Olav Torvunds blogg

I kveld ledet jeg en panel­de­batt i for­bin­delse med før­pre­miere på fil­men Uro­spre­dere, en film om fil­de­ling. I pane­let satt Egil Möl­ler fra det svenske Pirat­par­tiet, i til­legg til Marthe Torsby (IFPI), Bjørn Rog­stad (EMI), Jan Omdahl (Dag­bla­det), Tor­geir Water­house (IKT-Norge) og Bård Vegar Sol­hjell (kunn­skaps­mi­nis­ter og nest­le­der i SV).

Som debatt­le­der har man det pri­vi­le­gium at man får stille de spørs­mål man ønsker.  Øystein Greni (Big Bang) gjes­tet Gros­vold 6. mars 2009, og pira­ten Peter Sunde hadde vært gjest tid­li­gere i pro­gram­met. På spørs­mål om hva han mente om det Peter Sunde sa, svarte Øystein Greni omtrent slik: “Det den fyren i gen­se­ren sier at at jeg ikke for­tje­ner å få betalt for den job­ben jeg gjør.” Så jeg stilte pirat Egil Möl­ler spørs­må­let om Øystein Gre­nis arbeid ikke var verdt noe slik at han ikke for­tje­ner å få betalt for job­ben. Sva­ret var omtrent slik:

“Hvis mar­ke­det har satt pri­sen til null så er det ikke verdt pen­ger. Kan­skje er ikke musik­ken inter­es­sant nok, kan­skje hadde han ikke fun­net en god forretningsmodell.”

På mitt opp­føl­gings­spørs­mål om han mente at Øystein Greni hadde noen ret­tig­he­ter var sva­ret klart: Nei.

Det er i det minste greit å få det sagt tyde­lig: Hvis du ikke kla­rer å sette god nok lås på døra og der­for ikke kla­rer å hindre andre i å stjele det du lager, da har andre etter pira­tens mening “rett” til å stjele dette. Når Pirat­par­tiet sam­ti­dig går inn for et for­bud mot DRM, betyr det at man bare kan beskytte det man har skapt hvis man kla­rer å låse det, sam­ti­dig som pira­tene vil forby låser.

Det er med andre ord fritt fram å høste and­res hager om de ikke er gjer­det inn med solide gjer­der, alle må fritt kunne for­syne seg av sauer som saue­bøn­der har satt på beite i fjel­let, osv.

Pira­ten Möl­ler for­søkte seg i sitt inn­legg med en sam­men­lig­ning med alle­manns­ret­ten i skog og mark. Vi kan i de nor­diske lande bevege oss fritt i sko­gen, på fjel­let, osv. Men sam­men­lig­nin­gen hal­ter. Hel­ler ikke utmark kan vi fritt hogge ned trærne eller jakte fritt. Og uan­sett er inn­spilt musikk ikke utmark, om man skal holde seg i det agrare. Det er i høy­este grad “dyr­ket mark”.

Det er greit at man får posi­sjo­nene fram. De andre i debat­ten hadde ulike stå­ste­der og ulike syn, men var alle enige om at musi­kere og kom­po­nis­ter skal få betalt for det de gjør. Det mener altså ikke pira­tene. Deres syn, i alle fall pira­ten Möl­ler, er åpen­bart at man bare skal få betalt hvis man rent fak­tisk kla­rer å hindre at kopie­ring skjer eller om man får over­talt folk til å betale frivillig.

Pira­tene er kunst­nens og kunst­ner­nes fiender.

Hele­ren, den som for­mid­ler tyve­gods, gjør selv­føl­ge­lig sitt ytterste for at man ikke skal kunne spore hvem som leve­rer og hvem som kjø­per de ulov­lig erver­vede varene. Man dek­ker spor, har kan­skje falske doku­men­ter, osv. Så det er ikke over­ras­kende at Pirate­Bay nå til­byr en tje­neste som skal skjule nett­kjelt­rin­ge­nes spor.

Pirate­Bay lover i følge Aften­pos­ten at dette skal være sik­rere for kjelt­rin­gene enn andre slike tje­nes­ter. Men nå skal de kreve beta­ling for sin tje­neste. At dette bry­ter med den såkalte “delings­kul­tu­ren” er en sak, og Pirate­Bay vil neppe få så mye sym­pati om noen hacker dette sys­te­met for å bruke det gra­tis. Men en annen effekt av dette er spo­rin­gen. Man vil all­tid kunne spore beta­lings­trans­ak­sjo­nen og der­med hvem som har betalt Pirate­Bay for å benytte deres hvitvaskingstjeneste.

