lufthavn Torp for Oslo (Torp), for å lure folk til å tro at de kommer til Oslo. Akkurat som de kaller Hahn for Frankfurt Hahn, Girona for Barcelona, osv.  (Vi har hatt besøkende som trodde de hadde funnet et rimelig fly til Oslo, og først da de satt på flybussen oppdaget at de var langt fra Oslo og ikke hadde noen mulighet til å rekke sin avtale.)

Jeg skal ikke si aldri mer Ryanair. Når Ryanair er det eneste selskapet som har direkterute mellom Norge og “min” del av Frankrike (dog bare sommerrute) er det et praktisk og som regel billig alternativ (jeg har reist en del ganger Sandefjord – Marseille med Ryanair). Jeg bruker Ryanair bare i mangel av alternativer. Min kundelojalitet har vært liten, og med deres siste fremstøt går den rett i dass.

Men det er nå en gang slik at man kan ta betalt for å gå inn på et toalett. Man kan ikke holde folk innelåst til de har betalt for å komme ut. Alle toaletter med myntpåkast fungerer slik at man kan gå inn uten å betale hvis bare ikke døra smekkes igjen mellom hver besøkende. Og siden det som regel er kø foran flytoaletter vil vel ikke døra bli smekket igjen så veldig ofte.

Man får det man betaler for. Når et selskap gjør sitt ytterste for å profilere seg som et drittselskap bør man vel ikke bli så overrasket over at de tar gebyr for dritten også.

Er det frelse i Open Access?

Open Access er en ny trosretning når det gjelder vitenskapelig publisering med en del evangelister og mange tilhengere. Forskningens frelse ligger i at alt skal være tilgjengelig for alle på internett, og selvfølgelig gratis. Og som så ofte ved slike vekkelser er misjonærene ute med pekefingere og sier “du skal …” eller “du skal ikke …” Kritisk refleksjon og åpenhet for nyanser og avvikende synspunkter har aldri vært fremtredende i slike vekkelsesbevegelser.

Grovt sett kan vi skille forskningsverden i to sektorer. Vi har på den ene side den offentlige forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler, forskningsintituttter osv.  I tillegg har vi bedriftenes egen forskning, som har til mål å legge grunnlaget for nye og forbedrede produkter, og som skal sikre bedriftens konkurransekraft i morgendagens marked. Det er mange forbindelser mellom de to og bildet er langt mer nyansert enn det jeg her beskriver. Men en forskjell er at forskere i den første gruppen gjør sine resultater kjent for alle, i den siste håndteres forskningsresultater som bedriftshemmeligheter. Det er den første gruppen jeg er opptatt av i det følgende.

Alle forskere ønsker at deres resultater skal bli kjent og at deres publikasjoner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjøre forskningen kjent er i forskernes interesse. Men det er også viktig at forskningen blir kjent og artiklene lest av de man ønsker å nå. At noe er fritt tilgjenglig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av viktige lesere. Man må inn i de kanaler som når fram til målgruppen. Universitetet i Oslo har et arkiv som liksom skal gjøre tilgjengelig forskning – DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å finne interessant forskning fra UiO. Hvis man leter finner man i all hovedsak hoved- og masteroppgaver fra enkelte fagmiljøer, og det var kanskje ikke det man ventet å finne hvis man lette etter forskning. At ens artikler finnes i en slik base betyr lite eller ingen ting i forhold til å nå ut til forskersamfunnet.

En ganske liten gruppe av internasjonale forlag kontrollerer en meget stor del av de internasjonale forskningstidsskriftene. Abonnementsprisene blir stadig dyrere og bibliotekene tvinges i praksis til å abonnere på  pakker av tidsskrifter. Samtidig er det slik at forfatterne ikke får betalt, reviewere får ikke betalt og kanskje får heller ikke redaktører betalt. Universitetene lønner i praksis de fleste som bidrar i produksjons- og kvalitetssikringsprosessen. De som har skrevet artiklene må skrive under på “støvsuger og kosmos” avtaler hvor man fraskriver seg alt av tenkelige og utenkelige rettigheter, og de institusjoner som tross alt har betalt for å få fram innholdet må betale i dyre dommer for å få tilgang til det ferdige resultatet. Det er høyst forståelig at man reagerer mot dette, og en av reaksjonene er Open Access bevegelsen.

Open Access finnes i ulike varianter. De rene OA tidsskriftene er kun tilgjengelig på nett og de er tilgjengelig gratis. En annen variant er at de etablerte tidsskriftene tillater ulike former for “egenarkivering”, hvilket vil si at artikerl kan gjøres tilgjenglig på den enkelte forskers nettsider, i instusjonsarkiver som DUO og/eller i fagspesifikke arkiver. Ved egenarkivering er det vanlig med en sperrefrist, gjerne 6 til 12 måneder. Det er også et spørsmål om hvilken versjon av artikkelen man får lov til å gjøre tilgjengelig på denne måten. Man kan typisk få lov til å gjøre tilgjengelig artikkelen i den endelige versjonen som man sendte til tidsskriftet, men ikke pdf-versjonen av artikkelen slik den fremkom i tidsskriftet.

