“Ikke-kommersiell” fildeling

Mange har tatt til orde for en legaliseirng av “ikke-kommersiell” fildeling. At pirater i sin allminnelighet vil legalisere sin virksomhet uten å reflekter noe nærmere over konsekvensene er ikke særlig overraskende. Men politikere har også kastet seg på karusellen, og da burde man kanskje vente seg litt mer (eller kanskje ikke). Unge Venstre var først ute. De kjempet hardt for å få moderpartiet til å vedta dette, men det ser ikke ut til at de har lyktes så langt.

Unge Venstre har fått følge av SV, men kunnskapsminister og nestleder Bård Vegard Solhjell i spissen. At SV er blitt beruset av sitt eget forslag  illustreres ved at deres landsmøte vedtok en uttalelse om at reklamefinansiering er mer etisk enn at folk betaler for det de vil ha:

“Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner.”

Dette kommer altså fra et parti som ellers gjerne vil ha reklamefrie soner, osv. Det er virkelig overraskende at SV mener det er mer etisk å bli finansiert av reklame og allmisser enn av at man får betalt for det man gjør.

Det står nå i SV hadlingsprogram:

“SV vil utrede muligheten for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk utført av privatpersoner lovlig i kombinasjon med en lisensavgiftsløsning for betaling til rettighetshaverne. På sikt bør også andre medietyper utredes. Slik fildeling må likevel ikke skje i strid med åndsverkslovens bestemmelser.”

Man må gi dem det at de har sitt på det tørre så lenge de i første omgang ikke vil gjøre annet enn å utrede muligheten for dette.

Partiet Rødt er ikke kjent for nyanser og forbehold, og  har uttalt uforbeholden støtte til piratene. De har til og med lenke til en støtteaksjon for Pirate Bay på partiets nettsider. Men Rødt er og har alltid vært et promilleparti  hvis standpunkter man ikke tar særlig alvorlig.

Ingen har så langt jeg har sett gjort noe forsøk på å si hva de mener med “ikke-kommersiell” fildeling. Det klinger greit som et slagord. Men hvis det skal være noen som helst til å ta dette seriøst som noe mer enn motepregede fjortismeninger må dette grunnleggende begrepet konkretiseres og løftes ut over floskelnivået.

“Ikke-kommersiell” må ha noe  å gjøre med at det ikke gjøres for å tjene penger. Men hvem er det som ikke skal tjene penger? Man kan tenke seg mange mulighter.

Starter vi hos opphavsmannen, så kan vedkommende ha skapt og gjort verk tilgjengelig uten noen tanker om  å tjene penger. Men da er det som regel heller ikke noe problem. Man vil gjerne bare være glad for at det man har skrevet eller laget på annen måte blir spredt. Skjønt det kan jo hende at opphavsmannen ville ha sagt “ja takk” om muligheten for å få litt penger hadde vært der.

Det neste er om den som gjør (andres) verk tilgjengelig har noen kommersiell hensikt. De som gjør verk tilgjengelig gjennom kopieringsnettverk har som regel ikke noen kommersielle baktanker. Mange har ikke noen baktanker i det hele tatt, og vet knapt at de har hele sin digitale musikksamling tilgjengelig for hele verden. Men helt entydig er dette ikke. Om vi velger termen “vinnings hensikt”, som er kjent fra strafferetten, så  vil det være “vinnings hensikt” dersom man velger å gjøre verk tilgjengelig fordi det er inngangsbilletten til selv å få tilgang til mer materiale. Det såkalte warez-nettverkene fungerer slik, om man skal tro en kommentar fra Christian Flaatendeltemeninger.no. Det han beskriver er i grunnen et kriminelt nettverk som ikke skiller seg fra ennen organisert kriminalitet på andre måter enn at den er helt nettbasert.

Så kommer vi til de som tilrettelegger tjenester som nettkopistene gjør bruk av, f.eks. Pirate Bay. Er de kommersielle? De tar ikke betalt fra sine brukere. Men det gjør heller ikke kommersielle TV-kanaler og nettaviser. Ingenvil vel påstå at TV2 og VG ikke er kommersielle, selv om de ikke krever brukerbetaling.  I PB-dommen la retten til grunn at PB driver kommersielt fordi de har betydelige reklameinntekter. Det er etter min mening en riktig avgjørelse.

