Olav Torvunds blogg

Michelins har i sitt nyhets­brev Via­Michelin denne gang valgt å pro­fi­lere Oslo under over­skrif­ten Oslo — a capi­tal in sync with nature.

Before lea­ving to explore the fjords of the Northern coast, which are amongst the most specta­cu­lar lands­ca­pes in Europe, take time to visit Oslo! The oldest Scan­di­na­vian capi­tal cap­tu­res the quin­t­es­sence of the nation’s cul­ture and gast­ro­nomy in excep­tio­nal settings.

Jeg må nok medgi at det var nytt for meg at Oslo er “The oldest Scan­di­na­vian capi­tal”. Så vidt meg bekjent er både Stock­holm og Køben­havn eldre — i alle fall som hoved­ste­der og ordent­lige byer. Men det er ikke noen grunn til å henge seg opp i det. De anbe­fa­ler folk å bruke tre dager på Oslo.

Går man inn i detal­jene fin­ner man nok et og annet som ikke stem­mer. Det er f.eks. helt nytt for meg at folk tar ferje eller drar med sine seil­bå­ter til Hver­ven­bukta, Kat­ten, Ingi­er­strand og Fisk­voll­bukta om som­meren. Men det stem­mer litt bedre for Lang­øy­ene og Hoved­øya, selv om hel­ler ikke disse er noe typisk mål for seilerne.

I disse tider med Røkke-bråk mer­ker en seg også at de ikke helt har fått med seg detal­jene her, når de skriver:

“inclu­ding the office of Norway’s most famous busi­ness­man, the ex prawn fis­her­man Kjell Inge Røkke; in the sum­mer­time you can buy prawns from the fish­ing boat from which he made his fortune.”

Det var nok ikke i reke­trå­le­ren ved Aker brygge  Røkke skapte sin formue.

De skry­ter at musik­ken. “Oslo is now musi­cally one of the most exci­ting towns in Europe”, skri­ver de, og frem­he­ver (selv­føl­ge­lig) Operaen.

I spal­ten om res­tau­ran­ter frem­he­ves og omta­les Baga­telle, og skri­ver føl­gende i ingres­sen: “In Oslo you will come across one of the most exi­ting chefs in Europe: Eyvind Hell­strøm (two stars in the 2009 Michelin Guide.)”  Over­skrif­ten på artik­ke­len er “Baga­telle res­tau­rant: Eyvind Hell­strøm, Genius of the Fjords”.

For en mat­in­ter­es­sert nord­mann som synes det er vel­dig gle­de­lig at norske kok­ker har hev­det seg så godt inter­na­sjo­nalt er det fris­tende å sitere mye:

“The last few years there has been a lot of talk (per­haps too much?) about Spain’s “culi­nary revo­lu­tion” which took place in the 1990’s and begin­ning of the 2000’s, a revo­lu­tion which should be attri­buted to the genius of a hand­ful of cha­ris­ma­tic chefs. The best known of these are Fer­ran Adria, Mar­tin Bera­sate­gui, Juan Mari Arzak, Pedro Subi­jana and the Roca brot­hers (just to name a few!)

There has, how­e­ver, been very little inte­rest in Scandinavia’s sud­den emer­gence at the fore­front of the world gast­ro­no­mic scene. What good can come from these Nor­dic countries apart from grave­lax (sal­mon mari­nated in salt and sugar), rak­fisk (fer­men­ted trout) and whale steak, not for­get­ting the tra­ditio­nal gril­led pork belly served at Christmas?

Yet one has to just look at the figu­res to dis­cover that, in this part of Europe, somet­hing out of the ordi­nary is taking place. In Nor­way alone four chefs have car­ried off the famous Bocuse d’Or prize: Geir Skeie in 2009, Char­les Tjessem in 2003, Terje Ness in 1999 and Bent Stan­sen in 1993; two others rece­i­ved the Sil­ver Bocuse: Tom Vic­tor Gaus­dal in 2005 and Lars Erik Undert­hun in 1991; and one Bronze Bocuse: Odd Ivar Sol­vold in 1997. In 2009 Sweden won second place and Den­mark were fourth!

This new gene­ra­tion of Nor­dic chefs owes eve­rything to one man: the great Nor­we­gian Eyvind Hell­strøm.

Litt len­ger nede står det:

“Eyvind Hell­strøm is con­side­red by Paul Bocuse (who made him Che­va­lier of the Légion d’honneur in 2007) to be “one of the grea­test.” Hell­strøm has mana­ged to make his Baga­telle res­tau­rant in Oslo one of the finest dining expe­ri­en­ces in Europe, which is no mean feat. To pull this off he had to carry out the pati­ent work of edu­ca­ting his com­pa­triots, hit­herto experts only in snacks and fro­zen foods.”

Til alle Oslo-folk som liker å lese litt skryt om sin egen by (og andre), les de to artiklene.

Det har i etter­kant av Pirate Bay-dommen blitt frem­satt påstan­der om at dom­me­ren, Tomas Norström, var inha­bil (jävig). Saken har selv­føl­ge­lig også fått opp­slag i norske medier. Det er i og for seg en type påstand vi ofte hører, i de aller fleste til­fel­ler uten at det er noe grunn­lag for å påstå inha­bi­li­tet. Grun­nen til den påståtte inha­bi­li­te­ten skal være at Tomas Norström er med i to for­enin­ger og er med på å avgjøre kla­ger om dome­ne­nav, noe også den ene advo­ka­ten er.

Nå har jeg ikke detalj­kunn­skap om de svenske for­enin­gene, ei hel­ler om svensk pro­sess­rett, så jeg må ta noen for­be­hold her. Men for meg er det ganske uten­ke­lig at med­lem­skap i den type for­enin­ger det her er snakk om skal kunne med­føre inhabilitet.

Over­fø­rer vi det til norske for­hold og over til et annet retts­om­råde enn opp­havs­rett, ville det lett kunne føre til at Arbeids­ret­tens dom­mere ville være inha­bile i enhver sak hvor en av par­tene er repre­sen­tert av en arbeids­retts­kyn­dig advo­kat. Arbeids­ret­tens leder, Tor Mehl, er nem­lig nest­le­der i Norsk Arbeids­retts­lig For­ening. Dess­uten er Arbeids­ret­tens nest­le­der, Jon Gisle (ja, det er han med “Donal­dis­men”) redak­sjons­sek­re­tær for for­enin­gens skrift­se­rie. Jeg vil tro at de fleste advo­ka­ter som arbei­der med arbeids­rett også er med­lem­mer av den samme foreningen.

Det fin­nes mange slike for­enin­ger. Vi har Norsk for­ening for opp­havs­rett og Norsk for­ening for indu­stri­elt retts­vern, som sam­ler hen­hold­vis opp­havs­retts­ju­ris­ter og juris­ter som arbei­der med patent, vare­mer­ker m.m. Jeg er med­lem av den første. Jeg er også med­lem av Norsk for­ening for Jus og EDB, og har også vært leder av for­enin­gen i en periode. Det fin­nes en rekke andre slike for­enin­ger, uten at jeg kjen­ner alle sam­men. De er møte­plas­ser for folk som arbei­der innen­for de aktu­elle retts­om­rå­dene, men er ikke noen inter­esse­or­ga­ni­sa­sjo­ner eller lobby­or­ga­ni­sa­sjo­ner. Å påstå at man blir inn­ha­bil av å være med­lem av en slik for­ening er etter min vur­de­ring full­sten­dig grunnløst.

At en av advo­ka­tene og Tomas Norstöm begge er med i nemn­den som behand­ler dome­ne­navn­tvis­ter under .se-domenet kan ikke ha noen betyd­ning. Det betyr anta­ge­lig bare at begge er med i den gruppe juris­ter som blir brukt når slike tvis­ter skal løses. Om det i denne nemn­den er skrift­lig behand­ling, slik det er van­lig i denne type saker, betyr det at de som sit­ter i et panel sam­men ikke en gang møtes under saken. I følge pro­gram­le­de­ren har Tomas Norström og den aktu­elle advo­ka­ten én gang sit­tet i samme panel som har behand­let en slik tvist. Tomas Norstöm sier at det sik­kert er rik­tig, men at han selv ikke kan huske det. Det tyder i alle fall på at det ikke er noe som har skapt nære bånd mel­lom de to.

Rent gene­relt vil jeg si at de ikke er et stort pro­blem at advo­ka­ter kjen­ner hver­andre, og at advo­ka­ter og dom­mere kjen­ner hver­andre så lenge det er slik at man omgås i pro­fe­sjo­nelle sam­men­hen­ger. Hvis det er nære per­son­lige venn­skap kan det være mer pro­ble­ma­tisk. Hvis det er bånd mel­lom par­tene og dom­me­ren vil det være mer pro­ble­ma­tisk, selv om det også der skal være en viss nær­het før det blir snakk om inha­bi­li­tet. Advo­ka­ten gjør en jobb for sin kli­ent, men har ikke noen egen­in­ter­esse i saken ut over at man stort sett ikke liker å tape.

