Om deling og stjeling

Nettkopistene, de som ulovlig gjør tilgjengelig og skaffer seg urettmessig tilgang til opphavsrettslig vernet materiale via nettkopieringstjenester (“fildeling”) forsvarer seg gjerne med at de ikke bedriver noen form for tyveri. Det er et forsøk på å hvitvaske egen samvittighet, omtrent på linje med svindlere som hevder at de bare bedrar forsikringsselskaper, banker og andre rike institusjoner, ikke vanlige folk. Og det er et forsøk på å vinne opinionen.

Hvis man skal se strengt juridisk på dette rammes ikke ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av tyveribestemmelsen i straffelovens § 257. Men det blir som å insistere på at den som laster ned musikk fra iTunes, Musikkonline og andre tilsvarende tjenester ikke kjøper musikken, fordi den avtale som da inngås strengt tatt ikke er en kjøpsavtale. (Den som vil ha begrunnelsen kan lese mer her.) Det er ingen grunn til å fortape seg i slike juridiske spissfindigheter i en diskusjon om ulovlig tilgjengeliggjøring og nedlasting av musikk.

Det som er er hevet over tvil er at man ulovlig tilegner seg og gir videre verdier som tilhører andre. Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

Vi bruker betegnelsen tyveri i mange sammenhenger. I det siste har det f.eks. vært skrevet en del om identitetstyverier. Det er selvfølgelig ikke slik at den som stjeler en annens identitet kapper hodet av vedkommende person for å få med seg noe fysisk hvor identiteten kanskje sitter. Man tilegner seg informasjon som misbrukes til ulike bedragerske transaksjoner. Men vi kaller det identitetstyveri og lever greit med det, selv om disse handlingene er mye lenger fra det egentlige tyveriet enn det som nettkopistene driver med.

Hvis jeg deler en flaske vin med noen, da får andre nyte godt av vinen. Men det blir mindre til meg. Det er dette som kjennetegner deling: Man gir bort noe av sitt eget. Men hvis jeg forteller verden at det er fritt fram å forsyne seg av sauer på sommerbeite i fjellet, av fruten på trærne i Hardanger eller av byggematerialer på en byggeplass, da bedriver jeg ikke deling. Jeg kan dele mine tanker eller min musikk med andre som måtte være interessert i å høre på. Men å si til all verden at de kan kopiere andres musikk og å legge forholdene til rette for at andre skal kunne kopiere musikken, det er mer som å hjelpe folk til å gå på epleslang hos andre. Det er ikke deling.

Man kan alltid diskutere valg av ord. Men ulovlig nettkopiering har langt mer til felles med simpelt tyveri enn med deling.

Print Friendly
  • Morten

    Ord er gøy og kan brukes til så mangt. Hvordan man betegner urettmessig nettkopiering sier nok adskillig mer om den som betegner enn det som blir betegnet for å si det sånn.

    Selv vil jeg slå et slag for ord som kvatre, rapse, sno, smyge og kanskje særlig snike. Den som sniker på trikken får seg en gratistur som går utover bunnlinja til Oslo Sporveier omtrent som den som snikdeler?

  • Ja, sniking er en god sammenligning. Man “stjeler” ikke akkurat en trikketur, men det blir like galt å si at man bedriver “trikkedeling”.

  • Klaus

    Etter vanlig språkbruk betyr det å dele enten å dele opp en helhet i mindre deler eller at man har noe sammen. Ved deling av materielle goder forringer delingen delerens andel av godet, men det følger snarere av det deltes egenskaper enn av delingshandlingen – f.eks kan man dele en opplevelse eller en erfaring uten at det skjer en forringelse.

