Arkiv for April, 2009

ViaMichelin om Oslo: A capital in sync with nature

Michelins har i sitt nyhetsbrev ViaMichelin denne gang valgt å profilere Oslo under overskriften Oslo – a capital in sync with nature.

Before leaving to explore the fjords of the Northern coast, which are amongst the most spectacular landscapes in Europe, take time to visit Oslo! The oldest Scandinavian capital captures the quintessence of the nation’s culture and gastronomy in exceptional settings.

Jeg må nok medgi at det var nytt for meg at Oslo er “The oldest Scandinavian capital”. Så vidt meg bekjent er både Stockholm og København eldre – i alle fall som hovedsteder og ordentlige byer. Men det er ikke noen grunn til å henge seg opp i det. De anbefaler folk å bruke tre dager på Oslo.

Går man inn i detaljene finner man nok et og annet som ikke stemmer. Det er f.eks. helt nytt for meg at folk tar ferje eller drar med sine seilbåter til Hvervenbukta, Katten, Ingierstrand og Fiskvollbukta om sommeren. Men det stemmer litt bedre for Langøyene og Hovedøya, selv om heller ikke disse er noe typisk mål for seilerne.

I disse tider med Røkke-bråk merker en seg også at de ikke helt har fått med seg detaljene her, når de skriver:

“including the office of Norway’s most famous businessman, the ex prawn fisherman Kjell Inge Røkke; in the summertime you can buy prawns from the fishing boat from which he made his fortune.”

Det var nok ikke i reketråleren ved Aker brygge  Røkke skapte sin formue.

De skryter at musikken. “Oslo is now musically one of the most exciting towns in Europe”, skriver de, og fremhever (selvfølgelig) Operaen.

I spalten om restauranter fremheves og omtales Bagatelle, og skriver følgende i ingressen: “In Oslo you will come across one of the most exiting chefs in Europe: Eyvind Hellstrøm (two stars in the 2009 Michelin Guide.)”  Overskriften på artikkelen er “Bagatelle restaurant: Eyvind Hellstrøm, Genius of the Fjords”.

For en matinteressert nordmann som synes det er veldig gledelig at norske kokker har hevdet seg så godt internasjonalt er det fristende å sitere mye:

“The last few years there has been a lot of talk (perhaps too much?) about Spain’s “culinary revolution” which took place in the 1990′s and beginning of the 2000′s, a revolution which should be attributed to the genius of a handful of charismatic chefs. The best known of these are Ferran Adria, Martin Berasategui, Juan Mari Arzak, Pedro Subijana and the Roca brothers (just to name a few!)

There has, however, been very little interest in Scandinavia’s sudden emergence at the forefront of the world gastronomic scene. What good can come from these Nordic countries apart from gravelax (salmon marinated in salt and sugar), rakfisk (fermented trout) and whale steak, not forgetting the traditional grilled pork belly served at Christmas?

Yet one has to just look at the figures to discover that, in this part of Europe, something out of the ordinary is taking place. In Norway alone four chefs have carried off the famous Bocuse d’Or prize: Geir Skeie in 2009, Charles Tjessem in 2003, Terje Ness in 1999 and Bent Stansen in 1993; two others received the Silver Bocuse: Tom Victor Gausdal in 2005 and Lars Erik Underthun in 1991; and one Bronze Bocuse: Odd Ivar Solvold in 1997. In 2009 Sweden won second place and Denmark were fourth!

This new generation of Nordic chefs owes everything to one man: the great Norwegian Eyvind Hellstrøm.

Litt lenger nede står det:

“Eyvind Hellstrøm is considered by Paul Bocuse (who made him Chevalier of the Légion d’honneur in 2007) to be “one of the greatest.” Hellstrøm has managed to make his Bagatelle restaurant in Oslo one of the finest dining experiences in Europe, which is no mean feat. To pull this off he had to carry out the patient work of educating his compatriots, hitherto experts only in snacks and frozen foods.”

Til alle Oslo-folk som liker å lese litt skryt om sin egen by (og andre), les de to artiklene.

Er “Pirate Bay-dommer” Tomas Norström inhabil?

Det har i etterkant av Pirate Bay-dommen blitt fremsatt påstander om at dommeren, Tomas Norström, var inhabil (jävig). Saken har selvfølgelig også fått oppslag i norske medier. Det er i og for seg en type påstand vi ofte hører, i de aller fleste tilfeller uten at det er noe grunnlag for å påstå inhabilitet. Grunnen til den påståtte inhabiliteten skal være at Tomas Norström er med i to foreninger og er med på å avgjøre klager om domenenav, noe også den ene advokaten er.

Nå har jeg ikke detaljkunnskap om de svenske foreningene, ei heller om svensk prosessrett, så jeg må ta noen forbehold her. Men for meg er det ganske utenkelig at medlemskap i den type foreninger det her er snakk om skal kunne medføre inhabilitet.

Overfører vi det til norske forhold og over til et annet rettsområde enn opphavsrett, ville det lett kunne føre til at Arbeidsrettens dommere ville være inhabile i enhver sak hvor en av partene er representert av en arbeidsrettskyndig advokat. Arbeidsrettens leder, Tor Mehl, er nemlig nestleder i Norsk Arbeidsrettslig Forening. Dessuten er Arbeidsrettens nestleder, Jon Gisle (ja, det er han med “Donaldismen”) redaksjonssekretær for foreningens skriftserie. Jeg vil tro at de fleste advokater som arbeider med arbeidsrett også er medlemmer av den samme foreningen.

Det finnes mange slike foreninger. Vi har Norsk forening for opphavsrett og Norsk forening for industrielt rettsvern, som samler henholdvis opphavsrettsjurister og jurister som arbeider med patent, varemerker m.m. Jeg er medlem av den første. Jeg er også medlem av Norsk forening for Jus og EDB, og har også vært leder av foreningen i en periode. Det finnes en rekke andre slike foreninger, uten at jeg kjenner alle sammen. De er møteplasser for folk som arbeider innenfor de aktuelle rettsområdene, men er ikke noen interesseorganisasjoner eller lobbyorganisasjoner. Å påstå at man blir innhabil av å være medlem av en slik forening er etter min vurdering fullstendig grunnløst.

At en av advokatene og Tomas Norstöm begge er med i nemnden som behandler domenenavntvister under .se-domenet kan ikke ha noen betydning. Det betyr antagelig bare at begge er med i den gruppe jurister som blir brukt når slike tvister skal løses. Om det i denne nemnden er skriftlig behandling, slik det er vanlig i denne type saker, betyr det at de som sitter i et panel sammen ikke en gang møtes under saken. I følge programlederen har Tomas Norström og den aktuelle advokaten én gang sittet i samme panel som har behandlet en slik tvist. Tomas Norstöm sier at det sikkert er riktig, men at han selv ikke kan huske det. Det tyder i alle fall på at det ikke er noe som har skapt nære bånd mellom de to.

