Politisk reklame – regjeringen snubler igjen

Norge tapte – ikke overraskende – saken i Strasbourg om politisk reklame på TV. Retten til politiske ytringer er yrtingsfrihetens indrefilét, noe som også er understreket i Grunnloven § 100 annet ledd, som lyder:

“Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.”

Når man kan kjøpe seg plass for å ytre seg om det meste på TV, da er det ikke lett å forsvare at man dog ikke skal få lov til å kjøpe seg plass for å ytre seg om politiske spørsmål. At et forbud mot slike ytringer skal  fremme Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse, som det står i Grl § 100 første ledd, er for meg ganske uforståelig.

Det er mange grunner til ikke å ønske politisk reklame. Det er et argument at det er de rike og ressurssterke  som da vil kunne kjøpe seg reklameplass. Men det argumentet bærer ikke når problemet var at det bare var de store som slapp til på redaksjonell plass i valgkampen. Og det er uansett de rike og store som slipper mest til. Det er de som kan leie informasjonsbyråer for å få plantet passende nyhetssaker i mediene, det er de som kan leie folk til å lage profesjonelle nettsider, det er de som kan lage fine skriflige presentasjoner, osv.

En grunn til at jeg de senere årene har blitt mer positiv til politisk reklame er den generelle forflatningen og tabloidiserende journalistikken. Når media er mer opptatt av å lage underholdende debatter hvor man fokuserer på konflikter enn på å få fram hva partiene faktisk står for, da er deres valgkampdekning utilstrekkelig. Da kan det være et godt supplement at partiene også kommer til orde selv, uten at en tabolid journalist skal bestemme premissene.

Høyre og FrP har sagt at de ikke kommer til å bry seg om forbudet. Høyre har allerede sendt sin reklamefilm på TV-Aftenbladet. De mener at dette forbudet er dødt etter dommen i Strasbourg. Departementet kan ikke la være å reagere på en slik provokasjon, når de først har tatt det standpunktet de har. Så vi får nok noen nye runder med denne saken, som Norge igjen kommer til å tape om saken på nytt kommer opp for EMD.

Man kunne ha valgt å regulere politisk reklame. Det kunne vært regler om omfang, om hvor mye penger som kan brukes, osv. Men først og fremst burde man la de samme regler gjelde for politisk reklame som for annen reklame. Den som vil markedsføre et produkt må gjøre det ved å presentere sitt produkt, ikke ved å rakke ned på konkurrentene. Politikerne er dessverre mer opptatt av å snakke om de andre enn om seg selv. Martin Kolberg snakker vel så mye om FrP som om AP, og Høyre er i sin reklamefilm mer opptatt av å kritisere dagens regjering enn av å presentere seg selv. Slik blir det lett vulgærvalgkamp av. Våre politikere har sagt at andre ikke får lov til å opptre på den måten, men som så ofte ellers skal ikke de regler som gjelder for andre også gjelde for politikere.

Trond Giskes grep er å forslå noen justeringer i NRK-plakaten. Hans Tore Bjerkås sier at dette ikke endrer noe i NRKs praksis. Trond Giske forsøker her å balansere mellom å opprettholde et forbud  ved å pålegge NRK å dekke valgkamper på en måte som skjærer klar av dommen i Strasbourg, og ikke å blande seg inn i NRKs virksomhet på en måte som vil være i strid med lov om redaksjonell frihet. Han har allerede rykket ut for å si at redaktørplakaten gjelder.  Dette kan ikke gå bra.

Det grep Trond Giske prøver seg på kan umulig være tilstrekkelig til å imøtekomme dommen fra EMD. Det legges opp til at småpartier i alle fall skal kunne komme til orde i én fjernsynskanal, i den grad dette passer med denne kanalens redaksjonelle vurderinger. Fortsatt kan de være utestengt fra andre kanaler uten at Trond Giske kan blande seg inn i dette.

Regjeringen har dummet seg ut i saken om ny blasfemibestemmelse, om hijab i politiet, med “lex Killengren”. Og nå vil Trond Giske hive seg på trenden ved å kløne til saken om politisk TV-reklame. Man skulle nesten tro at den sittende regjeringen egentlig ikke ønsker å bli gjevalgt.

Print Friendly
  • Jon Wessel-Aas

    Her er vi flere som tenker likt : http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2975040.ece
    Og etter at Anine og jeg skrev innlegget i Aftenposten, har jeg notert meg at Giske (som blir drevet fra den ene til den andre skansen som han egentlig ikke har) etter hvert har begynt å ty til “flertallsretorikken”: Han sier at reklameforbudet (ja, jeg snakker om det konvensjonsstridige forbudet) ble vedtatt av et stortingsflertall, og at han er sikker på at også dagens stortingsflertall (som han, som statsråd, henter sin makt fra) støtter et fortsatt forbud… Den som – mot formodning – skulle la seg overbevise av slik retorikk, må minnes om at hele poenget med de grunnleggende, sivile rettighetene som menneskerettskonvensjonen beskytter mot statlige inngrep, er at det skal finnes skranker for flertallsmakten, også i et demokrati. Demokratiet må “beskyttes mot seg selv”, kan man litt upresist si. For hva skjer hvis det regjerende flertallet, lovlig, og med et pennestrøk, avskaffer for eksempel opposisjonens ytringsfrihet? Eller i samme slengen også avskaffe deres rett til å organisere seg som opposisjon (foreningsfrihet)? Ligner det på noe som er kjent fra historien? Og kan det forsvares under henvisning til et stortingsflertall? For tiden hører vel ikke undervisningsministeriet under Giskes ledelse, og godt er det – for det hadde vært farlig hvis skolebarna tok lærdom i grunnleggende samfunnsfag fra ham..

  • Jeg har gjort noen tilføyelser til mitt innlegg etter at Jon Wessel-Aas skrev denne kommentaren (men før jeg leste kommentaren).

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Politikere, menneskerettigheter og grunnlovsvern()