“Gratis” fildeling – slutten for gratis innhold?

Det meste av det som er tilgjengelig på Internett er gratis. Det betyr ikke nødvendigvis at de som gjør materialet tilgjengelig faktisk ønsker at det skal være gratis. Hvis nettavisene i praksis hadde kunnet ta betaling ville de nok ha gjort det. Men de som har forsøkt dette har erfart at markedet gjerne vil ha det innhold de presenterer, men de vil ikke betale for det. Da prioriterer mange at det man skriver eller lager på annen måte blir lest, lyttet til eller sett, selv om det skjer uten vederlag.

I den senere tid har mange tatt til orde for en eller annen form for bredbåndsavgift. Vi skal betale for å få tilgang til innholdet, og det som kommer inn skal på en eller annen måte fordeles blant de som leverer innhold. Da vil det ikke lenger bli noe skille mellom gratis innhold og det som det skal betales vederlag for.

Jeg ser ikke noen grunn til at de som i dag leverer innhold gratis også skal melde seg på for å få sin del av den potten som skal deles ut ved en slik ordning. Jeg har gjort mye tilgjengelig på nett, både om jus og musikk – og litt om andre temaer. Det har aldri vært aktuelt å kreve betaling for noe av dette. Men det betyr selvfølgelig ikke at jeg ville ha noe i mot å få betaling. Om jeg skulle få et sted mellom 10 og 50 øre pr nedlastet side ville det ha gitt en ganske hyggelig ekstrainntekt som jeg gjerne hadde tatt imot. Jeg går også ut fra at aktører som Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv ville si “ja takk” om det skulle bli mulig å få betaling uten å miste lesere.

Hvis man skulle innføre en form for bredbåndsavgift vil det være helt urimelig å forbeholde de inntektene dette måtte gi til musikk- og filmbransjen. Det ville være å honorere de som har vært minst flinke til å utvikle nye forretningsmodeller for deres egen udugelighet. Alle som leverer opphavsrettslig vernet innhold som gjøres tilgjengelig på nettet må kunne kreve sin del. Når det bare blir et spørsmål om hva folk er villig til å tilegne seg, ikke hva de også er villig til å betale for, må vi regne med at mange vil melde seg på for å få sin del. Jeg vil være blant dem, og jeg vil ganske sikkert få følge av nettaviser og av mange andre.

Hvis man møter dagens nettkopiering med en bredbåndsavgift vil man nok se at en stor del av de pengene som tas inn vil havne helt andre steder enn hos de som skaper musikk og film.

Print Friendly
  • Harald Groven

    Hvordan kultur skal finansieres når nettet utsletter eksisterende forretningsmodeller, burde regnes som det viktigste kulturpolitiske spørsmål. Bredbåndsavgift er et av disse håpløse forslagene (av politiske grunner, slik du nevner). Men det er ikke mer ufornuftig enn de andre tiltakene som har vært forsøkt (DRM, tekniske monopoler, betalingsvegger,
    soneinndeling). Mye av dette idiotiet har til og med fått rettslig vern. Mange av forslagene baserer seg på troen på at noe må komme i steden for å redde organisasjonene som har eksistert for å drive eksemplarsalg.

    Flere tar til orde for at kanskje det vil være bedre (for kulturen, økonomien og innovasjonen sett under ett) om ingenting kommer i steden? Internetforskeren Clay Shirky er en av disse: “Round and round this goes, with the people committed to saving newspapers demanding to know “If the old model is broken, what will work in its place?” To which the answer is: Nothing. Nothing will work. There is no general model for newspapers to replace the one the internet just broke.”

    Clay Shirky: Newspapers and Thinking the Unthinkable
    http://www.shirky.com/weblog/2009/03/newspapers-and-thinking-the-unthinkable/

  • Internettforskere har synset og ment mye. Hvis man med at “ingenting kommer i steden” betyr at det ikke lenger betales og at de som skaper innhold ikke lenger får betalt, da betyr det vel at ingenting kommer i steden for den kunst som ingen lenger har råd til å satse på.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Avisfinansiering gjennom “nettlisens”?()