En ny tendens er at de kommersielle forlagene også har kastet seg på OA-bølgen. Man åpner for at forfatterne kan utnytte sine artikler som de vil, også å publisere dem i arkiver, på nettsider m.m. – mot at man betaler tidsskriftet. Det koster typisk et sted mellom 500 og 5.000 dollar om man som fagforfatter skal ha en slik rett.

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom distribusjonskanal og kvalitetssikring. Det finnes OA tidsskrifter med streng fagfellevurdering, akkurat som det finnes papirtidsskrifter som ikke har en slik vurdering av innholdet. Man kan derfor ikke si at den ene gruppen tidsskrift er “bedre” enn den andre.

Hvis et tidsskrift tillater “egenarkivering” ser jeg ingen grunn til at man ikke også skal gjøre artiklene tilgjengelig på denne måten. Jeg ser ingen problemer med at Forskningsrådet eller den institusjon hvor man er ansatt krever at en artikkel gjøres tilgjengelig på denne måten så lenge tidsskriftet tillater det.

Men hvis det stilles krav om at man bare skal publisere i tidsskrifter som tillater slik egenarkivering, og altså vil nekte forskere å publisere i tidsskrifter som ikke gjør det, da har man krysset en viktig grense som ikke bør krysses. Da har man sagt at forskerne bare får lov til å publisere i visse tidsskrifter, ikke i andre.

Professor Karin Gundersen, som er professor i fransk språk og litteratur, sa det slik i en kommentar til OA-evangelisten Rune Nielsens ønske om  gjøre OA publisering til et krav og en del av ansettelsesavtalene: “Får jeg ikke lov til å publisere i Paris, nå?”. For hennes fag er visse franske tidsskrifter de viktigste og de som blir lest i fagmiljøet. I alle fall på det tidspunktet hun kom med sin kommentar tillot ikke de noen form for egenarkivering.  Det ville være idioti om man skulle prioritere Rune Nielsens fagpolitiske kjepphester fremfor Karin Gundersens muligheter for å  publisere sine arbeider i de for hennes fagområde viktigste tidsskrifter. Det bryter også med en grunnleggende akademisk frihet at forskeren ikke selv skal kunne velge hvor og hvordan et arbeid skal publiseres.

Kravet om at man skal måtte betale for å publisere artikler kan ha meget uheldige virkninger. Jeg kjenner ikke noen forskningsmiljøer som i dag har slike budsjetter at man bare kan rekke opp hånden for å få 3 – 30.000 kroner for å publisere en artikkel. Hvis økonomi skal hindre forskere å få sine arbeider publisert i de viktigste tidsskriftene, da vil en slik form for OA være langt mer til skade enn til gavn for forskningen.

Om vi tenker oss at et fagmiljø har et publiseringsbudsjett som ikke er nok til å finansiere publisering av alle de artikler som har blitt funnet gode nok til publisering, da er det lett å forestille seg at det kan bli omtrent slik: De som sitter på pengesekken representerer det faglige establishment. Det som er i faglig opposisjon til disse og som argumenterer for alternative faglige tilnærmingsmåter vil lett bli utdefinert og får ikke penger fordi man anser deres arbeider for mindre sentrale, mindre viktige, osv. Kanskje kan det hele være krydret med konflikter av blandet faglig og personlig art. Hvis man i et slikt klima må skaffe penger for å få publisert resultatene av sin forskning, da vil ikke unge og nytenkende forskere få det lett.

Hvis det skal betales for forskningspublisering i OA-tidsskrifter må det legges friske penger på bordet og det må være en automatikk i dette omtrent som for studiepoeng. Men pengene må komme raskere enn for studiepoeng. Det kan ikke være slik at kostnadene med å publisere en artikkel i 2009 dekkes inn i 2011. Bare på denne måten vil man kunne nøytralisere skadevirkningene av en betalingsordning.

Et argument man ofte hører i OA-debatten er at dette er viktig av hensyn til forskere i utviklingsland. Vi får gjerne høre historier om den afrikanske forskeren som har vært med på et forskningsprosjekt om eget land, men som ikke har råd til det tidsskriftet hvor resultatene er publisert. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. I dag stiller i alle fall de fleste av de store tidsskriftsforlagene sine tidsskrifter gratis til disposisjon for forskere i utviklingsland. Kanskje holdt argumentet for noen år siden, men det holder ikke i dag. Men det viktigste for utviklingsland er uansett å kunne utvikle sine egen forskning, ikke å kunne lese våre resultater. Hvis man må betale 500 – 3.000 dollar for å publisere en artikkel, da vil det ikke være mye forskning fra utviklingsland som finner veien til de internasjonale fagtidsskriftene.

