Tøv om opphavsrett fra Tidsskrift for Den norske legeforening
Wednesday, 15th April, 2009
Tidsskrift for Den norske legeforening hadde i september 2007/18 en lederartikkel med tittelen “Hvem eier en tidsskriftartikkel?”. For å gå rett til konklusjonen: Denne redaktøren kan ingen ting om opphavsrett. Det som står er fullstendig galt.
I innleningen til artikkelen stiller redaktøren spørsmålet “Hvem er den rette eier av en trykt tekst?”. Svaret på det er meget enkelt: Hvis jeg jeg har kjøpt en avis, en bok eller et tidsskrift, da eier jeg den trykte teksten. Etter at jeg eventuelt har lest avisen står det meg fritt om jeg vil arkivere den, sende den til resirkulerning, pakke fisk i den, bruke den til å tenne i peisen, eller noe annet. Redaktøren snubler i satsen og blander sammen eiendomsrett og opphavsrett.
Redaktøren fortsetter: “Opphavsrett (copyright) til tekster handler om kontroll og rettigheter til publisering, kopiering og spredning av informasjon og ideer – og selvsagt om muligheten til å tjene penger.” Feil igjen. Opphavsrett handler ikke om spredning av informasjon og ideer. Jeg kan fritt gripe fatt i tidsskriftets (des)infomrasjon om opphavsrett. Ideer er ikke vernet og kan (med noen få unntak) fritt utnyttes.
Hver setning i de innledende avsnitt er feil. Den neste lyder: “Strid om opphavsrett oppstår fordi det sjelden er helt entydig hvem som er opphavet til teksten.” Det er sjelden det er noen uklarheter om dette. Den eller de som har skrevet teksten er opphavsmenn, med mindre det bare er en bearbeiding av en allerede eksisterende tekst — f.eks. en oversettelse.
Misforståelsen utdypes, slik at man ser hvor det svikter, i det som følger:
“Har forfatteren bygd på andres ideer? Har hun vært avhengig av andres finansiering, hjelp og støtte for å utforme teksten? Er informasjonen eller ideen så lite original at det ville være urimelig at noen overhodet kunne påberope seg opphavsretten?”
Ideer er fri. Hvor man har hentet sine ideer fra har ingen som helst betydning for spørsmålet om opphavsrett. Like liten betydning har det hvem som har finansiert arbeidet. Hjelp og støtte til utforming av teksten kan få betydning for opphavsretten, her har redaktøren et lite poeng. Men om informasjonen eller ideen er lite original — det har heller ingen betydning. Opphavsretten verner ikke ideen og informasjonen, men den form man presenterer dette i. Det meste av det jeg skriver om opphavsrett er i sitt innhold ikke særlig originalt. Jeg tar selvfølgelig utgangspunkt i gjeldende norsk opphavsrett, og det er ikke noe jeg finner på selv. Men skal noen skrive om samme tema får de utforme sin tekst selv, de kan ikke bare kopiere min. En artikkel vil være opphavsrettslig vernet selv om den ikke inneholder en eneste original idé eller noe originalt innhold. Selv den mest klisjefylte ukebladnovelle og en leksikalsk artikkel som presenterer velkjent kunnskap er opphavsrettlig vernet.
Med et så forfeilet utgangspunkt er det ikke overraskende at det meste som skrives videre må karakteriseres som tøv. Redaktøren skriver videre:
“Opphavsrettigheter til tekster er ikke som menneskerettigheter. De er ikke noe man har rett på, noe man fortjener eller har lovmessig krav på. Opphavsrettigheter er noe man forhandler om og diskuterer seg frem til og der ulike hensyn veies mot hverandre.”
Man kan selvfølgelig diskutere hva som menes med at man “har lovmessig krav på” noe. Men redaktøren skriver som om opphavsrett er noe tidsskriftet eventuelt skjenker forfatteren. Slik er det ikke. Opphavsrett er, ja nettopp, lovbestemt. Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket, slik lyder teksten i åndsverklovens § 1 første ledd. Den som skaper en tekst, de er den som utfomer teksten og ingen annen. Opphavsmannen kan så forhandle med andre om at de på nærmere angitte vilkår skal få lov til f.eks. å trykke teksten, men det er da tidskriftet som får overdratt rettigheter fra forfatteren. At forhandlingssituasjonen kan være slik at forfatteren kan bli stilt overfor valget mellom å godta tidsskriftets vilkåer eller ikke å få publisert artikkelen, endrer ikke utgangspunktet.
Redaktøren forsøker å begrunne tidsskriftets ønske om å ha opphavsrett til artiklene med et ønske om “å ha kontroll over hvordan artiklene brukes – eller eventuelt misbrukes.” Litt lenger nede fortsetter det: “… tidsskriftene står som garantist for innholdet og gjennom opphavsretten har en lovmessig mulighet til å hindre misbruk av forskningsresultatene”.
Opphavsretten gir ingen kontroll med hvordan forskningsresultater brukes eller misbrukes. Opphavsrett til til publiserte artikler om hvordan man lager atombomber (om slike finnes) kan ikke påberopes som grunnlag for å hindre at terrorister (mis)bruker denne kunnskapen. Kunnskap er fri og kunnskap skal være fri. Ingen redaktør kan hindre noen i å utnytte den kunnskap som formidles gjennom deres tidsskrift.
Man ser også at den samme misforståelsen om kontroll med resultatene brukes som begrunnelse for eller legitimering av tidsskriftets restriktive holdning til det de kaller dobbelpublisering. Ien annen leder fra februar 2007/3 med tittelen “Hva er en publikasjon – og en dobbeltpublikasjon?” heter det:
“En avgjørende grunn til å begrense dobbeltpublisering av originale forskningsresultater er at flere forskjellige tolkninger av de samme resultatene blir offentlig tilgjengelig på samme tid. Dermed kan det bli nokså uklart hva leserne skal bygge videre på. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de som vil fremme en ny behandlingsform, kan fristes til å selektere og referere de mest positive funnene, mens kritikere vil gjøre det motsatte. Ettersom svært få lesere går nøye inn i referansene til det som publiseres, vil utstrakt dobbeltpublisering gi enda mer sprikende og vanskelig tolkbare resultater å bygge på i kliniske beslutninger.”
Den som måtte ønske å formidle og fremheve forskningsresultater som fremmer en behandlingsform kan fritt referere de resultater de måtte ønske fra Tidsskrift for Den norske legeforening og andre tidsskrifter uten at redaktøren eller artiklenes opphavsmenn kan gjøre noe som helst med det.
I lederen om hvem som “eier” en tidsskriftsartikkel gjør redaktøren et stort poeng av hvor viktig tidsskriftene er for å kvalitetssikre den informasjon som publiseres. Men redaktøren av et vitenskapelig tidsskrift bør gå i seg selv og se på hvordan hun kvalitetssikrer det hun selv skriver. I det hun skriver om opphavsrett har kvalitetssikringen sviktet så kapitalt at det er nærliggende å tro at hun ikke en gang har forsøkt.