Spørsmålet til de som vil tillate “ikke-kommersiell” fildeling blir da om virksomheten er “ikke-kommersiell” når man gjør bruk av en kommersiell mellommannstjeneste som Pirate Bay? Hvis man vil inkludere kommersielle tjenester som legger til rette for andres nettkopiering, da har man beveget seg ganske langt ut på skråplanet.

Den tiltenke fordelingen av midler som måtte komme inn fremstår også som merkelig. Man leser gjerne at det i første omgang er musikk man vil inkludere i en slik ordning. Det kan i utgangspunktet la seg forsvare ved at det er musikk som særlig rammes av nettkopieringen. Men samtidig fremstår det som en belønning til de som har vært flinkest til å klage og dårligst til å utvikle forretningsmodeller. Å innføre en avgift for å kompensere for platebransjens impotens er etter min mening ikke god politikk.

Det er en ganske forunderlig “logikk” bak et ressonnement om at bare den som har mislykkes i å beskytte sitt innhold skal få kompensasjon, mens den som har konkludert med at det innenfor dagens virkelighet ikke lar seg gjøre å beskytte innholdet hvis man ønsker å nå ut, ikke får noe. Skal det først være kompensasjon for det som gjøres fritt tilgjengelig på nettet, så må det gjelde enten man gjør det tilgjengelig selv eller andre gjør det tilgjengelig.

Det blir også temmelig tullete om det skal være slik at NRK får kompensasjon for nedlasting av f.eks. “330-skvadronen” hvis man henter torrentfiler hos PirateBay, men ikke hvis man henter dem hos NRK.

Som jurist innenfor IT-feltet møter jeg jevnlig øsnker om at noe må gjøres med akkurat denne personen eller viksomhetens problem,  f.eks. å  legalisere nettkopiering ved hjelp av BitTorrent. Men vi vet at det ikke er noen farbar vei å adressere enkeltproblemer på denne måten. Teknologispesifikk regulering fungerer særdeles dårlig, særlig på et område hvor teknologien skifter raskt. Man må klarlegge hva som egentlig skjer og beskrive dette i mest mulig teknologinøytrale termer. Det opphavsrettslige begrepet “tilgjengeliggjøring for almennheten” fungerer utmerket, og har overlevd mange teknologiskift. En lovgivning om “fildeling” vil vel knapt bli vedtatt før man har gått over til å gjøre verkene tilgjengelig for almennheten ved hjelp av en annen teknologi.

Men hele tanken om legalisering av nettkopiering er etter min vurdering ganske håpløs. Fra ungdomspartier venter man seg mye rart som ikke alltid er så gjennomtenkt, så Unge Venstre kan man være overbærende med. Men når voksenpartier kaster seg på dette, da gir det det samme patetiske inntrykket som når foreldre som tror det får dem til å virke yngre om de kler seg som sine barn og gjør sitt beste for å etterape et ungdomsspråk.  Man godtar ikke skadeverk selv om det er “ikke-kommersielt”.

PirateBay-dommen peker ut en riktig retning. Hvis man lager et system i den hensikt å legge til rette for ulovlig virsomhet eller som er særlig godt egnet for ulovlig virksomhet; systemet brukes til ulovlig virksomhet i stort omfang; de som driver systemet kjenner godt til den ulovlige virksomheten; og de gjør ikke noe for å hindre dette — da anses man for å medvirke til denne virksomheten. Det gjelder enten det er system som brukes til hvitvasking av penger, skatteundragelser, salg av seksuelle tjenester, spredning av barnepornografi, omsetning av tjuvgods, spredning av opphavsrettslig vernet materiale eller andre ulovlige handlinger.

Med dette utgangspunktet kan man gå løs på bakmennene. Den økonomiske skaden, og dermed erstatningens omfang, kanvære betydelig. I PB-saken ble det 30 mill SEK for nedlasting av et begrenset antall filer over en periode på 11 måender. I den norske napster.no-saken ble han som drev tjenesten dømt til å betale 100.000, og det var for en tjeneste hvor det på det meste var 170 ulike musikkfiler. Det var med andre ord ikke noen stor virksomhet. Det kan nok være mange bit-fiklere som ikke synes det er så moro lenger hvis de risikerer et slikt ansvar.