At en artikkel er tilgjengelig i et OA-tidsskrift eller i et institusjonsarkiv endrer ikke opphavsretten. Selv om et tidsskrift skulle finnes i alle bibliotek, på alle lesesaler og på forskernes kontorer gir det ikke noen rett til f.eks. å lage kompendier basert på artikler fra tidsskriftet. At kronikkene i Aftenposten finnes å nett gir ikke noen større rett til sekundærbruk enn om de bare hadde vært tilgjengelig på papir. Det er derfor ingen åpenbar kobling mellom publiseringsform og vederlag til Kopinor, med mindre man forutsetter at studentene i fremtiden vil lese på skjerm fra nettet og ikke på papir.

Kvalitet koster og noen må betale. OA-bevegelsen kan ses som en reaksjon mot at mange tidsskriftsforlag krever en betaling som mange opplever som urimelig høy, særlig når tidsskriftene forventer mye gratisarbeid fra de som i ettertid må betale dyrt for å få tilgang til disse resultatene. Når man vet at dette er en meget lønnsom virksomhet for disse forlagene, tyder det på at man i alle fall et stykke på vei har rett i sin kritikk. Men det er et stort spenn fra en urimelig høy betaling til ikke å ta betalt i det hele tatt. Når kravet er at det skal være gratis for brukeren vil resultatet bli at man skyver kostnadene over på forfatteren og/eller krever enda mer gratisarbeid av forskere. Jeg ser ærlig talt ikke noen rimelighet i at man absolutt skal kunne få alt gratis.

Jeg har heller ikke så stor tro på de åpne arkivene, i alle fall ikke på institusjonsarkiver. Det er neppe mange som vil søke i DUO eller tilsvarende arkiver for å lete etter interesseant forskning. Det hadde man ikke en gang gjort dersom forskning fra UiO faktisk hadde vært tilgjengelig i dette arkivet. For meg som jurist er Lovdata det selvfølgelige startedet, i alle fall så lenge jeg søker etter norske artikler. Her finnes det meste av det som skrives om jus i Norge (p.t. mer enn 3600 artikler av mer enn 250 forfattere). Det er ikke gratis. Men når det koster 710 kr/måned fallende til 520kr/måned pr samtidig bruker for profesjonelle brukere, 355 – 260 kr/måned pr samtidig bruker for biblioteker og undervisningsinstitusjoner og 620 kr pr halvår for studenter for hele tjenesten, inkludert alle artiklene, da er det en rimelig pris for det produktet man får. Og ingen klager på prisen. På andre fagområder finnes tilsvarende systemer – noen gratis, andre mot betaling.

Trenger vi dagens plateselskaper?

I skyggen av Pirate Bay saken er det grunn til å spørre om vi egentlig trenger dagens plateselskaper. Eller kanskje noe mer nyansert: Hva slags musikkproduksjons- og distribusjonsselskaper trenger vi?

Men før jeg går inn i dette, vil jeg slå fast følgende: Det koster penger å produsere musikk (og film, litteratur osv). De som utvikler slikt innhold skal selvfølgelig få betalt for dette med mindre de selv velger å stille det de har laget gratis til disposisjon. De som skaper innhold forsøker som best de kan å tjene penger ved å tilby sine produkter og tjenester i et marked. De som vil ha det de tilbyr skal selvfølgelig betale for dette. Jeg har null sympati for snylterne som som hevder å ha “rett” til å stjele andres verker via ulovlige fjernkopieringstjenester. Jeg har like lite sympati for de som driver “heleritjenester” av typen Pirate Bay.

Allerede betegnelsen “plateselskap” indikerer at dette er noe som har det meste av sin fremtid bak seg. Det går neppe så mange år før plater som fysisk format er borte. Kanskje vil vinylen overleve for entusiaster, men det store volumet av digitalt lagret musikk vil bli formidlet via nett uten noen frakt av plastikkskiver. Vi må regne med store endringer i musikkdistribusjonen når de fysiske platene endelig må gi tapt for nettdistribusjonen.

Selv om opptaksutstyr har blitt mye billigere koster det fortsatt penger å produsere musikk. En god mikrofon koster like mye som den gjorde før. Det gjør det også å innrede et akkustisk godt opptaksrom. Lydteknikere er heller ikke gratis. Profesjonell lyd koster. Men det er ikke noe problem å leie et studio. Man trenger “bare” penger. Tradisjonelt har plateselskapene vært de som har investert i musikkproduksjoner. Men det er ingen naturlov at plateselskapene skal gjøre dette. Man kan satse egne penger, og det kan være andre som satser penger på musikkproduksjoner de tror på.

Mange har overdrevne tanker om eget talent og egen originalitet. Dette gjelder enten man er forfatter, musiker, maler eller driver med annen kunst. Vi trenger noen som skiller klinten fra hveten. Noen må være villige til å ta den brutale oppgaven det er å fortelle de håpefulle at det de kommer med ikke holder mål, og noen må fortelle oss konsumenter om at her er det noe som er verdt å høre på. Også dette er noe plateselsapene tradisjonelt har gjort. Men heller ikke dette er en naturgitt oppgave for de tradisjonelle plateselskapene.