Det er dess­uten i seneste laget å komme med slike inn­si­gel­ser nå. I alle fall i Norge er det slik at inn­si­gel­ser om inn­ha­bi­li­tet på grunn av “sær­lige for­hold” må frem­set­tes  så snart han får vite om det for­hold som begrun­ner påstan­den om inha­bi­li­tet. Har man star­tet retts­for­hand­lin­ger uten at inn­si­gelse er reist, og man kjen­ner omsten­dig­he­tene som begrun­ner dette.

Jeg har hørt gjen­nom de ulike nyhets­inn­sla­gene. Dess­verre er dette en form for tenden­siøs og mani­pu­le­rende jour­na­lis­tikk som gjør det vans­ke­lig å vur­dere saken.

P3 har inter­vjuet en advo­kat Leif Sil­ber­sky (som jeg ikke vet noe om). Det er åpen­bart at de ikke sendte hele inter­vjuet. Leif Sil­ber­sky gjen­tar sta­dig at “der­som det er slik som du sier …”, men hele den inn­le­dende delen hvor inter­vjue­ren må ha rede­gjort for hva saken gjel­der er klip­pet bort. Så det er umu­lig å vur­dere om inter­vjue­ren har gitt en tenden­siøs frem­stil­ling, slik at Leif Sil­ber­sky utta­ler seg på svik­tende grunnlag.

P3 har også inter­vjuet lek­tor i pro­sess­rett, Erik Bylan­der. Over­skrif­ten på nett­si­den er “”Det kan se illa ut”, men hører man på inter­vjuet så snak­ker han mest om inha­bi­li­tet gene­relt. Også han utta­ler seg ut fra inter­vjue­rens saks­rem­stil­ling, men også her er frem­stil­lin­gen klip­pet bort. Så vi kan ikke vur­dere hva det egent­lig er han sva­rer på. Om med­lem­skap i orga­ni­sa­sjo­ner sier han omtrent noe slikt: “Om en orga­ni­sa­sjon har vær sær­lig aktiv i slike spørs­mål kan det være et pro­blem”. Men det er ikke noe som tyder på at de aktu­elle for­enin­gene har vært aktive i disse spørs­må­lene. Men Erik Bylan­der er for­sik­tig i sine utta­lel­ser, og kon­klu­de­rer med at han tror at Tomas Nord­stöm ikke er inha­bil. (Han viser til Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis, som synes å være stren­gere enn svensk prak­sis, men sier at han tror Tomas Nord­stöm ikke ville ha blitt ansett for inha­bil av EMD.)

Inter­vjuet med Tomas Norstöm synes å være full­sten­dig. Men da går det også fram at inter­vjue­rens frem­stil­ling av saken er skjev og tenden­siøs. Han gir en helt feil frem­stil­ling av hva slags for­enin­ger det er snakk om, og om hva slags verv han har når det gjel­der hånd­te­ring av domene­kla­ger. Hvis det som de andre har svart på like skjevt og tenden­siøst, da blir sva­rene ganske verdi­løse fordi de har uttalt seg om feil faktum.

Inter­vjue­ren gjør et poeng av at blant annet STIM (“svensk TONO”), plate­sel­ska­per og andre er med­lem­mer. Her snak­ker de litt forbi hver­andre, og det er uklart om de har insti­tu­sjons­med­lem­skap eller om det er folk fra disse orga­ni­sa­sjo­ner eller bedrif­ter som er med­lem. Men Tomas Norstöm sier at han ikke vet hvem som er med­lem­mer. Og slik er det stort sett i slike for­enin­ger. Jeg kjen­ner noen enkeltpe­ros­ner som jeg vet er med­lem i Norsk for­ening for opp­havs­rett, men selv om jeg er med­lem vet ikke jeg hvem andre som er med­lem. Hel­ler ikke da jeg var leder av Norsk for­ening for Jus og EDB hadde jeg over­sikt over alle med­lem­mer. Det er sek­re­tæ­ren som hol­der orden på med­lems­re­gis­te­ret, og det er ingen grunn til at man skal granske det, ei hel­ler om man er leder eller sit­ter i sty­ret for foreningen.

Det gjø­res et poeng av at en av med­dom­merne trakk seg da det ble kjent at han var med­lem av den sveske kom­po­nist­for­enin­gen, og inter­vjue­ren spør om det gjel­der andre reg­ler for med­dom­mere enn for de faste dom­mere. Tomas Norström sva­rer selv­føl­ge­lig at det er det samme reg­ler som gjel­der. Men igjen er det inter­vjue­ren som bom­mer, og ikke skjøn­ner hva slags for­enin­ger det dreier seg om. En for­ening som opp­havs­retts­for­enin­gen er en for­ening som sam­ler folk som arbei­der med opp­havs­rett, helt uav­hen­gig av hvilke inter­es­ser de har og hvem de måtte repre­sen­tere. En kom­po­nist­for­ening er en inter­esse­or­ga­ni­sa­sjon for kom­po­nis­ter, og en slik for­ening har en helt annen inter­esse i utfal­let av en sak som Pirate Bay. Det er bl.a. kom­po­nis­te­nes inter­es­ser som står på spill i saken. Det er noe helt annet enn at man er inter­es­sert i jusen som sådan.

Det er også inter­vju med to av for­sva­rerne til pira­tene. De synes selv­føl­ge­lig at dette er for­fer­de­lig, osv. Men det er job­ben deres å si det, og de har åpen­bart en inter­esse i utfal­let av dette spørs­må­let. Så deres mening synes jeg det er liten grunn til å bry seg om.

Tomas Norström er også blant opp­havs­retts­ju­ris­ter i Norge kjent som en meget dyk­tig opp­havs­retts­ju­rist, og jeg vil tro at han er mer kjent i Sve­rige enn han er her. Erik Bylan­der frem­he­ver også at Tomas Norstöm er en meget dyk­tig opp­havs­retts­ju­rist. At han er med­lem av den svenske opp­havs­retts­for­enin­gen burde ikke akku­rat komme som noen stor over­ras­kelse på noen. Jeg vil påstå at pira­te­nes advo­ka­ter har gjort en dår­lig jobb om dette er noe de først har blitt kjent med etter at svensk P3 begynte å omtale saken.

Det sies at man også kan anses inha­bil hvis det kan bli skapt et inn­trykk av at man er inha­bil, uten at det egent­lig er sak­lig grunn for det. Det er tross alt et spørs­mål om til­lit til de avgjø­rel­ser en dom­stol tref­fer. Men at noen jour­na­lis­ter lager noen tenden­siøse og tab­lo­ide opp­slag bør ikke være nok til å med­føre inhabilitet.

Min kon­klu­sjon er at dette bare er tenden­siøs, tab­loid og dår­lig jour­na­lis­tikk fra en jour­na­list som har sin egen agenda, og den agen­daen er ikke å få fram sakens rea­li­te­ter. Dette er bare en ny epi­sode i det medie­sir­ku­set Peter Sunde snak­ker om, det nok ikke et nytt kapit­tel i selve saken.

Pirat­skip­per Peter Sunde var på sitt eple­kjekke vis raskt ute med å si at dom­men mot Pirate Bay ikke ville få noen betyd­ning. Andre pira­ter har også sagt at dom­men ikke får noen betyd­ning for dem. Øyvind Sol­stad har på NRK­Beta har skre­vet at sei­ren er som å tisse i buksa for å holde seg varm. Jan Omdahl i Dag­bla­det var også raskt ute med å si at dom­men ikke ville få noen betyd­ning. Mange andre har sagt det samme.

Men ikke over­ras­kende har dom­men sin effekt. “BitTor­rent Tra­ck­ers Close En Masse After Pirate Bay Ver­dict” kan vi lese på nett­ste­det Tor­rent­Freak. De skriver:

“Ope­ra­ting a BitTor­rent tra­cker from Sweden is not as fun as it used to be, last Fri­day rui­ned all that. What was once con­side­red a safe haven for BitTor­rent sites, is now a Ber­muda Tri­angle for some pre­viously very active BitTor­rent tra­ck­ers. The harsh ver­dict against the four indi­vi­duals involved with the lar­gest BitTor­rent tra­cker on the Inter­net led to wor­ries among those who ope­rate simi­lar sites in Sweden and elsewhere.

In the days following the ver­dict, seve­ral large and small BitTor­rent tra­ck­ers have deci­ded to close down and more are expec­ted to follow suit in the days to come.”