Det har alltid vært ulovlig å gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten uten samtykke. Det er revnende likegyldig hva slags teknologi man bruker, om man pynter det med forskjønnende uttrykk som “fildeling”, eller presenterer det på en annen måte. Det er er ikke tillatt og det finnes heller ikke noen som helst rimelig grunn for at det skal være tillatt. De som trekker inn “ikke-kommersiell” i dette leddet snur det på hodet. Det avgjørende er ikke hva krenkeren tjener, men hvordan krenkelsen skader rettighetshavers interesser. Som sagt: Skadeverk er ikke tillatt, selv om det er “ikke- kommersielt”.

Nedlastingen er heller ikke tillatt når det man laster fra ikke er gjort lovlig tilgjengelig. Men dette er egentlig ikke så viktig. Det aller viktigste er å stoppe mellomledd som PB og andre. Dernest å begrense tilgjengeliggjøringen mest mulig. Klarer man det, da vil man kunne begrense dette.

Det er ingen som tror at dette vil stoppe ulovlig tilgjengeliggjøring og nettkopiering fullstendig. Å tro at man skal kunne stanse dette er som å tro at man kan stanse innførsel av narkotika, promillekjøring, råkjøring, spritsmugling, trygdesvindel, skattesvindel, bedrageri, osv, i det hele tatt all type ulovlig virksomhet. Men man bør kunne klare å redusere omfanget såpass mye at det er til å leve med, omtrent som annen form for kriminalitet.

Vi hører jevnlig at det ikke nytter fordi virksomheten vil fortsette i det skjulte og/eller flyttes til servere i andre land. Dette er naivt. Det spiller liten rolle for personenes ansvar hvor serverne er. Det er som å tro at man slipper  unna ansvar om man trykker bøkene i utlandet. Hvis de virkelig klarer å gå i dekning vil det ikke være et stort problem. For da finner ikke nedlasterne tjenestene heller. Det en gjennomsnitts fjortis klarer å finne, det finner politiet og rettighetshavernes piratjegere også.

I tillegg må det selvfølgelig komme et lovlig tilbud som virkelig er bra. Om det blir dagens musikkbransje som klarer å komme med det, eller om det blir andre, er et høyst åpent spørsmål. Omstillingsevnene i musikkbransjen har ikke vært veldig overbevisende, så de kan bli liggende igjen som en dinosaur tiden har løpt fra.

Print Friendly
  • Det har alltid vært ulovlig å gjøre andres verk tilgjengelig for allmennheten uten samtykke.

    “Alltid”? Kan du vise til rettshistoriske kjelder på dette punktet?

  • Jeg skulle nok ha satt “alltid” i anførselstegn. Opphavsretten er tross alt noe som er utviklet i løpet av de siste 2-300 årene. Men i forhold til dagens teknologiske utvikling har det “alltid” vært ulovlig. Mer presist ble offentlig fremføring i Norge en del av opphavsmannens enerett i 1875, nærmere bestemt ved lov av 22. mai 1875 om “Adgang til at give dramatiske og andre offentlige Forestillinger med Videre”. Fra før hadde forfatteren enerett til eksemplarfremstilling, om enn basert på en nokså fragmentarisk lovgivning. Tilgjengeliggjøring på annen måte enn ved spredning av eksemplar og offentlig fremføring var lite aktuelt i 1875, så filmfremvisning og nedlasting var selvfølgelig ikke regulert.

  • Tusen takk for at du tok deg tid til å presisere for meg. =)

  • FYI, Venstre var tidligere ute enn UV med fildelingsstandpunkt, inkludert ikke-komersiell fildeling: http://www.venstre.no/artikkel/2780 og har programfestet det samme http://www.venstre.no/files/sentralt/lm2009/stortingsvalgsprogram_vedtatt_260409.pdf (punkt 15.5).

    TPB-dommen la til grunn at man fant reklameinntekter på 1.2 mill, om jeg ikke husker feil. En inntekt på dette, mot å drive et nettsted med 20+ millioner brukere, er ingenting i kommersiell sammenheng. Jeg regner med at vi tar diskusjonen på det som er bevist, noe annet ville bli en smule sært.