Når musikken er produsert må man få den ut. Man må selge produktet. Musikken må gjøres kjent, man må få den spilt på radio, osv. Den må kort sagt markedsføres. Også dette har vært plateselskapenes oppgave. Men så vidt jeg vet bruker også de etablerte plateselskapene eksterne byråer til slikt, og da trenger ikke de som produserer musikk å gå omveien om et plateselskap for å få tilgang til disse tjenestene.

Det siste er å sørge for at musikken er tilgjengelig for de som er interessert. Det er her de store plateselskapene har hatt sin styrke. De fire store, Warner, Sony, EMI og Universal, har et globalt distribusjonsapparat som andre ikke har kunne hamle opp med. Den som ville bli stor måtte inn i denne distrubusjonen. Kontrollen over distribusjonen har gitt de store selskapenes deres markedsmakt.

Men det er nettopp her plateselskapene har sviktet. I stedet for å se hvilke fantastiske muligheter Internett gir når det gjelder distribusjon av musikk har man angstbitersk satt hælene i bakken og forsøkt å stoppe utviklingen. Man har ikke villet gå ut på nettet før man hadde 100% kontroll, noe man aldri  vil kunne få. I stedet for å tenke at det vil være god butikk om man får betalt for 40% samtidig som leter etter løsninger for å øke denne andelen, har man sagt alt eller intet. Og da ble det intet. Ved å holde seg borte og stritte i mot har man lagt det hele åpent for piratene. Når man gjennom flere år lar piratene få ha 100% markedsandel er det tungt å hente seg inn. Bedre blir det ikke av at man velger tilnærminger som mange oppfatter som et angrep på kundene.

Jeg har en sterk mistanke om at ønsket om å beholde kontrollen med distribusjonen og stenge konkurrenter ute har vært en sterkt medvirkende årsak til IFPI og IFPI-selskapenes sterke motvilje mot nettdistribusjon. Men noe slikt vil de aldri si høyt, for det vinner ikke sympati hos politikere. Det er en mer effektiv lobby-strategi å skyve noen fattige kunstnere foran seg når man skal fremme egne interesser.

I dag trenger man ikke et golbalt nettverk for distribusjon av plastikk om man vil distribuere musikk. Vi ser tjenester som “Facebook” og annet som nesten over natten blir en kjempesuksess. Det er ikke noe i veien for at musikk m.m. skal kunne markedsføres på samme måte.  Når noen oppdager “The Next Big Thing” trenger man ikke et plateselskap for å få det ut. Den opprinnelige innehaveren av Sun Records, Sam Phillips, solgte utgiverrettighetene til Elvis Presley til RCA for 35.000 dollar. Noen mener at det var en rip-off. Sam Phillips sier selv at hans lille selskap ikke var i stand til å håndtere en artist som ble så stor som Elvis, og at salget til RCA var det eneste riktige. I dag ville i alle fall ikke distribusjon ha vært et problem. Om etterspørselen er der vil man kunne få musikken ut på null komma svisj, gjennom selskaper som iTuens, Musikkonline, Amzon og andre som tilbyr nedlastingstjenester. Det som har vært de store selskapenes viktigste styrke har ikke lenger noen stor verdi. Det kan her være grunn til å minne om at det måtte et IT-selskap til for å få i gang nettdistribusjon av musikk. Platebransjen selv klarte ikke å få det til.

Jeg stiller spørsmålet om vi trenger dagens plateselskaper. Mitt svar er at det gjør vi sannsynligvis ikke. De som ikke er i stand til å tilpasse seg en endret verden vil dø, og de fortjener ikke annet. Det er kapitalismens brutale virkelighet.

Men det vil fortsatt være behov for folk som leter etter talent, som investerer i å utvikle og markedsføre et talent, osv. Det trenger bare ikke være dagens dinosaurer. Når man ikke lenger har den makt kontrollene med distribusjonsapparatet gir åpner det seg muligheter for andre.

I prinsippet kan artister gjøre mye selv. Men musikere er som regel ikke særlig flinke med de forretningsmessige sidene av sin virksomhet. Det bør fortsatt være slik at komponister og musikere skal kunne konsentrere seg om musikken, så kan andre sørge for markedsføring, for at skatt og andre regninger blir betalt, at man inngår nødvendige avtaler, osv. Mange av dagens småselskaper fungerer slik.