Den norske valg­ord­ning er basert på prin­sip­pet om at alle er like, men noen er likere enn andre. Vi har en absurd og ude­mo­kra­tisk valg­ord­ning hvor noen stem­mer er vik­ti­gere enn andre. I Norge fun­ge­rer det selv­føl­ge­lig slik at stem­mer fra “dis­trik­tene” betyr mer enn andre stem­mer. Hvis du repres­ne­te­rer mye skog, fjell og vidde, da tel­ler din stemme mer.

Det er ikke lett å skjønne hvor­dan dette egent­lig fun­ge­rer. Valg­lo­ven  § 11–3 (2) lyder slik:

Hvert valg­dis­trikts for­de­lings­tall fast­set­tes ved at antal­let inn­byg­gere i valg­dis­trik­tet ved nest siste årsskifte før det aktu­elle stor­tings­val­get adde­res med antall kvad­rat­kilo­me­ter i valg­dis­trik­tet mul­ti­pli­sert med 1,8.

Hvis man bor i et valg­dis­trikt, hvil­ket vil si fylke, med stort areal, da veier ens stemme mer. Det min­ner om his­to­riske tider da man måtte eie land for å kunne stemme, eller i alle fall at stem­mene til de som eier land tel­ler mer enn stem­mene fra de som ikke eier land. Det er grunn­leg­gende ude­mo­kra­tisk. At man har skif­tet ut adel­skap med bolig i et poli­tisk priori­ert dis­trikt gjør ikke ord­nin­gen noe bedre eller mer demokratisk.

I dagens utgave av “Poli­tisk kvar­ter” kom kom­mu­nal­mi­nis­ter og SP-politiker Magn­hild Mel­tveit Kleppa med et håp­løst for­søk på å for­svare ord­nin­gen. Det hun ikke sa, men som var tyde­lig mel­lom lin­jene, er at dette bidrar til å fremme SP-politikk.

Det er ingen grunn til å gjøre dette kom­pli­sert. Det er et grunn­leg­gende demo­kra­tisk prin­sipp at hver per­son har én stemme og at hver stemme tel­ler likt. Adel­skap, adresse, kjønn, hud­farge eller andre egen­ska­per ved per­sonen skal ikke påvirke hvor stor betyd­ning ved­kom­men­des stemme har. Så lenge stem­mene ikke tel­ler likt, da har vi ikke et reelt demo­krati i Norge.

Aften­pos­ten var for noen uker siden med ute­sek­sjo­nen i Oslo. I repor­ta­sjen kan vi bl.a. lese dette:

“Da Aften­pos­ten var med Ute­sek­sjo­nen lør­dag kveld for to uker siden, så vi mange vek­tere og flere patrul­jer med Natte­rav­ner. På fem timer så vi ikke en eneste politi­pa­trulje eller betjent, til tross for at vi opp­søkte de mest belas­tede områ­dene i sen­trum av byen.”

Det over­ras­ker ikke. Oslo kom­mune  har leid inn vek­tere som skal patrul­jere langs Akers­elva og på nedre del av Grü­ner­løkka. Ord­nin­gen har fått kri­tikk, sik­kert med god grunn. Men hva skal man så gjøre når poli­tiet ikke gjør det som er en åpen­bar politioppgave?

Lis­ten over politi­for­søm­mel­ser er skrem­mende lang. Nærings­li­vet anmel­der ikke under­slag, men går hel­ler til pri­vate etter­fors­kere. Folk ser ikke poen­get med å anmelde saker — de blir bare hen­lagt like­vel. Det kan gå flere dager før poli­tiet kom­mer etter et inn­brudd — om de kom­mer i det hele tatt.

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

“Nå er det åpnet for instal­la­sjon av nett­le­se­ren Inter­net Explo­rer 7.” Denne mel­din­gen fikk jeg fra lokal IT-ansvarlig i dag. Den kom­mer omtrent sam­ti­dig maed at ver­sjon 8 pre­sen­te­res, og omtrent en måned etter at vi kunne lese dette i Aften­pos­ten:

“Flere av Nor­ges største nett­ste­der opp­ford­rer i dag sine lesere til å opp­gra­dere Inter­net Explo­rer. Hvis du har ver­sjon 6 av dette pro­gram­met og åpner for eksem­pel Vg.no, Aftenposten.no, Dagbladet.no eller Finn.no, vises føl­gende melding:

Tips fra oss: Du har en eldre ver­sjon av nett­le­se­ren Inter­net Explorer.