Rent generelt vil jeg si at de ikke er et stort problem at advokater kjenner hverandre, og at advokater og dommere kjenner hverandre så lenge det er slik at man omgås i profesjonelle sammenhenger. Hvis det er nære personlige vennskap kan det være mer problematisk. Hvis det er bånd mellom partene og dommeren vil det være mer problematisk, selv om det også der skal være en viss nærhet før det blir snakk om inhabilitet. Advokaten gjør en jobb for sin klient, men har ikke noen egeninteresse i saken ut over at man stort sett ikke liker å tape.

Det er dessuten i seneste laget å komme med slike innsigelser nå. I alle fall i Norge er det slik at innsigelser om innhabilitet på grunn av “særlige forhold” må fremsettes  så snart han får vite om det forhold som begrunner påstanden om inhabilitet. Har man startet rettsforhandlinger uten at innsigelse er reist, og man kjenner omstendighetene som begrunner dette.

Jeg har hørt gjennom de ulike nyhetsinnslagene. Dessverre er dette en form for tendensiøs og manipulerende journalistikk som gjør det vanskelig å vurdere saken.

P3 har intervjuet en advokat Leif Silbersky (som jeg ikke vet noe om). Det er åpenbart at de ikke sendte hele intervjuet. Leif Silbersky gjentar stadig at “dersom det er slik som du sier …”, men hele den innledende delen hvor intervjueren må ha redegjort for hva saken gjelder er klippet bort. Så det er umulig å vurdere om intervjueren har gitt en tendensiøs fremstilling, slik at Leif Silbersky uttaler seg på sviktende grunnlag.

P3 har også intervjuet lektor i prosessrett, Erik Bylander. Overskriften på nettsiden er “”Det kan se illa ut”, men hører man på intervjuet så snakker han mest om inhabilitet generelt. Også han uttaler seg ut fra intervjuerens saksremstilling, men også her er fremstillingen klippet bort. Så vi kan ikke vurdere hva det egentlig er han svarer på. Om medlemskap i organisasjoner sier han omtrent noe slikt: “Om en organisasjon har vær særlig aktiv i slike spørsmål kan det være et problem”. Men det er ikke noe som tyder på at de aktuelle foreningene har vært aktive i disse spørsmålene. Men Erik Bylander er forsiktig i sine uttalelser, og konkluderer med at han tror at Tomas Nordstöm ikke er inhabil. (Han viser til Menneskerettsdomstolens praksis, som synes å være strengere enn svensk praksis, men sier at han tror Tomas Nordstöm ikke ville ha blitt ansett for inhabil av EMD.)

Intervjuet med Tomas Norstöm synes å være fullstendig. Men da går det også fram at intervjuerens fremstilling av saken er skjev og tendensiøs. Han gir en helt feil fremstilling av hva slags foreninger det er snakk om, og om hva slags verv han har når det gjelder håndtering av domeneklager. Hvis det som de andre har svart på like skjevt og tendensiøst, da blir svarene ganske verdiløse fordi de har uttalt seg om feil faktum.

Intervjueren gjør et poeng av at blant annet STIM (“svensk TONO”), plateselskaper og andre er medlemmer. Her snakker de litt forbi hverandre, og det er uklart om de har institusjonsmedlemskap eller om det er folk fra disse organisasjoner eller bedrifter som er medlem. Men Tomas Norstöm sier at han ikke vet hvem som er medlemmer. Og slik er det stort sett i slike foreninger. Jeg kjenner noen enkeltperosner som jeg vet er medlem i Norsk forening for opphavsrett, men selv om jeg er medlem vet ikke jeg hvem andre som er medlem. Heller ikke da jeg var leder av Norsk forening for Jus og EDB hadde jeg oversikt over alle medlemmer. Det er sekretæren som holder orden på medlemsregisteret, og det er ingen grunn til at man skal granske det, ei heller om man er leder eller sitter i styret for foreningen.

Det gjøres et poeng av at en av meddommerne trakk seg da det ble kjent at han var medlem av den sveske komponistforeningen, og intervjueren spør om det gjelder andre regler for meddommere enn for de faste dommere. Tomas Norström svarer selvfølgelig at det er det samme regler som gjelder. Men igjen er det intervjueren som bommer, og ikke skjønner hva slags foreninger det dreier seg om. En forening som opphavsrettsforeningen er en forening som samler folk som arbeider med opphavsrett, helt uavhengig av hvilke interesser de har og hvem de måtte representere. En komponistforening er en interesseorganisasjon for komponister, og en slik forening har en helt annen interesse i utfallet av en sak som Pirate Bay. Det er bl.a. komponistenes interesser som står på spill i saken. Det er noe helt annet enn at man er interessert i jusen som sådan.

Det er også intervju med to av forsvarerne til piratene. De synes selvfølgelig at dette er forferdelig, osv. Men det er jobben deres å si det, og de har åpenbart en interesse i utfallet av dette spørsmålet. Så deres mening synes jeg det er liten grunn til å bry seg om.

Tomas Norström er også blant opphavsrettsjurister i Norge kjent som en meget dyktig opphavsrettsjurist, og jeg vil tro at han er mer kjent i Sverige enn han er her. Erik Bylander fremhever også at Tomas Norstöm er en meget dyktig opphavsrettsjurist. At han er medlem av den svenske opphavsrettsforeningen burde ikke akkurat komme som noen stor overraskelse på noen. Jeg vil påstå at piratenes advokater har gjort en dårlig jobb om dette er noe de først har blitt kjent med etter at svensk P3 begynte å omtale saken.

Det sies at man også kan anses inhabil hvis det kan bli skapt et inntrykk av at man er inhabil, uten at det egentlig er saklig grunn for det. Det er tross alt et spørsmål om tillit til de avgjørelser en domstol treffer. Men at noen journalister lager noen tendensiøse og tabloide oppslag bør ikke være nok til å medføre inhabilitet.

Min konklusjon er at dette bare er tendensiøs, tabloid og dårlig journalistikk fra en journalist som har sin egen agenda, og den agendaen er ikke å få fram sakens realiteter. Dette er bare en ny episode i det mediesirkuset Peter Sunde snakker om, det nok ikke et nytt kapittel i selve saken.

Pirate Bay-dommen har effekt

Piratskipper Peter Sunde var på sitt eplekjekke vis raskt ute med å si at dommen mot Pirate Bay ikke ville få noen betydning. Andre pirater har også sagt at dommen ikke får noen betydning for dem. Øyvind Solstad har på NRKBeta har skrevet at seiren er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Jan Omdahl i Dagbladet var også raskt ute med å si at dommen ikke ville få noen betydning. Mange andre har sagt det samme.

Men ikke overraskende har dommen sin effekt. “BitTorrent Trackers Close En Masse After Pirate Bay Verdict” kan vi lese på nettstedet TorrentFreak. De skriver:

“Operating a BitTorrent tracker from Sweden is not as fun as it used to be, last Friday ruined all that. What was once considered a safe haven for BitTorrent sites, is now a Bermuda Triangle for some previously very active BitTorrent trackers. The harsh verdict against the four individuals involved with the largest BitTorrent tracker on the Internet led to worries among those who operate similar sites in Sweden and elsewhere.