Vi vil ikke trenge distributører med lager og lastebiler. Musikken kan være tilgjengelig gjennom et utall av distributører, omtrent slik vi ser når det gjelder programvare. Det vil ikke lenger være viktig å få musikken inn i hyllene hos Platekompaniet eller i katalogen til CDON.COM. Musikken vil være tilgjengelig for alle som er interessert – det gjelder bare å få folk interessert i musikken. Noe av det gledelige vi i dag kan observere er at musikk som har lidd under dårlig distribusjon, som klassisk musikk, øker salget. Det spiller ikke noen rolle om den lokale platesjappa bare har mainstream pop, folk får uansett tak i musikken. Jeg bestilte selv bluesplater fra USA pr postordre på 1970 og -80 tallet, og har selv erfart hvilken revolusjon som har skjedd for alle oss som har litt sære musikkinteresser.

Mange av musikkbransjens forretningsmodeller tilhører fortiden. Man har solgt “pakker” i form av album. Ved hjelp av to gode låter har man i tillegg kunnet selge 12 middelmådige. Det vil ikke vare. Ingen vil være interessert i låter som ikke holder mål, og verden vil neppe lide noe særlig om en del av det som fyller opp dagens albumer ikke blir gitt ut.

Musikkbransjen har vært eksperter på å selge det samme produktet mange ganger. Kanskje slippes en lå som singel. Denne må man kjøpe på nytt om man vil ha flere sanger med samme artist. Siden kommer det “best of” samlinger med “previously unissued” recording – som får mange av oss til å kjøpe 16 spor på nytt for å få de to nye. Dette kan man glemme.

Markedet er globalt. Det nytter ikke lenger å holde fast ved forretningsmodeller hvor jeg ikke kan få kjøpt den musikken eller den filmen jeg ønsker fordi jeg bor i feil land. Det er mange eksempler på at folk som virkelig vil kjøpe musikk eller annet innhold i digitalt format, som vil betale og anskaffe dette på lovlig vis, ikke får det til. Vi ser at det finnes, men selges bare til kunder i England, USA, Frankrike eller andre land. Til Norge kan de ikke levere. Samtidig ser vi at vi uten problemer kan få det samme via Pirate Bay og da ikke en gang behøve å betale. Man skal være ganske prinsippfast og opptatt av å holde sin opphavsrettslige sti ren om man skal gjøre en stor innsats for å få lov til å betale noen hundre kroner for det man mye lettere kan skaffe seg gratis.

For at de som produserer innhold skal kunne leve av dette også i fremtiden må man på en eller annen måte få kotroll med distribusjonen. Plateselskapene har forsøkt seg med DRM – digital rettighetsadministrasjon. Det har de forlatt. Markedet ville ikke ha det. Selv mener jeg at også dette i alle fall delvis er et resultat av klønete grådighet. Man har brukt, og bruker denne teknologien til å låse kunder inne slik at man f.eks. ikke kan bytte leverandør. Den som kjøpte musikk fra iTunes med DRM kunne ikke bytte mp3-spiller til noe annet enn Apples egen iPod. Kjøper man leseplaten Kindle fra Amazon kan man ikke kjøpe sine e-bøker fra andre enn Amazon. Og ender man i en verden hvor man må pakke bagen full av ulike leseplater i stedet for av bøker, da har man ikke vunnet stort ved å gå over til e-bøker. Bransjen misbrukte teknologien og man får bare en sjanse. Når den er forspilt er det for sent å komme med en løsning som kanskje hadde kunnet fungere om den hadde vært tatt i bruk først.

Kaster man et sideblikk til omsetning av programvare ser vi at bruk av av DRM synes å øke. Stadig mer programvare krever at den “aktiveres” før den kan tas i bruk, hvilket betyr at leverandøren kan kontrollere at den ikke installeres på flere maskiner enn man har lisens til. Og DVDer har hatt DRM så lenge de har eksistert. Så bildet er langt fra entydig når det gjelder bruk av DRM.

Selv har jeg tro på at “vannmerkede” filer kan være en løsning.  Digitalbok.no leverer e-bøker som “vannmerkede” pdf-filer. Det betyr at filene kan leses på alt utstyr som kan lese pdf-filer og det er ingen begrensninger når det gjelder muligheter til å kopiere filene. Men hvis det er jeg som har betalt for og lastet ned filene, så vil de være merket med “Olav Torvund” og en del andre data i en for som gjør at det i alle fall er svært vanskelig å fjerne informasjonen. Så hvis disse gjøres tilgjengelig på nett via Pirate Bay eller andre fjernkopieringstjenester, da vil man lett kunne se hvor filene kommer fra. Også mp3-filer kan vannmerkes på tilsvarende måte. Jeg har hørt at filer man laster ned via iTunes er merket på denne måten, men har ikke fått det bekreftet. En slik vannmerking hindrer ikke legitim og lovlig bruk av det man laster ned, men gjør det mindre attraktivt å spre dem ut over det som er lovlig.

Hvis jeg hadde vært i platebransjen ville jeg ha vurdert å fase ut CD-platene i de markedssegmentene hvor salget har falt mest. Det vil i praksis si de markedssegmentene som er mest utsatt for priatdistribusjon. Ved bare å distribuere “vannmerkede” mp3-filer kunne den ulovlige kopieringen kanskje bli redusert. Siden man uansett ikke selger plater i denne delen av markedet kunne det være verdt et forsøk.