Mel­din­gen fort­set­ter med en opp­ford­ring om å opp­gra­dere til en nyere ver­sjon eller bruke en annen nettleser.”

Siden jeg selv i noen år har fus­ket med å lage nett­si­der, er jeg kjent med de pro­ble­mene IE6 ska­per, og som i nevnte artik­kel fra Aften­pos­ten beskri­ves slik:

“- IE6 står i veien for vel­dig mye. Mange pro­sjek­ter blir dyrere fordi de må til­pas­ses denne nett­le­se­ren, det gjel­der både pri­vate og offent­lige prosjekter”

Les res­ten av dette inn­leg­get ->

Det meste av det som er til­gjen­ge­lig på Inter­nett er gra­tis. Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at de som gjør mate­ria­let til­gjen­ge­lig fak­tisk ønsker at det skal være gra­tis. Hvis nett­avi­sene i prak­sis hadde kun­net ta beta­ling ville de nok ha gjort det. Men de som har for­søkt dette har erfart at mar­ke­det gjerne vil ha det inn­hold de pre­sen­te­rer, men de vil ikke betale for det. Da prio­ri­te­rer mange at det man skri­ver eller lager på annen måte blir lest, lyt­tet til eller sett, selv om det skjer uten vederlag.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bred­bånds­av­gift. Vi skal betale for å få til­gang til inn­hol­det, og det som kom­mer inn skal på en eller annen måte for­de­les blant de som leve­rer inn­hold. Da vil det ikke len­ger bli noe skille mel­lom gra­tis inn­hold og det som det skal beta­les veder­lag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leve­rer inn­hold gra­tis også skal melde seg på for å få sin del av den pot­ten som skal deles ut ved en slik ord­ning. Jeg har gjort mye til­gjen­ge­lig på nett, både om jus og musikk — og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktu­elt å kreve beta­ling for noe av dette. Men det betyr selv­føl­ge­lig ikke at jeg ville ha noe i mot å få beta­ling. Om jeg skulle få et sted mel­lom 10 og 50 øre pr ned­las­tet side ville det ha gitt en ganske hyg­ge­lig eks­tra­inn­tekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktø­rer som Aften­pos­ten, VG, Dag­bla­det, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få beta­ling uten å miste lesere.

Hvis man skulle inn­føre en form for bred­bånds­av­gift vil det være helt uri­me­lig å for­be­holde de inn­tek­tene dette måtte gi til musikk– og film­bran­sjen. Det ville være å hono­rere de som har vært minst flinke til å utvikle nye for­ret­nings­mo­del­ler for deres egen udu­ge­lig­het. Alle som leve­rer opp­havs­retts­lig ver­net inn­hold som gjø­res til­gjen­ge­lig på net­tet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørs­mål om hva folk er vil­lig til å til­egne seg, ikke hva de også er vil­lig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sik­kert få følge av nett­avi­ser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nett­ko­pie­ring med en bred­bånds­av­gift vil man nok se at en stor del av de pen­gene som tas inn vil havne helt andre ste­der enn hos de som ska­per musikk og film.

Norge tapte — ikke over­ras­kende — saken i Stras­bourg om poli­tisk reklame på TV. Ret­ten til poli­tiske ytrin­ger er yrtings­fri­he­tens indre­fi­lét, noe som også er under­stre­ket i Grunn­lo­ven § 100 annet ledd, som lyder:

“Fri­mo­dige Ytrin­ger om Stats­sty­rel­sen og hvil­ken­som­helst anden Gjen­stand ere Enhver til­ladte. Der kan kun sæt­tes slige klar­lig defi­ne­rede Grænd­ser for denne Ret, hvor sær­lig tungt­vei­ende Hen­syn gjøre det for­svar­ligt holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å for­svare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om poli­tiske spørs­mål. At et for­bud mot slike ytrin­ger skal  fremme Sand­heds­sø­gen, Demo­krati og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grun­ner til ikke å ønske poli­tisk reklame. Det er et argu­ment at det er de rike og res­surs­sterke  som da vil kunne kjøpe seg reklame­plass. Men det argu­men­tet bærer ikke når pro­ble­met var at det bare var de store som slapp til på redak­sjo­nell plass i valg­kam­pen. Og det er uan­sett de rike og store som slip­per mest til. Det er de som kan leie infor­ma­sjons­by­råer for å få plan­tet pas­sende nyhets­sa­ker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage pro­fe­sjo­nelle nett­si­der, det er de som kan lage fine skrif­lige pre­sen­ta­sjo­ner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer posi­tiv til poli­tisk reklame er den gene­relle for­flat­nin­gen og tab­lo­id­i­se­rende jour­na­lis­tik­ken. Når media er mer opp­tatt av å lage under­hol­dende debat­ter hvor man foku­se­rer på kon­flik­ter enn på å få fram hva par­ti­ene fak­tisk står for, da er deres valg­kamp­dek­ning util­strek­ke­lig. Da kan det være et godt sup­ple­ment at par­ti­ene også kom­mer til orde selv, uten at en tabo­lid jour­na­list skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kom­mer til å bry seg om for­bu­det. Høyre har alle­rede sendt sin reklame­film på TV-Aftenbladet. De mener at dette for­bu­det er dødt etter dom­men i Stras­bourg. Depar­te­men­tet kan ikke la være å rea­gere på en slik pro­vo­ka­sjon, når de først har tatt det stand­punk­tet de har. Så vi får nok noen nye run­der med denne saken, som Norge igjen kom­mer til å tape om saken på nytt kom­mer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regu­lere poli­tisk reklame. Det kunne vært reg­ler om omfang, om hvor mye pen­ger som kan bru­kes, osv. Men først og fremst burde man la de samme reg­ler gjelde for poli­tisk reklame som for annen reklame. Den som vil mar­keds­føre et pro­dukt må gjøre det ved å pre­sen­tere sitt pro­dukt, ikke ved å rakke ned på kon­kur­ren­tene. Poli­ti­kerne er dess­verre mer opp­tatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Mar­tin Kol­berg snak­ker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklame­film mer opp­tatt av å kri­ti­sere dagens regje­ring enn av å pre­sen­tere seg selv. Slik blir det lett vul­gær­valg­kamp av. Våre poli­ti­kere har sagt at andre ikke får lov til å opp­tre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de reg­ler som gjel­der for andre også gjelde for politikere.

Trond Gis­kes grep er å for­slå noen jus­te­rin­ger i NRK-plakaten. Hans Tore Bjer­kås sier at dette ikke end­rer noe i NRKs prak­sis. Trond Giske for­sø­ker her å balan­sere mel­lom å opp­rett­holde et for­bud  ved å pålegge NRK å dekke valg­kam­per på en måte som skjæ­rer klar av dom­men i Stras­bourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virk­som­het på en måte som vil være i strid med lov om redak­sjo­nell fri­het. Han har alle­rede ryk­ket ut for å si at redak­tør­pla­ka­ten gjel­der.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prø­ver seg på kan umu­lig være til­strek­ke­lig til å imø­te­komme dom­men fra EMD. Det leg­ges opp til at små­par­tier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjern­syns­ka­nal, i den grad dette pas­ser med denne kana­lens redak­sjo­nelle vur­de­rin­ger. Fort­satt kan de være ute­stengt fra andre kana­ler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regje­rin­gen har dum­met seg ut i saken om ny blas­femi­be­stem­melse, om hijab i poli­tiet, med “lex Kil­leng­ren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på tren­den ved å kløne til saken om poli­tisk TV-reklame. Man skulle nes­ten tro at den sit­tende regje­rin­gen egent­lig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Noen vil ha lagt merke til at jeg ikke er sær­lig impo­nert over IT-tjenestene ved UiO, for å si det litt for­sik­tig. Den valgte kalen­der­løs­nin­gen (Lotus Notes) har blitt stå­ende som et (av litt for mange) sym­bo­ler på håp­løse og lite bru­ker­venn­lige valg. De har gitt oss laste­bil for å frakte en 7. sans som dess­uten ikke hånd­te­rer stan­dar­der på en god måte. Selv har jeg i stor grad kut­tet ut tje­nes­ter fra UiO, eller de løs­nin­ger USIT anbe­fa­ler. (Og det at vi er umyn­dig­gjort når det gjel­der hva vi kan gjøre på vår egen kon­tor­ma­skin er en med­vir­kende årsak til at jeg fore­trek­ker å arbeide hjemme frem­for på kontoret.)

Omsi­der har jeg fun­net en kalen­der­løs­ning som fun­ge­rer, og den kan fun­gere for alle. Løs­nin­gen er, som så ofte ellers, Google. Det har nå kom­met et pro­gram, Google Calen­dar Sync, for å syn­kro­ni­sere Google kalen­dern med Out­look kalen­de­ren. Syn­kro­ni­se­rin­gen skjer auto­ma­tisk. De maski­ner jeg bru­ker er alle satt opp til å syn­kro­ni­sere mot min Google-kalender. Der­med har jeg omsi­der opp­da­terte Outlook-kalendre på alle PCer jeg bru­ker, i til­legg til å ha kalen­de­ren på web og på mobiltelefonen.