In the days following the verdict, several large and small BitTorrent trackers have decided to close down and more are expected to follow suit in the days to come.”

PirateBay har vært og er det største piratredet. Derfor har nok også de påført bransjen det største tapet. Et erstatningsansvar på 30 mill SEK er mye for en privatperson. Man skal merke seg at dommen i PirateBay saken bare gjelder utvalgte verk og nedlastinger i perioden 1. juli 2006 til 31. mai 2006, altså en periode på 11 måneder. Det gir sånn omtrent 2,7 mill SEK pr måned. Selv om beløpet vil være mindre for småpirater, så kan taksameteret tikke ganske fort der også. Personen som etablerte tjenesten napster.no hadde, i følge Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 41, på det meste lenker til 170 musikkfiler. Trafikken var vel heller ikke så stor. Men han ble dømt til å betale en erstatning på 100.000 NOK, noe som også er veldig merkbart i en studentøkonomi. Man skal nok ikke være en veldig stor pirat før kravet kan bli noen millioner.

Det er kanskje lett å være like flåsete som Peter Sunde og si at han heller ville ha brent pengene enn å betale, om han hadde hatt noen penger å brenne. Men det er ikke bare å si at man ikke har penger å betale med og tro at man dermed slipper unna. For unge mennesker uten noen særlig inntekt og uten formue vil slike erstatningskrav kunne være helt ødeleggende. Man kan bare tenkte på hva banken vil si den dagen man vil anskaffe bolig og søker lån. Hvis man allerede skylder et stort beløp som kanskje er under tvangsinndrivelse, da kan man bare glemme tanken på å få lån. Man vil nok også få store problemer med f.eks. å få kredittkort. Som de skriver i TorrentFreak: “[It] is not as fun as it used to be”.

Mange, både pirater og kommentatorer, har vist til at PirateBay ikke kan stoppes fordi serverne er spredt i mange land. Det er ganske naivt. Den dagen det foreligger en rettskraftig dom vil man med den i hånden kunne få stoppet denne tjenesten i de fleste siviliserte land, selv om også det kan kreve noen (relativt enkle) rettsrunder. ISPer som hoster en tjeneste som er kjent ulovlig vil selv kunne risikere ansvar. De kan antageligvis risikere ansvar allerede for det de gjør i dag. Ingen i den bransjen kan påstå at de ikke vet hva slags tjeneste dette er. At det ikke foreligger noen rettskraftig dom spiller her ingen rolle, ut over at det kan ta noe tid før eventuelle krav mot dem blir fremmet. Det er et grunnleggende prinsipp at rettsvillfarelse ikke fritar for ansvar. Så om noen fortsatt skulle mene at det de driver med er lovlig, så har det null betydning om resultatet til slutt skulle bli, slik jeg tror, at man får en endelig dom om at dette er ulovlig virksomhet.

Det har vært skrevet at Carl Lundström betaler hele erstatningen (ikke boten, som “Dagens IT” feilaktig omtaler det som). Om han faktisk betaler gjenstår å se. Men at han kommer til å få hele regningen, er sannsynlig.

Så spørs det hva bransjen gjør den dagen det eventuelt foreligger en fellende dom. Det har vært sagt at det vil gå 2-3 år før det foreligger endelig dom i saken, og folkene bak Pirate Bay har sagt at de fortsetter som før. Som nevnt gjelder erstatningen bare perioden 1. juli 2005 til 31. mai 2006. Om vi antar at en endelig avgjørelse fra Högsta Domstolen foreligger høsten 2011 kan man fremme krav om erstatning for de tap man har blitt påført etter 31. mai 2006 hvis Pirate Bay faktisk fortsetter sin virksomhet. Om man bare tar utgangspunkt i erstatningsutmålingen i den dommen som nå er avsagt vil dette kunne bli rundt 200 millioner. Med alle rettslig spørsmål avklart vil det ikke bli mye sirkus rundt en eventuell ny erstatningssak. Det vil bare bli et spørsmål om å utmåle erstatning etter de prinsipper som er lagt til grunn i hovedsaken. Da kan det hende at Carl Lundströms knekkebrødmillioner likevel ikke er nok til å dekke kravet – i alle fall vil det være særdeles merkbart.

Jeg vet ikke hva som vil være neste trekk i denne saken. Men jeg vil bli overrasket dersom man ikke øker presset mot Pirate Bay og bakmennene med sikte på å få stanset virksomheten.  Nye økonomiske krav som kan få det til å knase i knekkebrødene kan være et slikt virkemiddel.

Rett til å ta uskrift fra Internett

Dette innlegget er skrevet som et svar til Gisle Hannemyr i debattråden Fred, frihet og alt gratis på deltemeninger.no.

I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:

“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]“.

Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.

Gisle Hannmyr svarte på min kommentar.  Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:

Først får man klarlegge hva man mener med å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. I dette legger jeg at noen kommer over noe de finner interessant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Derfor klikker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskriften, f.eks. lage mange eksemplarer for å dele ut i en klasse, da har man passert det jeg legger i å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. Vil man inkludere en tekst i et kompendium eller for annet formål fremstille et antall eksemplarer som spres utenfor det private område, da gjelder de samme regler uansett hvorfra man henter dokumentet. Det er ikke noen forskjell mellom å kopiere opp en artikkel man finner i et tidsskrift og en artikkel man finner på nettet. Og tekniske detaljer som at man kan skrive ut flere eksemplarer i stedet for å kopiere er helt uten betydning.

Åndsverkloven § 12 gir rett til å ta utskrift (fremstille eksemplar) til privat bruk. Dette omfatter også i noen utstrekning det som kalles “personlig yrkesmessig bruk”, selv om grensene her er uklare. Hvis det er noe som er nødvendig for at man skal kunne gjøre jobben sin, da er man klart utenfor det som dekkes av
§ 12.

For bruk ut over det som dekkes av § 12 (eventuelt av andre låneregler, tvangslisenser og avtalelisenser, som jeg ikke går inn på), forutsetter i utgangspunktet samtykke. Men et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Implisitt samtykke er en velkjent konstruksjon. Før vi i 1991 fikk den bestemmelsen om dataprogrammer som nå står i åvl § 39h bygget man retten til den eksemplarfremstilling som skjer når et dataprogram installeres på en datamaskinprogram, på implisert lisens. Implisert lisens nevnes også som mulig grunnlag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med referanse til en artikkel av Ole Andreas Rognstad. Høyesterett mente at dette ikke var et egnet grunnlag for spørsmålet om rett til lenking, men de aksepterte det som et mulig grunnlag og anerkjente dermed at et samtykke kan bygge på implisert lisens.

I forhold til tekster og annet på Internett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre tekster og annet tilgjengelig på denne måten også bl.a. har akseptert at det fremstilles eksemplarer som følger av det valgte mediets egenart. Å ta enkeltutskrifter faller innenfor dette. På tilsvarende måte kan man fremstille eksemplar av lyd- og videofiler som er gjort tilgjengelig som podcast eller på annen måte i et format som forutsetter lokal eksemplarfremstilling. Derimot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt samtykke til å fremstille eksemplar (ut over det som kan hjemles i § 12) når lyd og video er gjort tilgjenglig i streamingformat.