Går piratene på grunn?

I Stockholm tingsrett utkjempes nå et viktig slag om beskyttelse av opphavsmenns og utøvende kunstneres vern av sine verk og kunstneriske prestasjoner. Omsider har saken mot folkene bak Pirat Bay kommet i gang.

Jeg har null sympati med de som mener at man skal ha rett til å forsyne seg gratis av andres verk. Det er utrolig frekt å si til opphavsmenn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk tilgjengelig for andre på det vilkår at man betaler et vederlag, og at man ikke fritt kan gjøre dette tilgjengelig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til talsperson for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen faktisk har en ideologisk begrunnelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anarkisten Proudhon som hevdet at “eiendom er tyveri”. Men for de fleste stikker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gratis, og de fleste bryr seg null om opphavsmenn og utøvere. Forsøk på begrunnelse er for de fleste ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske sin litt dårlige samvittighet.

Det hersker ingen tvil om at det aller meste av det som gjøres tilgjengelig av musikk, film m.m. for fjernkopiering via nettet skjer uten opphavsmennenes samtykke og er dermed ulovlig.

Man kan sammenlikne den ulovlige tilgjengeliggjøringen og kopieringen med tyveri. Det er riktig at dette ut fra en streng juridisk vurdering ikke regnes som tyveri. Men realiteten er den samme, nemlig at opphavsmannen frarøves verdier. Når noen hevder at man ikke taper noe når man ikke fratas noe fysisk er det uttrykk for en særdeles primitiv tankegang. Det er ikke slik at det som koster ved musikkproduksjon er de plastikkskivene som brukes for å distribuere musikken, like lite som papiret er den største kostnaden ved bokproduksjon. Det koster like mye å produsere innhold, uansett hvordan dette distribueres. At distribusjonen har blitt billigere tilsier ikke at man dermed heller ikke skal ha betalt for det innhold som distribueres.

Det er heller ingen tvil om at Pirate Bay og tilsvarende tjenester medvirker til denne ulovlige distribusjonen. Men om folkene bak kan dømmes for sin medvirkning er ikke  like åpenbart. For at de skal kunne dømmes må retten komme til at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til denne tilgjengeliggjøringen.

I saken om napster.no Rt 2005 s. 41 ble han som drev tjenesten dømt for sin medvirkning. Også dette var en tjeneste hvor andre kunne registrere lenker til musikk som var gjort tilgjengelig på nettet. Det var ikke lastet opp musikkfiler på tjenermaskinen. Denne saken er ganske parallell med Pirate Bay, og gir klar støtte for at folkene bak Pirate Bay kan dømmes for dette – i alle fall om vi holder oss til norsk rett.

Slik folkene bak Pirate Bay har profilert sin tjeneste synes det ganske klart at denne er etablert nettopp for å gi muligheter for fjernkopiering av vernet materiale. At man også kan finne materiale som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig eller som er gjort tilgjengelig med dennes samtykke endrer ikke hovedinntrykket. Jeg vil bli ganske overrasket om retten skulle komme til at det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet i dette tilfellet.

Kravet om forsett eller uaktsomhet gjør at Pirate Bay skiller seg fra tjenester som f.eks. Google, samt teleoperatører som Telenor m.m. Priattilhengere har hevdet at det vil få enorme konsekvenser for nettet om folkene bak Pirate Bay blir dømt. Thomas Gramstad har endog gått så langt som til å påstå at man da må ha samtykke for å lenke til det andre har gjort tilgjengelig. Dette er ikke riktig. Telenor sender pakker uåpnet fra ende til ende, akkurat som postverket gjør. De kan ikke dømmes for medvirkning til å formidle noe som er ulovlig, selv om de rent teknisk faktisk medvirker.

For en tjeneste som Google vil man neppe kunne påvise forsett eller uaktsomhet, selv om en tjeneste som har som mål å indeksere alt på nettet ikke vil kunne unngå også å indeksere ulovlig innhold.

Spørsmålet om medvirkning er bare aktuelt der man eventuelt medvirker til noe som er ulovlig. Spørsmålet om ulovlig medvirkning er ikke aktuelt når det gjelder å lenke til det som er gjort lovlig tilgjengelig. Så Thomas Gramstad kan glemme sin bekymring for lenkingen.