Pirate­Bay har vært og er det største piratre­det. Der­for har nok også de påført bran­sjen det største tapet. Et erstat­nings­an­svar på 30 mill SEK er mye for en pri­vat­per­son. Man skal merke seg at dom­men i Pirate­Bay saken bare gjel­der utvalgte verk og ned­las­tin­ger i perio­den 1. juli 2006 til 31. mai 2006, altså en periode på 11 måne­der. Det gir sånn omtrent 2,7 mill SEK pr måned. Selv om belø­pet vil være mindre for små­pi­ra­ter, så kan tak­sa­me­te­ret tikke ganske fort der også. Per­sonen som etab­lerte tje­nes­ten napster.no hadde, i følge Høy­este­retts dom Rt. 2005 s. 41, på det meste len­ker til 170 musikk­fi­ler. Tra­fik­ken var vel hel­ler ikke så stor. Men han ble dømt til å betale en erstat­ning på 100.000 NOK, noe som også er vel­dig merk­bart i en stu­dent­øko­nomi. Man skal nok ikke være en vel­dig stor pirat før kra­vet kan bli noen millioner.

Det er kan­skje lett å være like flå­sete som Peter Sunde og si at han hel­ler ville ha brent pen­gene enn å betale, om han hadde hatt noen pen­ger å brenne. Men det er ikke bare å si at man ikke har pen­ger å betale med og tro at man der­med slip­per unna. For unge men­nes­ker uten noen sær­lig inn­tekt og uten for­mue vil slike erstat­nings­krav kunne være helt ødeleg­gende. Man kan bare tenkte på hva ban­ken vil si den dagen man vil anskaffe bolig og søker lån. Hvis man alle­rede skyl­der et stort beløp som kan­skje er under tvangs­inn­dri­velse, da kan man bare glemme tan­ken på å få lån. Man vil nok også få store pro­ble­mer med f.eks. å få kre­ditt­kort. Som de skri­ver i Tor­rent­Freak: “[It] is not as fun as it used to be”.

Mange, både pira­ter og kom­men­ta­to­rer, har vist til at Pirate­Bay ikke kan stop­pes fordi ser­verne er spredt i mange land. Det er ganske naivt. Den dagen det fore­lig­ger en retts­kraf­tig dom vil man med den i hån­den kunne få stop­pet denne tje­nes­ten i de fleste sivi­li­serte land, selv om også det kan kreve noen (rela­tivt enkle) retts­run­der. ISPer som hos­ter en tje­neste som er kjent ulov­lig vil selv kunne risi­kere ansvar. De kan anta­ge­lig­vis risi­kere ansvar alle­rede for det de gjør i dag. Ingen i den bran­sjen kan påstå at de ikke vet hva slags tje­neste dette er. At det ikke fore­lig­ger noen retts­kraf­tig dom spil­ler her ingen rolle, ut over at det kan ta noe tid før even­tu­elle krav mot dem blir frem­met. Det er et grunn­leg­gende prin­sipp at retts­vill­fa­relse ikke fri­tar for ansvar. Så om noen fort­satt skulle mene at det de dri­ver med er lov­lig, så har det null betyd­ning om resul­ta­tet til slutt skulle bli, slik jeg tror, at man får en ende­lig dom om at dette er ulov­lig virksomhet.

Det har vært skre­vet at Carl Lundström beta­ler hele erstat­nin­gen (ikke boten, som “Dagens IT” feil­ak­tig omta­ler det som). Om han fak­tisk beta­ler gjen­står å se. Men at han kom­mer til å få hele reg­nin­gen, er sannsynlig.

Så spørs det hva bran­sjen gjør den dagen det even­tu­elt fore­lig­ger en fel­lende dom. Det har vært sagt at det vil gå 2–3 år før det fore­lig­ger ende­lig dom i saken, og fol­kene bak Pirate Bay har sagt at de fort­set­ter som før. Som nevnt gjel­der erstat­nin­gen bare perio­den 1. juli 2005 til 31. mai 2006. Om vi antar at en ende­lig avgjø­relse fra Högsta Dom­sto­len fore­lig­ger høs­ten 2011 kan man fremme krav om erstat­ning for de tap man har blitt påført etter 31. mai 2006 hvis Pirate Bay fak­tisk fort­set­ter sin virk­som­het. Om man bare tar utgangs­punkt i erstat­nings­ut­må­lin­gen i den dom­men som nå er avsagt vil dette kunne bli rundt 200 mil­lio­ner. Med alle retts­lig spørs­mål avklart vil det ikke bli mye sir­kus rundt en even­tu­ell ny erstat­nings­sak. Det vil bare bli et spørs­mål om å utmåle erstat­ning etter de prin­sip­per som er lagt til grunn i hoved­sa­ken. Da kan det hende at Carl Lundströms knekke­brød­mil­lio­ner like­vel ikke er nok til å dekke kra­vet — i alle fall vil det være sær­de­les merkbart.

Jeg vet ikke hva som vil være neste trekk i denne saken. Men jeg vil bli over­ras­ket der­som man ikke øker pres­set mot Pirate Bay og bak­men­nene med sikte på å få stan­set virk­som­he­ten.  Nye økono­miske krav som kan få det til å knase i knekke­brø­dene kan være et slikt virkemiddel.

Dette inn­leg­get er skre­vet som et svar til Gisle Hann­e­myr i debat­trå­den Fred, fri­het og alt gra­tis på deltemeninger.no.

I sitt åpnings­inn­legg skri­ver Gisle Hann­e­myr bl.a.:

“Det er et para­doks at slik ånds­verk­lo­ven i dag er utfor­met, kan det være et lov­brudd å skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett uten at du først inn­går en avtale med ret­tig­hets­ha­verne – med mindre teks­ten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.

Jeg skrev i en kom­men­tar at dette ikke var rik­tig. Man kan frem­stille eksemp­lar (utskrift) til pri­vat bruk i med­hold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på impli­sert lisens.

Gisle Hann­myr svarte på min kom­men­tar.  Det som føl­ger her er altså mitt inn­legg fra andre runde i denne debat­ten. Her utdy­per jeg og under­byg­ger mine synspunkter:

Først får man klar­legge hva man mener med å “skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. I dette leg­ger jeg at noen kom­mer over noe de fin­ner inter­es­sant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Der­for klik­ker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskrif­ten, f.eks. lage mange eksemp­la­rer for å dele ut i en klasse, da har man pas­sert det jeg leg­ger i å “skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett”. Vil man inklu­dere en tekst i et kom­pen­dium eller for annet for­mål frem­stille et antall eksemp­la­rer som spres uten­for det pri­vate område, da gjel­der de samme reg­ler uan­sett hvor­fra man hen­ter doku­men­tet. Det er ikke noen for­skjell mel­lom å kopiere opp en artik­kel man fin­ner i et tids­skrift og en artik­kel man fin­ner på net­tet. Og tek­niske detal­jer som at man kan skrive ut flere eksemp­la­rer i ste­det for å kopiere er helt uten betydning.

Ånds­verk­lo­ven § 12 gir rett til å ta utskrift (frem­stille eksemp­lar) til pri­vat bruk. Dette omfat­ter også i noen utstrek­ning det som kal­les “per­son­lig yrkes­mes­sig bruk”, selv om gren­sene her er uklare. Hvis det er noe som er nød­ven­dig for at man skal kunne gjøre job­ben sin, da er man klart uten­for det som dek­kes av
§ 12.

For bruk ut over det som dek­kes av § 12 (even­tu­elt av andre låne­reg­ler, tvangs­li­sen­ser og avtale­li­sen­ser, som jeg ikke går inn på), for­ut­set­ter i utgangs­punk­tet sam­tykke. Men et sam­tykke behø­ver ikke være eks­pli­sitt. Impli­sitt sam­tykke er en vel­kjent kon­struk­sjon. Før vi i 1991 fikk den bestem­mel­sen om data­pro­gram­mer som nå står i åvl § 39h byg­get man ret­ten til den eksemp­lar­frem­stil­ling som skjer når et data­pro­gram instal­le­res på en data­ma­skin­pro­gram, på impli­sert lisens. Impli­sert lisens nev­nes også som mulig grunn­lag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med refe­ranse til en artik­kel av Ole Andreas Rogn­stad. Høy­este­rett mente at dette ikke var et egnet grunn­lag for spørs­må­let om rett til len­king, men de aksep­terte det som et mulig grunn­lag og aner­kjente der­med at et sam­tykke kan bygge på impli­sert lisens.

I for­hold til teks­ter og annet på Inter­nett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre teks­ter og annet til­gjen­ge­lig på denne måten også bl.a. har aksep­tert at det frem­stil­les eksemp­la­rer som føl­ger av det valgte medi­ets egen­art. Å ta enkelt­ut­skrif­ter fal­ler innen­for dette. På til­sva­rende måte kan man frem­stille eksemp­lar av lyd– og video­fi­ler som er gjort til­gjen­ge­lig som podcast eller på annen måte i et for­mat som for­ut­set­ter lokal eksemp­lar­frem­stil­ling. Deri­mot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt sam­tykke til å frem­stille eksemp­lar (ut over det som kan hjem­les i § 12) når lyd og video er gjort til­gjeng­lig i streamingformat.