Gisle Hannemyr viser til debatten rundt revisjonen av åndsverksloven i 2005. Men hans fremstilling av det som skjedde den gangen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004-2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufullstendig. Det som står om dette er følgende:

“Departementet mener etter dette at det ikke kan impliseres noe samtykke til bruk ut over lånebestemmelsene i åndsverkloven 2. kapittel alene ved den situasjon som UHR beskriver i sin uttalelse.”

Gisle Hannemyr har utelatt henvisningen til beskrivelsen i UHRs høringsuttalelse, som er gjengitt litt tidligere i samme kapittel, hvor det står:

“Det må derfor klargjøres i proposisjonen at avtalelisensen står tilbake for individuelle samtykker, og at slike samtykker også kan være «stilltiende» eller følge av de konkrete omstendigheter, praksis og sedvane. For eksempel må det være klart at nedlasting, utskrifter og annen utnyttelse av verk og andre beskyttede arbeider som er lagt ut på Internet med rettighetshaverens samtykke, og uten at rettighetshaveren har satt særlige begrensninger i bruken, er klarert individuelt, og derfor ikke skal omfattes av en avtale om avtalelisens. “

Det departementet tok avstand fra i sin uttalelse var at man kunne basere en så omfattende bruk som UHR tok til orde for, i praksis enhver bruk i undervisningssammenheng, på implisert samtykke. Departementet avviste ikke implisert samtykke som sådann.

Det som imidlertid fikk en del opphavsrettsorganisasjoner til å reagere, og som dermed blir for det annet, var verken proposisjonen eller en bemerkning fra Trond Giske. Det man reagerte på var følgende uttalelse i flertallsinnstillingen fra Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité Innst. O. nr. 103 (2004-2005) kapittel 2:

“Flertallet mener at dagens praksis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.”

Ser man på uttalelsene litt tidligere i denne innstillingen vil man se at stortingskomiteen anser all bruk i undervisning (i alle fall i offentlige undervisningsinstitusjoner) som ikke-kommersiell. Komiteens flertall slutter seg med andre ord til innholdet i den UHR-uttalelsen som departementet hadde tatt avstand fra.

Et stilltiende, implisitt samtykke kan aldri gå lenger enn tausheten rekker. Hvis opphavsmannen sier klart fra at han ikke gir slikt samtykke, da kan ingen hevde at slikt samtykke foreligger. Det hjelper ikke at Stortinget sier at samtykke må anses å foreligge dersom de som må gi samtykke sier et klart NEI. Stortingets virkemiddel er å gi lover, ikke å gi samtykke på vegne av andre. Derfor rykket noen organisasjoner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres medlemmer ikke ga slikt samtykke som stortingskomiteen hevdet at de hadde gitt.

Saken fikk et etterspill i Verderlagsnemnda, som fastsetter vederlag i konflikter rundt avtalelisenser. I et vedtak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stilling til hva kommunene og fylkeskommunene må betale vederlag for, bl.a. for bruk i skolen. Etter at andre stridsspørsmål er folikt, er det kun spørsmålet om vederlag for utskrifter fra Internett som nemnda skal ta stilling til. På s. 33 i vedtaket sier nemnda følgende om rekkevidden av
§ 12:

“Etter nemndas oppfatning vil den ansattes yrkesmessige kopiering etter dette falle inn under § 12 i to hovedgrupper situasjoner: For det første må det være tillatt å ta kopier av praktiske hensyn av privat karakter. En kommunal eller fylkeskommunal saksbehandler, eller en lærer i grunnskolen eller videregående skole, må således kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbeidet til andre steder enn selve arbeidsplassen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller forberede seg til undervisning hjemmefra. For det andre må kopiering som er utslag av den ansattes generelle faglige interesse og flid ut over det som er strengt tatt nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene, kunne skje i medhold av § 12.”

Etter en relativt inngående diskusjon om rekkevidden av § 12 og om implistt samtykke, oppsummerer nemda dette slik på s. 39:

“Når arbeid med verk på Internett i yrkesmessig sammenheng kan anses som nødvendig for utføring av arbeidsoppgavene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjemles i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sammenhengen det er mellom skjermlesing og utskrifter, er det sett fra internettbrukerens side – i hvert fall i ”normalsituasjonen” – rimelig å gå ut fra at utlegging av verk på Internett uten tilgangssperrer innebærer et samtykke til å ta utskrifter til egen bruk uavhengig av om bruken er privat eller ervervsmessig.”

Nenmda diskuterer også en mer omfattende bruk på s. 40. Her skriver de:

“Mens adgangen til å ta utskrifter til egen bruk må ses som en naturlig konsekvens av adgangen til å lese verket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgangen til spredning av utskriftene. En slik handlingsform har ikke den samme nærheten til selve internettbruken, og fremstår slik sett mer som en sekundær utnyttelse. For slik bruk må utgangspunktet være det motsatte: Utleggingen av materialet på Internett er ikke i seg selv egnet til å skape berettigede forventninger om at utskriftene skal kunne distribueres til andre.”

Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Du kan fritt skrive ut tekster du kommer over på Internett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bruken kan anses for privat i forhold til § 12 eller ikke. Et lite forbehold er at man ikke kan ta utskrift dersom man er utenfor området for § 12 og det er sagt uttrykkelig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en særlig praktisk situasjon. Man kan ikke uten videre spre utskrifter videre, man da er man etter min mening utenfor det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.

Håkon Haugli liker ikke ytringsfrihet

Håkon Haugli, som er stortingskandidat og leder for APs homonettverk, kritiserer i Dagsavisen 20. april 2009 at Fritt Ord har gitt Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. “Priset for sin skamløshet?” er Hagulis overskrift.

Artikkelen er stort sett et angrep på Nina Karin Monsens meninger. Haugli mener åpenbart at man ikke kan gi en pris til en som hevder synspunkter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kommer han helt ufrivillig til å understreke poenget med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid politisk korrekte, sosialdemokratiske meninger som trenger ytringsfrihetens vern. Konformister som Håkon Haugli har lite å frykte. Det er de kritiske og upopulære meninger som trenger ytringsfrihetens vern.

I sin begrunnelse for å gi prisen til Nina Karin Monsen har Fritt Ord blant annet påpekt at hennes meningsmotstandere har forsøkt å marginalisere henne. Også dette bekrefter Haugli ved å ta i bruk den primitive hersketeknikk det er å omtale henne som “moralfilosof” – i anførselstegn. Det er som om jeg skulle omtale Håkon Haugli som “politiker”, altså en som gir seg ut for å være politiker, men som ikke fortjener betegnelsen.

“Når Fritt Ord belønner Monsens ondskapsfulle angrep på homofile og våre barn, setter de likhetstegn mellom fri debatt og krenkende bidrag i debatten” skriver Haugli. Det er som å høre mullaer i debatten om Muhammed-karikaturene: Man vil hindre at meninger man ikke liker kommer fram ved å stemple dem som krenkende. Vi må tåle religionskritikk, selv om noen kan oppleve dette som krenkende. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på seksualitet og familiepolitikk som noen opplever som krenkende.

