Dette innlegget er skrevet som et svar til Gisle Hannemyr i debattråden Fred, frihet og alt gratis på deltemeninger.no.
I sitt åpningsinnlegg skriver Gisle Hannemyr bl.a.:
“Det er et paradoks at slik åndsverkloven i dag er utformet, kan det være et lovbrudd å skrive ut tekster du kommer over på Internett uten at du først inngår en avtale med rettighetshaverne – med mindre teksten er utstyrt med et slikt merke [CC-lisens]”.
Jeg skrev i en kommentar at dette ikke var riktig. Man kan fremstille eksemplar (utskrift) til privat bruk i medhold av åvl § 12, og at man også ut over dette kan bygge en rett til å ta uskrift på implisert lisens.
Gisle Hannmyr svarte på min kommentar. Det som følger her er altså mitt innlegg fra andre runde i denne debatten. Her utdyper jeg og underbygger mine synspunkter:
Først får man klarlegge hva man mener med å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. I dette legger jeg at noen kommer over noe de finner interessant, som de av en eller annen grunn ønsker å ha på papir til sitt eget bruk. Derfor klikker man på “Skriv ut” og får en utskrift. Hvis man ønsker å gjøre noe mer med denne utskriften, f.eks. lage mange eksemplarer for å dele ut i en klasse, da har man passert det jeg legger i å “skrive ut tekster du kommer over på Internett”. Vil man inkludere en tekst i et kompendium eller for annet formål fremstille et antall eksemplarer som spres utenfor det private område, da gjelder de samme regler uansett hvorfra man henter dokumentet. Det er ikke noen forskjell mellom å kopiere opp en artikkel man finner i et tidsskrift og en artikkel man finner på nettet. Og tekniske detaljer som at man kan skrive ut flere eksemplarer i stedet for å kopiere er helt uten betydning.
Åndsverkloven § 12 gir rett til å ta utskrift (fremstille eksemplar) til privat bruk. Dette omfatter også i noen utstrekning det som kalles “personlig yrkesmessig bruk”, selv om grensene her er uklare. Hvis det er noe som er nødvendig for at man skal kunne gjøre jobben sin, da er man klart utenfor det som dekkes av
§ 12.
For bruk ut over det som dekkes av § 12 (eventuelt av andre låneregler, tvangslisenser og avtalelisenser, som jeg ikke går inn på), forutsetter i utgangspunktet samtykke. Men et samtykke behøver ikke være eksplisitt. Implisitt samtykke er en velkjent konstruksjon. Før vi i 1991 fikk den bestemmelsen om dataprogrammer som nå står i åvl § 39h bygget man retten til den eksemplarfremstilling som skjer når et dataprogram installeres på en datamaskinprogram, på implisert lisens. Implisert lisens nevnes også som mulig grunnlag i napster.no-saken, Rt. 2005 s. 41, bl.a. med referanse til en artikkel av Ole Andreas Rognstad. Høyesterett mente at dette ikke var et egnet grunnlag for spørsmålet om rett til lenking, men de aksepterte det som et mulig grunnlag og anerkjente dermed at et samtykke kan bygge på implisert lisens.
I forhold til tekster og annet på Internett kan man basere seg på at den som har valgt å gjøre tekster og annet tilgjengelig på denne måten også bl.a. har akseptert at det fremstilles eksemplarer som følger av det valgte mediets egenart. Å ta enkeltutskrifter faller innenfor dette. På tilsvarende måte kan man fremstille eksemplar av lyd– og videofiler som er gjort tilgjengelig som podcast eller på annen måte i et format som forutsetter lokal eksemplarfremstilling. Derimot kan man ikke uten videre basere seg på at man har et slikt samtykke til å fremstille eksemplar (ut over det som kan hjemles i § 12) når lyd og video er gjort tilgjenglig i streamingformat.
Gisle Hannemyr viser til debatten rundt revisjonen av åndsverksloven i 2005. Men hans fremstilling av det som skjedde den gangen er skjev. For det første er hans sitat fra Ot.prp. 46 (2004–2005) avsnitt 3.4.3.4.5 ufullstendig. Det som står om dette er følgende:
“Departementet mener etter dette at det ikke kan impliseres noe samtykke til bruk ut over lånebestemmelsene i åndsverkloven 2. kapittel alene ved den situasjon som UHR beskriver i sin uttalelse.”
Gisle Hannemyr har utelatt henvisningen til beskrivelsen i UHRs høringsuttalelse, som er gjengitt litt tidligere i samme kapittel, hvor det står:
“Det må derfor klargjøres i proposisjonen at avtalelisensen står tilbake for individuelle samtykker, og at slike samtykker også kan være «stilltiende» eller følge av de konkrete omstendigheter, praksis og sedvane. For eksempel må det være klart at nedlasting, utskrifter og annen utnyttelse av verk og andre beskyttede arbeider som er lagt ut på Internet med rettighetshaverens samtykke, og uten at rettighetshaveren har satt særlige begrensninger i bruken, er klarert individuelt, og derfor ikke skal omfattes av en avtale om avtalelisens. ”
Det departementet tok avstand fra i sin uttalelse var at man kunne basere en så omfattende bruk som UHR tok til orde for, i praksis enhver bruk i undervisningssammenheng, på implisert samtykke. Departementet avviste ikke implisert samtykke som sådann.