En juridisk spissfindighet er om en tjeneste som Pirate Bay faktisk kan anses for å medvirke til ulovlig tilgjengeliggjøring. Det avhenger av om man vil anse den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å vær avsluttet etter at man har åpnet opp og gjort noe tilgjengelig, eller om den vedvarer så lenge de aktuelle filene holdes tilgjengelig. Man kan ikke medvirke til en handling som er avsluttet. En heler medvirker ikke til tyveriet. Tyveriet er avsluttet før heleren kommer inn i bildet (i alle fall så lenge tyveri ikke skjer på bestilling fra heleren). Men for vanlig heleri er ikke dette rettslig sett noe problem, for også heleri er i seg selv straffbart.  Gjelder det derimot f.eks. frihetsberøvelse (kidnapping) vil det straffbare forholdet vedvare så lenge pesonen holdes fanget, og alle som på ulike måter medvirker til å holde personen fanget kan dømmes for medvirkning.

Anser man den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å være avsluttet når man har åpnet tilgangen, da kan ikke de som senere kommer inn dømmes for medvirkning til dette.

I napster.no-saken kom Høyesterett til at ulovlig tilgjengliggjøring var er et forhold som vedvarer så lenge den aktuelle filen er tilgjengelig. Dermed kunne personen bak napster.no dømmes for medvirkning. Etter den svenske Tommy Olsson saken om lenking ble det sagt at en grunn til at Tommy Olsson ikke ble tiltalt for medvirkning var at man etter svensk strafferett ikke kunne anse tilgjengeliggjøringen som et vedvarende ulovlig forhold.  Jeg kan ikke nok om svensk strafferett til å vurdere om dette kan være riktig, men det er et kritisk punkt som kan velte saken for påtalemyndighetene.

Film- og musikkbransjen har vist seg svært lite innovative. I stedet for å se etter nye muligheter har de bare skrubbet og forsøkt å stoppe den teknologiske utviklingen. De har i stor grad seg selv å takke for at vi i dag har et så omfattende piratproblem. Når man lenge lot piratene få ha 100% markedsandel når det gjelder nettdistribusjon har de skapt et kjempeproblem for seg selv. Fortsatt opplever man at det som man ikke får kjøpt fordi man f.eks. bor i feil land, lett kan skaffes gratis gjennom Pirate Bay og tilsvarende tjenester.

Svaret på film- og musikkbransjens problem er ikke stadig strengere lovgivning og Orwelsk overvåkning av nettet. Når kommersielle aktører ikke klarer å tilpasse seg endringer i markedet, da går de konkurs og dør. Slik er kapitalismens brutale lov, og den gjelder like mye for film- og musikkbransjen som for andre. Om dinosaurene i bransjen dør ut så er det ikke et alvorlig problem. Om de som i dag tjener penger på distribusjon taper for mer fremsynte aktører, så er ikke det noe å gråte over.

Men vi må sikre at opphavsmenn og utøvende kunstnere også i morgen skal kunne tilby sin kunst til de som vil betale for denne.

Montpellier har blitt en tre-stjerners by

Når man snakker om stjerner i Michelin guiden tenker nok de fleste på restauranter — i den grad de i det hele tatt forbinder noe med dette. Men Michelin har den samme stjernehimmelen i den grønne serien (steder å besøke, severdigheter, osv). Skalaen er den samme: Tre stjerne betyr at stedet er verdt en reise, to stjerner at det er verdt en omvei og en stjerne at det er et meget interessant sted.

Montpellier var inntil siste utgave en to-stjerners by, i følge Michelin. Men i siste utgave er byen oppgradert til tre stjerner. Det er først og fremst utbyggingen av nye trikkelinjer, Musée Fabre og et nytt akvarium som har gitt byen dette løftet. De lokale myndighetene venter selvfølgelig at dette skal øke turisttrafikken til byen. Og siden Montpellier er “min” by i Frankrike setter også jeg pris på den nye stjernen.

Hvis du leser fransk kan du finne mer hos La Gazette de Montpellier.

Liv Signe Navarsetes mageplask

Det gikk som det måtte gå: Liv Signe Navarsete krøp til korset og regjeringen trakk hele forslaget om å utvide “rasismebestemmelsen” til også å omfatte krenkende omtale av religion. Jens Stoltenberg har nok ikke hatt det lett når han har skullet forsvare et forslag som han selv er mot.

Jeg tror regjeringen har blitt misforstått. Men den har blitt misforstått fordi den selv ikke har forstått. Sannsynligvis har den politiske hestehandelen vært omtrent slik: AP og SV har villet oppheve blasfemibestemmelsen (strl § 142), slik de også ville da spørsmålet var oppe i Stortinget i forbindelse med revisjonen av Grl § 100.  Dette var i tråd med både Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens innstillinger. Senterpartiet ville i utgangspunktet beholde blasfemibestemmelsen. Senterpartiet trengte, om ikke en seier så i alle fall ikke et nytt nederlag i en sak om verdispørsmål. Så hestehandlet man seg fram til et kompromiss. Man ville foreslå å oppheve dagens blasfemibestemmelse, men ville beholde en siste rest som kunne fange opp de groveste krenkelsene. Så langt virker ikke dette så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt ville vekke storm.