“Ytringsfriheten er en viktig grunn, kanskje den aller viktigste, til at Monsen og hennes meningsfeller gjennom de siste førti år, skritt for skritt, har tapt kampen for fortsatt diskriminering av homofile” forsetter Hauli. Kanskje det. Men mener han da, som Orwells kamerat Napoleon, at de som ikke deler de seirendes syn bare har å holde kjeft og innrette seg etter de som er likere enn andre? Haugli bruker her det som så ofte er makthaveres skitne våpen mot kritikere: De beskyldes for å misbruke ytringsfriheten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Monsens synspunkter, og jeg tror heller ikke at Fritt Ord har gitt henne prisen som et uttrykk for at de er enige med henne (slik Haugli faktisk insinuerer). Det er ikke hennes synspunkter som er viktige, og de er jeg derfor heller ikke villig til å diskutere. Men det er viktig at vi har personer som tør stå for det de mener og hevde sine synspunkter selv om de er upopulære og går på tvers av det politisk korrekte.

Vi trenger reflekterte personer som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Monsen er en slik person, og det er dette hun har fått prisen for.

Er piratene de beste kundene?

Aftenposten skriver i dag at en undersøkelse utført ved BI viser at piratene er de beste kundene. Vi har ofte fått høre dette, om at folk først lytter til piratversjoner og deretter kjøper musikken hvis de liker den.

Jeg kjenner ikke undersøkelsen ut over omtalen i Aftenposten.  Men ut fra det som der er referert har folk blitt spurt om de har lastet ned gratis musikk. Det fremgår ikke om folk har lastet ned mye eller lite musikk. Rent umiddelbart fremstår dette som en stor svakhet ved undersøkelsen. Det er ikke særlit overraskende at folk som faktisk er interessert i musikk i større grad har lastet ned noe musikk enn folk som ikke er særlig interessert i musikk. Dermed kan man få de resultater at de som kjøper musikk også har lastet ned noe fra gratistjenester.

Hvis det hadde vært slik at de som laster ned musikk i stort omfang også kjøper musikk i stort omfang, da ville resultatet vært interessant og overraskende. Men om man ser på hvilke musikksjangre som synes å tape mest på ulovlig nedlasting, da tyder det på at de som laster ned mye musikk i liten grad kjøper denne musikken.

PirateBay dommen

Fredag falt dommen i PirateBay saken. Det burde ikke komme som noen overraskelse at alle fire ble dømt, selv om det nok er flere enn meg som ble overrasket over hvor streng dommen er.

De fire er dømt for

- Å tilby en tjeneste som mange benytter til ulovlige handlinger i stort omfang.
- De har selv vært klar over at tjenesten har blitt benyttet til ulovlige handlinger i stort omfang.
- De har ikke gjort noe for å hindre den ulovlige virksomheten som skjer ved hjelp av deres tjeneste.

Dette har retten, etter min mening helt korrekt, ansett for en forsettlig medvirkning til de ulovlige handlinger som har blitt begått ved hjelp av disse tjenestene.

Retten har videre lagt til grunn at dette har skjedd i kommersiell hensikt. Det er påvist flere konkrete annonsesalg,  deriblant et enkeltsalg på 1,2 mill SEK. Det er nok grunn til å tro at det er solgt annonser for langt større beløp enn det som er konkret påvist i dommen.

Det er også lagt til grunn at hensikten med PirateBay var å skape en møteplass for “fildelere”.

Dommen handler egentlig i veldig liten grad om teknologi, selv om det understreker det grunnleggende og egentlig helt opplagten, nemlig at en ulovlig handling er akkurat like ulovlig uansett hvilken teknologi man benytter.

Det har vært spekulert mye rundt konsekvensene av dommen. Rent umiddelbart får den ingen direkte konsekvenser. Dommen bli ganske sikker anket, om ikke den er anket allerede. Saken går nok til Högsta domstolen,  så det vi må nok vente 2-3 år før siste ord er sagt i denne saken.

Vi får skremselspåstander om at dette vil bety slutten på søkemotorer som Google, at Google vil være neste mål, osv. Det er ingen grunn til å frykte noe slikt. Google er ikke skapt for å være en møteplass for “fildelere”. Det er heller ikke slik at andre kan gjøre bruk av Googles søketjeneste for å gjøre verk ulovlig tilgjengelig, selv om Google og andre søkemotorer vil finne materiale som er gjort ulovlig tilgjengelig. Google finner filer som det er lenket til, herunder det som det lenkes til via PirateBay. Men man kan ikke registrere sine torrent-filer på Google for at andre skal finne dem.

Det har også vært gjort et poeng av at bl.a. Google kan brukes til å søke etter torrent-filer. Dette er heller ikke viktig. Bit-torrent teknologien i seg selv er ikke ulovlig. NRK bruker denne teknologien for å gjøre tilgjengelig serier, fordi dette er meget effektiv teknologi til slik bruk. Andre bruker sikkert teknologien på tilsvarende måte. Jeg møtte den i en slik sammenheng for en del år siden (jeg husker ikke hvor mange) da en usansk musikkfestival (det kan har vært Austin blues-festival)  brukte denne teknologien for å gjøre tilgjengelig opptak fra festivalen. Går vi noen år tilbake var mp3 den teknologien mange reagerte mot og oppfattes nærmest som ensbetydende med priatvirksomhet. mp3.com var et tidlig nettsted for ulovlig tilgjengeliggjøring av musikk (i dag fungerer det på en helt annen måte). Det vil være like galt å fokusere på torrent-teknolgien i dag som det den gang var å fokusere på mp3-formatet.

Det gjelder her som ellers at det avgjørende ikke er teknologien, men hva teknologien brukes til.

Piratene var eplekjekke og hadde høy sigarføring. De hevdet selv at det de drev med var lovlig. Men en så knusende dom faller slike påstander flatt til jorden. At de fortsatt forsøker å fremså som like sikre i sin sak og sammenligner seg med Karate Kid som får bank i første episode, blir først og fremst patetisk. Men det slår sikker an blan piratfansen.

30 millioner svenske kroner, som folkene bak PirateBay er blitt dømt til å betale i erstatning, er mye penger. Det er her grunn til å understreke at dette er erstatning for tap som piratene har påført noen av de berørte virksomheter. Noen medier har omtalt dette som bot, men det er feil. Likevel har nok ikke musikk- og filmindustrien først og fremst vært opptatt å få inn de pengene. Det de har ønsket, og som de nå har oppnådd, er å markere at dette er ulovlig og at det kan ha alvorlige konsekvenser. Om de faktisk betaler eller ikke er antagelig langt mindre interessant enn det faktum at de er dømt til å betale.

