Arkiv for May 9th, 2009

TONO og musikk på nettet

Gisle Hannemyr skrev 6. mai 2009 et innlegg Om kollektive vederlagsordninger på nettstedet deltemeninger.no. Gisle  erklærer seg som tilhenger av kollektiv rettighetsadministrasjon, men er kritisk til hvordan en del organisasjoner praktiserer dette. Gisle brukte bl.a. problemer med klarering av musikk til filmen Urospredere som eksempel.

Jeg skrev en kommentar hvor jeg i hovedsak erklærte meg enig i Gisles synspunkter og la til noen av mine egne synspunkter. Jeg skrev bl.a. at jeg er meget kritisk til TONOs praksis.

Det kom et usedvanlig skarpt formulert svar fra TONOs direktør, Cato Strøm. At vi er uenige på mange punkter burde ikke komme som noen overraskelse. Hvis TONOs direktør hadde vært enig i min og andres kritikk, da hadde de ikke opprettholdt den praksis jeg kritiserer.Cato Strøm åpner med å skrive:

“Innlegget til Gisle Hannemyr inneholder påstander basert på feilaktige fakta hvilket bidrar til å gi et negativt bilde av TONOs innstilling til fildeling og vår håndtering av filmen ”Urospredere””

Gisle kan svare for seg selv, noe han også har gjort i en senere kommentar. Men etter å ha gitt sin versjon av historien skriver Cato Strøm videre:

“I motsetning til det Hannemyr og Torvund hevder, er TONO og TONOs medlemmer både begeistret og avhengig av ny digital teknologi som gjør det mulig å få musikken ut til et større publikum.”

Og han avslutter med følgende:

“Det er derfor sterkt beklagelig at både Gisle Hannemyr og Olav Torvund velger å basere sine såvidt negative syn på TONOs forvaltning av musikk på nettet på rykter, og vi håper heretter at debatten kan baseres på korrekt faktum.”

Jeg synes det er ganske drøyt at Cato Strøm kommer med den type beskyldninger, særlig når han faktisk ikke viser til noe av det jeg har skrevet, men bare henger meg på når han kritiserer Gisle Hannemyr. Jeg har i den debatten bedt Cato Strøm konkretisere hva jeg har sagt som er feil og basert på rykter, og venter spent på hans svar.

Det er ikke klart hva som er korrekte fakta om håndteringen av Urospredere. Cato Strøm har sin versjon. Simon Valvik, som var prosjektleder for filmen Urospredere og var den som på filmfolkets vegne har hatt kontakt med TONO, har en annen versjon. Han skriver, fortsatt i den samme debatten:

“Når det er sagt blir jeg overrasket over å lese et slikt innlegg undertegnet Tonodirektøren. Selv har jeg ikke vært i kontakt med ham, og jeg føler vel strengt tatt at noe av det som sies ikke er det som er presentert for meg.”

Jeg legger til at han også skriver “Dialogen mellom Tono og oss (Urospredere) har vært god”. Simon Valvik utdyper sin versjon på sin blogg.

Jeg skal ikke opphøye meg til dommer om hva som er sant og usant om Urospredere.  Jeg konstaterer bare at det er ulike versjoner av hva som har skjedd i den saken.

Jeg så filmen på førpremieren i Oslo. Jeg satt ikke akkurat med stoppeklokke og hukommelsen er som alltid ikke alt for pålitelig. Men om jeg husker noenlunde riktig, er min mening at bruken av disse musikklippene er innenfor det som tillates som sitat, slik at man verken trenger å spørre om lov eller betale vederlag for bruken.

Men tilbake til TONO.  TONO har en avtale som gir “Tillatelse til å bruke egne musikkverker på egne hjemmesider”. I innledningen står det:

“Undertegnede får hermed tillatelse fra TONO/NCB til å legge ut egne musikkverker på hjemmeside med Internettadressen: [webside]
e-postadresse til kontaktperson: [e-post]

Tillatelsens formål:

Formålet med denne tillatelsen er å gi medlemmer av TONO/NCB en vederlagsfri mulighet til å anvende egne musikkverker på egne hjemmesider på Internett. Den vederlagsfrie tillatelsen skal sees på bakgrunn av at TONO/NCB har fått overdratt forvaltningen av medlemmenes rettigheter til offentlig fremføring og eksemplarfremstilling av deres musikkverker, og at betaling av vederlag til TONO/NCB for bruk av disse skal avregnes direkte tilbake til rettighetshaverne.”

