Er det frelse i Open Access?

Open Access er en ny trosretning når det gjelder vitenskapelig publisering med en del evangelister og mange tilhengere. Forskningens frelse ligger i at alt skal være tilgjengelig for alle på internett, og selvfølgelig gratis. Og som så ofte ved slike vekkelser er misjonærene ute med pekefingere og sier “du skal …” eller “du skal ikke …” Kritisk refleksjon og åpenhet for nyanser og avvikende synspunkter har aldri vært fremtredende i slike vekkelsesbevegelser.

Grovt sett kan vi skille forskningsverden i to sektorer. Vi har på den ene side den offentlige forskningen som skjer ved universiteter og høyskoler, forskningsintituttter osv.  I tillegg har vi bedriftenes egen forskning, som har til mål å legge grunnlaget for nye og forbedrede produkter, og som skal sikre bedriftens konkurransekraft i morgendagens marked. Det er mange forbindelser mellom de to og bildet er langt mer nyansert enn det jeg her beskriver. Men en forskjell er at forskere i den første gruppen gjør sine resultater kjent for alle, i den siste håndteres forskningsresultater som bedriftshemmeligheter. Det er den første gruppen jeg er opptatt av i det følgende.

Alle forskere ønsker at deres resultater skal bli kjent og at deres publikasjoner skal bli lest og sitert. Det som kan bidra til å gjøre forskningen kjent er i forskernes interesse. Men det er også viktig at forskningen blir kjent og artiklene lest av de man ønsker å nå. At noe er fritt tilgjenglig på nett betyr ikke at det blir lest, og i alle fall ikke at det leses av viktige lesere. Man må inn i de kanaler som når fram til målgruppen. Universitetet i Oslo har et arkiv som liksom skal gjøre tilgjengelig forskning – DUO. Men jeg tror ikke noen leter der for å finne interessant forskning fra UiO. Hvis man leter finner man i all hovedsak hoved- og masteroppgaver fra enkelte fagmiljøer, og det var kanskje ikke det man ventet å finne hvis man lette etter forskning. At ens artikler finnes i en slik base betyr lite eller ingen ting i forhold til å nå ut til forskersamfunnet.

En ganske liten gruppe av internasjonale forlag kontrollerer en meget stor del av de internasjonale forskningstidsskriftene. Abonnementsprisene blir stadig dyrere og bibliotekene tvinges i praksis til å abonnere på  pakker av tidsskrifter. Samtidig er det slik at forfatterne ikke får betalt, reviewere får ikke betalt og kanskje får heller ikke redaktører betalt. Universitetene lønner i praksis de fleste som bidrar i produksjons- og kvalitetssikringsprosessen. De som har skrevet artiklene må skrive under på “støvsuger og kosmos” avtaler hvor man fraskriver seg alt av tenkelige og utenkelige rettigheter, og de institusjoner som tross alt har betalt for å få fram innholdet må betale i dyre dommer for å få tilgang til det ferdige resultatet. Det er høyst forståelig at man reagerer mot dette, og en av reaksjonene er Open Access bevegelsen.

Open Access finnes i ulike varianter. De rene OA tidsskriftene er kun tilgjengelig på nett og de er tilgjengelig gratis. En annen variant er at de etablerte tidsskriftene tillater ulike former for “egenarkivering”, hvilket vil si at artikler kan gjøres tilgjengelig på den enkelte forskers nettsider, i instusjonsarkiver som DUO og/eller i fagspesifikke arkiver. Ved egenarkivering er det vanlig med en sperrefrist, gjerne 6 til 12 måneder. Det er også et spørsmål om hvilken versjon av artikkelen man får lov til å gjøre tilgjengelig på denne måten. Man kan typisk få lov til å gjøre tilgjengelig artikkelen i den endelige versjonen som man sendte til tidsskriftet, men ikke pdf-versjonen av artikkelen slik den fremkom i tidsskriftet.

En ny tendens er at de kommersielle forlagene også har kastet seg på OA-bølgen. Man åpner for at forfatterne kan utnytte sine artikler som de vil, også å publisere dem i arkiver, på nettsider m.m. – mot at man betaler tidsskriftet. Det koster typisk et sted mellom 500 og 5.000 dollar om man som fagforfatter skal ha en slik rett.

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom distribusjonskanal og kvalitetssikring. Det finnes OA tidsskrifter med streng fagfellevurdering, akkurat som det finnes papirtidsskrifter som ikke har en slik vurdering av innholdet. Man kan derfor ikke si at den ene gruppen tidsskrift er “bedre” enn den andre.

Hvis et tidsskrift tillater “egenarkivering” ser jeg ingen grunn til at man ikke også skal gjøre artiklene tilgjengelig på denne måten. Jeg ser ingen problemer med at Forskningsrådet eller den institusjon hvor man er ansatt krever at en artikkel gjøres tilgjengelig på denne måten så lenge tidsskriftet tillater det.

Men hvis det stilles krav om at man bare skal publisere i tidsskrifter som tillater slik egenarkivering, og altså vil nekte forskere å publisere i tidsskrifter som ikke gjør det, da har man krysset en viktig grense som ikke bør krysses. Da har man sagt at forskerne bare får lov til å publisere i visse tidsskrifter, ikke i andre.