Piratene fortsetter imidlertid å opptre som provokatører, og gjør det klart at de ikke vil betale noe som helst. Men også i Sverige kan man tvangsfullbyrde et krav, og med sin opptreden provoserer de sannsynligvis fram en tett oppfølgning av disse kravene. Folkene bak PirateBay må nok regne med at alt de vil ha av inntekter ut over det helt nødvendige til livsopphold vil gå med til å dekke erstatningskravet, enten de betaler frivillig eller ikke. For noen vil de være martyrer, akkurat som andre forbrytere som blir tatt i noen kretser er martyrer. Men de kan først og fremst bli kroneksemplet på hvor mye det kan være å tape på en slik virksomhet.

Domenenavnene piratebay.org og thepiratebay.org og sikkert en del andre må antas å ha en ikke helt ubetydelig verdi. Disse er registrert på en av de dømte, Fredrik Neij. Jeg ville ha gått for å ta beslag i dette og annet som er nødvendig for å opprettholde virksomheten, for å dekke kravene. Kanskje ville det ikke gitt så mye penger, men det kunne ha bidratt til å stoppe et av de mest omfattende priatnettverkene. mp3.com og napster er i dag ufarlige tjenester, og kanskje kan man lykkes i å uskadeliggjøre PirateBay på lignende måte.

Holdningen til piratene er underlig. Eller det er snarere mer underlig at de får såpass mye positiv oppmerksomhet. Tanken om at det som presenteres av kunst og kultur skal være gratis fordi det er billig å reprodusere og distribuere er omtrent som å si at det ikke koster noe at folk tar trikken så lenge trikken går der likevel. Man kan hevde at Ruter ikke taper noe om jeg sniker meg med trikken uten å betale i stedet for å gå. Men man skal være temmelig innskrenket i toppetasjen om man ikke forstår at det koster å drive trikk og at dette må betales. Slik er det også med kunst og kultur, og derfor er det heller ikke særlig overraskende at så mange artister er glade for dommen. Om Gatas Parlament og andre vil gi bort det de lager gratis, så er det ingen som hindrer dem i å gjøre det. At det kan være vanskelig å få et plateselskap eller andre til å satse penger på dem, er en annen sak. Men det er en pris de må akseptere om de vil gjøre det de lager fritt tilgjengelig.

I kjølvannet av PirateBay saken kan vi lese at noen vil fortsette fordi man likevel ikke vil finne dem, folkene bak PirateBay tilbyr en hvitvaskingstjeneste som skal gjøre det vanskelig å spore brukere, osv. Det er ikke overraskende at slikt skjer. Hvitsnippskriminelle har alltid gjort sitt ytterste for å skjule sine spor. Men det er overraskende at så mange sluker dette ukritisk og synes å akseptere det. Det er som skattesnytere, pengevaskere og andre hvitsnippsforbrytere skulle si at vi har fått så sofistekerte teknikker for å skjule sporene etter våre transaksjoner at vi fortsetter som før. Man hadde nok ikke fått støtte av SV, Rødt og Unge Venstre for at man må tillate skattesnyteri og hvitvasking av penger fordi det har blitt så vanlig. Men nettpirater får merkelig nok politisk støtte.

Det er også en underlig tro på at man kan slippe unna ved å plassere tjenestene på en server i et annet land. Jeg er norsk og skriver dette i Norge. Om den serveren hvor dette ligger er i Norge, Danmark, USA eller et annet land er helt uvesentlig. Det ville være som å tro at hvis et norsk forlag trykker en bok av en norsk forfatter hos et trykkeri i India så styrer de klar av norske regler. Det avgjørende er hvorfra man driver sin virksomhet og hvor den eventuelt har virkninger, ikke hvor man søker teknisk bistand. At det kan bli litt vanskeligere å håndheve er noe annet.  Men kan vil nok uten alt for mye styr kunne håndheve en slik dom i ganske mange land. Og en ISP som skjuler en tjeneste på flukt fra rettsforfølgning vil selv kunne havne i problemer. De vil fort kunne få et medvirkeransvar selv.

Vi blir ikke kvitt nettpirater, like lite som vi blir kvitt skattesnytere, pengevaskere, finansbedragere, narkolangere, kataloghaier og andre som bedriver en kriminell virksomhet som i relativt liten grad rammer enkeltpersoner. Den realistiske ambisjonen er å begrense dette, ikke å bli fullstendig kvitt det. Slik vil det også være med priatkopiering. Om man spør om vi noen gang blir kvitt ulovlig nettkopiering av musikk m.m., så er nok svaret nei. Det er som med spritsmuglere og skattesnytere: Vi blir ikke kvitt dem, men man kan i større eller mindre grad begrense slik virksomhet.

PirateBay-dommen kan være et bidrag til å begrense ulovlig nettkopiering. Om sluttresultatet skulle bli en rettskraftig dom som sier at det er medvirkning til ulovlige handlinger om man stiller til rådighet en tjeneste som i stort omfang brukes til ulovlig handlinger, som man vet brukes til slike handlinger og ikke gjør noe for å hindre det, da vil vi ha en avgjørelse som er ganske teknologinøytral og slitesterk. Om noen skulle forsøke seg på det samme med en ny teknologi, da endrer det ikke noe. Det er ikke slik at enhver teknologisk endring er en prinsipiell endring, slik en del teknologioptimister synes å tro.

Det som kanskje gir størst grunn til bekymring rundt tjenester som PirateBay er at de provoserer fram uungåelige motreaksjoner. Vi får krav om kontroll og overvåkning, sensur, osv.  At noen misbruker nettet til massive lovbrudd, enten det er på det ene eller det andre området, legitimerer slike krav om repressive tiltak. Dessverre.

Uholdbare påstander fra Thomas Gramstad om Pirate Bay-saken og Google

Thomas Gramstad gjentar sine påstander om at en fellende dom i Pirate Bay saken vil føre til at man da ikke vil kunne etablere tjenester som Google m.m., fordi man også der kan finne ulovlig innhold. Senest gjentok han dette på P2s Nyhetsmorgen og i Kulturnytt i dag (et par timer før dom er ventet i Pirate Bay saken).

Det Thomas Gramstad påstår er feil. Om han ikke vet bedre, eller om han ikke vil vite bedre fordi en korrekt fremstilling vil ødelegge hans retoriske poenger, skal være usagt. Han burde visst og han bør selvfølgelig holde seg til det som er sant.

Det er ikke skygge av tvil om at det meste av den tilgjengeliggjøring som skjer via Pirate Bay er ulovlig. Det er heller ikke noen tvil om Pirate Bay rent objektivt medvirker til denne ulovlige tilgjengeliggjøringen.

Det springende punktet i Pirate Bay saken er om folkene bak tjenesten har utvist den nødvendige personlige skyld ved at de forsettlig eller uaktsomt har medvirket til den ulovlige tilgjengeliggjøringen. Har de laget tjenesten i den hensikt å legge til rette for ulovlig tilgjengeliggjøring, eller har de eventuelt laget en tjeneste som er særdeles godt egnet til dette uten å gjøre noe for å hindre ulovligheter de meget godt vet at skjer?