Gisle Hann­e­myr viser til debat­ten rundt revi­sjo­nen av ånds­verks­lo­ven i 2005. Men hans frem­stil­ling av det som skjedde den gan­gen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004–2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufull­sten­dig. Det som står om dette er følgende:

“Depar­te­men­tet mener etter dette at det ikke kan impli­se­res noe sam­tykke til bruk ut over låne­be­stem­mel­sene i ånds­verk­lo­ven 2. kapit­tel alene ved den situa­sjon som UHR beskri­ver i sin uttalelse.”

Gisle Hann­e­myr har ute­latt hen­vis­nin­gen til beskri­vel­sen i UHRs hørings­ut­ta­lelse, som er gjen­gitt litt tid­li­gere i samme kapit­tel, hvor det står:

“Det må der­for klar­gjø­res i pro­po­si­sjo­nen at avtale­li­sen­sen står til­bake for indi­vi­du­elle sam­tyk­ker, og at slike sam­tyk­ker også kan være «still­tiende» eller følge av de kon­krete omsten­dig­he­ter, prak­sis og sed­vane. For eksem­pel må det være klart at ned­las­ting, utskrif­ter og annen utnyt­telse av verk og andre beskyt­tede arbei­der som er lagt ut på Inter­net med ret­tig­hets­ha­ve­rens sam­tykke, og uten at ret­tig­hets­ha­ve­ren har satt sær­lige begrens­nin­ger i bru­ken, er kla­rert indi­vi­du­elt, og der­for ikke skal omfat­tes av en avtale om avtalelisens. ”

Det depar­te­men­tet tok avstand fra i sin utta­lelse var at man kunne basere en så omfat­tende bruk som UHR tok til orde for, i prak­sis enhver bruk i under­vis­nings­sam­men­heng, på impli­sert sam­tykke. Depar­te­men­tet avviste ikke impli­sert sam­tykke som sådann.

Det som imid­ler­tid fikk en del opp­havs­retts­or­ga­ni­sa­sjo­ner til å rea­gere, og som der­med blir for det annet, var ver­ken pro­po­si­sjo­nen eller en bemerk­ning fra Trond Giske. Det man rea­gerte på var føl­gende utta­lelse i fler­talls­inn­stil­lin­gen fra Stor­tin­gets familie-, kul­tur– og admi­ni­stra­sjons­ko­mité Innst. O. nr. 103 (2004–2005) kapit­tel 2:

“Fler­tal­let mener at dagens prak­sis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lov­lig lagt ut på Inter­nett kan videre­fø­res uten at ret­tig­hets­ha­verne har gitt utryk­ke­lig sam­tykke til dette og uten at det fore­lig­ger avtale­li­sens. Fler­tal­let viser til at dette har vært inn­ar­bei­det prak­sis og lov­tolk­ning både i Norge og utlan­det at verk som er lov­lig lagt ut uten begrens­nin­ger i bruk, kan benyt­tes av bru­kere også utover de begren­sin­ger ånds­verk­lo­ven fast­set­ter. Fler­tal­let er av den opp­fat­ning at når verk er lov­lig lagt ut på Inter­nett, er det gitt et still­tiende sam­tykke fra ret­tig­hets­ha­verne om and­res ikke-kommersielle bruk.”

Ser man på utta­lel­sene litt tid­li­gere i denne inn­stil­lin­gen vil man se at stor­tings­ko­mi­teen anser all bruk i under­vis­ning (i alle fall i offent­lige under­vis­nings­in­sti­tu­sjo­ner) som ikke-kommersiell. Komi­te­ens fler­tall slut­ter seg med andre ord til inn­hol­det i den UHR-uttalelsen som depar­te­men­tet hadde tatt avstand fra.

Et still­tiende, impli­sitt sam­tykke kan aldri gå len­ger enn taus­he­ten rek­ker. Hvis opp­havs­man­nen sier klart fra at han ikke gir slikt sam­tykke, da kan ingen hevde at slikt sam­tykke fore­lig­ger. Det hjel­per ikke at Stor­tin­get sier at sam­tykke må anses å fore­ligge der­som de som må gi sam­tykke sier et klart NEI. Stor­tin­gets virke­mid­del er å gi lover, ikke å gi sam­tykke på vegne av andre. Der­for ryk­ket noen orga­ni­sa­sjo­ner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres med­lem­mer ikke ga slikt sam­tykke som stor­tings­ko­mi­teen hev­det at de hadde gitt.

Saken fikk et etter­spill i Ver­der­lags­nemnda, som fast­set­ter veder­lag i kon­flik­ter rundt avtale­li­sen­ser. I et ved­tak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stil­ling til hva kom­mu­nene og fyl­kes­kom­mu­nene må betale veder­lag for, bl.a. for bruk i sko­len. Etter at andre strids­spørs­mål er folikt, er det kun spørs­må­let om veder­lag for utskrif­ter fra Inter­nett som nemnda skal ta stil­ling til. På s. 33 i ved­ta­ket sier nemnda føl­gende om rekke­vid­den av
§ 12:

“Etter nemn­das opp­fat­ning vil den ansat­tes yrkes­mes­sige kopie­ring etter dette falle inn under § 12 i to hoved­grup­per situa­sjo­ner: For det første må det være til­latt å ta kopier av prak­tiske hen­syn av pri­vat karak­ter. En kom­mu­nal eller fyl­kes­kom­mu­nal saks­be­hand­ler, eller en lærer i grunn­sko­len eller videre­gå­ende skole, må såle­des kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbei­det til andre ste­der enn selve arbeids­plas­sen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller for­be­rede seg til under­vis­ning hjemme­fra. For det andre må kopie­ring som er utslag av den ansat­tes gene­relle fag­lige inter­esse og flid ut over det som er strengt tatt nød­ven­dig for å utføre arbeids­opp­ga­vene, kunne skje i med­hold av § 12.”

Etter en rela­tivt inn­gå­ende dis­ku­sjon om rekke­vid­den av § 12 og om implistt sam­tykke, opp­sum­me­rer nemda dette slik på s. 39:

“Når arbeid med verk på Inter­nett i yrkes­mes­sig sam­men­heng kan anses som nød­ven­dig for utfø­ring av arbeids­opp­ga­vene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjem­les i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sam­men­hen­gen det er mel­lom skjerm­le­sing og utskrif­ter, er det sett fra inter­nett­bru­ke­rens side – i hvert fall i ”nor­mal­si­tua­sjo­nen” – rime­lig å gå ut fra at utleg­ging av verk på Inter­nett uten til­gangs­sper­rer inn­e­bæ­rer et sam­tykke til å ta utskrif­ter til egen bruk uav­hen­gig av om bru­ken er pri­vat eller ervervsmessig.”

Nen­mda dis­ku­te­rer også en mer omfat­tende bruk på s. 40. Her skri­ver de:

“Mens adgan­gen til å ta utskrif­ter til egen bruk må ses som en natur­lig kon­se­kvens av adgan­gen til å lese ver­ket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgan­gen til spred­ning av utskrif­tene. En slik hand­lings­form har ikke den samme nær­he­ten til selve inter­nett­bru­ken, og frem­står slik sett mer som en sekun­dær utnyt­telse. For slik bruk må utgangs­punk­tet være det mot­satte: Utleg­gin­gen av mate­ria­let på Inter­nett er ikke i seg selv egnet til å skape beret­ti­gede for­vent­nin­ger om at utskrif­tene skal kunne dis­tri­bu­eres til andre.”

Der­med er vi til­bake ved utgangs­punk­tet: Du kan fritt skrive ut teks­ter du kom­mer over på Inter­nett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bru­ken kan anses for pri­vat i for­hold til § 12 eller ikke. Et lite for­be­hold er at man ikke kan ta utskrift der­som man er uten­for områ­det for § 12 og det er sagt uttryk­ke­lig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en sær­lig prak­tisk situa­sjon. Man kan ikke uten videre spre utskrif­ter videre, man da er man etter min mening uten­for det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.

Håkon Haugli, som er stor­tings­kan­di­dat og leder for APs homo­nett­verk, kri­ti­se­rer i Dags­avi­sen 20. april 2009 at Fritt Ord har gitt Fritt Ord-prisen til Nina Karin Mon­sen. “Pri­set for sin skam­løs­het?” er Hagu­lis overskrift.

Artik­ke­len er stort sett et angrep på Nina Karin Mon­sens menin­ger. Haugli mener åpen­bart at man ikke kan gi en pris til en som hev­der syns­punk­ter som han selv er så sterkt uenig i. Slik kom­mer han helt ufri­vil­lig til å under­streke poen­get med en slik pris: Det er ikke de til enhver tid poli­tisk kor­rekte, sosial­de­mo­kra­tiske menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern. Kon­for­mis­ter som Håkon Haugli har lite å frykte. Det er de kri­tiske og upo­pu­lære menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern.

