Ytringsfrihet og politisk TV-reklame

Av alle steder ble det en ganske interessant diskusjon på facebook, etter Anine Kierulfs utmerkede innsats i Redaksjon En 14. mai. Som så ofte blir ens argumenter skjerpet og spisset gjennom å konfronteres i en diskusjon (og noen ganger svekkes de).

Forbudet mot politisk TV-reklame er et inngrep i ytringsfriheten. Enkelte har forsøkt å vri seg unna diskusjonen ved å hevde at dette ikke er et inngrep. Men det er ikke noe de har særlig støtte for, i alle fall ikke blant de som har et reflektert forhold til spørsmålet (og det inkluderer vekslende regjeringer).

Allerede da forbudet ble lovfestet i 1999 ga den daværende regjering (Bondevik I) ga klart uttrykk for at reklameforbudet var et inngrep, men de mente at dette var et inngrep som lå innenfor det som kunne tillates innefor EMK art 10. Riktignok ga Justisdepartementet den gang uttrykk for en viss tvil om hvorvidt et slikt forbud kunne tillates etter EMK art 10, men regjeringen satset på at det holdt.

I forbindelse med revisjon av Grl § 100 ble spørsmålet også diskutert, men da i forhold til Grl § 100 og ikke i forhold til EMK art 10. Likevel var det ingen tvil om at det var et inngrep i ytringsfriheten. Et flertall i komiteen mente i 2004 at forbudet mot politisk TV-reklame stred mot den nye grunnlovsbestemmelsen.

Også i den saken som nå har fått sin avslutning i Strasbourg har utgangspunktet, også for Staten, hele tiden vært at reklameforbudet er et inngrep, men staten mente at det var et forbud som lå innenfor det som er tillatt etter EMK art 10 — noe EMD altså ikke var enig i.

Det som står klarere for meg etter noen diskusjonsrunde, er at det ikke er et spørsmål om å begrunne hvorfor en type ytring skal tillates (i et bestemt medium). Aksepterer man først ytringsfriheten, da er det innskrenkningene som må begrunnes. Det er mange typer ytringer vi godt kunne vært foruten. Pornografi, rasistiske og blasfemiske ytringer, kjendisjournalistikk à la “Se og Hør” og Dagbladet — det er ikke spørsmål om samfunnet har behov for slike ytringer, men om det er nødvendig å forby dem. Det er de som vil har forbud som har bevisbyrden.

Dermed er vi ved kjernen i spørsmålet om politisk TV-reklame: Vi tillater politisk reklame, bare ikke på TV. Vi tillater også reklame på TV, bare ikke for politikk og livssyn. Retten til politiske ytringer er noe av ytringsfrihetens kjerne. Er det virkelig tunge nok grunner til å forby en av de viktigste former ytringer i ett og bare ett medium? Her har Menneskerettsdomstolen svart nei.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er fritt fram for alle sorter reklame. Man kan godt regulere politisk reklame, og man kan nok regulere den på måter som gjør at vi unngår det som de fleste av oss gjerne vil unngå. Det vil nok være mulig å forby reklame som kan virke støtende (som brenning av Koranen), at reklamen ikke først og fremst kan snakke nedsettende om andre, osv. Men den muligheten lar Trond Giske gå fra seg.

Jeg synes det er pinlig å høre Trond Giske spille på, om ikke rasisme, så i alle fall fremmedfrykt, når han sier:

“Er det riktig at 7 dommere i Strasbourg, den ene fra Azerbadjan (sic!), skal vite bedre enn et bredt stortingsflertall i Norge, hvordan ytringsfriheten best ivaretas i Norge?”

og

“Jeg respekterer at Norge har sluttet seg til konvensjonen [Menneskerettskonvensjonen] og at vi gjennom lov har gitt denne konvensjonen forrang, men man må kunne stille spørsmål ved dette…”

Bergensgruppa SAFT hadde en linje i en av sine sanger som lyder:

“Killing for peace
Is like fucking for virginity”

Å forby ytringer for å forsvare ytringsfriheten og demokratiet blir omtrent den samme form for “logikk”.

Jeg liker ikke at Trond Giske setter Norge i selskap med andre land som pleier å klage over at kritikk mot menneskerettsbrudd er “innblanding i et lands indre anliggender”. Han brukte riktignok ikke de ordene, men inneholdet er det samme. Heldigvis har Joans Gahr Støre i følge Jon Wessel-Aas, sagt noe annet. Det er ganske oppsiktsvekkende at et regjeringsmedlem kommenterer et annet regjeringsmedlems uttalelser med at han har ytringsfrihet.

Uansett gjør Trond Giske dette til en pinlig forestilling for Norge.

Print Friendly