    Jeg er forøvrig enig i at definisjonen av vinning ikke kun kan være penger, og at tilgang på ytterligere verk helt klart er en vinningsfaktor. Men når det gjelder kommersiell eller ikke-kommersiell drift har vi da også mye praksis i samfunnet på å definere dette, for eksempel for frivillige organisasjoner.

    En ting som dog burde være diskutert mer, er bevisbyrden i hvorvidt f.eks. TPB skader innehaverens interesse. Det er helt åpenbart at Kennedys uttalelser om at en nedlasting tilsvarer et salg i tap, er helt på jordet. Vi behandler ikke åndsverk som eiendom, og det er gode grunner til dette, og det er ikke minst et lass med unntak fra opphavsmannens rettigheter. Det er bra at dommen i TPB-saken ikke ga etter for saksøkernes krav, men jeg syns likevel at man i slike saker må se mer på hvordan reelle tap skal fremstilles. Når aktører som Harvard kan finne ut at fildeling i det store og hele ikke kan bevises å gi økonomiske tap, så må man hvertfall kunne sannsynliggjøre det litt bedre enn å si at “noen har stjålet filene mine”, og også se mer på andre faktorer som endringer i markedet, f.eks. for konkurransen mellom kultursektorer.

    Vi er nok uenige i hvordan opphavsretten skal se ut, men jeg er enig i at den skal være teknologinøytral. Heldigvis er også politiske uttalelser og stortingsvalgprogram ingen lovtekster, men intensjoner. At partier ønsker å forandre et lovverk slik at det som i dag er et skadeverk til å ikke bli det, gjør heller ikke at man blir useriøse.

    Til slutt: I dag er det kanskje mulig å si at man har bakmenn for tjenester som TPB. Men det vil det i mindre grad bli. Hvordan man skal forholde seg til en verden hvor produsenter blir flere og konsumenter like gjerne er produsenter, og hvor teknologien tillater en fragmentering av ansvar og personfokus, er en utfordring for de som trenger noen å bruke loven mot.

  • Det nevnes en lang rekke reklameavtaler, men bare for en av disse angis et konkret beløp. Så det som er lagt til grunn er at det er inngått mange annonseavtaler, hvorav en er på 1,2 mill SEK. De har solgt annonser for “minst 1,2 mill SEK”, men det er åpenbart mer hvis ikke alle de andre annonsene er gratis.

    Spørsmålet om virksomheten drives kommersielt eller ikke er helt uten betydning for vurderingen av om den er lovlig eller ikke. At den er kommersiell er bare et straffeskjerpende moment.

    Det er alltid vanskelig å beregne erstatning, og det må nødvendigvis i betydelig grad baseres på skjønn. I saken regnet retten seg fram til et tap. Dette ble så halvert fordi retten kom til at en betydelig del av tapet ikke kunne henføres direkte til PBs virksomhet.

    Ellers er noe av det fine med dommen at retten ikke har fortapt seg i tekniske detaljer. De er dømt for å ha etablert et system som var ment å være en møteplass for folk som ulovlig gjorde filer tilgjengelig på nett, systemet ble i stor utstrekning brukt til ulovlig virksomhet, dette visste de og de gjorde ikke noe for å hindre at dette skjedde. Dermed ble de ansett for å medvirke til den ulovlige virsomhet som andre drev ved hjelp av deres tjenester. Hva slags teknologi de brukte hadde liten eller ingen betydning. Disse vurderingene står seg gjennom en del teknologiskift, selv om det sikkert kommer flere utfordringer.

    Det som alle som heier på PB og lignende tjenester burde se, er at jo mer de anstrenger seg for å skjule sin virksomhet, jo mer vil de provosere fram overvåkning og andre repressive tiltak. Det er ganske utenkelig at man vil tillate en situasjon hvor man vet at det skjer ulovlig virsomhet i stort omfang, men at dette ikke kan avdekkes fordi opplysninger som faktisk finnes holdes tilbake ut fra et noe underlig prinsipp om at folk skal kunne opptre skjlut og anonymt. Det er de kriminelle som har provosert fram et samfunn med overvåkningskameraer over alt og sikkerhetslåser på alle dører.

  • Herman

    Ang siste avsnitt, og spørsmålet om det blir musikkbransjen som kommer opp med de gode lovlige tjenestene: de som etablerer de gode lovlige tjenestene for online bruk av musikk vil fra dag 1 være en del av musikkbransjen, men det er ikke gitt at de var det før planlegging av tjenesten startet.