I til­legg kan jeg gi de jeg måtte ønske til­gang til min Google-kalender, slik at de som har et legi­timt behov for å kunne vite hvor jeg er eller hva slags pla­ner jeg har kan se min kalen­der på nett.

Nett­ko­pis­tene, de som ulov­lig gjør til­gjen­ge­lig og skaf­fer seg urett­mes­sig til­gang til opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale via nett­ko­pie­rings­tje­nes­ter (“fil­de­ling”) for­sva­rer seg gjerne med at de ikke bedri­ver noen form for tyveri. Det er et for­søk på å hvit­vaske egen sam­vit­tig­het, omtrent på linje med svind­lere som hev­der at de bare bedrar for­sik­rings­sel­ska­per, ban­ker og andre rike insti­tu­sjo­ner, ikke van­lige folk. Og det er et for­søk på å vinne opinionen.

Hvis man skal se strengt juri­disk på dette ram­mes ikke ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av tyveri­be­stem­mel­sen i straffe­lo­vens § 257. Men det blir som å insis­tere på at den som las­ter ned musikk fra iTu­nes, Musikkon­line og andre til­sva­rende tje­nes­ter ikke kjø­per musik­ken, fordi den avtale som da inn­gås strengt tatt ikke er en kjøps­av­tale. (Den som vil ha begrun­nel­sen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å for­tape seg i slike juri­diske spiss­fin­dig­he­ter i en dis­ku­sjon om ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring og ned­las­ting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulov­lig til­eg­ner seg og gir videre ver­dier som til­hø­rer andre. Man kan lure på om de som hard­nak­ket hev­der at de ikke bedri­ver tyveri er så pimi­tive inne i hodene sine at de ikke for­står at ver­dien av en CD-plate ikke er den plas­tik­ken man kjø­per, mne det inn­hold som gjø­res til­gjen­ge­lig via dette mediet. Det fysiske pro­duk­tet alene kos­ter vel et sted mel­lom 3 og 5 kr, om vi tar med bok­sen, cover­inn­legg og selve pla­ten. Det som kos­ter er å pro­du­sere musik­ken, fra den tiden kom­po­nist og musi­ker bru­ker på å lage den, inn­spil­lings­kost­na­der, osv. Det er denne ver­dien man stje­ler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bru­ker beteg­nel­sen tyveri i mange sam­men­hen­ger. I det siste har det f.eks. vært skre­vet en del om iden­ti­tets­ty­ve­rier. Det er selv­føl­ge­lig ikke slik at den som stje­ler en annens iden­ti­tet kap­per hodet av ved­kom­mende per­son for å få med seg noe fysisk hvor iden­ti­te­ten kan­skje sit­ter. Man til­eg­ner seg infor­ma­sjon som mis­bru­kes til ulike bedra­gerske trans­ak­sjo­ner. Men vi kal­ler det iden­ti­tets­ty­veri og lever greit med det, selv om disse hand­lin­gene er mye len­ger fra det egent­lige tyve­riet enn det som nett­ko­pis­tene dri­ver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjenne­teg­ner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg for­tel­ler ver­den at det er fritt fram å for­syne seg av sauer på som­mer­beite i fjel­let, av fru­ten på trærne i Har­dan­ger eller av bygge­ma­te­ria­ler på en bygge­plass, da bedri­ver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tan­ker eller min musikk med andre som måtte være inter­es­sert i å høre på. Men å si til all ver­den at de kan kopiere and­res musikk og å legge for­hol­dene til rette for at andre skal kunne kopiere musik­ken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på eple­slang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan all­tid dis­ku­tere valg av ord. Men ulov­lig nett­ko­pie­ring har langt mer til fel­les med sim­pelt tyveri enn med deling.

I det siste har det vært pro­ble­mer med at mine nett­si­der (ikke blog­gen) har blitt las­tet ned tregt, eller bare halv­veis. Det har skyld­tes en kom­bi­na­sjon av stor tra­fikk og res­surs­kre­vende sider. Det siste har nok vært hovedgrunnen.

Jeg har ryd­det opp i noen over­flø­dige css-filer, og i alle fall så langt jeg har tes­tet synes det nå som sidene las­tes ras­kere og ikke minst fullstendig.