Professor Karin Gundersen, som er professor i fransk språk og litteratur, sa det slik i en kommentar til OA-evangelisten Rune Nielsens ønske om  gjøre OA publisering til et krav og en del av ansettelsesavtalene: “Får jeg ikke lov til å publisere i Paris, nå?”. For hennes fag er visse franske tidsskrifter de viktigste og de som blir lest i fagmiljøet. I alle fall på det tidspunktet hun kom med sin kommentar tillot ikke de noen form for egenarkivering.  Det ville være idioti om man skulle prioritere Rune Nielsens fagpolitiske kjepphester fremfor Karin Gundersens muligheter for å  publisere sine arbeider i de for hennes fagområde viktigste tidsskrifter. Det bryter også med en grunnleggende akademisk frihet at forskeren ikke selv skal kunne velge hvor og hvordan et arbeid skal publiseres.

Kravet om at man skal måtte betale for å publisere artikler kan ha meget uheldige virkninger. Jeg kjenner ikke noen forskningsmiljøer som i dag har slike budsjetter at man bare kan rekke opp hånden for å få 3 – 30.000 kroner for å publisere en artikkel. Hvis økonomi skal hindre forskere å få sine arbeider publisert i de viktigste tidsskriftene, da vil en slik form for OA være langt mer til skade enn til gavn for forskningen.

Om vi tenker oss at et fagmiljø har et publiseringsbudsjett som ikke er nok til å finansiere publisering av alle de artikler som har blitt funnet gode nok til publisering, da er det lett å forestille seg at det kan bli omtrent slik: De som sitter på pengesekken representerer det faglige establishment. Det som er i faglig opposisjon til disse og som argumenterer for alternative faglige tilnærmingsmåter vil lett bli utdefinert og får ikke penger fordi man anser deres arbeider for mindre sentrale, mindre viktige, osv. Kanskje kan det hele være krydret med konflikter av blandet faglig og personlig art. Hvis man i et slikt klima må skaffe penger for å få publisert resultatene av sin forskning, da vil ikke unge og nytenkende forskere få det lett.

Hvis det skal betales for forskningspublisering i OA-tidsskrifter må det legges friske penger på bordet og det må være en automatikk i dette omtrent som for studiepoeng. Men pengene må komme raskere enn for studiepoeng. Det kan ikke være slik at kostnadene med å publisere en artikkel i 2009 dekkes inn i 2011. Bare på denne måten vil man kunne nøytralisere skadevirkningene av en betalingsordning.

Et argument man ofte hører i OA-debatten er at dette er viktig av hensyn til forskere i utviklingsland. Vi får gjerne høre historier om den afrikanske forskeren som har vært med på et forskningsprosjekt om eget land, men som ikke har råd til det tidsskriftet hvor resultatene er publisert. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. I dag stiller i alle fall de fleste av de store tidsskriftsforlagene sine tidsskrifter gratis til disposisjon for forskere i utviklingsland. Kanskje holdt argumentet for noen år siden, men det holder ikke i dag. Men det viktigste for utviklingsland er uansett å kunne utvikle sine egen forskning, ikke å kunne lese våre resultater. Hvis man må betale 500 – 3.000 dollar for å publisere en artikkel, da vil det ikke være mye forskning fra utviklingsland som finner veien til de internasjonale fagtidsskriftene.

At en artikkel er tilgjengelig i et OA-tidsskrift eller i et institusjonsarkiv endrer ikke opphavsretten. Selv om et tidsskrift skulle finnes i alle bibliotek, på alle lesesaler og på forskernes kontorer gir det ikke noen rett til f.eks. å lage kompendier basert på artikler fra tidsskriftet. At kronikkene i Aftenposten finnes å nett gir ikke noen større rett til sekundærbruk enn om de bare hadde vært tilgjengelig på papir. Det er derfor ingen åpenbar kobling mellom publiseringsform og vederlag til Kopinor, med mindre man forutsetter at studentene i fremtiden vil lese på skjerm fra nettet og ikke på papir.

Kvalitet koster og noen må betale. OA-bevegelsen kan ses som en reaksjon mot at mange tidsskriftsforlag krever en betaling som mange opplever som urimelig høy, særlig når tidsskriftene forventer mye gratisarbeid fra de som i ettertid må betale dyrt for å få tilgang til disse resultatene. Når man vet at dette er en meget lønnsom virksomhet for disse forlagene, tyder det på at man i alle fall et stykke på vei har rett i sin kritikk. Men det er et stort spenn fra en urimelig høy betaling til ikke å ta betalt i det hele tatt. Når kravet er at det skal være gratis for brukeren vil resultatet bli at man skyver kostnadene over på forfatteren og/eller krever enda mer gratisarbeid av forskere. Jeg ser ærlig talt ikke noen rimelighet i at man absolutt skal kunne få alt gratis.

Jeg har heller ikke så stor tro på de åpne arkivene, i alle fall ikke på institusjonsarkiver. Det er neppe mange som vil søke i DUO eller tilsvarende arkiver for å lete etter interesseant forskning. Det hadde man ikke en gang gjort dersom forskning fra UiO faktisk hadde vært tilgjengelig i dette arkivet. For meg som jurist er Lovdata det selvfølgelige startedet, i alle fall så lenge jeg søker etter norske artikler. Her finnes det meste av det som skrives om jus i Norge (p.t. mer enn 3600 artikler av mer enn 250 forfattere). Det er ikke gratis. Men når det koster 710 kr/måned fallende til 520kr/måned pr samtidig bruker for profesjonelle brukere, 355 – 260 kr/måned pr samtidig bruker for biblioteker og undervisningsinstitusjoner og 620 kr pr halvår for studenter for hele tjenesten, inkludert alle artiklene, da er det en rimelig pris for det produktet man får. Og ingen klager på prisen. På andre fagområder finnes tilsvarende systemer – noen gratis, andre mot betaling.

Print Friendly