  • Du har selvfølgelig rett. Det burde ha vært kvalifisert til “den tradisjonelle musikkbransjen”, “(gårs)dagens plateselskap” eller noe tilsvarende.

    En liten avsporing om bransjeendringer (referert etter hukommelsen, med alle de feilkilder det innebærer):

    Apple fikk navnet Apple fordi Steve Jobs (eller kanskje var det en annen av grunnleggerne) var Beatles-fan. Selskapet har tatt navn etter Beatles’ plateselskap Apple. Om jeg husker saken rett så ble det også inngått en avtale om bruk av dette varemerket, og det ble ansett som helt uproblematisk. For Apple Computer drev med datamaskiner og Apple Records med musikk. Og det var som kjent helt forskjellige bransjer som ikke hadde noe med hverandre å gjøre …

  • Erik

    De to Apple-ene inngikk et forlik i 1981. Siden har det vært flere nye rettssaker.
    In 1978, Apple Corps sued Apple Computer for trademark violation. The case went to court (Apple Computer probably looked like a pushover), and the two parties settled in November 1981 with the understanding that Apple would never enter the music industry.

    http://lowendmac.com/orchard/07/0110.html

    Se også http://en.wikipedia.org/wiki/Apple_Corps_v._Apple_Computer

  • Takk for at du tok deg bryet med å hente fram fakta om dette. Det er vanskelig å hevde at Apple Computer har holdt den delen av avtalen som gikk ut på “never enter the music industry”.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Venstre og opphavsretten()

  • FYI, Venstre var tidligere ute enn UV med fildelingsstandpunkt, inkludert ikke-komersiell fildeling: http://www.venstre.no/artikkel/2780 og har programfestet det samme http://www.venstre.no/files/sentralt/lm2009/sto… (punkt 15.5).

    TPB-dommen la til grunn at man fant reklameinntekter på 1.2 mill, om jeg ikke husker feil. En inntekt på dette, mot å drive et nettsted med 20+ millioner brukere, er ingenting i kommersiell sammenheng. Jeg regner med at vi tar diskusjonen på det som er bevist, noe annet ville bli en smule sært.

    Jeg er forøvrig enig i at definisjonen av vinning ikke kun kan være penger, og at tilgang på ytterligere verk helt klart er en vinningsfaktor. Men når det gjelder kommersiell eller ikke-kommersiell drift har vi da også mye praksis i samfunnet på å definere dette, for eksempel for frivillige organisasjoner.

    En ting som dog burde være diskutert mer, er bevisbyrden i hvorvidt f.eks. TPB skader innehaverens interesse. Det er helt åpenbart at Kennedys uttalelser om at en nedlasting tilsvarer et salg i tap, er helt på jordet. Vi behandler ikke åndsverk som eiendom, og det er gode grunner til dette, og det er ikke minst et lass med unntak fra opphavsmannens rettigheter. Det er bra at dommen i TPB-saken ikke ga etter for saksøkernes krav, men jeg syns likevel at man i slike saker må se mer på hvordan reelle tap skal fremstilles. Når aktører som Harvard kan finne ut at fildeling i det store og hele ikke kan bevises å gi økonomiske tap, så må man hvertfall kunne sannsynliggjøre det litt bedre enn å si at “noen har stjålet filene mine”, og også se mer på andre faktorer som endringer i markedet, f.eks. for konkurransen mellom kultursektorer.

    Vi er nok uenige i hvordan opphavsretten skal se ut, men jeg er enig i at den skal være teknologinøytral. Heldigvis er også politiske uttalelser og stortingsvalgprogram ingen lovtekster, men intensjoner. At partier ønsker å forandre et lovverk slik at det som i dag er et skadeverk til å ikke bli det, gjør heller ikke at man blir useriøse.

    Til slutt: I dag er det kanskje mulig å si at man har bakmenn for tjenester som TPB. Men det vil det i mindre grad bli. Hvordan man skal forholde seg til en verden hvor produsenter blir flere og konsumenter like gjerne er produsenter, og hvor teknologien tillater en fragmentering av ansvar og personfokus, er en utfordring for de som trenger noen å bruke loven mot.