Det som imidlertid fikk en del opphavsrettsorganisasjoner til å reagere, og som dermed blir for det annet, var verken proposisjonen eller en bemerkning fra Trond Giske. Det man reagerte på var følgende uttalelse i flertallsinnstillingen fra Stortingets familie-, kultur– og administrasjonskomité Innst. O. nr. 103 (2004–2005) kapittel 2:
“Flertallet mener at dagens praksis med å laste ned eller på annen måte utnytte verk som er lovlig lagt ut på Internett kan videreføres uten at rettighetshaverne har gitt utrykkelig samtykke til dette og uten at det foreligger avtalelisens. Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensinger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.”
Ser man på uttalelsene litt tidligere i denne innstillingen vil man se at stortingskomiteen anser all bruk i undervisning (i alle fall i offentlige undervisningsinstitusjoner) som ikke-kommersiell. Komiteens flertall slutter seg med andre ord til innholdet i den UHR-uttalelsen som departementet hadde tatt avstand fra.
Et stilltiende, implisitt samtykke kan aldri gå lenger enn tausheten rekker. Hvis opphavsmannen sier klart fra at han ikke gir slikt samtykke, da kan ingen hevde at slikt samtykke foreligger. Det hjelper ikke at Stortinget sier at samtykke må anses å foreligge dersom de som må gi samtykke sier et klart NEI. Stortingets virkemiddel er å gi lover, ikke å gi samtykke på vegne av andre. Derfor rykket noen organisasjoner inn en annonse hvor de gjorde det klart at deres medlemmer ikke ga slikt samtykke som stortingskomiteen hevdet at de hadde gitt.
Saken fikk et etterspill i Verderlagsnemnda, som fastsetter vederlag i konflikter rundt avtalelisenser. I et vedtak 7. april 2007, sak 1/06 tok nemnda stilling til hva kommunene og fylkeskommunene må betale vederlag for, bl.a. for bruk i skolen. Etter at andre stridsspørsmål er folikt, er det kun spørsmålet om vederlag for utskrifter fra Internett som nemnda skal ta stilling til. På s. 33 i vedtaket sier nemnda følgende om rekkevidden av
§ 12:
“Etter nemndas oppfatning vil den ansattes yrkesmessige kopiering etter dette falle inn under § 12 i to hovedgrupper situasjoner: For det første må det være tillatt å ta kopier av praktiske hensyn av privat karakter. En kommunal eller fylkeskommunal saksbehandler, eller en lærer i grunnskolen eller videregående skole, må således kunne ta enkelte kopier for å kunne flytte arbeidet til andre steder enn selve arbeidsplassen – typisk for å kunne arbeide med en sak eller forberede seg til undervisning hjemmefra. For det andre må kopiering som er utslag av den ansattes generelle faglige interesse og flid ut over det som er strengt tatt nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene, kunne skje i medhold av § 12.”
Etter en relativt inngående diskusjon om rekkevidden av § 12 og om implistt samtykke, oppsummerer nemda dette slik på s. 39:
“Når arbeid med verk på Internett i yrkesmessig sammenheng kan anses som nødvendig for utføring av arbeidsoppgavene, kan en slik bruk som nevnt foran ikke hjemles i åvl. § 12. Men sett hen til den nære sammenhengen det er mellom skjermlesing og utskrifter, er det sett fra internettbrukerens side – i hvert fall i ”normalsituasjonen” – rimelig å gå ut fra at utlegging av verk på Internett uten tilgangssperrer innebærer et samtykke til å ta utskrifter til egen bruk uavhengig av om bruken er privat eller ervervsmessig.”
Nenmda diskuterer også en mer omfattende bruk på s. 40. Her skriver de:
“Mens adgangen til å ta utskrifter til egen bruk må ses som en naturlig konsekvens av adgangen til å lese verket på skjerm, kan det samme ikke sies om adgangen til spredning av utskriftene. En slik handlingsform har ikke den samme nærheten til selve internettbruken, og fremstår slik sett mer som en sekundær utnyttelse. For slik bruk må utgangspunktet være det motsatte: Utleggingen av materialet på Internett er ikke i seg selv egnet til å skape berettigede forventninger om at utskriftene skal kunne distribueres til andre.”
Dermed er vi tilbake ved utgangspunktet: Du kan fritt skrive ut tekster du kommer over på Internett så lenge dette er en utskrift til eget bruk, enten bruken kan anses for privat i forhold til § 12 eller ikke. Et lite forbehold er at man ikke kan ta utskrift dersom man er utenfor området for § 12 og det er sagt uttrykkelig at man ikke har rett til å ta utskrift, men det er ikke en særlig praktisk situasjon. Man kan ikke uten videre spre utskrifter videre, man da er man etter min mening utenfor det man kan kalle “å skrive ut en tekst”.