Altså: Hvis jeg hadde vært TONO-medlem og påstått at musikkeksemplene på mine gitarsider var vernede verk som jeg har komponert, da måtte jeg ha spurt TONO om lov til å legge ut musikken. Og skulle TONO ombestemme seg, har de sikret seg på denne måten:

“TONO/NCB kan trekke tilbake tillatelsen med øyeblikkelig virkning.”

De stiller også krav til nettsiden:

“Musikkverkene som tilgjengeliggjøres fra ovennevnte Internettadresse blir tilgjengeliggjort i en ikke-kommersiell form. Brukernes anvendelse av musikkverker som er gjort tilgjengelig i henhold til denne tillatelsen skal derfor på ingen måte være betinget av betaling, og skal heller ikke generere andre omfattende inntekter, som for eksempel bannerreklame eller abonnementsinntekter.”

Jeg har annonser og jeg har lenker som gir meg en viss provisjon hvis folk kjøper bøker eller annet fra f.eks. Amazon.com. Jeg vil ikke påstå at dette gir meg “omfattende inntekter” (dessverre), men hadde jeg vært TONO-medlem kunne jeg altså ikke gjort dette hvis TONO skulle mene at dette ga for høye inntekter.

Det kan godt hende at dette praktiseres på en måte som gjør at resultatet tross alt ikke blir så galt. Men hvordan TONO praktiserer dette er i denne sammenhengen uinteressant.  Problemet er at man må spørre om lov til å bruke sin egen musikk på egne nettsider, og selvfølgelig kan man heller ikke gi andre rett til å bruke musikken. TONO må samtykke i bruken. Jeg synes at dette er en håpløs praksis.

For meg er det en selvfølge at jeg selv bestemmer hvordan mine verk skal gjøres tilgjengelig, jeg trenger ikke “hjelp” fra noen som hevder å vite bedre enn meg hvordan jeg er tjent med at mine verk gjøres tilgjengelig. Det er ikke så stor prinsipiell forskjell mellom at TONO vil bestemme at man ikke skal kunne si JA, og piratene som vil bestemme at man ikke skal kunne si NEI.

Jeg konstaterer også at TONO fortsatt klamrer seg til at lenking er noe som må autoriseres av de det lenkes til (eller kanskje må man ha samtykke fra TONO for å autorisere lenking også?). I “Eksempel på avtale om nedlasting av musikkverk via web” står det i pkt. 6.1:

“6.1 Hyperlink
6.1.1 På nettsiden skal følgende tekst angis tydelig:
«Denne tjenesten tilbys av Utbyder. Musikken er gjengitt med tillatelse fra TONO/NCB. Uautorisert lenking [min uth.], videreføring eller kopiering er ulovlig.»
6.1.2 Det skal etableres en hyperlink fra ordene TONO og NCB til henholdsvis www.tono.no og www.ncb.dk.”

Jeg mener også at TONOs krav om vederlag for radio m.m. på arbeidsplasser, samt krav om vederlag fra tjenester som lenker til nettradioer ikke bare er urimelig, men at  TONO ikke har rett til å kreve vederlag for dette.  Det jeg måtte lytte til på mitt kontor gjøres ikke tilgjenglig for allmennheten uansett hvem som eier radioen (eller PCen med internettilknytning og lydkort, slik at jeg kan lytte på nettradio). Og lenking er ikke tilgjengeliggjøring av det man lenker til.

Og uansett er det  eksempler på at TONO forsøker å strekke opphavsretten til det ytterste,  langt ut over hva som er rimelig, i sin iver etter å kreve inn penger. Jeg holder fast ved at TONO gjennom sin praksis bidrar til å sette hele opphavsretten i miskreditt. Som opphavsmann mener jeg at TONO  gjennom en slik praksis skader mine interesser.

TONO må gjerne være uenig i dette og mislike kritikken. Men den bygger ikke på noe feilaktig grunnlag og jeg er nok ikke helt alene om slike synspunkter — heller ikke blant de som arbeider med og forsvarer opphavsretten. Jeg låner noen ord fra James Boyles siste bok The Public Domain: Enclosing the Commons of the Mind(preface s. xii) som avslutning:

“I do not write this as an enemy of intellectual property, a dot-communist ready to end all property rights; in fact, I am a fan. It is precisely because I am a fan that I am so alarmed about the direction we are taking.”

Fotballen og oss andre

Fotball har alltid forundret meg. En ting er at 22 personer løper rundt etter en ball. Det kan sikkert være moro. Men er det en egen verden som er hevet over det som ellers gjelder i samfunnet?