Uten å gå inn i diskusjon av sakens realiteter, så kan det ikke være tvil om at det i alle fall er grunnlag for å diskutere om ikke folkene bak Pirate Bay har utvist slik skyld. For Google vil pekere til ulovlig materiale være en utilsiktet, men i praksis uungåelig bieffekt. Ingen kan påstå at folkene bak Google har laget en tjeneste i den hensikt å gjøre det enklere å gjøre opphavsrettslig vernet materiale lettere tilgjengelig.

Det er liten tvil om at det omsettes en del tyvegods via annonser in finn.no og tilsvarende tjenester. Men ingen vil av den grunn beskylde finn.no for å drive helerivirksomhet. Omsetning av  tyvegods er en utilsiktet, uønsket men også i praksis uunngåelig konsekvens av slike tjenester. Det hadde vært noe helt annet om man hadde etablert en tjeneste spesielt tiltrettelagt og profilert som en markedsplass for tyvegods, men anonyiseringstjenester osv. Det er ingen tvil om at Google her kan sammenlignes med finn.no når det gjelder utilsiktet tilgjengeliggjøring av ulovligheter, mens Pirate Bay kanskje ligner med på en helerisentral.

Om Pirate Bay om to timer skulle bli dømt, så  vil det ikke ha noen konsekvenser for Google og andre tilsvarende nettjenester. Thomas Gramstad bedriver skremselspropaganda på feilaktige premisser.

Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening

Tidsskrift for Den norske legeforening hadde i september 2007/18 en lederartikkel med tittelen “Hvem eier en tidsskriftartikkel?”. For å gå rett til konklusjonen: Denne redaktøren kan ingen ting om opphavsrett. Det som står er fullstendig galt.

I innleningen til artikkelen stiller redaktøren spørsmålet “Hvem er den rette eier av en trykt tekst?”. Svaret på det er meget enkelt: Hvis jeg jeg har kjøpt en avis, en bok eller et tidsskrift, da eier jeg den trykte teksten. Etter at jeg eventuelt har lest avisen står det meg fritt om jeg vil arkivere den, sende den til resirkulerning, pakke fisk i den, bruke den til å tenne i peisen, eller noe annet. Redaktøren snubler i satsen og blander sammen eiendomsrett og opphavsrett.

Redaktøren fortsetter: “Opphavsrett (copyright) til tekster handler om kontroll og rettigheter til publisering, kopiering og spredning av informasjon og ideer – og selvsagt om muligheten til å tjene penger.” Feil igjen. Opphavsrett handler ikke om spredning av informasjon og ideer. Jeg kan fritt gripe fatt i tidsskriftets (des)infomrasjon om opphavsrett. Ideer er ikke vernet og kan (med noen få unntak) fritt utnyttes.

Hver setning i de innledende avsnitt er feil. Den neste lyder: “Strid om opphavsrett oppstår fordi det sjelden er helt entydig hvem som er opphavet til teksten.” Det er sjelden det er noen uklarheter om dette. Den eller de som har skrevet teksten er opphavsmenn, med mindre det bare er en bearbeiding av en allerede eksisterende tekst – f.eks. en oversettelse.

Misforståelsen utdypes, slik at man ser hvor det svikter, i det som følger:

“Har forfatteren bygd på andres ideer? Har hun vært avhengig av andres finansiering, hjelp og støtte for å utforme teksten? Er informasjonen eller ideen så lite original at det ville være urimelig at noen overhodet kunne påberope seg opphavsretten?”

Ideer er fri. Hvor man har hentet sine ideer fra har ingen som helst betydning for spørsmålet om opphavsrett. Like liten betydning har det hvem som har finansiert arbeidet. Hjelp og støtte til utforming av teksten kan få betydning for opphavsretten, her har redaktøren et lite poeng. Men om informasjonen eller ideen er lite original – det har heller ingen betydning. Opphavsretten verner ikke ideen og informasjonen, men den form man presenterer dette i. Det meste av det jeg skriver om opphavsrett er i sitt innhold ikke særlig originalt. Jeg tar selvfølgelig utgangspunkt i gjeldende norsk opphavsrett, og det er ikke noe jeg finner på selv. Men skal noen skrive om samme tema får de utforme sin tekst selv, de kan ikke bare kopiere min. En artikkel vil være opphavsrettslig vernet selv om den ikke inneholder en eneste original idé eller noe originalt innhold. Selv den mest klisjefylte ukebladnovelle og en leksikalsk artikkel som presenterer velkjent kunnskap er opphavsrettlig vernet.

Med et så forfeilet utgangspunkt er det ikke overraskende at det meste som skrives videre må karakteriseres som tøv. Redaktøren skriver videre:

“Opphavsrettigheter til tekster er ikke som menneskerettigheter. De er ikke noe man har rett på, noe man fortjener eller har lovmessig krav på. Opphavsrettigheter er noe man forhandler om og diskuterer seg frem til og der ulike hensyn veies mot hverandre.”

Man kan selvfølgelig diskutere hva som menes med at  man “har lovmessig krav på” noe. Men redaktøren skriver som om opphavsrett er noe tidsskriftet eventuelt skjenker forfatteren. Slik er det ikke. Opphavsrett er, ja nettopp, lovbestemt. Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket, slik lyder teksten i åndsverklovens § 1 første ledd. Den som skaper en tekst, de er den som utfomer teksten og ingen annen. Opphavsmannen kan så forhandle med andre om at de på nærmere angitte vilkår skal få lov til f.eks. å trykke teksten, men det er da tidskriftet som får overdratt rettigheter fra forfatteren. At forhandlingssituasjonen kan være slik at forfatteren kan bli stilt overfor valget mellom å godta tidsskriftets vilkåer eller ikke å få publisert artikkelen, endrer ikke utgangspunktet.

Redaktøren forsøker å begrunne tidsskriftets ønske om å ha opphavsrett til artiklene med et ønske om “å ha kontroll over hvordan artiklene brukes – eller eventuelt misbrukes.” Litt lenger nede fortsetter det: “… tidsskriftene står som garantist for innholdet og gjennom opphavsretten har en lovmessig mulighet til å hindre misbruk av forskningsresultatene”.

Opphavsretten gir ingen kontroll med hvordan forskningsresultater brukes eller misbrukes. Opphavsrett til til publiserte artikler om hvordan man lager atombomber (om slike finnes) kan ikke påberopes som grunnlag for å hindre at terrorister (mis)bruker denne kunnskapen. Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Ingen redaktør kan hindre noen i å utnytte den kunnskap som formidles gjennom deres tidsskrift.

Man ser også at den samme misforståelsen om kontroll med resultatene brukes som begrunnelse for eller legitimering av tidsskriftets restriktive holdning til det de kaller dobbelpublisering. Ien annen leder fra februar 2007/3 med tittelen “Hva er en publikasjon – og en dobbeltpublikasjon?” heter det:

“En avgjørende grunn til å begrense dobbeltpublisering av originale forskningsresultater er at flere forskjellige tolkninger av de samme resultatene blir offentlig tilgjengelig på samme tid. Dermed kan det bli nokså uklart hva leserne skal bygge videre på. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de som vil fremme en ny behandlingsform, kan fristes til å selektere og referere de mest positive funnene, mens kritikere vil gjøre det motsatte. Ettersom svært få lesere går nøye inn i referansene til det som publiseres, vil utstrakt dobbeltpublisering gi enda mer sprikende og vanskelig tolkbare resultater å bygge på i kliniske beslutninger.”

