Arkiv for May 17th, 2009

Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Sunday, 17th May, 2009

Av Olav Torvund - Skrevet: Sunday, May 17, 2009 - Sist endret: May 17, 2009 - Save & Share - Leave a Comment

Av alle ste­der ble det en ganske inter­es­sant dis­ku­sjon på face­book, etter Anine Kier­ulfs utmer­kede inn­sats i Redak­sjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argu­men­ter skjer­pet og spis­set gjen­nom å kon­fron­te­res i en dis­ku­sjon (og noen gan­ger svek­kes de).

For­bu­det mot poli­tisk TV-reklame er et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Enkelte har for­søkt å vri seg unna dis­ku­sjo­nen ved å hevde at dette ikke er et inn­grep. Men det er ikke noe de har sær­lig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflek­tert for­hold til spørs­må­let (og det inklu­de­rer veks­lende regjeringer).

Alle­rede da for­bu­det ble lov­fes­tet i 1999 ga den davæ­rende regje­ring (Bon­de­vik I) ga klart uttrykk for at reklame­for­bu­det var et inn­grep, men de mente at dette var et inn­grep som lå innen­for det som kunne til­la­tes inn­e­for EMK art 10. Rik­tig­nok ga Jus­tis­de­par­te­men­tet den gang uttrykk for en viss tvil om hvor­vidt et slikt for­bud kunne til­la­tes etter EMK art 10, men regje­rin­gen sat­set på at det holdt.

I for­bin­delse med revi­sjon av Grl § 100 ble spørs­må­let også dis­ku­tert, men da i for­hold til Grl § 100 og ikke i for­hold til EMK art 10. Like­vel var det ingen tvil om at det var et inn­grep i ytrings­fri­he­ten. Et fler­tall i komi­teen mente i 2004 at for­bu­det mot poli­tisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslut­ning i Stras­bourg har utgangs­punk­tet, også for Sta­ten, hele tiden vært at reklame­for­bu­det er et inn­grep, men sta­ten mente at det var et for­bud som lå innen­for det som er til­latt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står kla­rere for meg etter noen dis­ku­sjons­runde, er at det ikke er et spørs­mål om å begrunne hvor­for en type ytring skal til­la­tes (i et bestemt medium). Aksep­te­rer man først ytrings­fri­he­ten, da er det inn­skrenk­nin­gene som må begrun­nes. Det er mange typer ytrin­ger vi godt kunne vært for­uten. Por­no­grafi, rasis­tiske og blas­fe­miske ytrin­ger, kjen­dis­jour­na­lis­tikk à la “Se og Hør” og Dag­bla­det — det er ikke spørs­mål om sam­fun­net har behov for slike ytrin­ger, men om det er nød­ven­dig å forby dem. Det er de som vil har for­bud som har bevisbyrden.

Der­med er vi ved kjer­nen i spørs­må­let om poli­tisk TV-reklame: Vi til­la­ter poli­tisk reklame, bare ikke på TV. Vi til­la­ter også reklame på TV, bare ikke for poli­tikk og livs­syn. Ret­ten til poli­tiske ytrin­ger er noe av ytrings­fri­he­tens kjerne. Er det vir­ke­lig tunge nok grun­ner til å forby en av de vik­tigste for­mer ytrin­ger i ett og bare ett medium? Her har Men­neske­retts­dom­sto­len svart nei.

Det betyr ikke nød­ven­dig­vis at det er fritt fram for alle sor­ter reklame. Man kan godt regu­lere poli­tisk reklame, og man kan nok regu­lere den på måter som gjør at vi unn­går det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke stø­tende (som bren­ning av Kora­nen), at rekla­men ikke først og fremst kan snakke ned­set­tende om andre, osv. Men den mulig­he­ten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pin­lig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall frem­med­frykt, når han sier:

Er det rik­tig at 7 dom­mere i Stras­bourg, den ene fra Azer­ba­d­jan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stor­tings­fler­tall i Norge, hvor­dan ytrings­fri­he­ten best iva­re­tas i Norge?”

og

Jeg respek­te­rer at Norge har slut­tet seg til kon­ven­sjo­nen [Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen] og at vi gjen­nom lov har gitt denne kon­ven­sjo­nen for­rang, men man må kunne stille spørs­mål ved dette…”

Ber­gens­gruppa SAFT hadde en linje i en av sine san­ger som lyder:

Kil­ling for peace
Is like fuck­ing for virginity”

Å forby ytrin­ger for å for­svare ytrings­fri­he­ten og demo­kra­tiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske set­ter Norge i sel­skap med andre land som pleier å klage over at kri­tikk mot men­neske­retts­brudd er “inn­blan­ding i et lands indre anlig­gen­der”. Han brukte rik­tig­nok ikke de ordene, men inn­e­hol­det er det samme. Hel­dig­vis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske opp­sikts­vek­kende at et regje­rings­med­lem kom­men­te­rer et annet regje­rings­med­lems utta­lel­ser med at han har ytringsfrihet.

Uan­sett gjør Trond Giske dette til en pin­lig fore­stil­ling for Norge.