I sin begrun­nelse for å gi pri­sen til Nina Karin Mon­sen har Fritt Ord blant annet påpekt at hen­nes menings­mot­stan­dere har for­søkt å mar­gi­na­li­sere henne. Også dette bekref­ter Haugli ved å ta i bruk den pri­mi­tive herske­tek­nikk det er å omtale henne som “moral­fi­lo­sof” — i anfør­sels­tegn. Det er som om jeg skulle omtale Håkon Haugli som “poli­ti­ker”, altså en som gir seg ut for å være poli­ti­ker, men som ikke for­tje­ner betegnelsen.

“Når Fritt Ord beløn­ner Mon­sens ond­skaps­fulle angrep på homo­file og våre barn, set­ter de lik­hets­tegn mel­lom fri debatt og kren­kende bidrag i debat­ten” skri­ver Haugli. Det er som å høre mul­laer i debat­ten om Muhammed-karikaturene: Man vil hindre at menin­ger man ikke liker kom­mer fram ved å stemple dem som kren­kende. Vi må tåle reli­gions­kri­tikk, selv om noen kan opp­leve dette som kren­kende. Og vi må tåle at folk har og gir uttrykk for et syn på sek­su­ali­tet og fami­lie­po­li­tikk som noen opp­le­ver som krenkende.

“Ytrings­fri­he­ten er en vik­tig grunn, kan­skje den aller vik­tigste, til at Mon­sen og hen­nes menings­fel­ler gjen­nom de siste førti år, skritt for skritt, har tapt kam­pen for fort­satt dis­kri­mi­ne­ring av homo­file” for­set­ter Hauli. Kan­skje det. Men mener han da, som Orwells kame­rat Napo­leon, at de som ikke deler de sei­ren­des syn bare har å holde kjeft og inn­rette seg etter de som er likere enn andre? Haugli bru­ker her det som så ofte er makt­ha­ve­res skitne våpen mot kri­ti­kere: De beskyl­des for å mis­bruke ytringsfriheten.

Jeg deler ikke på noen måte Nina Karin Mon­sens syns­punk­ter, og jeg tror hel­ler ikke at Fritt Ord har gitt henne pri­sen som et uttrykk for at de er enige med henne (slik Haugli fak­tisk insi­nu­erer). Det er ikke hen­nes syns­punk­ter som er vik­tige, og de er jeg der­for hel­ler ikke vil­lig til å dis­ku­tere. Men det er vik­tig at vi har per­soner som tør stå for det de mener og hevde sine syns­punk­ter selv om de er upo­pu­lære og går på tvers av det poli­tisk korrekte.

Vi tren­ger reflek­terte per­soner som sier det vi ikke liker å høre. Nina Karin Mon­sen er en slik per­son, og det er dette hun har fått pri­sen for.

Aften­pos­ten skri­ver i dag at en under­sø­kelse utført ved BI viser at pira­tene er de beste kun­dene. Vi har ofte fått høre dette, om at folk først lyt­ter til pirat­ver­sjo­ner og der­etter kjø­per musik­ken hvis de liker den.

Jeg kjen­ner ikke under­sø­kel­sen ut over omta­len i Aften­pos­ten.  Men ut fra det som der er refe­rert har folk blitt spurt om de har las­tet ned gra­tis musikk. Det frem­går ikke om folk har las­tet ned mye eller lite musikk. Rent umid­del­bart frem­står dette som en stor svak­het ved under­sø­kel­sen. Det er ikke sær­lit over­ras­kende at folk som fak­tisk er inter­es­sert i musikk i større grad har las­tet ned noe musikk enn folk som ikke er sær­lig inter­es­sert i musikk. Der­med kan man få de resul­ta­ter at de som kjø­per musikk også har las­tet ned noe fra gratistjenester.

Hvis det hadde vært slik at de som las­ter ned musikk i stort omfang også kjø­per musikk i stort omfang, da ville resul­ta­tet vært inter­es­sant og over­ras­kende. Men om man ser på hvilke musikk­sjangre som synes å tape mest på ulov­lig ned­las­ting, da tyder det på at de som las­ter ned mye musikk i liten grad kjø­per denne musikken.

Fre­dag falt dom­men i Pirate­Bay saken. Det burde ikke komme som noen over­ras­kelse at alle fire ble dømt, selv om det nok er flere enn meg som ble over­ras­ket over hvor streng dom­men er.

De fire er dømt for

- Å tilby en tje­neste som mange benyt­ter til ulov­lige hand­lin­ger i stort omfang.
– De har selv vært klar over at tje­nes­ten har blitt benyt­tet til ulov­lige hand­lin­ger i stort omfang.
– De har ikke gjort noe for å hindre den ulov­lige virk­som­he­ten som skjer ved hjelp av deres tjeneste.

Dette har ret­ten, etter min mening helt kor­rekt, ansett for en for­sett­lig med­virk­ning til de ulov­lige hand­lin­ger som har blitt begått ved hjelp av disse tjenestene.

Ret­ten har videre lagt til grunn at dette har skjedd i kom­mer­si­ell hen­sikt. Det er påvist flere kon­krete annonse­salg,  deri­blant et enkelt­salg på 1,2 mill SEK. Det er nok grunn til å tro at det er solgt annon­ser for langt større beløp enn det som er kon­kret påvist i dommen.

Det er også lagt til grunn at hen­sik­ten med Pirate­Bay var å skape en møte­plass for “fildelere”.

Dom­men hand­ler egent­lig i vel­dig liten grad om tek­no­logi, selv om det under­stre­ker det grunn­leg­gende og egent­lig helt opp­lag­ten, nem­lig at en ulov­lig hand­ling er akku­rat like ulov­lig uan­sett hvil­ken tek­no­logi man benytter.

Det har vært spe­ku­lert mye rundt kon­se­kven­sene av dom­men. Rent umid­del­bart får den ingen direkte kon­se­kven­ser. Dom­men bli ganske sik­ker anket, om ikke den er anket alle­rede. Saken går nok til Högsta dom­sto­len,  så det vi må nok vente 2–3 år før siste ord er sagt i denne saken.

Vi får skrem­sel­s­på­stan­der om at dette vil bety slut­ten på søke­mo­to­rer som Google, at Google vil være neste mål, osv. Det er ingen grunn til å frykte noe slikt. Google er ikke skapt for å være en møte­plass for “fil­de­lere”. Det er hel­ler ikke slik at andre kan gjøre bruk av Goog­les søke­tje­neste for å gjøre verk ulov­lig til­gjen­ge­lig, selv om Google og andre søke­mo­to­rer vil finne mate­riale som er gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig. Google fin­ner filer som det er len­ket til, her­under det som det len­kes til via Pirate­Bay. Men man kan ikke regist­rere sine torrent-filer på Google for at andre skal finne dem.

Det har også vært gjort et poeng av at bl.a. Google kan bru­kes til å søke etter torrent-filer. Dette er hel­ler ikke vik­tig. Bit-torrent tek­no­lo­gien i seg selv er ikke ulov­lig. NRK bru­ker denne tek­no­lo­gien for å gjøre til­gjen­ge­lig serier, fordi dette er meget effek­tiv tek­no­logi til slik bruk. Andre bru­ker sik­kert tek­no­lo­gien på til­sva­rende måte. Jeg møtte den i en slik sam­men­heng for en del år siden (jeg hus­ker ikke hvor mange) da en usansk musikk­fes­ti­val (det kan har vært Aus­tin blues-festival)  brukte denne tek­no­lo­gien for å gjøre til­gjen­ge­lig opp­tak fra fes­ti­va­len. Går vi noen år til­bake var mp3 den tek­no­lo­gien mange rea­gerte mot og opp­fat­tes nær­mest som ens­be­ty­dende med priat­virk­som­het. mp3.com var et tid­lig nett­sted for ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring av musikk (i dag fun­ge­rer det på en helt annen måte). Det vil være like galt å foku­sere på torrent-teknolgien i dag som det den gang var å foku­sere på mp3-formatet.

Det gjel­der her som ellers at det avgjø­rende ikke er tek­no­lo­gien, men hva tek­no­lo­gien bru­kes til.

Pira­tene var eple­kjekke og hadde høy sigar­fø­ring. De hev­det selv at det de drev med var lov­lig. Men en så knu­sende dom fal­ler slike påstan­der flatt til jor­den. At de fort­satt for­sø­ker å fremså som like sikre i sin sak og sam­men­lig­ner seg med Karate Kid som får bank i første epi­sode, blir først og fremst pate­tisk. Men det slår sik­ker an blan piratfansen.

30 mil­lio­ner svenske kro­ner, som fol­kene bak Pirate­Bay er blitt dømt til å betale i erstat­ning, er mye pen­ger. Det er her grunn til å under­streke at dette er erstat­ning for tap som pira­tene har påført noen av de berørte virk­som­he­ter. Noen medier har omtalt dette som bot, men det er feil. Like­vel har nok ikke musikk– og film­in­du­strien først og fremst vært opp­tatt å få inn de pen­gene. Det de har ønsket, og som de nå har opp­nådd, er å mar­kere at dette er ulov­lig og at det kan ha alvor­lige kon­se­kven­ser. Om de fak­tisk beta­ler eller ikke er anta­ge­lig langt mindre inter­es­sant enn det fak­tum at de er dømt til å betale.