Bråket etter at fotballdommer Tom Henning Øvrebø dømte semifinalen i Champions League mellom Chelsea og Barcelona er illustrerende. Det som skjedde på fotballbanen skal jeg ikke si noe om (jeg har ikke sett kampen). Men etterspillet er interessant.

Dommeren nektes å uttale seg. De spør UEFA om lov til å uttale seg, hvilket i seg selv er oppsiktsvekkende nok. UEFA sier så nei. Uten at jeg nå har tatt meg bryet med å lete opp flere eksempler, så synes jeg at jeg jevnlig leser om spillere eller trenere som får en eller annen form for straff fordi de har kritisert dommeren. I resten av samfunnet har vi ytringsfrihet. Men altså ikke i fotballen, der får man tydeligvis bare lov til å si det som bossene gir en lov til å si.

Praksis med “bøtlegging” av spillere er også ganske så spesiell. I hvilken annen bedrift ville man tillate at folk trekkes for betydelige beløp dersom de f.eks. skulle komme litt for sent?

Samme dag ser vi en annen effekt: Chelseas eier har fått nok etter Øvrebø-hetsen. Da vil han selge sin gladiator til noen andre. Oppfør deg pent, ellers selger jeg deg. Selv har jeg til tider kommet med nokså krass kritikk av IT-enhetene ved UiO, USIT. Men det er ganske utenkelig at universitetsledelsen skulle svare med å selge meg til Universitetet i Bergen eller noen andre hvis jeg ikke oppfører med slik de ønsker. Det er bare i fotball man tillater slikt.

Sjokolade, vegitabilsk fett og palmeolje

NRK-programmet FBI har satt søkelys på ferdigmatprodusentenes bruk av palmeolje. I følge FBI er det mettet fett av den typen vi helst bør unngå, i tillegg til at produksjonen foregår på en måte som fører til store miljøskader. Matvareprodusentene opplyser ikke om at de bruker palmeolje, de angir bare at det er vegitabilsk olje eller vegitabilsk fett, hvilket kan være soyaolje, nøtteolje, rapsolje, olivenolje og altså palmeolje. Og mange andre former for vegitabilsk fett. Svaret til den som vil unngå dette er ganske enkelt. Man må bare styre unna all ferdigmaten. Men jeg skulle egentlig skrive om sjokolade.

Den sjokoladen vi kjøper består stor sett av kakao, fett og sukker, eventuelt melk og/eller melkepulver i melkesjokoladen. På et stadium i produksjonsprosessen blir kakaomassen presset slik at kakao og kakaosmør skilles.

Kakaosmør er et ettertraktet og dyrt fettstoff. Det smelter ved 37 grader, altså ved vår kroppstemperatur. Det er derfor en god sjokolade bokstavelig talt smelter på tungen. Men denne egenskapen gjør at kakaosmør også er etterspurt av kosmetikkindustrien.

I sjokolade av god kvalitet vil man bruke kakaosmør når man lager den ferdige sjokoladen. Men de som produserer billigere varianter av sjokolade selger kakaosmøret til kosmetikkindustrien og erstatter det med billigere fett. Om dette er palmeolje, vet jeg ikke. Men det kan det godt være. Uansett står det bare vegitabilsk fett i innholdsdeklarasjonen.

På produktenes innholdsdeklarasjon står det hva produktet inneholder. Det behøver ikke stå hvor mye det er av hver ingrediens, men det skal angis i fallende rekkefølge: Det som det er mest av skal stå først, mens det som det er minst av skal stå sist. På en sjokolade av god kvalitet vil det gjerne stå kakao, og deretter kakaosmør. Er sjokoladen av billigere kvalitet står det ikke kakosmør, men vegitabilsk fett.

To velkjente kokesjokolader skiller seg bl.a. på dette. Freia Dronningsjokolade inneholder kakaosmør. I Freia Selskapssjokolade (den eldste sjokoladen i Freias assortement) er kakaosmøret erstattet av vegitabilsk fett. Jeg antar at det er en viktig grunn til at de har helt ulik hardhet og tekstur, uten at jeg tør si det sikkert.

Nå er det ikke bare spørsmålet om kakaosmør eller vegitabilsk fett som avgjør kvaliteten. Er kakaosmøret erstattet av vegitabilsk fett, da er det en sjokolade man godt kan styre unna. Men selv om sjokoladen har ordentlig fettstoff, er det store forskjeller. Dette får jeg imidlertid komme tilbake til ved en senere anledning.