Liv Signe Navarsetes mageplask
Thursday, 5th February, 2009
Det gikk som det måtte gå: Liv Signe Navarsete krøp til korset og regjeringen trakk hele forslaget om å utvide “rasismebestemmelsen” til også å omfatte krenkende omtale av religion. Jens Stoltenberg har nok ikke hatt det lett når han har skullet forsvare et forslag som han selv er mot.
Jeg tror regjeringen har blitt misforstått. Men den har blitt misforstått fordi den selv ikke har forstått. Sannsynligvis har den politiske hestehandelen vært omtrent slik: AP og SV har villet oppheve blasfemibestemmelsen (strl § 142), slik de også ville da spørsmålet var oppe i Stortinget i forbindelse med revisjonen av Grl § 100. Dette var i tråd med både Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens innstillinger. Senterpartiet ville i utgangspunktet beholde blasfemibestemmelsen. Senterpartiet trengte, om ikke en seier så i alle fall ikke et nytt nederlag i en sak om verdispørsmål. Så hestehandlet man seg fram til et kompromiss. Man ville foreslå å oppheve dagens blasfemibestemmelse, men ville beholde en siste rest som kunne fange opp de groveste krenkelsene. Så langt virker ikke dette så galt, og varer ingen grunn til å tro at noe slikt ville vekke storm.
Problemet er den sovende blasfemibestemmelsen. Etter sin ordlyd er dagens blasfemibestemmelse ganske streng. Man kan blir dømt hvis man “i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse”.Vi har bestemmelsen, men alle er enige om at den sover og at den skal fortsette med det. Sist noen ble dømt etter bestemmelsen var i 1912, og siste gang noen ble tiltalt (men frikjent) var i 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter å holdt foredraget “Kristendommen, den tiende landeplage”. Så lenge man ikke rører bestemmelsen kan de sove i fred. Derfor hadde det først og fremst symbolsk betydning at besemmelsen ble opprettholdt i 2004.
Når man ville foreslå å erstatte dagens bestemmelse med en ny, og mindre streng blasfemibestemmelse, da ville man vekke en sovende hund. Man kan ikke vedta en ny lovbestemmelse og forutsette at den skal bli en sovende bestemmelse fra vedtagelsen. Det varslede forslaget ville ha betydd en utvidelse av den formelle ytringsfriheten, men sannsynligvis en innskrenkning av den reelle ytringsfriheten. Derfor var det grunn til å reagere, og derfor kan det være grunn til å feire at forslaget er trukket.
Det kan sies mye om dårlig politisk håndverk i denne saken. Det svekker regjeringen, ikke minst i forhold til Stortinget. Men dette skal jeg la ligge.
Noen partier vil sikkert forsøke å fiske i rørt vann for å se om de kan få noen velgere på kroken. Men opposisjonen bør gå stille i dørene. Da spørsmålet om å oppheve blasfemiparagrafen i 2004 gikk Høyre, KrF og FrP inn for å beholde bestemmelsen. Om de nå skulle ha ombestemt seg, så kan de likevel ikke skryte av å være prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten på dette området.