Den som måtte ønske å formidle og fremheve forskningsresultater som fremmer en behandlingsform kan fritt referere de resultater de måtte ønske fra Tidsskrift for Den norske legeforening og andre tidsskrifter uten at redaktøren eller artiklenes opphavsmenn kan gjøre noe som helst med det.

I lederen om hvem som “eier” en tidsskriftsartikkel gjør redaktøren et stort poeng av hvor viktig tidsskriftene er for å kvalitetssikre den informasjon som publiseres. Men redaktøren av et vitenskapelig tidsskrift bør gå i seg selv og se på hvordan hun kvalitetssikrer det hun selv skriver. I det hun skriver om opphavsrett har kvalitetssikringen sviktet så kapitalt at det er nærliggende å tro at hun ikke en gang har forsøkt.

Mangelfull informasjon fra Vinmonopolet

Vin er godt og vin er spennende. Etter at vi for noen år siden kjøpte en leilighet i Languedoc har jeg begynt å utforske viner fra vår region. Vår region vil si Languedoc-Roussilon og den sydlige delene av Rhône. Stort sett holder jeg meg til regional vin når jeg er i Frankrike, og vin fra andre områder når jeg er hjemme.

Jeg er blant dem som liker Vinmonopolet, selv om jeg ikke alltid er like glad i prisene. Vinmonopolet sikrer at man har gode vinhandlere i hele landet, vinhandlere som raskt skaffer det de ikke har på lager fra Vinmonopolets særdeles rikholdige bestillingsutvalg. De har mer enn 10.000 ulike varer, og det er det ikke mange vinhandlere som kan tilby. De har også mange dyktige ansatte som kan gi råd om valg av vin og annet drikke.  Selv om jeg på en måte gjerne hadde sett vin i dagligvarebutikkene, tenker jeg med gru på hvordan det vil bli hvis vi får et RIMI/REMA utvalg av vin. Det blir kjedelig!

Men Vinmonopolet er for dårlig til å informere om vinen. Med Vinmonopolet som hovedreferanse har man vennet seg til å tenke at Languedoc-Rousillon er Langedoc-Roussillon, punktum. Côtes du Rhône er Côtes du Rhône, og så vet vi at det er noe som heter Châteauneuf-du-Pape som kommer fra omtrent samme området. Men utvalget er langt mer rikoholdig enn hva Vinmonopolet gir inntrykk av.

I Languedoc-Roussillon er det 19 hoved-AOC. Innenfor disse finnes det ulike klassifiserte viner. I AOC Coteaux du Languedoc er det for eksempel 12 ulike terroirs, som er områder hvor det tillates å sette områdenavnet i tillegg til Coteaux du Languedoc. Dette er områder som fremhever seg i forhold til Coteaux du Languedoc mer generelt. Selv setter jeg stor pris på rødviner fra Pic Saint Loup, som er en slik terroir innenfor AOC Coteaux du Languedoc. Tilsvarende underdeling i et kvalitetshierarki finnes innenfor andre AOC, skjønt Coteaux du Languedoc er det største klassifiserte området.

Et trinn lavere i klassifiseringen er Vin de Pays. Også her der det to nivåforskjeller. Hvis man kan angi området er vinen klassifisert litt høyere enn om dette ikke er angitt. En Vin de Pay d’Oc er derfor høyere klassifisert enn enn som bare kalles Vin de Pays. Det finnes også en klassifisering mellom VdP og AOC, men den betyr i praksis lite. Under VdP er uklassifisert bordvin. Enkelte VdP kan forøvrig være vel så interessante som en del AOC viner, da reglene for VdP ikke er like strenge som for AOC. Det er mulig å eksperimentere mer med druesorter osv.

For Rhône-viner er bildet tilsvarende. Côtes du Rhône er basisklassifiseringen for klassifiserte viner dyrket nær elven. I tillegg kommer fem AOC som ikke ligger innenfor Côtes du Rhône. Disse kalles med en fellesbetegnelsen Appellatoins de Vallée du Rhône, forkortet Appellations VDR. Jeg holder meg foresløpig stort sett på vestsiden av Rhônen, og da er Costieres de Nîmes den som interesserer meg mest.

Klassifiseringen innenfor Côtes du Rhône er hierarkisk. Innenfor de i alt 171 kommunene i Côtes du Rhône kan 95 bruke betegnelsen AOC Côtes du Rhône Village. Av disse 95 kan 16 også sette kommunenavnet på etiketten. På toppen av pyramiden troner 15 crus, som bare bruker eget AOC uten navnet Côtes du Rhône. Den mest kjente er antagelig Châteauneuf-du-Pape. Lenger nord finner vi Hermitage, Côte Rotie og Cornas, blant annet. I sør finner vi blant annet AOC Lirac og AOC Tavel.

Det er det samme systemet som mange kjenner fra Bordeaux: Basisklassifiseringen er AOC Bordeaux, under dette er områder som Pomerol, St Emillion og Medoc. Og innenfor Medoc finner vi Haut Medoc og på toppen troner områder som Pauillac, St Estephe, Margaux, St. Julien, osv. Hos Vinomopolet er alt dette bare Bordeaux.

Det ville nok ikke være hensiktsmessig å sortere papirlistene etter klassifisering. Men klassifiseringen bør selvfølgelig nevnes for alle klassifiserte viner. Jeg regner med at det ligger en database bak Vinmonopolets nettjeneste, og da er man ikke lenger avhengig av å sortere alt etter bare én nøkkel. Så her burde det være mulig å søke på Lirac å få med det Vinmonopolet måtte ha fra AOC Lirac, ikke bare den ene som har Lirac i navnet. Om det blant de 224 andre vinene som Vinmonopolet listefører som “Rhône Sør” skulle være flere viner fra AOC Lirac, er det ikke lett å finne ut.

Nå kan man sikkert lure på hvorfor jeg ergrer meg over Vinmonopolets informasjon når jeg sitter i Syd-Frankrike og ikke på noen måte er avhengig av Vinmonopolet for å få regional vin. Men når jeg litt etter litt lærer meg mer om vinen her nede og gjerne deler dette på Internett med andre som måtte ha en viss interesse for de Syd-Franske viner, da vil jeg gjerne vite om noe av denne vinen er å få i Norge.

Det er kanske litt pinlig å innrømme det, men det er ikke så veldig lenge siden det virkelig gikk opp for meg at vin fra den sydlige delen av Rhône, på vestsiden av elven er like lokal som mye Languedoc-Roussillon vin. Jeg har vært mest opptatt av Languedoc-Roussillon. Så det er først i det siste jeg har begynt å smake meg litt mer systematisk i nord-østlig retning. Etter å ha smakt noen utmerkede roséviner fra Tavel, har jeg nå begynt å bevege meg over i naboappelationen Lirac. Og det er altså nesten umulig å finne ut hva Vinmonopolet eventuelt måtte ha av viner fra dette området.