Pira­tene fort­set­ter imid­ler­tid å opp­tre som pro­vo­ka­tø­rer, og gjør det klart at de ikke vil betale noe som helst. Men også i Sve­rige kan man tvangs­full­byrde et krav, og med sin opp­tre­den pro­vo­se­rer de sann­syn­lig­vis fram en tett opp­følg­ning av disse kra­vene. Fol­kene bak Pirate­Bay må nok regne med at alt de vil ha av inn­tek­ter ut over det helt nød­ven­dige til livs­opp­hold vil gå med til å dekke erstat­nings­kra­vet, enten de beta­ler fri­vil­lig eller ikke. For noen vil de være mar­ty­rer, akku­rat som andre for­bry­tere som blir tatt i noen kret­ser er mar­ty­rer. Men de kan først og fremst bli kron­ek­semp­let på hvor mye det kan være å tape på en slik virksomhet.

Dome­ne­nav­nene piratebay.org og thepiratebay.org og sik­kert en del andre må antas å ha en ikke helt ube­ty­de­lig verdi. Disse er regist­rert på en av de dømte, Fred­rik Neij. Jeg ville ha gått for å ta beslag i dette og annet som er nød­ven­dig for å opp­rett­holde virk­som­he­ten, for å dekke kra­vene. Kan­skje ville det ikke gitt så mye pen­ger, men det kunne ha bidratt til å stoppe et av de mest omfat­tende priat­nett­ver­kene. mp3.com og nap­ster er i dag ufar­lige tje­nes­ter, og kan­skje kan man lyk­kes i å uska­de­lig­gjøre Pirate­Bay på lig­nende måte.

Hold­nin­gen til pira­tene er under­lig. Eller det er sna­rere mer under­lig at de får såpass mye posi­tiv opp­merk­som­het. Tan­ken om at det som pre­sen­te­res av kunst og kul­tur skal være gra­tis fordi det er bil­lig å repro­du­sere og dis­tri­bu­ere er omtrent som å si at det ikke kos­ter noe at folk tar trik­ken så lenge trik­ken går der like­vel. Man kan hevde at Ruter ikke taper noe om jeg sni­ker meg med trik­ken uten å betale i ste­det for å gå. Men man skal være tem­me­lig inn­skren­ket i topp­eta­sjen om man ikke for­står at det kos­ter å drive trikk og at dette må beta­les. Slik er det også med kunst og kul­tur, og der­for er det hel­ler ikke sær­lig over­ras­kende at så mange artis­ter er glade for dom­men. Om Gatas Par­la­ment og andre vil gi bort det de lager gra­tis, så er det ingen som hind­rer dem i å gjøre det. At det kan være vans­ke­lig å få et plate­sel­skap eller andre til å satse pen­ger på dem, er en annen sak. Men det er en pris de må aksep­tere om de vil gjøre det de lager fritt tilgjengelig.

I kjøl­van­net av Pirate­Bay saken kan vi lese at noen vil fort­sette fordi man like­vel ikke vil finne dem, fol­kene bak Pirate­Bay til­byr en hvit­vas­kings­tje­neste som skal gjøre det vans­ke­lig å spore bru­kere, osv. Det er ikke over­ras­kende at slikt skjer. Hvit­snipp­s­kri­mi­nelle har all­tid gjort sitt ytterste for å skjule sine spor. Men det er over­ras­kende at så mange slu­ker dette ukri­tisk og synes å aksep­tere det. Det er som skatte­sny­tere, penge­vas­kere og andre hvit­snipps­for­bry­tere skulle si at vi har fått så sofiste­kerte tek­nik­ker for å skjule spo­rene etter våre trans­ak­sjo­ner at vi fort­set­ter som før. Man hadde nok ikke fått støtte av SV, Rødt og Unge Venstre for at man må til­late skatte­sny­teri og hvit­vas­king av pen­ger fordi det har blitt så van­lig. Men nett­pi­ra­ter får mer­ke­lig nok poli­tisk støtte.

Det er også en under­lig tro på at man kan slippe unna ved å plas­sere tje­nes­tene på en ser­ver i et annet land. Jeg er norsk og skri­ver dette i Norge. Om den ser­ve­ren hvor dette lig­ger er i Norge, Dan­mark, USA eller et annet land er helt uve­sent­lig. Det ville være som å tro at hvis et norsk for­lag tryk­ker en bok av en norsk for­fat­ter hos et tryk­keri i India så sty­rer de klar av norske reg­ler. Det avgjø­rende er hvor­fra man dri­ver sin virk­som­het og hvor den even­tu­elt har virk­nin­ger, ikke hvor man søker tek­nisk bistand. At det kan bli litt vans­ke­li­gere å hånd­heve er noe annet.  Men kan vil nok uten alt for mye styr kunne hånd­heve en slik dom i ganske mange land. Og en ISP som skju­ler en tje­neste på flukt fra retts­for­følg­ning vil selv kunne havne i pro­ble­mer. De vil fort kunne få et med­vir­ker­an­svar selv.

Vi blir ikke kvitt nett­pi­ra­ter, like lite som vi blir kvitt skatte­sny­tere, penge­vas­kere, finans­be­dra­gere, narko­lan­gere, kata­log­haier og andre som bedri­ver en kri­mi­nell virk­som­het som i rela­tivt liten grad ram­mer enkelt­per­soner. Den rea­lis­tiske ambi­sjo­nen er å begrense dette, ikke å bli full­sten­dig kvitt det. Slik vil det også være med priat­ko­pie­ring. Om man spør om vi noen gang blir kvitt ulov­lig nett­ko­pie­ring av musikk m.m., så er nok sva­ret nei. Det er som med sprit­smug­lere og skatte­sny­tere: Vi blir ikke kvitt dem, men man kan i større eller mindre grad begrense slik virksomhet.

PirateBay-dommen kan være et bidrag til å begrense ulov­lig nett­ko­pie­ring. Om slutt­re­sul­ta­tet skulle bli en retts­kraf­tig dom som sier at det er med­virk­ning til ulov­lige hand­lin­ger om man stil­ler til rådig­het en tje­neste som i stort omfang bru­kes til ulov­lig hand­lin­ger, som man vet bru­kes til slike hand­lin­ger og ikke gjør noe for å hindre det, da vil vi ha en avgjø­relse som er ganske tek­no­logi­nøy­tral og slite­sterk. Om noen skulle for­søke seg på det samme med en ny tek­no­logi, da end­rer det ikke noe. Det er ikke slik at enhver tek­no­lo­gisk end­ring er en prin­si­pi­ell end­ring, slik en del tek­no­logi­op­ti­mis­ter synes å tro.

Det som kan­skje gir størst grunn til bekym­ring rundt tje­nes­ter som Pirate­Bay er at de pro­vo­se­rer fram uun­gåe­lige mot­re­ak­sjo­ner. Vi får krav om kon­troll og over­våk­ning, sen­sur, osv.  At noen mis­bru­ker net­tet til mas­sive lov­brudd, enten det er på det ene eller det andre områ­det, legi­ti­me­rer slike krav om repres­sive til­tak. Dessverre.

Tho­mas Gram­stad gjen­tar sine påstan­der om at en fel­lende dom i Pirate Bay saken vil føre til at man da ikke vil kunne etab­lere tje­nes­ter som Google m.m., fordi man også der kan finne ulov­lig inn­hold. Senest gjen­tok han dette på P2s Nyhets­mor­gen og i Kul­tur­nytt i dag (et par timer før dom er ven­tet i Pirate Bay saken).

Det Tho­mas Gram­stad påstår er feil. Om han ikke vet bedre, eller om han ikke vil vite bedre fordi en kor­rekt frem­stil­ling vil ødelegge hans reto­riske poen­ger, skal være usagt. Han burde visst og han bør selv­føl­ge­lig holde seg til det som er sant.

Det er ikke skygge av tvil om at det meste av den til­gjenge­lig­gjø­ring som skjer via Pirate Bay er ulov­lig. Det er hel­ler ikke noen tvil om Pirate Bay rent objek­tivt med­vir­ker til denne ulov­lige tilgjengeliggjøringen.

Det sprin­gende punk­tet i Pirate Bay saken er om fol­kene bak tje­nes­ten har utvist den nød­ven­dige per­son­lige skyld ved at de for­sett­lig eller uakt­somt har med­vir­ket til den ulov­lige til­gjenge­lig­gjø­rin­gen. Har de laget tje­nes­ten i den hen­sikt å legge til rette for ulov­lig til­gjenge­lig­gjø­ring, eller har de even­tu­elt laget en tje­neste som er sær­de­les godt egnet til dette uten å gjøre noe for å hindre ulov­lig­he­ter de meget godt vet at skjer?