Problemet er den sovende blasfemibestemmelsen. Etter sin ordlyd er dagens blasfemibestemmelse ganske streng.  Man kan blir dømt hvis man “i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse”.Vi har bestemmelsen, men alle er enige om at den sover og at den skal fortsette med det. Sist noen ble dømt etter bestemmelsen var i 1912, og siste gang noen ble tiltalt (men frikjent) var i 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter å holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage“. Så lenge man ikke rører bestemmelsen kan de sove i fred. Derfor hadde det først og fremst symbolsk betydning at besemmelsen ble opprettholdt i 2004.

Når man ville foreslå å erstatte dagens bestemmelse med en ny, og mindre streng blasfemibestemmelse, da ville man vekke en sovende hund. Man kan ikke vedta en ny lovbestemmelse og forutsette at den skal bli en sovende bestemmelse fra vedtagelsen. Det varslede forslaget ville ha betydd en utvidelse av den formelle ytringsfriheten, men sannsynligvis en innskrenkning av den reelle ytringsfriheten. Derfor var det grunn til å reagere, og derfor kan det være grunn til å feire at forslaget er trukket.

Det kan sies mye om dårlig politisk håndverk i denne saken. Det svekker regjeringen, ikke minst i forhold til Stortinget. Men dette skal jeg la ligge.

Noen partier vil sikkert forsøke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen velgere på kroken. Men opposisjonen bør gå stille i dørene. Da spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i 2004 gikk Høyre, KrF og FrP inn for å beholde bestemmelsen. Om de nå skulle ha ombestemt seg, så kan de likevel ikke skryte av å være prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten på dette området.

Forsvar ytringsfriheten – nei til ny blasfemibestemmelse

Regjeringen har varslet at de vil fremme et forslag om å utvide bestemmelsen om hatefulle ytringer til også å omfatte “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn”. Vi er vitne til er underlig skuespill som tjener regjeringen Stoltenberg lite til ære.

Til tross for at ingen fra regjeringen har kunne si hva “kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn” er, mener de at det ikke er noen innstramming. Dagens blasfemibestemmelse i strl § 142 har sovet lenge. Sist noen ble dømt for blasfemi var visstnok i 1912 og den siste som ble tiltalt (og frikjent) var Arnulf Øverland i 1933.

Hvis man vedtar en ny lovbestemmelse om blasfemi kan man ikke samtidig vedta at loven skal sove videre. Uansett formulering så vil man vekke en sovende hund, og med dagens polariserte religionsdebatter må man regne med at en slik bestemmelse vil bli brukt. Uansett formulering vil man blåse liv i noe det ikke bør blåses liv i. Svaret er enkelt og greit: Det bør ikke vedtas noen slik lov. Skriv under på oppropet mot bestemmelsen og send det til politikerne.

Prosessen er mildest talt underlig. Det er ikke fremmet noe forslag. Regjeringen har bare varslet om at et slikt forslag vil bli fremmet. Ingen, sannsynligvis heller ikke i regjeringen, vet foreløpig hvordan forslaget vil se ut. Likevel opptrer regjeringen som om saken er avgjort og vedtatt.  Det skal piskes gjennom, og Jens Stolteberg synes å mene at tiden for debatt er over.

Det er Senterpartiet som har trumfet saken gjennom. Liv Signe Navarsete førsøker å skyve mye av ansvaret over på justisminister Knut Storberget. Men om han kanskje er arkitekten bak kompromisset, så er det ikke noe som tyder på at han har ønsket dette. Så det er ganske ufine beskyldninger som Navarsete her kommer med i et forsøk på å skyve ansvaret fra seg.

Heldigvis bestemmer verken Jens Stoltenberg eller andre politikere hva som skal debatteres. Det vi ser er at debatten så vidt har begynt. Torbjørn Jagland leverer et viktig  bidrag i sitt debattinnlegg “Pisk mot ytringsfrihet“. Han fremholder det som egentlig burde være helt selvfølgelig: Det er Stortinget som vedtar lover. En statsminister kan ikke bestemme at tre partiers stortingsgrupper skal bindes. Det vil være å sette Stortinget ut av funksjon og gjøre det til et rent sandpåstrøingsorgan. Og det er et paradoks at det er i en sak om ytringsfrihet at statsministeren vil legge lokk på stortingsrepresentantene ytringsfrihet.

Harald Stanghelle treffer også spikeren på hodet i sin kommentar “Prinsipper på politisk billigsalg“.

Nå har også KrF-leder Dagfinn Høybråten gått mot forslaget.  Det blir en tragikomikk over det hele dersom AP og SV mot bl.a. KrFs stemmer skal tvinge igjennom et vern for religion som de selv er mot. Nå får Senterpartiet også motstand fra sine egne, når Trondheim SP går mot forslaget.

Det kan være lov å håpe på at Jens Stoltenberg ikke vil klare å piske sin stortingsgruppe til lydighet og av det varslede forslaget ikke vil bli vedtatt — om det i det hele tatt blir fremmet.