    Videre er det slik at rettmessig tilgang ikke er en betingelse for at ordet deling er passende jf tyvbander som deler utbyttet fra sine onde gjerninger. Det er derfor vanskelig å være enig i at ”deling” ikke er en passende betegnelse for fildeling med de grunner som Torvund nevner. Noe annet er det at ordet “deling” ikke inkluderer en konklusjon knyttet til godheten av fildelingshandlingen. Det kan selvsagt være fristende å benytte et ord som inneholder en slik konklusjon – og det kan også være gode grunner for å gjøre det – men å fra et slikt ståsted argumentere mot den mer nøytrale betegnelsen ”deling” uten å klargjøre denne forutsetningen fremstår ikke som saklig.

  • Går man til den opprinnelige betydning av ordet del/dele (og tilsvarende for share/sharing, part/partager osv), så betyr det at man deler opp noe i mindre deler, og disse delen kan eventuelt fordeles mellom flere som dermed deler det man i utgangspunktet hadde. Man kan dele en kake, man kan dele et overskudd, dele et eierskap (f.eks. i form av aksjer, som p på engelsk heter nettop “shares”) osv. (Men når det er negativt vil man nok helst snakke om å fordele, ikke dele. Man fordeler et ansvar, gjeld m.m., man deler det vanligvis ikke.) Om man har berettiget tilgang eller ikke er irrelevant. Man deler også byttet etter et ran, innbruddsraid, osv. Felles er at man deler opp en helhet i mindre deler.

    Men ut over dette blir det bare en kamp om ord. Jeg tror ikke Klaus har noe grunnlag for å si noe om hva som er “vanlig spårkbruk” ut over sin egen synsing. Kanskje er det vanlig i visse kretser, men det behøver ikke bety at det har allmenn utbredelse. Uansett vil bruk av ordet “deling” i betydningen å gi andre adgang til å kopiere andres verk ha mistet forbindelsen med ordets opprinnelige betydning.

    Jeg holder fast ved at bruk av ordet “deling” som betegnelse for nettkopiering er en eufemisme som folk bruker for å hvitvaske sin samvittighet. Da kan de si til seg selv og andre at de ikke “stjeler”. Og uansett valg av ord så er realiteten at de uberettiget tilegner seg noe som tilhører andre og påfører rettighetshaver et tap.

  • Hei
    En liten ting jeg lurer på om du har synspunkter ved. Du sier

    Man kan lure på om de som hardnakket hevder at de ikke bedriver tyveri er så pimitive inne i hodene sine at de ikke forstår at verdien av en CD-plate ikke er den plastikken man kjøper, mne det innhold som gjøres tilgjengelig via dette mediet. Det fysiske produktet alene koster vel et sted mellom 3 og 5 kr, om vi tar med boksen, coverinnlegg og selve platen. Det som koster er å produsere musikken, fra den tiden komponist og musiker bruker på å lage den, innspillingskostnader, osv. Det er denne verdien man stjeler, enten man gjøre det ved å stjele CD-plater eller ved å kopiere filer.

    Pink Floyds album Dark Side of the Moon lå, såvidt jeg har skjønt, på Billboards liste over mest solgte album i tiår. Fordi det var et fantastisk bra album, og fordi de som likte platen, spilte den mye. Dermed ble den utslitt, og de måtte gå til innkjøp av en ny. Dersom man sammenstiller det med utsagnet ditt, burde plateselskapene da ikke ha tilbytt innbytte av utslitte plater slik at man kunne få en ny utgave for ‘mellom 3 og 5 kr’? Man har jo allerede betalt for det det koster å produsere musikken! Så her har i så fall plateselskapene ‘stjålet’ fra forbrukerne? Rett og slett fordi det ikke var mulig for forbrukerne å ta sine egne sikkerhetskopier.

  • Man kunne ta den opp på bånd eller på kassett – fullt lovlig. Når et eksemplar er ødelagt så er det ødelagt, og man har ikke krav på å få noe nytt. Du kan heller ikke kreve ny bok om den du har er lest i filler. Og man kunne like godt argumentert for at når man har hørt så mye på musikken at platen er utslitt, da fortjener komponist og artist det ekstra vederlaget de får ved at du må kjøpe det en gang til.