Uten å gå inn i dis­ku­sjon av sakens rea­li­te­ter, så kan det ikke være tvil om at det i alle fall er grunn­lag for å dis­ku­tere om ikke fol­kene bak Pirate Bay har utvist slik skyld. For Google vil pekere til ulov­lig mate­riale være en util­sik­tet, men i prak­sis uun­gåe­lig bief­fekt. Ingen kan påstå at fol­kene bak Google har laget en tje­neste i den hen­sikt å gjøre det enk­lere å gjøre opp­havs­retts­lig ver­net mate­riale let­tere tilgjengelig.

Det er liten tvil om at det omset­tes en del tyve­gods via annon­ser in finn.no og til­sva­rende tje­nes­ter. Men ingen vil av den grunn beskylde finn.no for å drive heleri­virk­som­het. Omset­ning av  tyve­gods er en util­sik­tet, uøns­ket men også i prak­sis uunn­gåe­lig kon­se­kvens av slike tje­nes­ter. Det hadde vært noe helt annet om man hadde etab­lert en tje­neste spe­si­elt til­trette­lagt og pro­fi­lert som en mar­keds­plass for tyve­gods, men ano­ny­i­se­rings­tje­nes­ter osv. Det er ingen tvil om at Google her kan sam­men­lig­nes med finn.no når det gjel­der util­sik­tet til­gjenge­lig­gjø­ring av ulov­lig­he­ter, mens Pirate Bay kan­skje lig­ner med på en helerisentral.

Om Pirate Bay om to timer skulle bli dømt, så  vil det ikke ha noen kon­se­kven­ser for Google og andre til­sva­rende nettje­nes­ter. Tho­mas Gram­stad bedri­ver skrem­sels­pro­pa­ganda på feil­ak­tige premisser.

Tids­skrift for Den norske lege­for­ening hadde i sep­tem­ber 2007/18 en leder­ar­tik­kel med tit­te­len “Hvem eier en tids­skrift­ar­tik­kel?”. For å gå rett til kon­klu­sjo­nen: Denne redak­tø­ren kan ingen ting om opp­havs­rett. Det som står er full­sten­dig galt.

I inn­le­nin­gen til artik­ke­len stil­ler redak­tø­ren spørs­må­let “Hvem er den rette eier av en trykt tekst?”. Sva­ret på det er meget enkelt: Hvis jeg jeg har kjøpt en avis, en bok eller et tids­skrift, da eier jeg den trykte teks­ten. Etter at jeg even­tu­elt har lest avi­sen står det meg fritt om jeg vil arki­vere den, sende den til resir­ku­ler­ning, pakke fisk i den, bruke den til å tenne i pei­sen, eller noe annet. Redak­tø­ren snub­ler i sat­sen og blan­der sam­men eien­doms­rett og opphavsrett.

Redak­tø­ren fort­set­ter: “Opp­havs­rett (copy­right) til teks­ter hand­ler om kon­troll og ret­tig­he­ter til pub­li­se­ring, kopie­ring og spred­ning av infor­ma­sjon og ideer – og selv­sagt om mulig­he­ten til å tjene pen­ger.” Feil igjen. Opp­havs­rett hand­ler ikke om spred­ning av infor­ma­sjon og ideer. Jeg kan fritt gripe fatt i tids­skrif­tets (des)infomrasjon om opp­havs­rett. Ideer er ikke ver­net og kan (med noen få unn­tak) fritt utnyttes.

Hver set­ning i de inn­le­dende avsnitt er feil. Den neste lyder: “Strid om opp­havs­rett opp­står fordi det sjel­den er helt enty­dig hvem som er opp­ha­vet til teks­ten.” Det er sjel­den det er noen uklar­he­ter om dette. Den eller de som har skre­vet teks­ten er opp­havs­menn, med mindre det bare er en bear­bei­ding av en alle­rede eksis­te­rende tekst — f.eks. en oversettelse.

Mis­for­stå­el­sen utdy­pes, slik at man ser hvor det svik­ter, i det som følger:

“Har for­fat­te­ren bygd på and­res ideer? Har hun vært avhen­gig av and­res finan­sie­ring, hjelp og støtte for å utforme teks­ten? Er infor­ma­sjo­nen eller ideen så lite ori­gi­nal at det ville være uri­me­lig at noen over­ho­det kunne påbe­rope seg opphavsretten?”

Ideer er fri. Hvor man har hen­tet sine ideer fra har ingen som helst betyd­ning for spørs­må­let om opp­havs­rett. Like liten betyd­ning har det hvem som har finan­siert arbei­det. Hjelp og støtte til utfor­ming av teks­ten kan få betyd­ning for opp­havs­ret­ten, her har redak­tø­ren et lite poeng. Men om infor­ma­sjo­nen eller ideen er lite ori­gi­nal — det har hel­ler ingen betyd­ning. Opp­havs­ret­ten ver­ner ikke ideen og infor­ma­sjo­nen, men den form man pre­sen­te­rer dette i. Det meste av det jeg skri­ver om opp­havs­rett er i sitt inn­hold ikke sær­lig ori­gi­nalt. Jeg tar selv­føl­ge­lig utgangs­punkt i gjel­dende norsk opp­havs­rett, og det er ikke noe jeg fin­ner på selv. Men skal noen skrive om samme tema får de utforme sin tekst selv, de kan ikke bare kopiere min. En artik­kel vil være opp­havs­retts­lig ver­net selv om den ikke inn­e­hol­der en eneste ori­gi­nal idé eller noe ori­gi­nalt inn­hold. Selv den mest kli­sje­fylte uke­blad­no­velle og en lek­si­kalsk artik­kel som pre­sen­te­rer vel­kjent kunn­skap er opp­havs­rett­lig vernet.

Med et så for­fei­let utgangs­punkt er det ikke over­ras­kende at det meste som skri­ves videre må karak­te­ri­se­res som tøv. Redak­tø­ren skri­ver videre:

“Opp­havs­ret­tig­he­ter til teks­ter er ikke som men­neske­ret­tig­he­ter. De er ikke noe man har rett på, noe man for­tje­ner eller har lov­mes­sig krav på. Opp­havs­ret­tig­he­ter er noe man for­hand­ler om og dis­ku­te­rer seg frem til og der ulike hen­syn veies mot hverandre.”

Man kan selv­føl­ge­lig dis­ku­tere hva som menes med at  man “har lov­mes­sig krav på” noe. Men redak­tø­ren skri­ver som om opp­havs­rett er noe tids­skrif­tet even­tu­elt skjen­ker for­fat­te­ren. Slik er det ikke. Opp­havs­rett er, ja nett­opp, lov­be­stemt. Den som ska­per et ånds­verk har opp­havs­rett til ver­ket, slik lyder teks­ten i ånds­verk­lo­vens § 1 første ledd. Den som ska­per en tekst, de er den som utfo­mer teks­ten og ingen annen. Opp­havs­man­nen kan så for­handle med andre om at de på nær­mere angitte vil­kår skal få lov til f.eks. å trykke teks­ten, men det er da tidskrif­tet som får over­dratt ret­tig­he­ter fra for­fat­te­ren. At for­hand­lings­si­tua­sjo­nen kan være slik at for­fat­te­ren kan bli stilt over­for val­get mel­lom å godta tids­skrif­tets vil­kåer eller ikke å få pub­li­sert artik­ke­len, end­rer ikke utgangspunktet.

Redak­tø­ren for­sø­ker å begrunne tids­skrif­tets ønske om å ha opp­havs­rett til artik­lene med et ønske om “å ha kon­troll over hvor­dan artik­lene bru­kes – eller even­tu­elt mis­bru­kes.” Litt len­ger nede fort­set­ter det: “… tids­skrif­tene står som garan­tist for inn­hol­det og gjen­nom opp­havs­ret­ten har en lov­mes­sig mulig­het til å hindre mis­bruk av forsk­nings­re­sul­ta­tene”.

Opp­havs­ret­ten gir ingen kon­troll med hvor­dan forsk­nings­re­sul­ta­ter bru­kes eller mis­bru­kes. Opp­havs­rett til til pub­li­serte artik­ler om hvor­dan man lager atom­bom­ber (om slike fin­nes) kan ikke påbe­ro­pes som grunn­lag for å hindre at ter­ro­ris­ter (mis)bruker denne kunn­ska­pen. Kunn­skap er fri og kunn­skap skal være fri. Ingen redak­tør kan hindre noen i å utnytte den kunn­skap som for­mid­les gjen­nom deres tidsskrift.

