I Stockholm tingsrett utkjempes nå et viktig slag om beskyttelse av opphavsmenns og utøvende kunstneres vern av sine verk og kunstneriske prestasjoner. Omsider har saken mot folkene bak Pirat Bay kommet i gang.

Jeg har null sympati med de som mener at man skal ha rett til å forsyne seg gratis av andres verk. Det er utrolig frekt å si til opphavsmenn at man ikke skal få lov til å gjøre sine verk tilgjengelig for andre på det vilkår at man betaler et vederlag, og at man ikke fritt kan gjøre dette tilgjengelig for andre. Når Unge Venstre har gjort seg til talsperson for dette har de gått i en fjortisfelle.

Det kan hende at noen faktisk har en ideologisk begrunnelse for det de gjøre, på linje med 1800-talls anarkisten Proudhon som hevdet at “eiendom er tyveri”. Men for de fleste stikker det nok ikke dypere enn at man ikke vil betale for noe man kan tuske til seg gratis, og de fleste bryr seg null om opphavsmenn og utøvere. Forsøk på begrunnelse er for de fleste ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske sin litt dårlige samvittighet.

Det hersker ingen tvil om at det aller meste av det som gjøres tilgjengelig av musikk, film m.m. for fjernkopiering via nettet skjer uten opphavsmennenes samtykke og er dermed ulovlig.

Man kan sammenlikne den ulovlige tilgjengeliggjøringen og kopieringen med tyveri. Det er riktig at dette ut fra en streng juridisk vurdering ikke regnes som tyveri. Men realiteten er den samme, nemlig at opphavsmannen frarøves verdier. Når noen hevder at man ikke taper noe når man ikke fratas noe fysisk er det uttrykk for en særdeles primitiv tankegang. Det er ikke slik at det som koster ved musikkproduksjon er de plastikkskivene som brukes for å distribuere musikken, like lite som papiret er den største kostnaden ved bokproduksjon. Det koster like mye å produsere innhold, uansett hvordan dette distribueres. At distribusjonen har blitt billigere tilsier ikke at man dermed heller ikke skal ha betalt for det innhold som distribueres.

Det er heller ingen tvil om at Pirate Bay og tilsvarende tjenester medvirker til denne ulovlige distribusjonen. Men om folkene bak kan dømmes for sin medvirkning er ikke  like åpenbart. For at de skal kunne dømmes må retten komme til at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til denne tilgjengeliggjøringen.

I saken om napster.no Rt 2005 s. 41 ble han som drev tjenesten dømt for sin medvirkning. Også dette var en tjeneste hvor andre kunne registrere lenker til musikk som var gjort tilgjengelig på nettet. Det var ikke lastet opp musikkfiler på tjenermaskinen. Denne saken er ganske parallell med Pirate Bay, og gir klar støtte for at folkene bak Pirate Bay kan dømmes for dette – i alle fall om vi holder oss til norsk rett.

Slik folkene bak Pirate Bay har profilert sin tjeneste synes det ganske klart at denne er etablert nettopp for å gi muligheter for fjernkopiering av vernet materiale. At man også kan finne materiale som opphavsmannen selv har gjort tilgjengelig eller som er gjort tilgjengelig med dennes samtykke endrer ikke hovedinntrykket. Jeg vil bli ganske overrasket om retten skulle komme til at det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet i dette tilfellet.

Kravet om forsett eller uaktsomhet gjør at Pirate Bay skiller seg fra tjenester som f.eks. Google, samt teleoperatører som Telenor m.m. Priattilhengere har hevdet at det vil få enorme konsekvenser for nettet om folkene bak Pirate Bay blir dømt. Thomas Gramstad har endog gått så langt som til å påstå at man da må ha samtykke for å lenke til det andre har gjort tilgjengelig. Dette er ikke riktig. Telenor sender pakker uåpnet fra ende til ende, akkurat som postverket gjør. De kan ikke dømmes for medvirkning til å formidle noe som er ulovlig, selv om de rent teknisk faktisk medvirker.

For en tjeneste som Google vil man neppe kunne påvise forsett eller uaktsomhet, selv om en tjeneste som har som mål å indeksere alt på nettet ikke vil kunne unngå også å indeksere ulovlig innhold.

Spørsmålet om medvirkning er bare aktuelt der man eventuelt medvirker til noe som er ulovlig. Spørsmålet om ulovlig medvirkning er ikke aktuelt når det gjelder å lenke til det som er gjort lovlig tilgjengelig. Så Thomas Gramstad kan glemme sin bekymring for lenkingen.

En juridisk spissfindighet er om en tjeneste som Pirate Bay faktisk kan anses for å medvirke til ulovlig tilgjengeliggjøring. Det avhenger av om man vil anse den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å vær avsluttet etter at man har åpnet opp og gjort noe tilgjengelig, eller om den vedvarer så lenge de aktuelle filene holdes tilgjengelig. Man kan ikke medvirke til en handling som er avsluttet. En heler medvirker ikke til tyveriet. Tyveriet er avsluttet før heleren kommer inn i bildet (i alle fall så lenge tyveri ikke skjer på bestilling fra heleren). Men for vanlig heleri er ikke dette rettslig sett noe problem, for også heleri er i seg selv straffbart.  Gjelder det derimot f.eks. frihetsberøvelse (kidnapping) vil det straffbare forholdet vedvare så lenge pesonen holdes fanget, og alle som på ulike måter medvirker til å holde personen fanget kan dømmes for medvirkning.

Anser man den ulovlige tilgjengeliggjøringshandlingen for å være avsluttet når man har åpnet tilgangen, da kan ikke de som senere kommer inn dømmes for medvirkning til dette.

I napster.no-saken kom Høyesterett til at ulovlig tilgjengliggjøring var er et forhold som vedvarer så lenge den aktuelle filen er tilgjengelig. Dermed kunne personen bak napster.no dømmes for medvirkning. Etter den svenske Tommy Olsson saken om lenking ble det sagt at en grunn til at Tommy Olsson ikke ble tiltalt for medvirkning var at man etter svensk strafferett ikke kunne anse tilgjengeliggjøringen som et vedvarende ulovlig forhold.  Jeg kan ikke nok om svensk strafferett til å vurdere om dette kan være riktig, men det er et kritisk punkt som kan velte saken for påtalemyndighetene.

Film- og musikkbransjen har vist seg svært lite innovative. I stedet for å se etter nye muligheter har de bare skrubbet og forsøkt å stoppe den teknologiske utviklingen. De har i stor grad seg selv å takke for at vi i dag har et så omfattende piratproblem. Når man lenge lot piratene få ha 100% markedsandel når det gjelder nettdistribusjon har de skapt et kjempeproblem for seg selv. Fortsatt opplever man at det som man ikke får kjøpt fordi man f.eks. bor i feil land, lett kan skaffes gratis gjennom Pirate Bay og tilsvarende tjenester.

Svaret på film- og musikkbransjens problem er ikke stadig strengere lovgivning og Orwelsk overvåkning av nettet. Når kommersielle aktører ikke klarer å tilpasse seg endringer i markedet, da går de konkurs og dør. Slik er kapitalismens brutale lov, og den gjelder like mye for film- og musikkbransjen som for andre. Om dinosaurene i bransjen dør ut så er det ikke et alvorlig problem. Om de som i dag tjener penger på distribusjon taper for mer fremsynte aktører, så er ikke det noe å gråte over.

Men vi må sikre at opphavsmenn og utøvende kunstnere også i morgen skal kunne tilby sin kunst til de som vil betale for denne.