Man ser også at den samme mis­for­stå­el­sen om kon­troll med resul­ta­tene bru­kes som begrun­nelse for eller legi­ti­me­ring av tids­skrif­tets restrik­tive hold­ning til det de kal­ler dob­bel­pub­li­se­ring. Ien annen leder fra februar 2007/3 med tit­te­len “Hva er en pub­li­ka­sjon – og en dob­belt­pub­li­ka­sjon?” heter det:

“En avgjø­rende grunn til å begrense dob­belt­pub­li­se­ring av ori­gi­nale forsk­nings­re­sul­ta­ter er at flere for­skjel­lige tolk­nin­ger av de samme resul­ta­tene blir offent­lig til­gjen­ge­lig på samme tid. Der­med kan det bli nokså uklart hva leserne skal bygge videre på. Det er ikke vans­ke­lig å tenke seg at de som vil fremme en ny behand­lings­form, kan fris­tes til å selek­tere og refe­rere de mest posi­tive fun­nene, mens kri­ti­kere vil gjøre det mot­satte. Etter­som svært få lesere går nøye inn i refe­ran­sene til det som pub­li­se­res, vil utstrakt dob­belt­pub­li­se­ring gi enda mer spri­kende og vans­ke­lig tolk­bare resul­ta­ter å bygge på i kli­niske beslutninger.”

Den som måtte ønske å for­midle og frem­heve forsk­nings­re­sul­ta­ter som frem­mer en behand­lings­form kan fritt refe­rere de resul­ta­ter de måtte ønske fra Tids­skrift for Den norske lege­for­ening og andre tids­skrif­ter uten at redak­tø­ren eller artik­le­nes opp­havs­menn kan gjøre noe som helst med det.

I lede­ren om hvem som “eier” en tids­skrifts­ar­tik­kel gjør redak­tø­ren et stort poeng av hvor vik­tig tids­skrif­tene er for å kva­li­tets­sikre den infor­ma­sjon som pub­li­se­res. Men redak­tø­ren av et viten­ska­pe­lig tids­skrift bør gå i seg selv og se på hvor­dan hun kva­li­tets­sik­rer det hun selv skri­ver. I det hun skri­ver om opp­havs­rett har kva­li­tets­sik­rin­gen svik­tet så kapi­talt at det er nær­lig­gende å tro at hun ikke en gang har forsøkt.

Vin er godt og vin er spen­nende. Etter at vi for noen år siden kjøpte en lei­lig­het i Lan­gue­doc har jeg begynt å utforske viner fra vår region. Vår region vil si Languedoc-Roussilon og den syd­lige delene av Rhône. Stort sett hol­der jeg meg til regio­nal vin når jeg er i Frank­rike, og vin fra andre områ­der når jeg er hjemme.

Jeg er blant dem som liker Vin­mono­po­let, selv om jeg ikke all­tid er like glad i pri­sene. Vin­mono­po­let sik­rer at man har gode vin­hand­lere i hele lan­det, vin­hand­lere som raskt skaf­fer det de ikke har på lager fra Vin­mono­po­lets sær­de­les rik­hol­dige bestil­lings­ut­valg. De har mer enn 10.000 ulike varer, og det er det ikke mange vin­hand­lere som kan tilby. De har også mange dyk­tige ansatte som kan gi råd om valg av vin og annet drikke.  Selv om jeg på en måte gjerne hadde sett vin i dag­lig­vare­bu­tik­kene, ten­ker jeg med gru på hvor­dan det vil bli hvis vi får et RIMI/REMA utvalg av vin. Det blir kjedelig!

Men Vin­mono­po­let er for dår­lig til å infor­mere om vinen. Med Vin­mono­po­let som hoved­re­fe­ranse har man ven­net seg til å tenke at Languedoc-Rousillon er Langedoc-Roussillon, punktum. Côtes du Rhône er Côtes du Rhône, og så vet vi at det er noe som heter Châteauneuf-du-Pape som kom­mer fra omtrent samme områ­det. Men utval­get er langt mer riko­hol­dig enn hva Vin­mono­po­let gir inn­trykk av.

I Languedoc-Roussillon er det 19 hoved-AOC. Innen­for disse fin­nes det ulike klas­si­fi­serte viner. I AOC Coteaux du Lan­gue­doc er det for eksem­pel 12 ulike ter­roirs, som er områ­der hvor det til­la­tes å sette område­nav­net i til­legg til Coteaux du Lan­gue­doc. Dette er områ­der som frem­he­ver seg i for­hold til Coteaux du Lan­gue­doc mer gene­relt. Selv set­ter jeg stor pris på rødvi­ner fra Pic Saint Loup, som er en slik ter­roir innen­for AOC Coteaux du Lan­gue­doc. Til­sva­rende under­de­ling i et kva­li­tets­hie­rarki fin­nes innen­for andre AOC, skjønt Coteaux du Lan­gue­doc er det største klas­si­fi­serte området.

Et trinn lavere i klas­si­fi­se­rin­gen er Vin de Pays. Også her der det to nivå­for­skjel­ler. Hvis man kan angi områ­det er vinen klas­si­fi­sert litt høy­ere enn om dette ikke er angitt. En Vin de Pay d’Oc er der­for høy­ere klas­si­fi­sert enn enn som bare kal­les Vin de Pays. Det fin­nes også en klas­si­fi­se­ring mel­lom VdP og AOC, men den betyr i prak­sis lite. Under VdP er uklas­si­fi­sert bord­vin. Enkelte VdP kan for­øv­rig være vel så inter­es­sante som en del AOC viner, da reg­lene for VdP ikke er like strenge som for AOC. Det er mulig å eks­pe­ri­men­tere mer med drue­sor­ter osv.

For Rhône-viner er bil­det til­sva­rende. Côtes du Rhône er basis­klas­si­fi­se­rin­gen for klas­si­fi­serte viner dyr­ket nær elven. I til­legg kom­mer fem AOC som ikke lig­ger innen­for Côtes du Rhône. Disse kal­les med en fel­les­be­teg­nel­sen Appel­lat­oins de Val­lée du Rhône, for­kor­tet Appel­la­tions VDR. Jeg hol­der meg fores­lø­pig stort sett på vest­si­den av Rhô­nen, og da er Cos­ti­eres de Nîmes den som inter­es­se­rer meg mest.

Klas­si­fi­se­rin­gen innen­for Côtes du Rhône er hie­rar­kisk. Innen­for de i alt 171 kom­mu­nene i Côtes du Rhône kan 95 bruke beteg­nel­sen AOC Côtes du Rhône Vil­lage. Av disse 95 kan 16 også sette kom­mune­nav­net på eti­ket­ten. På top­pen av pyra­mi­den tro­ner 15 crus, som bare bru­ker eget AOC uten nav­net Côtes du Rhône. Den mest kjente er anta­ge­lig Châteauneuf-du-Pape. Len­ger nord fin­ner vi Hermi­tage, Côte Rotie og Cor­nas, blant annet. I sør fin­ner vi blant annet AOC Lirac og AOC Tavel.

Det er det samme sys­te­met som mange kjen­ner fra Bor­deaux: Basis­klas­si­fi­se­rin­gen er AOC Bor­deaux, under dette er områ­der som Pome­rol, St Emil­lion og Medoc. Og innen­for Medoc fin­ner vi Haut Medoc og på top­pen tro­ner områ­der som Pau­il­lac, St Estephe, Mar­gaux, St. Julien, osv. Hos Vinomo­po­let er alt dette bare Bordeaux.

Det ville nok ikke være hen­sikts­mes­sig å sor­tere papir­lis­tene etter klas­si­fi­se­ring. Men klas­si­fi­se­rin­gen bør selv­føl­ge­lig nev­nes for alle klas­si­fi­serte viner. Jeg reg­ner med at det lig­ger en data­base bak Vin­mono­po­lets nettje­neste, og da er man ikke len­ger avhen­gig av å sor­tere alt etter bare én nøk­kel. Så her burde det være mulig å søke på Lirac å få med det Vin­mono­po­let måtte ha fra AOC Lirac, ikke bare den ene som har Lirac i nav­net. Om det blant de 224 andre vinene som Vin­mono­po­let liste­fø­rer som “Rhône Sør” skulle være flere viner fra AOC Lirac, er det ikke lett å finne ut.

Nå kan man sik­kert lure på hvor­for jeg erg­rer meg over Vin­mono­po­lets infor­ma­sjon når jeg sit­ter i Syd-Frankrike og ikke på noen måte er avhen­gig av Vin­mono­po­let for å få regio­nal vin. Men når jeg litt etter litt lærer meg mer om vinen her nede og gjerne deler dette på Inter­nett med andre som måtte ha en viss inter­esse for de Syd-Franske viner, da vil jeg gjerne vite om noe av denne vinen er å få i Norge.

Det er kanske litt pin­lig å inn­rømme det, men det er ikke så vel­dig lenge siden det vir­ke­lig gikk opp for meg at vin fra den syd­lige delen av Rhône, på vest­si­den av elven er like lokal som mye Languedoc-Roussillon vin. Jeg har vært mest opp­tatt av Languedoc-Roussillon. Så det er først i det siste jeg har begynt å smake meg litt mer sys­te­ma­tisk i nord-østlig ret­ning. Etter å ha smakt noen utmer­kede rosé­vi­ner fra Tavel, har jeg nå begynt å bevege meg over i nabo­appe­la­tio­nen Lirac. Og det er altså nes­ten umu­lig å finne ut hva Vin­mono­po­let even­tu­elt måtte ha av viner fra dette området.